Det viktigste for meg er å gjøre Jehovas vilje
Fortalt av Theodoros Neros
Celledøren gikk opp, og en offiser ropte: «Hvem er det som heter Neros?» Da jeg sa at det var meg, befalte han: «Stå opp! Vi skal henrette deg!» Dette skjedde i en militærleir i Korint i Hellas i 1952. Hvorfor hang livet mitt i en tynn tråd? Før jeg forklarer det, vil jeg gjerne fortelle litt om min bakgrunn.
RUNDT 1925 fikk far besøk av bibelstudentene (som Jehovas vitner da var kjent som). Han ble snart en av dem, og han fortalte sine åtte brødre og søstre om sin nye tro. Alle søsknene hans, og også foreldrene, tok imot Bibelens sannhet. Senere giftet han seg, og i 1929 ble jeg født i Agrinion i Hellas.
Dette var noen fryktelige år for Hellas. Først var det det grusomme diktaturet til general Metaxas. Så brøt den annen verdenskrig ut i 1939, og ikke lenge etter okkuperte nazistene landet. Sykdom og sult spredte seg. Opphovnede lik ble fraktet bort på små trillebårer. Ondskapen i verden var så iøynefallende, og det var også behovet for Guds rike.
Et liv i trofast tjeneste
Da en gruppe av oss var samlet til et møte utenfor Tessaloniki den 20. august 1942, pekte den presiderende tilsynsmannen på de britiske krigsflyene som slapp bomber over byen. Han understreket at det var til beskyttelse for oss at vi var lydige mot befalingen om ’ikke å unnlate å komme sammen’. (Hebreerne 10: 25) Ved den anledningen var vi kommet sammen ved strandkanten, og jeg var en av dem som ble døpt. Da vi kom opp av vannet, ble vi stående i en rekke, og våre kristne brødre og søstre sang en sang der de roste oss for den beslutningen vi hadde tatt. Det var virkelig en uforglemmelig dag.
Ikke så lenge etter, mens en annen gutt og jeg besøkte folk i hus-til-hus-arbeidet, arresterte politiet oss og førte oss til politistasjonen. For å markere at de så på oss som kommunister, og for å minne oss om at vårt forkynnelsesarbeid var forbudt, banket de oss og sa: «Idioter! Jehova og Stalin er en og samme person!»
På dette tidspunktet var det borgerkrig i Hellas, og antikommunismen tiltok. Neste dag satte de håndjern på oss, som om vi var kriminelle, og vi måtte gå forbi hjemmene våre. Men dette var ikke de eneste prøvelsene jeg ble utsatt for.
Min tro blir prøvd på skolen
Tidlig i 1944 var jeg fremdeles skolegutt, og Tessaloniki var fortsatt okkupert av nazistene. En dag på skolen sa en gresk-ortodoks prest, religionslæreren vår, at jeg skulle høres i dagens lekse. «Han er ikke en ortodoks kristen,» sa de andre barna.
«Hva er han?» spurte læreren.
«Jeg er et av Jehovas vitner,» svarte jeg.
«En ulv blant sauene!» skrek han idet han tok tak i meg og slo meg i ansiktet.
Jeg tenkte med meg selv: «Hvordan kan en ulv bli bitt av en sau?»
Noen dager senere satt cirka 350 av oss til bords for å spise lunsj. Førstelæreren sa: «Neros skal be bordbønnen.» Jeg framsa «Fadervår», den bønnen som Jesus lærte sine tilhengere, slik den er gjengitt i Matteus 6: 9—13. Dette likte ikke førstelæreren, så han spurte sint fra sin plass ved bordet: «Hvorfor bad du på den måten?»
«Fordi jeg er et av Jehovas vitner,» sa jeg. Da tok også han tak i meg og slo meg i ansiktet. Senere samme dag ble jeg kalt inn på kontoret til en av de andre lærerne. Han sa til meg: «Det var godt gjort, Neros. Hold fast ved troen din og gi ikke etter.» Den kvelden oppmuntret far meg med noe apostelen Paulus sa: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» — 2. Timoteus 3: 12.
Da jeg var ferdig med videregående skole, måtte jeg velge hva jeg skulle satse på. På grunn av borgerkrigen i landet ble jeg også stilt overfor spørsmålet om kristen nøytralitet. (Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52) Så, i begynnelsen av 1952, ble jeg dømt til 20 års fengsel fordi jeg nektet å bære våpen i denne vanskelige perioden i Hellas’ historie.
