I mine foreldres fotspor

FORTALT AV HILDA PADGETT

«Mitt liv er viet til tjenesten for Den høyeste, og jeg kan ikke tjene to herrer,» stod det i pressemeldingen. Disse ordene var hentet fra min uttalelse til det britiske arbeids- og vernepliktsdepartementet i 1941 og var forklaringen på hvorfor jeg nektet å utføre sykehusarbeid under den annen verdenskrig, slik jeg var blitt pålagt. Kort tid senere ble jeg dømt til tre måneders fengsel fordi jeg nektet.

HVA var det som hadde brakt meg i denne ubehagelige situasjonen? Det var ikke ungpikegriller eller opprørsk oppførsel. Grunnene kunne spores helt tilbake til barndommen.

Fars nidkjærhet for Riket

Jeg ble født 5. juni 1914 i Horsforth i nærheten av Leeds i det nordlige England. Foreldrene mine, Atkinson og Pattie Padgett, var søndagsskolelærere og medlemmer av koret i den metodistmenigheten hvor far var organist. Da jeg var liten, var vi lykkelige, men det var ett skår i gleden: Far var urolig på grunn av verdensforholdene. Han hatet krig og vold og trodde på Bibelens bud: «Du skal ikke slå i hjel.» — 2. Mosebok 20: 13.

I 1915 oppfordret regjeringen alle unge menn til å verve seg og dermed slippe tvungen verneplikt. Far stod en hel dag ute i regnet for å vente på tur til å bli innrullert som soldat, men han var ikke helt sikker på om han gjorde det rette. Dagen etter ble hele livet hans forandret!

Mens han holdt på med noe rørleggerarbeid i et stort hus, kom han i prat med noen andre arbeidere om det som skjedde i verden. Gartneren gav ham en liten traktat som het «Innsamlingen av Herrens edelstener». Far tok den med hjem og leste den både én og to ganger. «Hvis dette er sannheten, da er alt annet galt,» sa han. Dagen etter bad han om flere opplysninger, og i tre uker studerte han Bibelen til langt ut i de små timer. Han visste han hadde funnet sannheten! Søndag 2. januar 1916 skrev han i dagboken: «Gikk til bedehuset om morgenen, gikk til I.B.S.A. [Den Internasjonale Bibelstudieforening, som Jehovas vitner i England var kjent som den gangen] om kvelden — studerte Hebreerne 6: 9—20 — mitt første besøk hos brødrene.»

Det kom snart motstand. Slektningene våre og venner i menigheten mente at far var blitt gal. Men han hadde bestemt seg. Han levde og åndet for møtene og studiet, og i mars symboliserte han sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Etter at far hadde gått alene på møtene i noen uker, sluttet mor å protestere. Hun la meg i barnevognen, gikk de åtte kilometerne til Leeds og kom fram akkurat da møtet sluttet. Du kan sikkert forestille deg hvor glad far ble. Fra da av var familien vår forent i tjenesten for Jehova.

Far befant seg i en svært vanskelig situasjon — først hadde han vervet seg i hæren, og så, bare noen uker senere, var han blitt militærnekter. Da han ble innkalt, nektet han å bruke våpen, og i juli 1916 ble han stilt for krigsrett — den første av de fem gangene han ble det — og dømt til 90 dagers fengsel. Etter at han hadde sonet den første dommen, slapp han ut for to uker, men så ble han stilt for krigsrett igjen og på ny dømt til 90 dagers fengsel. Etter den andre soningen ble han forflyttet til hærens sanitet, og 12. februar 1917 drog han av gårde med et troppeskip til Rouen i Frankrike. Dagboken hans forteller at han for hver dag som gikk, ble mer og mer opprørt over den situasjonen han befant seg i. Han skjønte at han bare lappet sammen soldater for at de skulle kunne gå ut i kamp igjen.

