Jeg fant noe som er bedre enn gull

Fortalt av Charles Mylton

En dag sa far: «La oss sende Charlie til Amerika, der pengene vokser på trær. Han kunne få tak i noen og sende dem til oss!»

FOLK trodde nærmest at gatene i Amerika var brolagt med gull. Livet i Øst-Europa var svært hardt i de dager. Foreldrene mine hadde en liten gård og holdt noen få kuer og høner. Vi hadde ikke strøm eller innlagt vann og toalett. Det hadde ikke noen av naboene våre heller.

Jeg ble født i Hoszowczyk den 1. januar 1893, for nesten 106 år siden. Vi bodde i en landsby i Galicia, en provins som den gang var en del av Østerrike-Ungarn. Hoszowczyk ligger nå i det østlige Polen, i nærheten av Slovakia og Ukraina. Vintrene der var harde med mye snø. Da jeg var omtrent sju år, pleide jeg å gå en halv kilometer til en elv og slå hull på isen med en øks for å få opp vann. Så bar jeg vannet hjem, og mor brukte det til matlaging og vasking. Hun vasket klær i elven og brukte store isstykker som vaskebrett.

Det var ingen skoler i Hoszowczyk, men jeg lærte å snakke polsk, russisk, slovakisk og ukrainsk. Vi ble oppdratt som medlemmer av den gresk-ortodokse kirke, og jeg var altergutt. Men allerede i ung alder ble jeg oppbrakt over prestene, som sa at vi ikke måtte spise kjøtt om fredagene, men som gjorde det selv.

Noen av vennene våre hadde kommet hjem fra De forente stater, der de hadde tjent penger til å pusse opp hjemmene sine og kjøpe nye jordbruksredskaper. Det var dette som fikk far til å snakke om å sende meg til Amerika sammen med noen naboer som planla en ny reise dit. Det var i 1907, da jeg var 14 år.

Alene og bortkommen i Amerika

Snart befant jeg meg om bord på et skip, og to uker senere hadde vi krysset Atlanterhavet. På den tiden måtte du ha med deg 20 dollar, ellers ble du sendt tilbake til det landet du kom fra. Jeg hadde en sølvmynt som var verd 20 dollar, og dermed ble jeg en av de millioner som passerte Ellis Island i New York, porten til Amerika. Det var selvfølgelig ikke slik at pengene vokste på trær, og gatene var ikke brolagt med gull. Mange av gatene var faktisk ikke brolagt i det hele tatt!

Vi tok toget til Johnstown i Pennsylvania. De mennene jeg reiste sammen med, hadde vært der før og visste om et pensjonat hvor jeg kunne bo. Planen var at jeg skulle finne min eldre søster, som bodde i Jerome i Pennsylvania, som jeg senere fikk vite lå bare 25 kilometer unna. Men jeg sa Yarome i stedet for Jerome, for «J» uttales som «Y» på mitt morsmål. Ingen hadde hørt om Yarome, så der stod jeg, i et fremmed land uten å kunne språket særlig godt og nesten uten penger.

Hver morgen drog jeg ut for å lete etter arbeid. Det stod mange i kø utenfor arbeidskontoret, men det var bare to—tre som fikk arbeid. Så hver dag vendte jeg tilbake til pensjonatet for å lese engelsk ved hjelp av noen bøker jeg hadde fått tak i. Av og til fikk jeg noen strøjobber, men månedene gikk, og snart hadde jeg brukt opp nesten alle pengene mine.

Gjenforent med søsknene mine

En dag gikk jeg forbi et hotell som lå i nærheten av togstasjonen. Det kom deilig matlukt derfra. Hotellet hadde en bar, og hvis man kjøpte øl der, som kostet fem cent for et stort glass, fikk man smørbrød, pølse og annen mat gratis. Selv om jeg var for ung til å kjøpe øl, syntes bartenderen synd på meg og lot meg få kjøpe et glass.

Mens jeg spiste, kom noen menn inn og sa: «Skynd dere å drikke opp! Toget til Jerome kommer.»

«Mener dere Yarome?» spurte jeg.

«Nei, Jerome,» sa mennene. Slik fikk jeg vite hvor min søster bodde. Jeg traff til og med en mann i baren som bodde i den samme gaten som hun. Så jeg kjøpte en togbillett og fant til slutt søsteren min.

Søsteren min og mannen hennes drev et pensjonat for kullgruvearbeidere, og jeg bodde hos dem. De skaffet meg en jobb der jeg skulle holde øye med en pumpe som holdt kullgruven fri for vann. Hver gang den sluttet å virke, skulle jeg tilkalle en mekaniker. For denne jobben fikk jeg 15 cent om dagen. Deretter arbeidet jeg på jernbanelinjen, så på et teglverk og til og med som forsikringsagent. Senere flyttet jeg til Pittsburgh, hvor min bror Steve bodde. Der arbeidet vi på stålverkene. Jeg klarte aldri å tjene nok penger til at jeg kunne sende noen av dem hjem.