Min kristne nøytralitet blir prøvd
Under mitt fangenskap i militærleirer i Mesolongion og Korint fikk jeg forklart for de militære lederne at min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke tillot meg å bli en soldat til støtte for politiske saker. «Jeg er allerede en Jesu soldat,» sa jeg og henviste til 2. Timoteus 2: 3. De bad meg på det sterkeste om å revurdere mitt standpunkt. Til det svarte jeg at dette ikke var en avgjørelse jeg hadde tatt bare ut fra et øyeblikks innskytelse, men at den var tatt etter nøye overveielse og fordi jeg hadde innviet meg til Gud for å gjøre hans vilje.
Dette førte til at jeg ble satt til å utføre tvangsarbeid, til at jeg annenhver dag i 20 dager måtte gå uten mat, og til at jeg måtte sove på betonggulvet i en celle som målte mindre enn 1 × 2 meter. Og denne cellen delte jeg med to andre Jehovas vitner! Det var i løpet av denne perioden, mens jeg var i leiren i Korint, at jeg ble hentet fra cellen for å bli henrettet.
Mens vi gikk til henrettelsesstedet, spurte offiseren: «Har du ikke tenkt å si noe?»
«Nei,» svarte jeg.
«Skal du ikke skrive til familien din?»
«Nei,» svarte jeg en gang til. «De er allerede klar over at jeg kanskje blir henrettet her.»
Vi kom fram til gårdsplassen, og jeg fikk ordre om å stille meg inntil veggen. Men i stedet for å befale soldatene å skyte kommanderte offiseren: «Ta ham med inn.» Det hele var en fingert henrettelse, iscenesatt for å prøve min besluttsomhet.
Senere ble jeg sendt til øya Makrónisos. Der fikk jeg ikke lov til å ha noe litteratur bortsett fra en bibel. Vi var 13 Jehovas vitner som ble holdt fanget i et lite hus, atskilt fra de nesten 500 kriminelle fangene. Likevel ble det på en eller annen måte smuglet inn litteratur til oss. En dag fikk jeg for eksempel en eske med loukoúmia (populære søtsaker). De som ransaket esken, var så oppsatt på å få med seg loukoúmiaen at de overså det Vakttårnet som var gjemt under. Et av vitnene sa: «Soldatene spiste loukoúmiaen, men vi ’spiste’ Vakttårnet!»
Et eksemplar av den nylig utgitte boken Hva har religionen gjort for menneskeheten? nådde oss, og et vitne i fengselet som kunne engelsk, oversatte den. Vi studerte også Vakttårnet sammen, men vi måtte holde møtene våre i det skjulte. Vi så på fengselet som en slags skole, som en anledning til å styrke vår åndelighet. Framfor alt var vi lykkelige fordi vi visste at vår ulastelighet gledet Jehova.
Det siste fengselet jeg satt i, var i Týrintha i den østlige delen av Peloponnes. Der la jeg merke til at en fangevokter fulgte nøye med mens jeg studerte Bibelen med en medfange. Det var litt av en overraskelse for meg å møte denne fangevokteren flere år senere i Tessaloniki! Da var han blitt et av Jehovas vitner. Senere ble et av barna hans sendt i fengsel, ikke som fangevokter, men som fange. Han ble satt i fengsel av samme grunn som jeg var blitt det.
Fornyet virksomhet etter løslatelsen
Jeg sonet bare 3 av de 20 årene som jeg opprinnelig var blitt idømt. Etter at jeg var blitt løslatt, bestemte jeg meg for å bo i Aten. Men ganske snart ble jeg dårlig på grunn av en type brysthinnebetennelse, så jeg måtte dra tilbake til Tessaloniki. Jeg var sengeliggende i to måneder. Senere traff jeg en nydelig jente som het Koula, og i desember 1959 giftet vi oss. I 1962 begynte hun som pioner, som heltidstjenere blant Jehovas vitner kalles. Tre år senere kunne jeg slutte meg til henne i pionertjenesten.
I januar 1965 ble vi bedt om å reise i kretstjenesten; vi skulle besøke menigheter og styrke dem åndelig sett. Den sommeren hadde vi også gleden av å få overvære vårt første store områdestevne. Det ble holdt i Wien, og det var noe annet enn de stevnene vi holdt i Hellas, der vi måtte komme sammen i det skjulte i skogen siden arbeidet vårt var forbudt. Mot slutten av 1965 ble vi innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i Aten. Men fordi noen av slektningene mine hadde helseproblemer, måtte vi dra tilbake til Tessaloniki i 1967.
