«Kastet over ende, men ikke tilintetgjort»
FORTALT AV ULF HELGESSON
«Han er våken,» utbrøt legene som stod bøyd over meg. Det var i juli 1983. En 12 centimeter lang svulst var blitt fjernet fra ryggmargen i løpet av en 15 timer lang og komplisert operasjon. Jeg ble helt lam.
NOEN dager senere ble jeg flyttet til et sykehus som lå nesten 60 kilometer fra min hjemby, Helsingborg, for å gjennomgå et rehabiliteringsprogram. Fysioterapeuten sa at det kom til å bli svært krevende, men jeg var likevel ivrig etter å komme i gang. Jeg ønsket inderlig å kunne gå igjen. Hver dag fulgte jeg nøye et fem timer langt treningsprogram og gjorde raske framskritt.
En måned senere, da kretstilsynsmannen tjente menigheten vår, reiste både han og de eldste i menigheten den lange veien til sykehuset for å kunne holde eldstemøtet på rommet mitt. Hvor glad ble jeg ikke over dette beviset på broderkjærlighet! Etter møtet serverte sykepleierne på avdelingen te og smørbrød til hele gruppen.
Til å begynne med var legene overrasket over de framskritt jeg gjorde. Etter tre måneder kunne jeg sitte i en rullestol og til og med stå oppreist noen minutter. Jeg var lykkelig og fast bestemt på å kunne gå igjen. Min familie og mine medkristne gav meg mye oppmuntring når de kom på besøk. Jeg var til og med i stand til å reise hjem for kortere perioder om gangen.
Et stort tilbakeslag
Deretter gjorde jeg imidlertid ikke lenger noen framskritt. Fysioterapeuten gav meg en dag den tunge beskjeden: «Du vil aldri kunne bli bedre enn dette!» Målet var nå å gjøre meg så sterk at jeg kunne bevege meg omkring ved hjelp av en rullestol. Jeg lurte på hvordan det skulle gå med meg. Hvordan ville min kone klare seg? Hun hadde selv gjennomgått en større operasjon og trengte min hjelp. Ville jeg trenge varig pleie på en institusjon?
Jeg ble svært deprimert. Min styrke, min kraft og mitt mot forsvant gradvis. Dagene gikk, og jeg ble sittende urørlig. Jeg var ikke bare lammet fysisk, men jeg var også følelsesmessig og åndelig paralysert. Jeg var «kastet over ende». Jeg hadde alltid betraktet meg selv som åndelig sterk og var godt rotfestet i troen på Guds rike. (Daniel 2: 44; Matteus 6: 10) Jeg var overbevist om Bibelens løfte om at alle sykdommer og skrøpeligheter ville bli helbredet i Guds rettferdige, nye verden, og at hele menneskeheten ville oppnå et fullkomment liv der. (Jesaja 25: 8; 33: 24; 2. Peter 3: 13) Likevel følte jeg meg nå lammet, ikke bare fysisk, men også åndelig. Jeg følte meg «tilintetgjort». — 2. Korinter 4: 9.
Før jeg fortsetter, vil jeg fortelle litt om min bakgrunn.
En lykkelig familie
Jeg er født i 1934, og jeg hadde alltid hatt god helse. I begynnelsen av 1950-årene traff jeg Ingrid, og vi giftet oss i 1958 og slo oss ned i Östersund. Det ble et vendepunkt i vårt liv da vi i 1963 begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Da hadde vi tre små barn — Ewa, Björn og Lena. Snart studerte hele familien, og vi økte vår kunnskap om Bibelens sannheter.
Kort tid etter at vi hadde begynt å studere, flyttet vi til Helsingborg. Der innviet min kone og jeg oss til Jehova og ble døpt i 1964. Da vår eldste datter, Ewa, ble døpt i 1968, økte vår glede. Sju år senere, i 1975, ble også Björn og Lena døpt, og året etter ble jeg utnevnt til eldste i den kristne menighet.
Mitt verdslige arbeid gjorde det mulig for meg å dekke familiens materielle behov. Vår glede ble enda større da Björn og Lena begynte i heltidstjenesten. Björn ble snart innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Jakobsberg og senere i Arboga. Livet smilte til oss. Tidlig i 1980 begynte jeg imidlertid å merke de fysiske virkningene av den svulsten som senere ble fjernet under den store operasjonen i 1983.
Jeg overvinner den åndelige lammelsen
Da jeg fikk beskjed om at jeg ikke ville kunne gå igjen, syntes jeg alt var håpløst. Hvordan skulle jeg gjenvinne min åndelige styrke? Det var lettere enn jeg trodde. Jeg tok rett og slett fram Bibelen og begynte å lese. Jo mer jeg leste, desto mer åndelig styrke fikk jeg. Mest av alt kom jeg til å sette pris på Jesu bergpreken. Jeg leste den om og om igjen og mediterte over den.
Jeg fikk tilbake mitt positive livssyn. Ved å lese og meditere begynte jeg å se muligheter i stedet for hindringer. Jeg fikk tilbake mitt ønske om å forkynne Bibelens sannheter for andre, og jeg oppfylte dette ønsket ved å forkynne for sykehuspersonalet og andre som jeg kom i kontakt med. Alle i familien støttet meg fullt ut, og de fikk også opplæring i hvordan de kunne ta hånd om meg. Til slutt kunne jeg forlate sykehuset.