En familie og en begravelse

En dag da jeg gikk til jobben, la jeg merke til en ung hushjelp som stod foran det huset hun arbeidet i. Jeg tenkte med meg selv: «Det var da en søt pike.» Tre uker senere, i 1917, ble Helen og jeg gift. I løpet av de neste ti årene fikk vi seks barn, men ett av dem, en gutt, døde da han var ganske liten.

I 1918 ble jeg ansatt av Pittsburgh Railways som trikkefører. I nærheten av trikkestallen var det en kafé der man kunne få seg en kopp kaffe. De to greske mennene som eide kafeen, så ikke ut til å bry seg om hvorvidt du bestilte noe, så lenge de kunne forkynne for deg ut fra Bibelen. Jeg pleide å si: «Mener dere å fortelle meg at hele verden tar feil, og at dere to er de eneste som har rett?»

«Vel, slå opp i Bibelen og se selv!» sa de. Men de klarte ikke å overbevise meg på den tiden.

I 1928 ble dessverre min kjære Helen syk. For at barna skulle bli tatt best mulig hånd om, tok jeg dem med til min søster og hennes mann i Jerome, slik at de kunne bo der. På denne tiden hadde de kjøpt en gård. Jeg besøkte barna ofte og sendte penger hver måned for å betale for maten deres. Jeg sendte også klær til dem. Dessverre ble Helen stadig dårligere, og den 27. august 1930 døde hun.

Jeg følte meg helt knust og svært alene. Da jeg gikk til presten for å ordne med begravelsen, sa han: «Du tilhører ikke denne kirken lenger. Du har ikke betalt noe til kirken på over et år.»

Jeg forklarte at min kone hadde vært syk i lang tid, og at jeg gav all ekstra inntekt til barna mine, slik at de kunne gi bidrag til kirken i Jerome. Men før presten gikk med på å ta seg av begravelsen, måtte jeg låne 50 dollar for å betale den kontingenten jeg skyldte. Presten ville også ha 15 dollar ekstra for å lese messe hos min svigerinne, som vi hadde planlagt at venner og familie skulle samles hos for å minnes Helen. Jeg klarte ikke å skaffe de 15 dollarene, men presten gikk med på å lese messe hvis jeg gav ham pengene når jeg fikk lønning.

Da lønningsdagen kom, måtte jeg bruke pengene til å kjøpe sko og skoleklær til barna. Omtrent to uker senere gikk presten på den trikken jeg kjørte. «Du skylder meg fortsatt de 15 dollarene,» sa han. Så da han gikk av trikken, truet han meg og sa: «Jeg går til sjefen din og får pengene trukket av lønningen din.»

Da arbeidsdagen var over, gikk jeg til sjefen min og fortalte ham hva som hadde skjedd. Til tross for at han var katolikk, sa han: «Hvis den presten kommer hit, skal jeg fortelle ham akkurat hva jeg mener om ham.» Det fikk meg til å begynne å tenke: «Prestene er bare ute etter pengene våre, men de lærer oss aldri noe om Bibelen.»

Jeg lærer sannheten å kjenne

Neste gang jeg var i den kafeen som ble drevet av de to greske mennene, snakket vi om det jeg hadde opplevd med presten. Det førte til at jeg begynte å studere sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Jeg satt ofte oppe hele natten og leste i Bibelen og bibelsk litteratur. Jeg forstod at Helen ikke led i skjærsilden, slik presten hadde sagt, men at hun sov i døden. (Job 14: 13, 14; Johannes 11: 11—14) Jeg hadde virkelig funnet noe som var mye bedre enn gull — jeg hadde funnet sannheten!

Noen uker senere, da jeg var til stede på mitt første møte hos bibelstudentene i Garden Theatre i Pittsburgh, rakte jeg opp hånden og sa: «Jeg har lært mer om Bibelen i kveld enn jeg har gjort i alle mine år i kirken.» Senere, da de spurte om hvem som ville være med i forkynnelsesarbeidet dagen etter, rakte jeg opp hånden igjen.

Den 4. oktober 1931 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. I mellomtiden hadde jeg fått leid et hus og hentet barna for at de skulle bo hos meg, og jeg ansatte en hushjelp som skulle hjelpe meg med å se etter dem. Selv om jeg hadde familieforpliktelser, deltok jeg fra januar 1932 til juni 1933 i en form for spesiell tjeneste som såkalt hjelpearbeider, der jeg brukte 50 til 60 timer hver måned til å snakke med andre om Bibelen.

