Stefamilier kan lykkes

ER DET MULIG FOR STEFAMILIER Å LYKKES? JA, OG SÆRLIG HVIS ALLE FAMILIEMEDLEMMENE husker at «hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet». (2. Timoteus 3: 16) Når alle følger Bibelens prinsipper, er det praktisk talt sikkert at de vil lykkes.

Den viktigste egenskapen

Bibelen fastsetter bare noen få faktiske lover for forholdet mennesker imellom. Den oppfordrer oss først og fremst til å utvikle gode egenskaper og holdninger som får oss til å handle klokt. Slike gode holdninger og egenskaper er grunnlaget for et lykkelig familieliv.

Selv om det kan virke som en selvfølge, er det verdt å nevne at det er kjærlighet som er den viktigste egenskapen i ethvert godt familieliv. Apostelen Paulus sa: «La deres kjærlighet være uten hykleri. . . . Ha i broderkjærlighet inderlig hengivenhet for hverandre.» (Romerne 12: 9, 10) Ordet «kjærlighet» blir ofte brukt galt, men den egenskapen som Paulus omtaler her, er helt spesiell. Det er gudgitt kjærlighet han omtaler, og den «faller aldri bort». (1. Korinter 13: 8) Bibelen beskriver den som uselvisk og villig til å tjene. Den arbeider aktivt til beste for andre. Kjærligheten er tålmodig og vennlig, aldri skinnsyk, skrytende eller innbilsk. Den søker ikke sine egne interesser. Den er alltid villig til å bære over med andres ufullkommenheter og feil, til å vise tillit, til å håpe og utholde hva som enn måtte komme. — 1. Korinter 13: 4—7.

Ekte kjærlighet bidrar til å glatte over uoverensstemmelser og til å forene mennesker med svært forskjellig oppvekst og personlighet. Og den bidrar til å motvirke ødeleggende virkninger av en skilsmisse eller en biologisk forelders død. En som ble stefar, beskriver de svært reelle problemene sine på denne måten: «Mange ganger var jeg så opptatt av mine egne følelser at jeg ikke undersøkte hva stebarna mine eller min kone følte. Jeg måtte lære meg ikke å være så nærtagende. Men framfor alt måtte jeg lære meg å være ydmyk.» Kjærlighet hjalp ham til å foreta de nødvendige forandringene.

Den biologiske forelderen

Kjærlighet kan gjøre det lettere å akseptere barnas forhold til den biologiske forelderen som ikke lenger er til stede. En stefar forteller ærlig: «Jeg ville at stebarna skulle være mest glad i meg. Når de skulle besøke sin biologiske far, syntes jeg det var vanskelig å motstå fristelsen til å kritisere ham. Jeg syntes det var fælt når de kom hjem og hadde hatt en hyggelig dag sammen med ham. Når de hadde hatt en dårlig dag, ble jeg veldig glad. Egentlig var jeg redd for å miste dem. Noe av det vanskeligste var å innse og godta hvor mye mine stebarns biologiske far betydde for dem.»

Ekte kjærlighet fikk denne stefaren til å forstå at det var urealistisk å forvente «kjærlighet ved første blikk». Han hadde ikke trengt å føle seg avvist da barna ikke godtok ham med én gang. Etter hvert forstod han at han kanskje aldri helt kunne overta den plassen som den biologiske faren hadde i barnas hjerte. Barna hadde kjent faren helt fra de var små, mens stefaren var en nykommer som måtte anstrenge seg for å vinne barnas kjærlighet. Mange har erfart det som forskeren Elizabeth Einstein sier: «Den biologiske forelderen kan aldri erstattes — aldri. Selv en forelder som er død, eller en som har forlatt barna, fortsetter å bety mye for dem.»

