Gud er min tilflukt og min styrke

FORTALT AV CHARLOTTE MÜLLER

«Den største aktelse for Deres ni år under Hitler,» sa den kommunistiske dommeren. «De var virkelig imot krigen, men nå er De imot vår fred!»

HAN siktet til det at jeg hadde vært holdt som fange av nazistene i ni år, og til sosialismen i Den tyske demokratiske republikken. Først ble jeg helt målløs, men så svarte jeg: «En kristen kjemper ikke for sann fred på samme måte som andre mennesker. Jeg prøver rett og slett å følge Bibelens bud om å elske Gud og min neste. Guds Ord hjelper meg til å bevare freden, i ord og gjerning.»

Den dagen, 4. september 1951, dømte kommunistene meg til åtte års fengsel — ett år mindre enn naziregimet hadde gitt meg.

Da vi Jehovas vitner ble forfulgt av nasjonalsosialistene og av kommunistene, fant jeg trøst i det som står i Salme 46: 1: «Gud er for oss en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne.» Jehova alene gav meg den styrke jeg trengte for å holde ut, og jo mer jeg gjorde hans Ord til en del av meg selv, jo sterkere ble jeg.

Styrket til å klare det som lå foran meg

Jeg ble født i Gotha-Siebleben i Thüringen i Tyskland i 1912. Foreldrene mine var protestanter, men far var likevel søkende. Han søkte Bibelens sannhet og et rettferdig styre. Da foreldrene mine fikk se «Skapelsens fotodrama», ble de begeistret.a Far hadde funnet det han hadde vært på søken etter — Guds rike.

Far og mor meldte seg ut av kirken 2. mars 1923, og vi seks barna ble også utmeldt. Vi bodde i Chemnitz i Sachsen, og der kom vi sammen med bibelforskerne. (Tre av søsknene mine ble vitner for Jehova.)

På bibelforskernes møter ble det lagt vekt på bibeltekster og dyrebare sannheter som gjorde dypt inntrykk på meg, og de fylte mitt unge hjerte med stor glede. Vi som var unge, over 50 av oss, fikk særlig undervisning om søndagene, og min søster Käthe og jeg var med der en stund. En av de andre unge i gruppen vår var Konrad Franke, som arrangerte fotturer og sang sammen med oss. Senere, fra 1955 til 1969, tjente bror Franke som avdelingstilsynsmann ved Selskapet Vakttårnets kontor i Tyskland.

Nittentjueårene var en urolig tid, til sine tider også blant Guds folk. Noen sluttet å godta Vakttårnet som «mat i rette tid» og var imot hus-til-hus-forkynnelse. (Matteus 24: 45) Det førte til frafall. Men det var nettopp denne ’maten’ som gav oss den styrke vi så sårt trengte på den tiden. Vi fikk for eksempel Vakttårn-artiklene «Salige er de som ikke frykter» (1919) og «Hvem vil ære Jehova?» (1926) Jeg ville ære Jehova gjennom modig virksomhet, så jeg leverte ut mange av bror Rutherfords bøker og brosjyrer.

I mars 1933 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Det året ble vårt evangeliseringsarbeid forbudt. Ved dåpen ble Åpenbaringen 2: 10 lest som et råd for framtiden: «Vær ikke redd for de ting du kommer til å lide. Se, Djevelen skal fortsette å kaste noen av dere i fengsel, for at dere fullt ut kan bli satt på prøve, og for at dere kan ha trengsel i ti dager. Vis deg trofast like til døden, så vil jeg gi deg livets krone.» Jeg la meg dette verset på hjertet, for jeg tvilte ikke på at det lå harde prøvelser foran meg. Det viste seg å stemme.

Fordi vi holdt oss politisk nøytrale, betraktet flere av naboene oss med mistenksomhet. Etter et politisk valg troppet det opp en delegasjon uniformerte SS-soldater foran huset vårt og ropte: «Her bor det forrædere!» Artikkelen «Frykt dem ikke», som stod i den tyske utgaven av Vakttårnet i desember 1933, var til særlig oppmuntring for meg. Jeg ønsket å forbli et trofast vitne for Jehova selv under de vanskeligste forhold.