Endelig var jeg hjemme igjen. Hvilken glederik dag det var for oss alle! Familien satte opp en timeplan så den kunne ta hånd om meg. Min sønn, Björn, bestemte seg for å slutte på Jehovas vitners avdelingskontor og kom hjem for å hjelpe til med å stelle meg. Det var godt å være gjenstand for så mye kjærlighet og omsorg fra familien.
Jeg klarer enda et tilbakeslag
Etter hvert som tiden gikk, ble helsen min likevel dårligere, og jeg hadde vanskelig for å bevege meg. Til tross for familiemedlemmenes helhjertete innsats kunne de til slutt ikke lenger gi meg den pleie jeg trengte, hjemme. Jeg innså derfor at det beste var at jeg fikk plass på et sykehjem. Enda en gang betydde det forandringer og nye rutiner. Men jeg tillot ikke dette å bli et åndelig tilbakeslag.
Jeg sluttet aldri å lese og granske Bibelen. Jeg fortsatte å tenke på hva jeg kunne gjøre, ikke på hva jeg ikke kunne gjøre. Jeg mediterte over de åndelige velsignelsene som alle Jehovas vitner har. Jeg holdt meg nær til Jehova i bønn og brukte enhver anledning til å forkynne for andre.
Nå er jeg på sykehjemmet om natten og en del av dagen. Om ettermiddagen og kvelden er jeg enten hjemme eller på våre kristne møter. Kommunen sørger for transport til og fra møtene og til og fra hjemmet mitt. Min hengivne familie, vennene i menigheten og personalet på sykehjemmet tar seg av meg på en enestående måte.
Jeg gjør det jeg kan
Jeg ser ikke på meg selv som invalid, og jeg blir heller ikke behandlet som sådan, verken av familien eller av mine kristne brødre. Takket være deres omsorg kan jeg fortsatt tjene effektivt som eldste. Jeg leder et menighetsbokstudium og også Vakttårn-studiet i Rikets sal hver uke. Det er vanskelig for meg å bla i Bibelen, så noen har som oppgave å hjelpe meg med det på møtene. Jeg leder møter og holder taler mens jeg sitter i rullestolen.
På den måten kan jeg fortsatt gjøre mye av det jeg satte pris på å gjøre før, også det å foreta hyrdebesøk. (1. Peter 5: 2) Det gjør jeg når brødre og søstre kommer til meg for å få råd eller hjelp. Jeg bruker også telefonen og ringer til andre på eget initiativ. Det fører til gjensidig oppmuntring. (Romerne 1: 11, 12) En venn sa nylig: «Akkurat når jeg føler meg mest nedtrykt, så ringer du og oppmuntrer meg.» Men jeg blir også oppmuntret når jeg ser hvordan Jehova velsigner mine anstrengelser.
Før og etter møtene har jeg god kontakt med barna i menigheten. Ettersom jeg sitter i rullestol, kan vi snakke med hverandre i øyehøyde. Jeg setter pris på at de er så oppriktige og likeframme. En liten gutt sa til meg en gang: «Du er en usedvanlig pen invalid!»
Ved å konsentrere meg om det jeg kan gjøre, i stedet for å bekymre meg over det jeg ikke kan gjøre, har jeg kunnet glede meg over å tjene Jehova. Jeg har lært mye av det som har hendt meg. Jeg er blitt klar over at vi blir opplært og styrket ved de prøvelser vi går igjennom. — 1. Peter 5: 10.
Jeg har lagt merke til at mange friske mennesker ikke forstår at vi alltid må ta tilbedelsen av vår himmelske Far alvorlig. Hvis vi ikke gjør det, kan vår timeplan for studium, møter og felttjeneste bli en ren rutine. Jeg betrakter disse foranstaltningene som livsviktige for å kunne overleve enden for denne verden og komme inn i Guds lovte, jordiske paradis. — Salme 37: 9—11, 29; 1. Johannes 2: 17.
Vi må alltid holde håpet om liv i Guds kommende, nye verden levende i våre hjerter. (1. Tessaloniker 5: 8) Jeg har også lært meg ikke å gi opp kampen mot enhver tendens til å miste motet. Jeg har lært meg å se på Jehova som min Far og hans organisasjon som min Mor. Jeg er blitt klar over at hvis vi anstrenger oss, kan Jehova bruke hvem som helst av oss som en av sine tjenere.
Selv om jeg noen ganger har følt det som om jeg var «kastet over ende», er jeg ’ikke blitt tilintetgjort’. Jeg er aldri blitt forlatt av Jehova og hans organisasjon og heller ikke av min familie og mine kristne brødre. Takket være at jeg fant fram Bibelen og begynte å lese i den, gjenvant jeg min åndelige styrke. Jeg er takknemlig mot Jehova Gud, som gir oss «den kraft som er over det normale», når vi setter vår lit til ham. — 2. Korinter 4: 7.
Med full overbevisning og fullstendig tillit til Jehova ser jeg ivrig framtiden i møte. Jeg er forvisset om at Jehova Gud snart vil oppfylle sitt løfte om å gjenopprette paradiset her på jorden med alle de storslåtte velsignelsene det vil medføre. — Åpenbaringen 21: 3, 4.