Tukt — et ømtålig emne

Bibelen viser at de unge trenger kjærlig tukt, og det gjelder også stebarn. (Ordspråkene 8: 33) Med hensyn til dette har en rekke sakkyndige begynt å si seg enige i Bibelens standpunkt. Professor Ceres Alves de Araújo sa: «Av natur er det ingen som liker grenser, men de er nødvendige. ’Nei’ er et ord som beskytter.»

Men i en blandet familie kan synet på tukt føre til alvorlig uenighet. Stebarna er til dels blitt formet av en voksen som ikke lenger er der. De har sannsynligvis vaner og skikker som kan irritere steforelderen. Og de skjønner nok ikke hvorfor steforelderen har så sterke meninger om visse saker. Hvordan kan man håndtere en slik situasjon på en god måte? Paulus formaner de kristne: «Jag etter . . . kjærlighet, utholdenhet, et mildt sinn.» (1. Timoteus 6: 11) Kristen kjærlighet hjelper både steforelderen og barna til å være milde og tålmodige mens de lærer å forstå hverandre. Hvis steforelderen er utålmodig, kan ’harme, vrede og spottende tale’ fort ødelegge ethvert forhold som er blitt bygd opp. — Efeserne 4: 31.

Gjennom profeten Mika får vi innsikt i hva som vil hjelpe. Han sier: «Hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» (Mika 6: 8) Det er svært viktig at man er rettferdig når man gir tukt. Men hva med godhet? En kristen eldste forteller at det ofte var vanskelig å få stebarna til å stå opp søndag morgen for å delta i menighetens virksomhet. I stedet for å skjenne på dem prøvde han å vise godhet. Han stod tidlig opp, laget frokost og serverte hver av dem noe varmt å drikke. Som følge av dette fikk de lyst til å følge oppfordringen hans om å stå opp.

Professor Ana Luisa Vieira de Mattos kom med følgende interessante kommentar: «Det er ikke selve familieformen som er avgjørende, men heller kvaliteten på forholdet. I mine undersøkelser har jeg lagt merke til at unge med atferdsvansker nesten alltid kommer fra familier der foreldrene ikke fører ordentlig tilsyn, og der det er mangel på regler og kommunikasjon.» Hun sa også: «Det kan ikke understrekes sterkt nok at når man oppdrar barn, må man nødvendigvis noen ganger si nei.» I tillegg sa dr. Emily Visher og dr. John Visher: «Tukt virker i grunnen bare når den som får tukt, bryr seg om reaksjonene og forholdet til den som gir tukt.»

Disse uttalelsene berører spørsmålet om hvem i stefamilien som bør gi tukt. Hvem bør si nei? Noen foreldre har etter at de har snakket om det, bestemt at til å begynne med skal det være den biologiske forelderen som først og fremst skal tukte barna. Da vil steforelderen få tid på seg til å bygge opp et nærere forhold til barna. La barna få føle seg sikre på at steforelderen er glad i dem, før han eller hun begynner å tukte dem.

Hva om det er faren som er steforelder? Sier ikke Bibelen at faren er familiens overhode? Jo. (Efeserne 5: 22, 23; 6: 1, 2) Men en stefar mener kanskje at det er best å la moren tukte barna en stund, spesielt når det er straff inne i bildet. Han lar kanskje barna adlyde ’sin mors lov’ mens han legger grunnlag for at de skal kunne ’høre på sin [nye] fars tukt’. (Ordspråkene 1: 8; 6: 20; 31: 1) Det viser seg at dette ikke motarbeider prinsippet om lederskap. En stefar sier: «Jeg hadde i tankene at tukt innbefatter formaning, tilrettevisning og irettesettelse. Som regel virker slik tukt når den blir gitt på en rettferdig, kjærlig og medfølende måte, og når foreldrene støtter den ved sitt eksempel.»

