Hjelp som blir gitt til katastrofeofre
DET er virkelig rosverdig at mennesker går inn for å hjelpe dem som blir rammet av katastrofer. Mange hjelpeprogrammer har bidratt til å gjenoppbygge hus, forene familier og framfor alt redde liv.
Når det inntreffer en katastrofe, benytter Jehovas vitner seg av — og er takknemlige for — alle slags hjelpetiltak som blir truffet gjennom verdslige kanaler. Samtidig har de den bibelske forpliktelse å «gjøre det som er godt, . . . særlig mot dem som er beslektet med [dem] i troen». (Galaterne 6: 10) Vitnene føler det nemlig som om de er i slekt. De betrakter hverandre som «familie» og kaller hverandre «bror» og «søster». — Jevnfør Markus 3: 31—35; Filemon 1, 2.
Hvis et lokalsamfunn blir rammet av en katastrofe, er derfor de eldste blant Jehovas vitner sterkt opptatt av å komme i kontakt med alle medlemmene av menigheten og finne ut hvilke behov den enkelte har. De treffer så tiltak for å gi den nødvendige hjelp. Tenk over hvordan dette var tilfellet i Accra i Ghana, i San Angelo i USA og i Kobe i Japan.
Accra — «en minisyndflod»
Regnværet begynte omkring klokken elleve om kvelden, og regnet pøste ned i timevis. «Det regnet så kraftig at alle i familien lå våkne,» forteller John Twumasi, et av Jehovas vitner i Accra. Avisen Daily Graphic kalte det «en minisyndflod». «Vi prøvde å flytte noen verdigjenstander ovenpå,» fortsetter John, «men da vi åpnet døren ut til trappen, strømmet flomvannet inn.»
Myndighetene slo alarm og bad folk evakuere, men mange nølte. De var redde for at et tomt hus — selv om det var fylt med vann — skulle lokke til seg plyndrere. Noen kunne ikke dra selv om de ville. «Mor og jeg greide ikke å få opp døren,» sier en jente som heter Paulina. «Vannet fortsatte å stige, så vi stod på tretønner og holdt oss fast i en takbjelke. Til slutt, omtrent klokken fem om morgenen, ble vi reddet av naboene.»
Så snart det var mulig, gikk Jehovas vitner til handling. En kristen søster ved navn Beatrice forteller: «De eldste i menigheten lette etter oss, og de fant oss i huset til en trosfelle, der vi hadde søkt tilflukt. Bare tre dager etter flommen, kom de eldste og noen av de unge i menigheten for å hjelpe oss. De skrapte leiren av veggene på innsiden og utsiden av huset. Selskapet Vakttårnet skaffet oss rengjøringsmidler, desinfeksjonsmidler, maling, madrasser, tepper, kluter og klær til barna. Brødrene sendte oss mat for flere dager. Jeg ble dypt rørt!»
John Twumasi, som ble sitert tidligere, forteller: «Jeg sa til de andre leieboerne at vår organisasjon hadde sendt oss rengjøringsmidler og desinfeksjonsmidler — nok til hele bygningen. Omkring 40 leieboere hjalp til med å gjøre rent. Jeg gav noen av rengjøringsmidlene til naboene, deriblant en mann som er prest i en lokal kirke. Arbeidskameratene mine trodde at Jehovas vitner bare viser kjærlighet til sine egne medlemmer.»
Brødrene og søstrene satte stor pris på den kjærlige hjelpen de fikk. Bror Twumasi sier som konklusjon: «Selv om de tingene jeg mistet i flommen, hadde større pengeverdi enn det vi mottok gjennom hjelpesendingene, føler min familie og jeg at vi har fått langt mer enn vi har mistet, fordi Selskapet har vist oss slik rørende omsorg.»
San Angelo — «det hørtes ut som verdens undergang»
De tornadoene som herjet San Angelo den 28. mai 1995, rykket trær opp med roten, knekte lysmaster og kastet strømførende ledninger tvers over veier. Vindkastene kom opp i 160 kilometer i timen og ødela offentlige installasjoner. Mer enn 20 000 hus mistet strømmen. Så kom haglet. Den nasjonale værtjenesten meldte om «hagl på størrelse med golfballer», så om «hagl på størrelse med softballer» og til slutt om «hagl på størrelse med grapefrukter». Larmen var øredøvende. En av innbyggerne sa: «Det hørtes ut som verdens undergang.»