Fiendens svar — fengsel

Det var mulig å framstille Vakttårnet i det skjulte i Chemnitz fram til høsten 1935. Deretter måtte den stensilmaskinen som ble brukt, fraktes til Beierfeld i Erzgebirge, hvor den ble brukt til å mangfoldiggjøre litteratur fram til august 1936. Käthe og jeg leverte kopier til brødre som far hadde gitt oss adressen til. Alt gikk fint en tid. Men så begynte Gestapo å holde meg under oppsikt, og i august 1936 hentet de meg hjemme og satte meg i varetekt til det skulle bli holdt rettssak.

I februar 1937 ble 25 brødre og to søstre — jeg innbefattet — stilt for en særdomstol i Sachsen. Det ble påstått at Jehovas vitners organisasjon var farlig for staten. De brødrene som hadde mangfoldiggjort Vakttårnet, fikk fem års fengsel. Jeg fikk to år.

Istedenfor å bli satt fri etter at jeg hadde sonet ferdig, ble jeg hentet av Gestapo. De ville ha meg til å undertegne en erklæring der det stod at jeg ikke lenger skulle være et aktivt vitne for Jehova. Jeg nektet plent, og da ble gestapisten rasende. Han spratt opp og utstedte arrestordre på meg. Du kan se arrestordren på bildet. Jeg fikk ikke lov til å treffe foreldrene mine og ble straks tatt med til en liten konsentrasjonsleir for kvinner i Lichtenburg ved elven Elbe. Kort tid senere traff jeg Käthe. Hun hadde vært i konsentrasjonsleiren ved Moringen siden desember 1936, men da den ble nedlagt, kom hun og mange andre søstre til Lichtenburg. Far satt også inne, og jeg så ham ikke igjen før i 1945.

I Lichtenburg

Til å begynne med fikk jeg ikke lov til å være sammen med de andre som var Jehovas vitner, for de ble straffet for et eller annet. I en av salene la jeg merke til to grupper fanger — kvinner som vanligvis satt ved bordene, og vitnene, som måtte sitte hele dagen på krakker uten å få noe som helst å spise.b

Jeg påtok meg villig et hvilket som helst arbeid jeg ble satt til, i håp om å støte på Käthe på et vis. Og det var nettopp det som skjedde. Hun var på vei til arbeidet sitt sammen med to andre fanger da våre veier møttes. Jeg ble så glad at jeg omfavnet henne. Men hun som voktet oss, meldte oss med én gang. Vi ble forhørt, og fra da av passet de på å holde oss fra hverandre. Det var utrolig hardt.

To andre hendelser i Lichtenburg har festet seg i hukommelsen. En gang skulle alle fangene samles på appellplassen for å høre på en av Hitlers politiske taler på radioen. Vi Jehovas vitner nektet, siden det var patriotiske seremonier inne i bildet. Vaktene rettet da brannslangene mot oss, og en kraftig vannsprut fra en hydrant jaget oss forsvarsløse kvinner fra fjerde etasje ned til plassen. Der måtte vi stå, klissvåte som vi var.

En annen gang fikk Gertrud Oehme, Gertel Bürlen og jeg ordre om å pynte kommandantens hovedkvarter med lys, ettersom Hitlers fødselsdag nærmet seg. Vi nektet, for vi skjønte at Satans taktikk gikk ut på å forsøke å få oss til å bryte vår ulastelighet ved først å få oss til å inngå kompromiss i små saker. Som straff måtte vi unge søstre sitte hver for oss i en liten, mørk celle de neste tre ukene. Men Jehova holdt seg nær til oss, og selv på et så forferdelig sted viste han seg å være en tilflukt.

I Ravensbrück

I mai 1939 ble fangene i Lichtenburg flyttet til Ravensbrück konsentrasjonsleir. Der ble jeg satt til å arbeide i vaskeriet, sammen med flere andre søstre. Kort tid etter at krigen hadde brutt ut, ble det ventet av oss at vi skulle hente hakekorsflagget, men det nektet vi. Som følge av det ble to av oss, Mielchen Ernst og jeg, plassert i straffebrakken. Det var en av de verste formene for straff og betydde at vi måtte utføre hardt arbeid hver dag, også om søndagene, uansett hvordan været var. Normalt var maksimumsstraffen på tre måneder, men vi var der et år. Uten Jehovas hjelp hadde jeg aldri overlevd.