Omtrent på denne tiden begynte jeg å legge merke til en pen ung kvinne som alltid tok trikken som jeg kjørte, til og fra jobb. Vi pleide å få øyekontakt i sidespeilet mitt. Det var slik Mary og jeg møttes. Vi fikk følge og giftet oss i august 1936.

I 1949 kunne jeg på grunn av min ansiennitet på jobben velge en arbeidstid som gjorde det mulig for meg å ta del i pionertjenesten, som heltidstjenesten blir kalt. Min yngste datter, Jean, hadde begynt som pioner i 1945, og vi var pionerer sammen. Senere ble Jean kjent med Sam Friend, som tjente på Betel, Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.a De giftet seg i 1952. Jeg fortsatte som pioner i Pittsburgh og ledet mange bibelstudier, på et tidspunkt med 14 forskjellige familier hver uke. I 1958 ble jeg pensjonert fra mitt arbeid som trikkefører. Etter det var det lett å være pioner, siden jeg ikke lenger måtte bruke åtte timer hver dag på verdslig arbeid.

I 1983 ble Mary syk. Jeg forsøkte å ta meg like godt av henne som hun hadde tatt seg av meg i nesten 50 år. Til slutt, den 14. september 1986, døde hun.

Jeg får se igjen mitt fødested

I 1989 tok Jean og Sam meg med på stevner i Polen. Vi besøkte også det området der jeg vokste opp. Da russerne tok over den delen av verden, forandret de navnene på byene og deporterte folk til andre land. Én av brødrene mine ble deportert til Istanbul og en søster til Russland. Da vi spurte etter den landsbyen jeg tidligere hadde bodd i, var navnet ukjent for dem vi spurte.

Men noen fjell i det fjerne så kjent ut. Da vi kom nærmere, kjente jeg igjen andre landemerker — en ås, et veiskille, en kirke, en bro over en elv. Plutselig så vi til vår store overraskelse et skilt hvor det stod «Hoszowczyk»! Kort tid før hadde kommunistene mistet sin innflytelse, og landsbyenes opprinnelige navn var igjen blitt tatt i bruk.

Huset vårt stod der ikke lenger, men den ovnen vi brukte til å lage mat på utendørs, stod der fortsatt, halvveis begravd i bakken. Jeg pekte så på et stort tre og sa: «Se på det treet! Det plantet jeg før jeg reiste til Amerika. Se hvor stort det er blitt!» Etterpå besøkte vi flere gravlunder for å se etter navnene til familiemedlemmer, men vi fant ingen.

Jeg setter sannheten på førsteplassen

Da Jeans mann døde i 1993, spurte Jean meg om jeg ville at hun skulle slutte på Betel for å ta seg av meg. Jeg sa til henne at det ville være det verste hun kunne gjøre, og jeg føler det fortsatt på samme måte. Jeg bodde for meg selv til jeg var 102 år, men så ble det nødvendig å flytte meg til et pleiehjem. Jeg er fortsatt eldste i Bellevue menighet i Pittsburgh, og brødrene kommer og henter meg til møtene i Rikets sal om søndagene. Selv om min forkynnervirksomhet nå er svært begrenset, står jeg fortsatt på listen over pionerer.

I årenes løp har jeg hatt gleden av å gjennomgå de spesielle kursene for opplæring av tilsynsmenn, som Selskapet Vakttårnet arrangerer. I desember 1997 var jeg til stede ved noen av forelesningene på Rikets tjenesteskole for eldste. Og den 11. april i år tok Jean meg med på høytiden til minne om Kristi død, en feiring jeg har satt stor pris på å delta i hvert år siden 1931.

Noen av dem jeg har studert Bibelen med, tjener nå som eldste, andre er misjonærer i Sør-Amerika, og noen er besteforeldre som tjener Gud sammen med barna sine. Tre av mine egne barn — Mary Jane, John og Jean — og mange av deres barn og barnebarn tjener Jehova Gud trofast. Min bønn er at min tredje gjenlevende datter og resten av mine barnebarn og oldebarn en dag vil gjøre det samme.

Nå, i en alder av 105 år, oppfordrer jeg fortsatt alle til å studere Bibelen og fortelle andre om det de har lært. Ja, jeg er overbevist om at hvis en holder seg nær til Jehova, vil en aldri bli skuffet. En vil kunne glede seg over noe som er bedre enn forgjengelig gull, nemlig den sannhet som gir oss mulighet til å ha et dyrebart forhold til vår Livgiver, Jehova Gud.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Da jeg var trikkefører

[Bilde på side 26]

På pleiehjemmet, der jeg nå bor

[Bilde på side 27]

Veiskiltet vi fant i 1989