Etter uværet fulgte en illevarslende stillhet. Folk kom langsomt ut fra de ramponerte husene sine for å ta et overblikk over ødeleggelsene. Trær som fremdeles stod, hadde mistet bladene. Hus som fremdeles stod, så ut som de var flådd. Noen steder lå haglet i fonner som var opptil en meter høye. Tusenvis av vinduer i hus og biler var blitt knust, slik at blinkende glassbiter lå innimellom det haglet som dekket bakken. En kvinne forteller: «Da jeg kom hjem, satt jeg bare i bilen i oppkjørselen og gråt. Ødeleggelsene var så store at det rett og slett ble for mye for meg.»
Det ble raskt gitt økonomisk hjelp, byggematerialer, medisinsk behandling og rådgivning gjennom hjelpeprogrammer og sykehus. Rosverdig nok var det mange som selv var blitt ofre for uværet, som gjorde sitt beste for å hjelpe andre.
Jehovas vitners menigheter gikk også til handling. Aubrey Conner, en eldste i San Angelo, forteller: «Så snart uværet var over, begynte vi å ringe til hverandre for å høre hvordan det stod til. Vi hjalp våre egne og naboer som ikke er Jehovas vitner, å sette lemmer for vinduene, legge plast på takene og gjøre husene så vanntette som mulig. Så laget vi en liste over alle dem i menigheten som hadde fått skader på huset sitt. Et hundretall hus trengte reparasjoner, og de materialene som ble skaffet til veie av hjelpeorganisasjonene, strakk ikke til. Derfor kjøpte vi selv flere materialer og organiserte oss med tanke på arbeidet. Alt i alt var det omkring 1000 vitner som meldte seg frivillig til å gjøre en innsats, omkring 250 hver helg. Noen kom så langt bortefra som 74 mil. Alle sammen arbeidet utrettelig, ofte i temperaturer på opp mot 40 grader. Selv en 70 år gammel søster arbeidet sammen med oss hver helg bortsett fra én, og det var den helgen da hennes eget hus ble reparert. Den helgen var hun faktisk med oppe på sitt eget tak og hjalp til med reparasjonsarbeidet!
Vi hørte ofte skuelystne mennesker si noe slikt som: ’Ville det ikke ha vært hyggelig om andre trossamfunn hadde gjort det samme for sine medlemmer?’ Det gjorde inntrykk på naboene å se en arbeidsgjeng på 10—12 frivillige (også søstre) troppe opp tidlig fredag morgen hjemme hos en trosfelle, klare til å reparere eller kanskje til og med gjenoppbygge hele taket uten å ta betalt for det. I de fleste tilfellene ble arbeidet fullført i løpet av én helg. Noen ganger var et utenforstående entreprenørfirma godt i gang med en taktekkingsjobb når en av våre arbeidsgjenger kom til huset ved siden av. Vi rakk vanligvis å fjerne det gamle taket og legge et nytt og i tillegg rydde opp på gårdsplassen før de profesjonelle arbeiderne ble ferdige med sin jobb. I enkelte tilfeller stoppet de opp i arbeidet bare for å se på oss!»
Bror Conner avslutter med å si: «Vi kommer alle sammen til å savne de opplevelsene vi har hatt sammen. Vi har lært hverandre å kjenne fra en ny side ved at vi har vist broderkjærlighet og er blitt gjenstand for slik kjærlighet som aldri før. Vi føler at dette bare er en forsmak på hvordan det kommer til å bli i Guds nye verden, der brødre og søstre vil hjelpe hverandre fordi de virkelig har lyst til det.» — 2. Peter 3: 13.
Kobe — «en ruinhaug av trematerialer, murpuss og menneskelik»
Innbyggerne i Kobe skulle i teorien være godt forberedt. Den 1. september hvert år arrangerer de en spesiell dag for forebyggelse av katastrofer. Skolebarna trener på hvordan de skal oppføre seg under et jordskjelv, militæret øver seg på redningsoperasjoner med bruk av helikoptre, og brannvesenet tar fram jordskjelvsimulatorene, der frivillige trener på overlevelsesteknikker inne i en kasse som er på størrelse med et vanlig boligrom, og som dirrer og rister som et hus ville gjøre under et ekte jordskjelv. Men da det virkelig kom et jordskjelv den 17. januar 1995, virket det som alle forberedelsene var uten verdi. Titusenvis av tak brøt sammen, noe som aldri hadde skjedd i simulatorene. Tog veltet over på siden; store veikonstruksjoner brakk i flere deler; hovedrørledninger for gass og vann slo sprekker; hus raste sammen som korthus. Bladet Time beskrev byen som «en ruinhaug av trematerialer, murpuss og menneskelik».