I 1942 ble forholdene for oss fangene litt bedre, og jeg ble satt til å være hushjelp for en SS-familie ikke så langt fra leiren. Familien lot meg få en viss frihet. En gang jeg tok med barna på en spasertur, traff jeg Josef Rehwald og Gottfried Mehlhorn, to fanger med den fiolette trekanten som identifiserte dem som Jehovas vitner. Jeg fikk utvekslet noen oppmuntrende ord med dem.c

Vanskelige etterkrigsår

Da de allierte styrker rykket framover i 1945, flyktet den familien jeg arbeidet hos, og jeg måtte bli med dem. Sammen med andre SS-familier dannet de en stor gruppe som reiste vestover.

De siste dagene av krigen var kaotiske og farefulle. Til slutt traff vi noen amerikanske soldater som gav meg lov til å bli registrert som en fri person i neste by. Hvem traff jeg der? Josef Rehwald og Gottfried Mehlhorn. De hadde fått vite at alle Jehovas vitner fra konsentrasjonsleiren i Sachsenhausen hadde kommet fram til Schwerin etter en farlig dødsmarsj. Så vi tre la i vei til den byen, som lå 75 kilometer unna. Det var en stor glede å komme til Schwerin og treffe alle de trofaste brødrene som hadde overlevd konsentrasjonsleirene, deriblant Konrad Franke.

I desember 1945 var situasjonen i landet blitt såpass bra at jeg kunne reise med tog. Så jeg vendte nesen hjemover! Men på deler av reisen måtte jeg ligge på taket av jernbanevognen og stå på stigtrinnet. I Chemnitz kom jeg meg fra jernbanestasjonen til det stedet der vi hadde bodd som familie. Men i den gaten hvor nazistene hadde stått og ropt: «Her bor det forrædere!», var det ikke et eneste hus igjen. Hele boligområdet var blitt fullstendig bombet. Men til min store lettelse fant jeg mor og far og Käthe og de andre søsknene mine i live.

Den økonomiske situasjonen i Tyskland etter krigen var fryktelig. Men Guds folk opprettet menigheter over hele landet. Selskapet Vakttårnet gjorde seg store anstrengelser for å utruste oss til forkynnergjerningen. Nazistene hadde stengt Betel i Magdeburg, men nå ble arbeidet der gjenopptatt. Våren 1946 ble jeg innbudt til å arbeide der, og jeg ble satt til å arbeide på kjøkkenet.

Forbud igjen og i varetekt på nytt

Magdeburg ligger i den delen av Tyskland som kom til å bli kontrollert av kommunistene. De nedla forbud mot arbeidet vårt 31. august 1950 og stengte Betel i Magdeburg. Dermed ble det slutt på min Betel-tjeneste, som hadde vært en tid med verdifull opplæring. Jeg reiste tilbake til Chemnitz. Jeg var fast bestemt på at jeg også under kommunistene skulle fortsette å ha et fast grep på sannheten og forkynne om Guds rike som det eneste håp for den nødlidende menneskehet.

I april 1951 reiste jeg sammen med en bror til Berlin for å hente eksemplarer av Vakttårnet. Da vi kom tilbake, ble vi forferdet over å oppdage at jernbanestasjonen i Chemnitz var omringet av sivilt politi. Det var opplagt at de ventet på oss, og vi ble arrestert på stedet.

Da jeg ble satt i varetekt i påvente av en rettssak, hadde jeg dokumenter på meg som beviste at nazistene hadde holdt meg innesperret i flere år. Det førte til at fangevokterne behandlet meg med respekt. En av de overordnede kvinnelige fangevokterne sa: «Dere Jehovas vitner er ikke kriminelle; dere hører ikke hjemme i fengsel.»

En gang kom hun inn i cellen min, som jeg delte med to andre søstre, og gjemte noe under en av sengene. Hva var det? Hennes egen bibel, som hun lot oss få. En annen gang oppsøkte hun foreldrene mine hjemme, siden de ikke bodde så langt fra fengselet. Hun fikk noen eksemplarer av Vakttårnet og litt mat, gjemte det på seg og smuglet alt inn i cellen min.