Enda en gang nektet han å samarbeide. Denne gangen dømte krigsretten ham til fem år i britenes militærfengsel i Rouen. Far spurte om og om igjen om han ikke kunne bli flyttet til et sivilt fengsel som militærnekter, men da ble han straffet med tre måneder på vann og brød. Så fikk han vanlig fengselskost til han hadde lagt på seg igjen, og deretter ble hele prosessen gjentatt. Om dagen hadde han håndjern på seg med hendene bakpå ryggen, og om natten og til måltidene hadde han håndjern med hendene foran seg. Resten av livet hadde han arr på håndleddene etter de sårene han hadde fått fordi håndjernene var for små og hadde presset seg inn i huden. Han hadde også fotlenker, som var festet i livet.

De militære myndigheter gjorde alt som stod i deres makt, for å ta motet fra ham, men til ingen nytte. De tok fra ham bibelen hans og bøkene hans. Han fikk ikke ta imot brev hjemmefra, og han fikk heller ikke sende brev selv. Etter to år bestemte han seg for å demonstrere hvor oppriktig han var, ved å sultestreike. Han verken spiste eller drakk i sju dager. Det førte til at han ble alvorlig syk og ble flyttet til fengselssykehuset. Han hadde fått bevist det han skulle, men det kostet ham nesten livet. Senere innrømmet han at det ikke hadde vært riktig av ham å sette livet på spill på denne måten, og han gjorde aldri noe lignende igjen.

Krigen endte i november 1918, og far satt fremdeles i fengselet i Rouen, men tidlig året etter ble han flyttet til et sivilt fengsel i England. Tenk så glad han må ha blitt da han fikk alle de brevene og pakkene fra mor som hadde hopet seg opp, og den dyrebare bibelen sin og alle bøkene! Han ble ført til fengselet i Winchester, hvor han traff en ung bror som hadde opplevd omtrent det samme som ham under krigen. Det var Frank Platt, som senere tjente på Betel i London i mange år. De ble enige om at de skulle treffes dagen etter, men i mellomtiden ble Frank flyttet til et annet sted.

Den 12. april 1919 fikk mor et telegram: «Halleluja! Kommer hjem — ringer London.» For en gledelig tid, etter tre år med prøvelser og atskillelse! Fars første tanke var å ringe brødrene på Betel i London og oppsøke dem. I 34 Craven Terrace fikk han en kjærlig velkomst. Etter at han hadde fått badet og barbert seg og hadde tatt på seg en lånt dress og hatt, kom han hjem. Kan du forestille deg gjensynsgleden? Jeg var blitt nesten fem år den gangen, og jeg husket ham ikke.

Det første møtet far var på etter at han hadde fått friheten tilbake, var minnehøytiden. Gjett hvem han traff da han gikk opp trappen til salen. Det var Frank Platt, som var blitt flyttet til et militærsykehus i Leeds. De gledet seg over å fortelle hverandre hva de hadde opplevd. Fra da av og fram til Frank ble utskrevet fra sykehuset, fungerte vårt hjem som hans andre hjem.

Mors trofaste tjeneste

Hele den tiden far var borte, tok mor imot klesvask for å skaffe seg noe ekstrainntekt ved siden av det lille hun fikk fra myndighetene. Brødrene var så snille mot oss. Med få ukers mellomrom gav en av de eldste i menigheten mor en liten konvolutt med en anonym gave inni. Mor sa bestandig at det var brødrenes kjærlighet som gjorde at hun kom i et nært forhold til Jehova og ble hjulpet til å holde ut i denne vanskelige tiden. Hun gikk trofast på menighetsmøtene i hele den tiden far var borte. Den vanskeligste prøven for henne var at hun i over et år ikke ante om far levde eller var død. Enda en byrde kom da både mor og jeg fikk spanskesyken i 1918. Folk omkring oss døde som fluer. Mange som gikk for å hjelpe sine naboer, pådrog seg sykdommen og døde. Matmangelen på den tiden gjorde utvilsomt sitt til at folk ble mindre motstandsdyktige mot smitte.