Så kom brannene. Bygninger stod omspent av flammer mens frustrerte brannmannskaper satt fast i kilometerlange trafikkorker. De som rakk fram til brannene, fant ofte ut at det ikke var mulig å få tak i vann, fordi byens vannledningsnett var ødelagt. «Den første dagen var det full panikk,» fortalte en tjenestemann. «Jeg har aldri følt meg så maktesløs i hele mitt liv, for jeg visste at det lå mange mennesker begravd under de brennende husene, og at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det.»
Alt i alt ble omkring 5000 mennesker drept og noe slikt som 50 000 bygninger lagt i ruiner. Kobe hadde bare en tredjedel av de matforsyningene byen trengte. For å få tak i vann prøvde noen å skrape fram skitten væske under de sprukne vannrørene. Mange av de hjemløse drog til nødhjelpsentre, der det noen steder ble delt ut matrasjoner, men ikke mer enn én risball om dagen til hver person. Misnøyen bredte seg raskt. «Myndighetene har ikke gjort noe som helst,» klaget en mann. «Hvis vi fortsetter å stole på dem, kommer vi til å sulte i hjel.»
Jehovas vitners menigheter i Kobe og omegn organiserte seg umiddelbart. En helikopterflyger som var vitne til virksomheten deres, sa: «Jeg drog til katastrofeområdet samme dag som skjelvet inntraff, og jeg ble der en uke. Da jeg kom fram til ett nødhjelpsenter, var alt bare kaos. Det var ikke satt i gang noen form for hjelpearbeid. Jehovas vitner var de eneste som skyndte seg til stedet og tok seg av de forskjellige behovene i tur og orden.»
Det var virkelig mye arbeid som måtte gjøres. Ti Rikets saler var så ødelagt at de ikke kunne brukes, og mer enn 430 vitner var blitt husløse. Ytterligere 1206 hus som det bodde vitner i, trengte reparasjon. Og ikke nok med det, men familiene til 15 vitner som hadde mistet livet i katastrofen, hadde stort behov for trøst.
Et tusentall vitner rundt om i landet meldte seg frivillig til å være med på reparasjonsarbeidet. En bror forteller: «Da vi arbeidet på husene til interesserte personer som ennå ikke var blitt døpt, fikk vi alltid spørsmålet: ’Hvor mye må vi betale for alt dette?’ Da vi fortalte dem at arbeidet ble støttet av menighetene, takket de oss og sa: ’Det vi har studert, viser seg nå å være virkelighet!’»
Mange var imponert over vitnenes raske og omfattende reaksjon på katastrofen. Den tidligere siterte flygeren sa: «Jeg var dypt imponert. Dere kaller hverandre ’bror’ og ’søster’. Nå har jeg sett hvordan dere hjelper hverandre; dere er virkelig en familie.»
Vitnene lærte selv noe verdifullt av skjelvet. «Jeg har alltid ment at jo større en organisasjon blir, desto vanskeligere er det å vise personlig omtanke,» innrømmet en søster. Men den omsorgen hun ble vist, fikk henne til å forandre syn. «Nå vet jeg at Jehova ikke bare sørger for oss som organisasjon, men også som enkeltpersoner.» Enda mer oppmuntrende er det imidlertid at det snart skal bli slutt på alle katastrofer.
SNART SLUTT PÅ ALLE KATASTROFER!
Jehovas vitner ser fram til den tiden da menneskers liv og livsgrunnlag ikke lenger vil bli ødelagt av katastrofer. I Guds nye verden skal menneskene få lære hvordan de kan ta vare på miljøet på jorden. Når de slutter å følge selviske framgangsmåter, blir de mindre sårbare for naturkreftenes spill.
Jehova Gud — naturkreftenes Skaper — skal dessuten sørge for at den menneskelige familie og jordens øvrige skapninger aldri mer blir truet av naturkreftene. Da vil jorden virkelig bli et paradis. (Jesaja 65: 17, 21, 23; Lukas 23: 43) Profetien i Åpenbaringen 21: 4 får da en strålende oppfyllelse: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.»
[Bilde på side 5]
Beatrice Jones (til venstre) viser hvordan hun og andre dannet en kjede for å ta seg fram gjennom flomvannet
[Bilde på side 6]
Hjelpearbeid etter tornadoene