Troskap mot en menneskegud — hvorfor?

DET kan kanskje være vanskelig for mange i dag å forstå hvordan man kunne vise keiseren så stor troskap før og under den annen verdenskrig. «Det lå et bilde av Hirohito i et spesielt skrin på skolen,» forteller Mitsuko Takahashi, «og hver morgen måtte elevene stoppe opp og gjøre en tilbedelseshandling vendt mot dette skrinet.»

«Når keiseren passerte, måtte vi bøye oss dypt. Vi fikk høre at keiseren var for ærefryktinngytende til at vanlige mennesker kunne se rett på ham,» forteller Masato Sakamoto. Barn fikk faktisk høre at de kunne bli blinde hvis de så på ansiktet hans.

De militære og politiske lederne i Japan brukte undervisningssystemet for å indoktrinere barna troskap mot keiseren. «Jeg lærte de unge at de skulle være villig til å dø,» sier Kazuo Matsumoto, som var lærer i 50 år, også under krigen. «Jeg sendte mange ungdommer til slagmarken. Jeg kan ikke utslette denne klanderverdige handlemåten fra min fortid.»

De unge i Japan fikk høre at keiserens undersåtter var aohitogusa, «voksende menneskeugress», og at de skulle beskytte keiseren ved å tjene som hans skjold. Toshio Mashiko, som tok del i flere selvmordsangrep på Filippinene og overlevde, forklarte: «Vi lærte at det å dø for keiseren var den største ære for hans undersåtter.»

Mange trodde på keiserens makt til å frelse, så de kastet seg ut i kampen, fryktløst og ubekymret. Shunichi Ishiguro trodde for eksempel at kulene ville prelle av mot kroppen hans fordi han var en soldat som kjempet for det som folket hadde lært var «Den guddommelige nasjon».

Da krigslykken snudde for japanerne, sa Isamu, en ung gutt, til moren sin at han var litt redd. «Ikke vær redd,» sa moren hans, som var shintoist. Hun gjentok den utbredte oppfatningen: «Vi kommer aldri til å tape, for kamikazea (den guddommelige vind) kommer til å blåse bort fiendene våre.»

En gud, men sjelden en hersker

Keiserdyrkelsen har en lang historie i Japan. Den har vært en del av folks liv i godt og vel tusen år. Og religiøse tradisjoner er det vanskelig å utrydde. I kristenheten er det for eksempel mange som sier: ’Hvis min religion var bra nok for foreldrene mine, er den bra nok for meg også.’ Og: ’Alle tror på dette, og de kan ikke alle ta feil.’ Men i århundrenes løp har mange hundre millioner mennesker tatt feil når de har trodd at lederne deres var guddommelige. Les ganske kort om den japanske keisers historie.

Hans rolle opp gjennom århundrene har variert betraktelig. «Man antok at keiseren hadde magiske evner til å blidgjøre guddommer eller gå i forbønn hos dem,» forklarer Kodansha Encyclopedia of Japan. «Men på grunn av den ærefrykt som hans person var omgitt med, ble det også betraktet som upassende for ham å beskjeftige seg med regjeringens verdslige anliggender. Disse anliggender, som innbefattet både å utforme og å føre politikk, tilhørte ministere som tjente keiseren.»

Keiseren hadde derfor hovedsakelig en prestelig funksjon, ikke en politisk. «Den eneste lengre periode i Japans historie hvor keiseren kombinerte begge funksjoner i egentlig forstand, var fra Tenjis styre i siste halvdel av det sjuende århundre til Kammus styre i slutten av det åttende og begynnelsen av det niende århundre,» sier det ovennevnte leksikonet.

Bortsett fra spesielt denne tidsperioden hersket ikke de japanske keiserne i egentlig forstand. Etter det niende århundre ble keiserens makt redusert, og med tiden begynte shogunen, en betegnelse som betyr «militær sjef», å utøve politisk myndighet. Selv om keiseren i teorien utnevnte shogunen, var det shogunen som var den egentlige herskeren. Men så, etter at shogunatet hadde styrt Japan i flere hundre år, gikk makten over til keiseren i 1867.

Det året ble keiser Meiji, Hirohitos bestefar, Japans hersker. Han gav sine undersåtter en forfatning som fastsatte at keiseren var «hellig og ukrenkelig». Men paradoksalt nok fikk ikke keiseren politisk makt, selv om han fikk politisk myndighet. Han hersket, men hersket ikke likevel.

Forfatningen lød: «De respektive statsrådene skal gi keiseren råd [og assistanse] og være ansvarlig for det.» Kodansha Encyclopedia sier i den forbindelse: «Dette betydde i virkeligheten at det politiske ansvar ikke falt på keiseren, men på hans ministere.»

Det var altså ministerne som egentlig utøvde politisk makt. Keiseren ble imidlertid presentert for det jevne folk som en gud med absolutt myndighet over nasjonen. Herskerklassen brukte dermed keiserens tradisjonelle guddommelighet, som også ble fremmet fra offisielt hold, for å underlegge seg det jevne folk. De krigene som Japan har utkjempet i vårt århundre, ble utkjempet i keiserens navn. Og folk i sin alminnelighet trodde at han var en gud som hadde mirakuløse evner.

Men til manges store overraskelse trodde Hirohito tydeligvis ikke på sin egen guddommelighet. «Jeg har aldri sett på meg selv som en gud,» sa han til den amerikanske militære stab etter den annen verdenskrig. Etter at han hadde avvist den «feilaktige oppfatning at keiseren er guddommelig, og at det japanske folk er andre raser overlegent», skal han ha spurt sin kone: «Ser du noen forskjell? Synes du jeg ser mer ut som et menneske nå?»

