Kirken og staten i Konstantinopel

KRISTENDOMMENS grunnlegger viste tydelig at det bør være et skarpt skille mellom hans etterfølgere og mennesker som er fremmedgjort for Gud. Jesus sa til sine etterfølgere: «Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Johannes 15: 19) Og Jesus sa til Pilatus, en representant for den politiske makt på hans tid: «Mitt rike er ikke en del av denne verden.» — Johannes 18: 36.

For at de kristne skulle kunne påta seg det ansvar å forkynne «til den fjerneste del av jorden», måtte de ikke bli distrahert av verdslige anliggender. (Apostlenes gjerninger 1: 8) I likhet med Jesus ville heller ikke de første kristne engasjere seg i politikk. (Johannes 6: 15) Det er verdt å legge merke til at trofaste kristne ikke påtok seg offentlige verv eller innehadde administrative stillinger. Dette skulle med tiden forandre seg.

«En del av verden»

En tid etter den siste av apostlenes død begynte religiøse ledere villig å forandre sitt syn på sitt forhold til verden. De så etter hvert for seg et «rike» som ikke bare var i verden, men som også var en del av den. Vi kan lære mye av å se nærmere på hvordan religion og politikk grep inn i hverandre i det bysantinske rike — det østromerske rike, med Konstantinopel (tidligere Bysants, nå Istanbul) som hovedstad.

I et samfunn hvor religion tradisjonelt sett spilte en stor rolle, hadde den bysantinske kirke, med sitt senter i Konstantinopel, betydelig makt. Kirkehistorikeren Panayotis Christou sa en gang: «Bysantinerne så på sitt jordiske rike som et bilde av Guds rike.» Men de keiserlige myndigheter var ikke alltid av den oppfatning. Forholdet mellom kirke og stat var til tider derfor nokså stormfullt. The Oxford Dictionary of Byzantium sier: «Biskopene i Konstantinopel oppførte seg på mange forskjellige måter; de kunne for eksempel være feigt underdanige overfor en mektig hersker . . . , fruktbart samarbeidende med tronen . . . , og i sterk opposisjon til keiserens vilje.»

Patriarken i Konstantinopel, overhodet for den østlige kirken, ble en meget innflytelsesrik person. Det var han som kronet keiseren, og han forventet derfor at keiseren skulle være en trofast forsvarer av ortodoksien. Patriarken var dessuten meget rik fordi han kontrollerte kirkens enorme ressurser. Hans makt skyldtes like mye hans myndighet over de utallige munkene som hans innflytelse på lekfolket.

Patriarken hadde ofte mulighet til å sette seg opp mot keiseren. Han kunne true med ekskommunikasjon — tvinge igjennom sin vilje i Guds navn — eller gripe til andre metoder som kunne benyttes til å avsette keisere.

Som følge av avtagende sivil administrasjon utenfor hovedstaden ble biskopene ofte de mektigste mennene i sine byer — på lik linje med stattholderne i provinsene, som de var med på å velge ut. Biskopene tok stilling til juridiske spørsmål og verdslige forretningsanliggender når kirken var involvert — og noen ganger også når den ikke var det. En medvirkende faktor var at det fantes titusener av prester og munker, som alle var underlagt de lokale biskopene.

Politikk og simoni

Som det ovennevnte viser, ble presteembetet håpløst involvert i politikk. Det store antall prester og deres religiøse virksomhet gjorde det dessuten nødvendig med store pengesummer. De fleste høytstående geistlige levde i luksus. Etter hvert som kirken fikk makt og rikdom, forsvant den apostoliske fattigdom og hellighet. Noen prester og biskoper kjøpte sine embeter. Simoni ble vanlig helt opp i hierarkiets øverste rekker. Geistlige som ble støttet av velstående pressgrupper, konkurrerte om de geistlige embetene i keiserens tjeneste.