Det er også noe annet jeg liker å tenke tilbake på. Det hendte at vi søndag formiddag sang våre teokratiske sanger så høyt at de andre fangene klappet begeistret etter hver sang.

Styrke og hjelp fra Jehova

Under rettssaken 4. september 1951 sa dommeren det som jeg siterte i begynnelsen av denne artikkelen. Jeg sonet min fengselsstraff i Waldheim, deretter i Halle og til slutt i Hoheneck. Et par hendelser viser hvordan Gud var en tilflukt og en styrke for oss Jehovas vitner, og hvordan hans Ord gav oss kraft.

I fengselet i Waldheim møttes alle søstrene jevnlig i en sal, så vi kunne holde kristne møter. Vi fikk ikke lov til å ha papir og blyant, men noen søstre fikk noen tøystykker og klarte å lage et lite banner hvor vi skrev årsteksten for 1953: «Tilbe Jehova i hellig prydelse!» — Salme 29: 2, American Standard Version.

En av de kvinnelige fangevokterne tok oss på fersk gjerning og meldte oss med én gang. Sjefen for fengselet kom og bad to av oss om å løfte opp banneret. «Hvem har laget dette?» forlangte han å få vite. «Hva skal dette være godt for?»

En av søstrene ville påta seg skylden, men vi var snare til å hviske oss imellom og ble enige om at vi skulle dele ansvaret alle sammen. Så vi svarte: «Vi har laget det for å styrke vår tro.» Banneret ble beslaglagt, og vi ble berøvet noen måltider som straff. Men under hele forhøret holdt søstrene banneret opp, så vi kunne innprente oss det oppmuntrende skriftstedet.

Da kvinnefengselet i Waldheim ble nedlagt, ble vi flyttet til Halle. Her fikk vi lov til å ta imot pakker, og hva var det som var sydd inn i et par tøfler som far sendte meg? Vakttårn-artikler! Jeg husker fortsatt de artiklene som het «Sann kjærlighet er praktisk» og «Løgn fører til døden». Disse og andre artikler var rene delikatesser, og når vi i all hemmelighet lot dem sirkulere fra den ene til den andre, gjorde vi notater fra artiklene.

Under en ransaking fant en fangevokter mine personlige notater gjemt i halmmadrassen. Senere innkalte hun meg til et forhør og sa at hun absolutt måtte få vite hva artikkelen «Utsiktene for 1955 for dem som frykter Jehova» betydde. Hun var kommunist og var dypt bekymret fordi hennes leder, Stalin, hadde dødd i 1953. Hun syntes framtiden så mørk ut. For oss skulle framtiden by på litt bedre forhold i fengselet, men det visste jeg ikke da. Jeg forklarte tillitsfullt at utsiktene for Jehovas vitner var de aller beste. Hvorfor? Jeg siterte fra artikkelens temaskriftsted, Salme 112: 7: «Han skal ikke være redd for onde tidender; hans hjerte er fast, det stoler på Jehova.» — American Standard Version.

Jehova fortsetter å være min tilflukt og min styrke

Etter en alvorlig sykdom ble jeg løslatt fra fengselet i mars 1957, to år før jeg hadde sonet ferdig. De østtyske tjenestemennene øvde igjen press på meg på grunn av min tjeneste for Jehova. Den 6. mai 1957 benyttet jeg derfor anledningen til å flykte til Vest-Berlin, og derfra flyttet jeg til Vest-Tyskland.

Det tok flere år før jeg ble frisk igjen. Men den åndelige helsen har det ikke vært noe i veien med — den dag i dag har jeg god åndelig appetitt og gleder meg til hvert nytt nummer av Vakttårnet. Fra tid til annen gjør jeg opp status og spør meg selv: Er jeg fortsatt åndeligsinnet? Har jeg framelsket gode egenskaper? Er den prøvede kvaliteten av min tro til pris og ære for Jehova? Det er mitt mål å behage Gud i alle ting, så han kan fortsette å være min tilflukt og min styrke i all evighet.

[Fotnoter]

[Bilde på side 26]

SS-kontoret i Ravensbrück

[Rettigheter]

Øverst: Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten

[Bilde på side 26]

Min passerseddel