Ordene av apostelen Peter viste seg å være svært så sanne for vår familie: «Etter at dere har lidd en kort tid, skal . . . Gud . . . gjøre dere faste, han skal gjøre dere sterke.» (1. Peter 5: 10) De lidelsene foreldrene mine gjennomgikk, gav dem en urokkelig tro på Jehova. De var overbevist om at han bryr seg om oss, og at ingenting kan skille oss fra hans kjærlighet. Jeg var heldig som fikk en slik oppdragelse i troen. — Romerne 8: 38, 39; 1. Peter 5: 7.

Tjeneste i ungdommen

Etter fars løslatelse ble tjenesten for Riket det sentrale i vårt liv. Jeg kan ikke huske at vi gikk glipp av et eneste møte, bortsett fra når vi var syke. Kort tid etter at far hadde kommet hjem, solgte han platekameraet sitt og mors gullarmbånd for at vi skulle få penger til å komme på et stevne. Selv om vi ikke hadde råd til ferier, gikk vi aldri glipp av stevnene, heller ikke dem i London.

De to—tre første årene etter krigen var en tid da vi virkelig ble styrket og oppbygd. Far og mor benyttet seg fullt ut av alle muligheter til å være sammen med brødrene og søstrene. Jeg kan huske at vi gikk på besøk, og at jeg som liten jente pleide å sitte og tegne og male, mens de voksne pratet i timevis om nye forståelser av sannheten. Det at de kunne prate sammen, stå og synge rundt orgelet og glede seg over hyggelig samvær, gjorde dem lykkelige og gjorde at de følte seg oppkvikket.

Foreldrene mine var nøye med oppdragelsen. På skolen skilte jeg meg ut fra de andre allerede som femåring, da jeg tok med meg mitt «nytestamente» for å lese det mens klassen lærte katekismen. Senere ble jeg stilt fram for hele skolen som «militærnekter» fordi jeg ikke ville være med på feiringen av våpenstillstandsdagen.a Jeg er ikke misfornøyd med den oppdragelsen jeg fikk. Den var til beskyttelse for meg og gjorde det lettere for meg å holde meg på ’den smale vei’. Uansett hvor foreldre mine var, om de gikk på møter eller ut i felttjenesten eller andre steder, så var jeg med dem. — Matteus 7: 13, 14.

Jeg husker spesielt godt den søndag formiddagen da jeg forkynte på egen hånd for første gang. Jeg var bare tolv år gammel. En søndag morgen da jeg var i tenårene, sa jeg at jeg ville være hjemme. Det var ingen som kritiserte meg eller tvang meg til å gå ut, så jeg satte meg ut i hagen og studerte Bibelen, men jeg hadde det slett ikke godt. Etter at det hadde gått en uke eller to på denne måten, sa jeg til far: «Jeg tror jeg blir med i dag!» Fra da av så jeg meg aldri tilbake.

For et fantastisk år 1931 var! Ikke bare fikk vi vårt nye navn, Jehovas vitner, men jeg ble døpt på et landsstevne i Alexandra Palace i London. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen. Vi var iført lange, svarte kapper, og min kappe var våt, for den var allerede brukt av en annen som var blitt døpt!

I hele oppveksten hadde jeg ambisjoner om å bli kolportør, som heltidsforkynnerne ble kalt den gangen. Etter hvert som jeg ble eldre, følte jeg at jeg burde gjøre mer i tjenesten for Jehova. I mars 1933, da jeg var 18 år, sluttet jeg meg derfor til heltidstjenernes rekker.

Noe vi likte særlig godt, var de «pionerukene» vi hadde i noen store byer, da opptil ti—tolv heltidstjenere kom sammen, bodde hos lokale brødre og arbeidet som et team. Vi leverte brosjyrer til de religiøse lederne og andre framstående menn. Vi måtte være modige for å henvende oss til dem. Stort sett ble vi møtt med hån og spott, og ikke så få av oss fikk døren slengt i ansiktet. Men det bekymret oss ikke, for vår begeistring var så stor at vi gledet oss over å bli vanæret for Kristi navns skyld. — Matteus 5: 11, 12.