Foreldrene må snakke sammen

Ordspråkene 15: 22 sier: «Planer blir gjort til intet der hvor det ikke er fortrolig samtale.» Det er viktig at foreldrene i en stefamilie rolig og åpenhjertig snakker fortrolig sammen. En spaltist i avisen O Estado de S. Paulo skrev: «Barn har alltid en tendens til å prøve ut de grensene som foreldrene setter.» Dette er kanskje i enda høyere grad tilfellet i stefamilier. Derfor må foreldrene bli enige i forskjellige spørsmål, slik at barna kan se at de mener det samme. Men hva om steforelderen gjør noe som den biologiske forelderen synes er urettferdig? Da bør de to snakke ut om det på tomannshånd, ikke når barna er til stede.

En mor som giftet seg på nytt, forteller: «Noe av det vanskeligste for en mor er å se stefaren tukte barna hennes, særlig når hun synes at han handler overilt eller ikke er helt upartisk. Det knuser hennes hjerte, og hun får lyst til å ta barna i forsvar. Da er det vanskelig å fortsette å underordne seg mannen sin og å støtte ham.

En gang spurte de to guttene mine, som da var 12 og 14 år, stefaren sin om lov til å gjøre noe. Han sa straks nei, og så forlot han rommet uten at guttene fikk anledning til å forklare hvorfor det de hadde bedt om, var viktig for dem. Guttene var på nippet til å begynne å gråte, og selv var jeg målløs. Den eldste gutten så på meg og sa: ’Mamma, så du hva han gjorde?’ Jeg svarte: ’Ja, det gjorde jeg. Men uansett er han familiens overhode, og Bibelen sier at vi skal respektere lederskap.’ De var flinke gutter og forstod dette, og de roet seg litt ned. Samme kveld forklarte jeg visse ting for mannen min, og han skjønte at han hadde vært for streng. Han gikk rett opp på rommet til guttene og bad om unnskyldning.

Vi lærte mye av denne episoden. Mannen min lærte å lytte før han treffer avgjørelser. Jeg lærte å forsvare prinsippet om lederskap, selv når det er sårt å gjøre det. Guttene lærte betydningen av å underordne seg. (Kolosserne 3: 18, 19) Og vi fikk alle en viktig leksjon i ydmykhet da mannen min oppriktig bad om unnskyldning. (Ordspråkene 29: 23) I dag er begge sønnene mine kristne eldste.»

Det vil bli begått feil. Barn vil si og gjøre ting som sårer. Stress kan få steforeldrene til å oppføre seg urimelig. Men de enkle ordene: «Unnskyld. Jeg er lei meg. Vær så snill å tilgi meg» kan i høy grad bidra til å lege sår.

Styrk familiens enhet

Det tar tid å bygge opp et nært, varmt forhold i en stefamilie. Har du stebarn? Da må du vise empati. Vær forståelsesfull, og vær innstilt på å bruke tid sammen med barna. Lek med de små. Vær villig til å snakke med de store. Se etter anledninger da dere kan bruke tid sammen. Du kan for eksempel be barna hjelpe til med slike huslige oppgaver som å lage middag eller vaske bilen. Spør om de har lyst til å bli med deg og hjelpe til når du skal i butikken. I tillegg kan du kanskje med forsiktige, kjærlige gester vise at du er glad i dem. (Stefedre bør selvfølgelig passe på at de holder seg innenfor passende grenser overfor stedøtrene sine og ikke får dem til å føle seg ille til mote. Og stemødre bør ha i tankene at gutter også har sine grenser.)

Stefamilier kan lykkes. Mange har klart det. De stefamiliene som lykkes best, er de der alle familiemedlemmene, og spesielt foreldrene, framelsker rette holdninger og har realistiske forventninger. Apostelen Johannes skrev: «Dere elskede, la oss fortsette å elske hverandre, for kjærligheten er fra Gud.» (1. Johannes 4: 7) Ja, inderlig kjærlighet er den virkelige hemmeligheten ved en lykkelig stefamilie.

[Bilder på side 7]

LYKKELIGE STEFAMILIER

studerer Guds Ord sammen . . .

bruker tid sammen . . .

snakker sammen . . .

arbeider sammen . . .