Bestikkelser var også et middel som ble brukt for å få innflytelse over høytstående religiøse ledere. Da keiserinne Zoe (cirka 978—1050 e.v.t.) sørget for å få sin mann, Romanos III, myrdet og ville gifte seg med sin elsker, den kommende keiser Mikael IV, innkalte hun i all hast patriarken Aleksis til sitt palass. Der fikk patriarken høre om Romanos’ død og bryllupsseremonien som ventet. Det at kirken feiret langfredag den kvelden, gjorde ikke situasjonen enklere for Aleksis. Men han tok imot de storslåtte gavene som keiserinnen tilbød ham, og han oppfylte hennes ønske.

Underkastelse under keiseren

I det bysantinske rikets historie hendte det noen ganger at keiseren benyttet sin de facto rett i forbindelse med valget av patriarken i Konstantinopel. I slike perioder var det ingen som kunne bli patriark eller være det over lengre tid, uten keiserens samtykke.

Keiser Andronikos II (1260—1332) fant det nødvendig å bytte ut patriarkene ni ganger. I de fleste tilfellene var hensikten å sette den mest føyelige kandidaten på den patriarkalske trone. Ifølge boken The Byzantines lovte en patriark til og med skriftlig «å gjøre alt han [keiseren] bad om, uansett hvor ulovlig det måtte være, og å avstå fra å gjøre noe som mishaget ham». To ganger forsøkte keisere å påtvinge kirken sin vilje ved å ordinere en prins fra den kongelige familie til patriark. Keiser Romanos I utnevnte sin sønn Teofylakt til patriark da sønnen var bare 16 år gammel.

Hvis den regjerende fyrsten ikke hadde behag i en patriark, kunne han tvinge ham til å gå av eller pålegge en synode å avsette ham. Boken Byzantium sier: «Opp gjennom det bysantinske rikes historie [kom] i stadig større grad høyere myndigheter og også keiseren, ved sin direkte innflytelse, til å spille en dominerende rolle i valget av biskoper.»

Med patriarken ved sin side førte keiseren også forsetet ved kirkemøter. Han ledet debatter, utformet trosartikler og diskuterte både med biskoper og med kjettere, som han truet med det verst tenkelige argument — å bli brent på bålet. Keiseren bekreftet og satte ut i livet de kirkelover som ble vedtatt på kirkemøtet. Han ikke bare anklaget dem som opponerte mot ham, for majestetsforbrytelse, men beskyldte dem også for å være fiender av kirkens tro og av Gud. «I kirken må det ikke gjøres noe som er i strid med keiserens vilje og befalinger,» sa en patriark på 500-tallet. Biskopene ved hoffet — glatte, føyelige menn som var lettpåvirkelige ved hjelp av diskré gunstbevisninger og smidige forhandlinger — protesterte like lite som sine overordnede.

Da patriarken Ignatius (cirka 799—878 e.v.t.) nektet den høytstående embetsmannen Bardas å nyte symbolene ved nattverden, slo embetsmannen tilbake. Bardas anklaget Ignatius for å være innblandet i et påstått komplott og forræderi. Patriarken ble arrestert og landsforvist. For å erstatte ham sørget ministeren for at valget falt på Fotios, en lekmann som på seks dager klatret oppover den geistlige rangstigen og til slutt ble gjort til patriark. Hadde Fotios de åndelige kvalifikasjoner som skulle til for å ivareta et slikt embete? Han er blitt beskrevet som en mann «med de største ambisjoner, ekstrem arroganse og uovertruffen politisk dyktighet».

Dogmer i politikkens tjeneste

Diskusjoner om rettroenhet og vranglære var ofte maskert politisk motstand, og det som påvirket mang en keiser, var politiske faktorer, ikke et ønske om å innføre nye læresetninger. I det store og hele forbeholdt keiseren seg retten til å utforme dogmer og til å kreve at kirken gjorde hans vilje.

Keiser Heraklios (575—641 e.v.t.) gjorde seg for eksempel store anstrengelser for å lege et skisma i forbindelse med Kristi natur, et skisma som truet med å splitte hans medtatte og skjøre keiserrike. Han forsøkte å inngå kompromiss ved å innføre en ny doktrine som ble kalt monoteletismen.a For å sikre seg troskap fra rikets sørlige provinser utnevnte Heraklios en ny patriark i Alexandria, Kyros av Fasis, som godkjente den doktrinen som keiseren fremmet. Keiseren gjorde ham ikke bare til patriark, men også til prefekt i Egypt, med myndighet over landets lokale herskere. Ved hjelp av litt forfølgelse klarte Kyros å oppnå samtykke fra størstedelen av den egyptiske kirke.

