«Lær oss å be»
«HERRE, lær oss å be.» Det var en av Jesu Kristi disipler som kom med denne anmodningen. (Lukas 11: 1) Disippelen, som ikke er navngitt, hadde tydeligvis dyp verdsettelse av det privilegium som bønn er. Sanne tilbedere i vår tid er også klar over hvor stor betydning bønn har. Det er tross alt i bønn vi kan tre fram for Den høyeste i universet. Tenk på at Gud, han «som hører bønner», viser interesse for de problemer og bekymringer som hver enkelt av oss har! (Salme 65: 3) For ikke å snakke om at det er i bønn vi takker og lovpriser Gud. — Filipperne 4: 6.
Ordene «lær oss å be» reiser ikke desto mindre viktige spørsmål. I ulike religioner rundt omkring i verden benytter man en rekke forskjellige metoder for å nærme seg Gud. Men finnes det en riktig og en uriktig måte å be på? For å besvare dette spørsmålet skal vi først se nærmere på noen av de populære religiøse skikkene hvor bønn er inne i bildet. Vi skal konsentrere oss om skikkene i Latin-Amerika.
Bilder og skytshelgener
I Latin-Amerika er folk flest dypt religiøse. I Mexico er det for eksempel ikke uvanlig å se folk be til såkalte skytshelgener. Byene i Mexico har gjerne forskjellige skytshelgener, og det blir holdt festivaler for disse på bestemte dager. Meksikanske katolikker ber dessuten til en hel del forskjellige bilder. Hvilken helgen den som ber, vender seg til, avhenger imidlertid av hva han ønsker å be om. Hvis noen er på utkikk etter en ektefelle, tenner vedkommende kanskje et lys for sankt Antonius. En som skal ut på biltur, overgir seg kanskje til sankt Christofer, de reisendes, særlig motorvognførernes, beskytter.
Men hvor stammer egentlig slike skikker fra? Historien viser at da spanierne kom til Mexico, fant de et folk som var viet til tilbedelsen av hedenske guder. I sin bok Los Aztecas, Hombre y Tribu (Aztekerne — mennesket og stammen) sier Victor Wolfgang von Hagen: «Folk hadde sin personlige gud, hver plante hadde sin gud, det var en gud eller gudinne for hvert gjøremål, ja, til og med en for selvmord. Yacatecuhtli var forretningsstandens guddom. I denne polyteistiske verden hadde alle gudene sine klart definerte tendenser og funksjoner.»
Likhetstrekkene mellom disse gudene og katolikkenes helgener var så påfallende at da de spanske erobrerne skulle «kristne» de innfødte, byttet disse bare ut sin troskap mot idolene med troskap mot kirkens helgener. I tråd med dette pekte en artikkel i The Wall Street Journal på at den katolisismen som blir praktisert i visse deler av Mexico, har hedenske røtter. Den bemerket at de fleste av de 64 helgenene som ble vist ærbødighet i ett område, svarte til «bestemte mayaguder».
Leksikonet New Catholic Encyclopedia framfører følgende argument: «Mellom helgener og dem som er på jorden, er det knyttet et bånd preget av tillitsfull fortrolighet, . . . et bånd som slett ikke forringer forholdet til Kristus og til Gud, men som tvert imot beriker og styrker det.» Men hvordan skulle noe som helt tydelig har hedenske røtter, kunne styrke ens forhold til den sanne Gud? Kan Gud virkelig ha behag i at noen ber til slike helgener?
Rosenkransens opprinnelse
En annen populær skikk er det å bruke rosenkrans. Det spansk-engelske oppslagsverket Diccionario Enciclopédico Hispano-Americano beskriver rosenkransen som et «kjede med 50 eller 150 perler som er inndelt i ti og ti ved hjelp av større perler, og som er sammenføyd i endene med et krusifiks som henger i en lenke med tre perler».
En katolsk publikasjon forklarer hvordan rosenkransen blir brukt: «Den hellige rosenkrans er en form for vokal og mental bønn vedrørende de mysteriene som er knyttet til vår gjenløsning. Den består av femten dekader. Hver dekade omfatter resitering av Fadervår, ti ave-mariaer og ett gloria patri. Til hver dekade mediterer man over et mysterium.» Mysteriene er læresetninger eller doktriner som alle katolikker bør kjenne til, og i dette tilfellet dreier det seg om Kristi Jesu liv, lidelse og død.
The World Book Encyclopedia sier: «De tidlige former for rosenkransbønner oppstod blant de kristne i løpet av middelalderen, men ble ikke utbredt før på 1400- og 1500-tallet.» Er det bare katolikker som bruker rosenkrans? Nei. Diccionario Enciclopédico Hispano-Americano sier: «Lignende perler blir brukt i islamsk, lamaistisk og buddhistisk tilbedelse.» Ja, et religionsleksikon sier: «Noen mener at muhammedanerne overtok rosenkransen fra buddhistene, og at de kristne overtok den fra muhammedanerne under korstogene.» — Encyclopedia of Religion and Religions.
Noen mener at rosenkransen bare tjener som hjelp for hukommelsen når man skal gjenta bønner et visst antall ganger. Men har Gud behag i at man bruker rosenkransen?
Vi behøver ikke å spekulere på eller diskutere hvorvidt slike skikker er passende, og hvorvidt de har noen verdi. Jesus gav et autoritativt svar da han ble anmodet om å lære disiplene å be. Det han sa, kommer nok til å virke opplysende på noen lesere, og noen blir kanskje overrasket.
[Bilde på side 3]
Hvor stammer den skikken å bruke rosenkrans fra?