I Leeds gjorde vi om en barnevogn, en trehjulssykkel og fars motorsykkel og sidevogn, og senere bilen hans, for å få noe å frakte grammofoner og store høyttalere med. To brødre gikk ut på gaten med grammofonen og satte på en plate med musikk for å vekke folks oppmerksomhet og få dem ut til dørene. Etterpå spilte de en plate med en femminutters tale av bror Rutherford. Så gikk de videre til neste gate, mens vi andre forkynnerne fulgte etter og tilbød bibelsk litteratur.

I mange år pleide vi hver søndag kveld etter møtet å gå til rådhusplassen, hvor det var vanlig at folk stilte seg opp for å tale. Vi hørte på et timelangt foredrag av bror Rutherford som var spilt inn på plate, og delte ut foldere og kontaktet alle som viste interesse. Vi ble godt kjent der. Og politiet respekterte oss. En kveld vi var samlet som vanlig, hørte vi trommer og et korps i det fjerne. Snart kom det et opptog med cirka hundre fascister bortover veien. De marsjerte rundt oss og stilte seg bak oss, og der stod de og holdt opp flaggene sine. Korpset sluttet å spille, og det var helt stille. Akkurat da runget bror Rutherfords stemme: «La dem hilse flaggene sine og hylle mennesker hvis de vil. Vi kommer bare til å tilbe og hylle Jehova vår Gud!» Vi lurte på hva som ville skje nå! Ingenting skjedde, bortsett fra at det ble avlagt et godt vitnesbyrd for dem, og politiet fikk dem til å holde seg rolige, slik at vi kunne høre resten av det offentlige foredraget.

På denne tiden bidrog grammofonen til at det ble avlagt et stort vitnesbyrd. Ved inngangsdøren til folk viste vi fram platen for å oppmuntre dem til å høre på hele den fem minutter lange bibelske prekenen som var spilt inn. Vi ble ofte bedt inn, og mange ville gjerne at vi skulle komme tilbake og spille flere plater.

Året 1939 var travelt og vanskelig, med motstand og vold. Før et av stevnene våre opplevde brødrene at det kom pøbelflokker mot dem på gaten som ropte og skrek og gikk løs på dem. På stevnet la de derfor planer om at de skulle sende ut en spesiell gruppe brødre i biler til de urolige områdene for at de skulle forkynne der mens søstrene og de andre brødrene skulle gå der det var tryggere. Jeg samarbeidet med en gruppe i en gate da jeg gikk gjennom en passasje for å besøke de husene som lå der. Mens jeg stod ved en dør, hørte jeg at det bygde seg opp til bråk — det var noen som ropte og skrek ute på gaten. Jeg bare fortsatte å snakke med beboeren og holdt samtalen gående til jeg kunne høre at det hadde roet seg igjen. Så gikk jeg gjennom passasjen og ut på gaten og oppdaget at de andre brødrene og søstrene hadde fått panikk da de ikke hadde funnet meg. Senere på dagen prøvde bråkmakerne å forstyrre møtet vårt, men brødrene viste dem ut.

Den annen verdenskrig begynner

Det var nå blitt alminnelig verneplikt, og mange unge brødre ble fengslet for mellom tre og tolv måneder. Far fikk da et nytt privilegium — han fikk tillatelse til å besøke brødrene i fengselet regelmessig. Hver søndag ledet han Vakttårn-studiet i det lokale fengselet. Om onsdagskveldene besøkte han brødrene i cellene deres. Ettersom han selv hadde opplevd mye vondt i fengsel i lang tid under den første verdenskrig, var han særlig glad for å tjene dem som gjennomgikk lignende prøvelser. Han gjorde dette i 20 år, helt til han døde i 1959.

