Rapport fra Rikets forkynnere

Forkynnelsen av Bibelens sannhet fortsetter i Irland

I DE senere år har det vært en god del uro i det naturskjønne landet Irland. Samtidig har mange irer reagert positivt på det håpets budskap som Bibelen inneholder, og som Jehovas vitner gjør folk kjent med. De nedenstående opplevelsene fra Irland bekrefter dette.

■ I Dublin var et av Jehovas vitner og hans lille datter ute og forkynte fra dør til dør. De traff en kvinne som heter Cathy, som var travelt opptatt med de mange barna sine. Forkynneren spurte om ikke hans datter, som fikk opplæring i å forkynne, ganske kort kunne få lov til å fortelle henne noe. Det var i orden, og den lille jenta sa noen klare, gjennomtenkte ord. Det slo Cathy hvor åpenbart oppriktig og respektfull jenta var, og hun takket ja til en bibelsk traktat.

Senere tenkte Cathy på hvor godt forberedt og veloppdragen jenta hadde vært. «Det gjorde inntrykk på meg at en liten jente kunne legge fram et slikt interessant budskap uten å virke veslevoksen,» forteller hun. «Jeg bestemte meg for at jeg skulle høre etter neste gang Jehovas vitner kom på besøk.»

I mellomtiden flyttet hun til en liten by i den sørvestlige delen av Irland, ikke så langt fra grensen til fylkene Cork og Kerry. Etter en tid banket noen Jehovas vitner på hos henne, og hun inviterte dem inn. Hun tok imot tilbudet om et regelmessig bibelstudium, og nå går hun og flere av barna hennes på møtene. Cathy er takknemlig for at den lille jenta hadde et slikt oppriktig ønske om å forkynne det gode budskap for henne.

■ I Tullamore-området hadde Jehovas vitner bibelske drøftelser i en sju års tid med en kvinne som heter Jean. Noen ganger viste hun interesse og tok imot litteratur, men andre ganger hadde interessen avtatt. En dag da en forkynner som heter Frances, og en som hun samarbeidet med, ringte på, var Jean meget tverr. «Uansett hva vi sa, ble hun verre og verre,» forteller Frances. «Til slutt bad hun oss om å forsvinne og slengte igjen døren.»

Frances lurte på om et nytt besøk bare ville avstedkomme en lignende reaksjon. «Kanskje det ikke lenger er noen vits i å besøke henne, hvis hun egentlig ikke er interessert i budskapet,» tenkte Frances. Men hun drøftet saken med sin mann, Thomas, og han var mer optimistisk. Neste gang de var i området, fikk Jean et nytt besøk. Hun var vennlig og tok imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! De neste besøkene var like hyggelige, og Thomas og Frances begynte å studere Bibelen regelmessig med henne.

Hva kom denne forandringen av? Jean forklarer at hun hadde født et barn og så vidt var kommet hjem fra sykehuset den gangen hun var så uhøflig mot forkynnerne. Fordi hun måtte gi den nyfødte bryst og måtte mate det litt eldre barnet med skje, fikk hun bare halvannen times søvn hver natt. «Det var ingenting jeg hadde mindre lyst til enn å snakke om religion,» sier Jean.

Innen to måneder hadde Jean begynt å gå på alle møtene, og før det var gått fire måneder, hadde hun begynt å delta i felttjenesten. Ti måneder etter at bibelstudiet var blitt startet, ble hun døpt. Nå har Jean nytte av sin egen erfaring når hun er ute i forkynnelsesarbeidet. Hun forteller: «Hvis jeg treffer noen som er ubehøvlet, prøver jeg å være ekstra forståelsesfull. Jeg noterer det alltid. Situasjonen kan jo forandre seg til jeg kommer tilbake; vedkommende kan være i bedre humør og være mer mottagelig.»