Samtidig som vi tok oss av familieforpliktelser, fortsatte vi å være travelt opptatt i evangeliseringsarbeidet. En gang jeg snakket med min fetter Kostas, beskrev jeg Guds fine organisasjon, og jeg fortalte om den kjærlighet, enhet og lydighet mot Gud som finnes der. «Hvis bare Gud fantes, så hadde alt det der vært veldig fint,» sa han. Han tok imot tilbudet mitt om å undersøke om Gud finnes eller ikke. Jeg nevnte at vi skulle overvære et av Jehovas vitners internasjonale stevner i Nürnberg i Tyskland i august 1969. Han spurte om han kunne få bli med oss. En venn av ham, Alekos, en annen som vi studerte Bibelen med, hadde også lyst til å slå følge.
Stevnet i Nürnberg var noe helt spesielt. Det ble holdt på det store stadionet der Hitler hadde feiret sine militære seirer. Vi nådde et høydepunkt i antall til stede på over 150 000, og vi så tydelige beviser for Jehovas ånd i alt som foregikk. Ikke lenge etterpå ble både Kostas og Alekos døpt. Nå tjener begge to som kristne eldste, og familiene deres er også Jehovas vitner.
Jeg begynte å studere med en kvinne som var interessert. Mannen hennes kunngjorde at han ville undersøke våre trosoppfatninger. Kort tid senere fortalte han meg at han hadde invitert en gresk-ortodoks teolog som het Sakkos, til en meningsutveksling. Ektemannen ville stille oss begge noen spørsmål. Sakkos kom sammen med en prest. Mannen som vi pleide å besøke, åpnet med ordene: «Først vil jeg gjerne at Sakkos skal svare på tre spørsmål.»
Han viste fram den bibeloversettelsen som vi hadde brukt i våre drøftelser, og sa: «Første spørsmål: Er dette en ekte bibel, eller er det Jehovas vitners bibel?» Sakkos svarte at dette var en pålitelig oversettelse. Han sa også at Jehovas vitner er «slike som elsker Bibelen».
Mannen fortsatte: «Spørsmål nummer to: Er Jehovas vitner moralske mennesker?» Det han egentlig ville vite, var hva slags mennesker hans kone hadde begynt å være sammen med. Teologen svarte at de absolutt er moralske mennesker.
«Spørsmål nummer tre,» sa mannen videre. «Får Jehovas vitner lønn for arbeidet sitt?» «Nei,» svarte teologen.
«Jeg har fått svar på spørsmålene mine, og jeg har bestemt meg,» konkluderte mannen. Etter dette fortsatte han å studere Bibelen, og det gikk ikke lang tid før han lot seg døpe som et av Jehovas vitner.
Et rikt og givende liv
I januar 1976 begynte jeg igjen å tjene som kretstilsynsmann. Omtrent seks år senere hadde jeg gleden av å få være en av dem som gikk i spissen for en ny type forkynnelse i Hellas — forkynnelse på gaten. Så, i oktober 1991, begynte min kone og jeg som spesialpionerer. Noen måneder senere måtte jeg gjennomgå en stor bypassoperasjon. Den var heldigvis vellykket. Nå har jeg ganske god helse, og jeg har kunnet begynne i heltidsforkynnelsen igjen. Jeg tjener også som eldste i en av menighetene i Tessaloniki, og jeg er engasjert i det lokale sykehuskontaktutvalget for å hjelpe dem som har behov for medisinsk behandling.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg hvor tilfredsstillende det har vært å gjøre det som behager vår himmelske Far. Jeg er så glad for at jeg for lenge siden lyttet til hans inntrengende oppfordring: «Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner meg.» (Ordspråkene 27: 11) Det gleder mitt hjerte å se at stadig flere oppriktige mennesker verden over strømmer til Jehovas organisasjon. Det er virkelig et privilegium å få frigjøre mennesker ved å gjøre dem kjent med Bibelens sannhet og dermed åpne muligheten for dem til å oppnå evig liv i en rettferdig, ny verden. — Johannes 8: 32; 2. Peter 3: 13.
Vi prøver alltid å oppmuntre unge tjenere for Jehova til å ha heltidstjenesten som sitt mål — til å gi ham av sin tid og sine krefter. Det er ved at vi stoler på Jehova, og ved at vi gleder oss over å fryde hans hjerte, at vi kan erfare ekte tilfredshet i livet. — Ordspråkene 3: 5; Forkynneren 12: 1.
[Bilder på side 21]
(Fra venstre mot høyre)
På kjøkkenet på Betel i 1965
Jeg holder en tale i 1970 da forkynnelsesarbeidet var forbudt
Sammen med min kone i 1959
[Bilde på side 23]
Sammen med min kone, Koula