I 1941 var vi blitt vant til den bitterhet og fiendtlige holdning som mange gav uttrykk for når det gjaldt vårt nøytrale standpunkt. Det var ikke lett å stå på gaten med bladene. Samtidig var vi glad for å kunne hjelpe de flyktningene som ble innkvartert i nærheten av der hvor vi bodde. Latviere, polakker, estlendinger og tyskere — for en glede det var å se hvordan øynene deres strålte når de fikk se Vakttårnet eller Ny verden (nå Våkn opp!) på sitt eget språk!

Så kom den prøven jeg ble satt på som følge av det nøytrale standpunktet jeg inntok under den annen verdenskrig. Å være innestengt i en celle 19 timer i døgnet var et tøft fengselsliv. De tre første dagene var verst, for da var jeg alene. Den fjerde dagen ble jeg innkalt til guvernørens kontor, hvor det stod to andre jenter. Den ene av jentene hvisket til meg: «Hva sitter du inne for?» Jeg sa: «Du ville bli overrasket over svaret.» Hun hvisket anspent: «Er du et JV?» Den andre hørte henne og spurte oss begge to: «Er dere JV-er?», og vi slo armene rundt hverandre alle tre. Vi var ikke alene lenger!

Gledefylt heltidstjeneste

Da jeg kom ut av fengselet, fortsatte jeg i heltidstjenesten. En ung jente på 16 år som nettopp hadde gått ut av skolen, ble min samarbeidspartner. Vi flyttet til Ilkley, en vakker by i utkanten av Yorkshire Dales. I hele seks måneder prøvde vi hardt å finne et sted hvor det passet å ha møter. Til slutt leide vi en liten garasje, som vi gjorde om til en Rikets sal. Far kom oss til unnsetning og sørget for at vi fikk belysning og oppvarming. Han pusset opp bygningen for oss også. I mange år fikk vi hjelp av den nærmeste menigheten, som hver uke sendte brødre som kunne holde offentlige foredrag. Med Jehovas velsignelse gikk det framover, og vi vokste i antall. Med tiden ble det opprettet en menighet.

I januar 1959 ble far plutselig syk. Jeg ble bedt om å komme hjem, og i april døde han. De neste årene var vanskelige. Helsen til mor sviktet, og det gjorde også hukommelsen hennes. Det gjorde det slitsomt for meg. Men Jehovas ånd fikk meg til å holde det gående, og jeg klarte å ta meg av henne helt til hun døde i 1963.

Jehova har i årenes løp velsignet meg på så mange måter at jeg ikke kan nevne alle sammen. Jeg har sett den menigheten jeg tilhører, vokse og bli delt fire ganger. Den har sendt ut forkynnere og pionerer og noen som misjonærer til fjerne land, for eksempel Bolivia, Laos og Uganda. Det ble aldri til at jeg giftet meg og stiftet familie. Jeg har ikke vært lei meg for det; jeg har hatt det for travelt til det. Selv om jeg ikke har kjødelige slektninger, har jeg mange barn og barnebarn i Herren, ja, jeg har fått hundre foll. — Markus 10: 29, 30.

Jeg ber ofte unge pionerer og andre ungdommer hjem til meg. Vi forbereder oss til Vakttårn-studiet sammen. Vi forteller også opplevelser og synger Rikets sanger, akkurat som foreldrene mine pleide. Omgitt som jeg er av livsglade ungdommer, får jeg beholdt et ungt og lyst sinn. Det finnes ikke noe bedre liv for meg enn det pionertjenesten kan gi. Jeg er takknemlig for at Jehova har latt meg få gå i mine foreldres fotspor. Det er min bønn at jeg må få fortsette å tjene Jehova i all evighet.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Sammen med mor og far, Atkinson og Pattie

[Bilde på side 23]

Den traktaten som vakte fars interesse for sannheten