En bitter innhøstning

Hvordan kunne disse hendelsene gjenspeile ordene og ånden i Jesu bønn, hvor det sies at hans etterfølgere ikke skulle være «en del av verden»? — Johannes 17: 14—16.

Såkalte kristne religiøse ledere, både i bysantinsk tid og senere, har måttet betale dyrt for sitt engasjement i verdens politiske og militære anliggender. Hva forteller denne korte historiske drøftelsen deg? Oppnådde lederne i den bysantinske kirke Guds og Jesu Kristi gunst? — Jakob 4: 4.

Slike ambisiøse religiøse ledere og deres politiske elskere har ikke tjent den sanne kristendoms interesser. Denne vanhellige sammenblandingen av religion og politikk har gitt et uriktig bilde av den sanne religion, som Jesus framholdt. Måtte vi ta lærdom av historien og ’ikke være en del av denne verden’.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 10]

«SOM EN GUD SOM FARER FRAM OG TILBAKE OVER HIMMELEN»

Hendelsene rundt patriarken Mikael Kerularios (cirka 1000—1059) er typiske for den rolle som kirkens overhode kunne spille i statsanliggender, og den ærgjerrighet som var forbundet med en slik rolle. Etter at Kerularios hadde fått patriarkatet, strebet han mot enda høyere mål. Han er blitt beskrevet som arrogant, formastelig og kompromissløs — «han opptrådte som en gud som farer fram og tilbake over himmelen».

Ettersom Kerularios ønsket å opphøye seg selv, oppmuntret han til skismaet med paven i Roma i 1054, og han tvang keiseren til å godta denne kirkelige splittelsen. Kerularios, som var fornøyd med seieren, traff tiltak for å innsette Mikael VI på tronen og hjalp ham til å befeste sin makt. Et år senere tvang Kerularios den samme keiseren til å gå av, og han innsatte i stedet Isak Komnenos (cirka 1005—1061) på tronen.

Konflikten mellom patriarkatet og keisermakten forverret seg. Kerularios — som hadde sikret seg offentlig støtte — truet med, nedla påstand om og grep til vold. En samtidig historiker skrev: «Han forutsa keiserens fall på en platt, vulgær måte ved å si: ’Jeg opphøyde deg, din tosk; men jeg skal ødelegge deg.’» Men Isak Komnenos sørget for at han ble arrestert, fengslet og forvist til Imbros.

Slike eksempler viser hvor store vanskeligheter patriarken i Konstantinopel kunne forårsake, og hvor sterk motstand han kunne øve mot keiseren. Keiseren måtte ofte hanskes med slike menn, som var dyktige politikere og i stand til å sette seg opp mot både keiseren og hæren.

[Kart/bilde på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Det bysantinske rikes største utbredelse

Ravenna

Roma

MAKEDONIA

Konstantinopel

Svartehavet

Nikaia

Efesos

Antiokia

Jerusalem

Alexandria

Middelhavet

[Rettigheter]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilder på sidene 10 og 11]

Komnenos

Romanos III (til venstre)

Mikael IV

Keiserinne Zoe

Romanos I (til venstre)

[Rettigheter]

Komnenos, Romanos III og Mikael IV: Gjengitt med tillatelse av Classical Numismatic Group, Inc.; keiserinne Zoe: Hagia Sofia; Romanos I: Foto gjengitt med tillatelse av Harlan J. Berk, Ltd.

[Bilde på side 12]

Fotios

[Bilde på side 12]

Heraklios og hans sønn

[Rettigheter]

Heraklios og hans sønn: Foto gjengitt med tillatelse av Harlan J. Berk, Ltd.; alle dekorative detaljer på sidene 8—12: Fra boken L’Art Byzantin III Ravenne Et Pompose