Det var selvfølgelig også andre japanere som gjennomskuet denne guddommeligheten og ble klar over hvordan det egentlig forholdt seg. De trakk sine konklusjoner på grunnlag av det de kunne se. Minoru Yamanaka, som tjenstgjorde i keiserens hær i fire år, sa for eksempel: «Keiserens far døde da han var 47 år og hans bestefar da han var 59, tidligere enn mange andre. Så jeg trodde aldri at keiseren var Gud.»

Spørsmålet om ansvar

Hirohitos sykdom og død reiste igjen det ømtålige spørsmålet: Hvilket ansvar hadde keiseren for Japans militære aggresjon? De fleste mener øyensynlig at Hirohito selv var imot krigen, men at han var forpliktet til å være enig i de beslutningene som hans ministere traff. Han hevdet for eksempel om ministernes planer om å angripe USA i 1941: «Jeg kunne ikke omstøte deres beslutninger. Jeg mener dette var i samsvar med den japanske forfatnings bestemmelser.»

På den annen side tok Hirohito initiativet og traff avgjørelsen om kapitulasjon da hans ministere var splittet i den saken. Så, noen få dager etter at avgjørelsen var tatt, den 15. august 1945, ble hans undersåtter sjokkert over å høre stemmen hans for første gang, da han kunngjorde kapitulasjonen i radioen. Han oppfordret dem til å «tåle det utålelige og utholde det uutholdelige».

Flere måneder senere erklærte den britiske regjering: «Det var ikke atombomben som fikk japanerne til å overgi seg, det var keiserens forordning som befalte dem å gjøre det. Uten den ville vi ha hatt en invasjon som ville ha kostet mye.»

Da det etter krigen ble framsatt krav om å anklage Hirohito som krigsforbryter, satte general Douglas MacArthur seg bestemt imot det. Han var den amerikanske øverstkommanderende for de alliertes okkupasjonsstyrker i Japan. Han forklarte senere: «Jeg mente at hvis keiseren ble tiltalt og kanskje hengt, ville det måtte bli innført militærstyre i hele Japan, og det ville sannsynligvis bli geriljakrig.»

MacArthur traff Hirohito den 26. september 1945, og han ble imponert. Istedenfor å prøve å unndra seg ansvaret for krigen sa keiseren at han var «den som bar det fulle ansvar for hver politisk og militær beslutning som var tatt av [hans] folk i krigføringen».

Likevel mener kanskje de fleste i Japan i dag at Hirohito ikke var ansvarlig for en krig som det øyensynlig var hans ministere som virket til fremme for. Hitoshi Motoshima, borgermesteren i Nagasaki, vakte derfor stor forargelse da han dristet seg til å si følgende offentlig, da keiseren lå for døden for et år siden: «Ut fra mine egne erfaringer med militærutdannelse mener jeg at keiseren har ansvaret for krigen.»

Motoshima sa at som offiser i hæren lærte han opp rekrutter under krigen og ble «tvunget til å be folk dø i keiserens navn». Motoshima mener nok som andre at røsten til en keiser som ble tilbedt av sine undersåtter, ville ha veid svært tungt om den var blitt hevet imot krigen.

En sak som gir grunn til bekymring

«Men alt det der er historie,» er det kanskje noen som sier. Det er nok så, men tradisjonelle trosoppfatninger dør ikke ut så lett. I den berømte shintohelligdommen i Ise i den sentrale delen av Japan sa nylig en shintoistisk prest: «Mange kommer hit for å tilbe solgudinnen som den guddommelige ane til vår keiser og vår japanske rase.»

Noe som viser hvor dypt ærbødigheten for keiseren stikker, er at Motoshima ble truet på livet fordi han sa at keiseren var ansvarlig for krigen. En mann ble arrestert da han prøvde å bryte seg inn på Motoshimas kontor med en bensinkanne, og nærmere 100 høyttalerbiler fylte gatene i Nagasaki og kringkastet parolen «Død over Motoshima». Ærbødighet for keiseren er også blitt vist på andre måter.

Da for eksempel Hirohitos tilstand ble kritisk, viste folk i hele landet en selvpålagt avholdenhet på en mengde forskjellige områder. Høytider og selskaper ble avlyst, noe som gikk hardt ut over firmaer som leverer selskapsmat. Skolebarn ble nødt til å avlyse idrettsstevner. Yakuza, gangsterne, sluttet til og med å slåss og å skyte. Livet i Japan ble dramatisk berørt. Det fikk The Daily Yomiuri til å skrive at «landet har nærmest overreagert på keiserens sykdom».

Noen syntes denne fanatismen var urovekkende. Men selv om de ikke var enig i den, tolererte og godkjente de den stort sett. De tenkte nok på de dårlige følgene det ville få hvis de ikke gjorde det. «Det er tryggest å være konservativ i denne saken,» sa en psykolog. Men en tidligere soldat sa: «Folk ser seg bare omkring og gjør som alle andre. Det er akkurat den samme innstilling som fikk oss med i krigen.»

Men bør den måten vi oppfører oss på, og særlig hvem vi skal tilbe, bare avgjøres på grunnlag av hvordan de som er rundt oss, oppfører seg og tilber? Tenk på de millioner som har grunnløse religiøse oppfatninger som har fått dem til å ofre livet sitt i nytteløse kriger! Det er opplagt at det kan være katastrofalt å følge mengden blindt. Når vi reflekterer over disse historiske begivenhetene, bør vi lære at det virkelig kan være katastrofalt å tilbe ’det vi ikke kjenner’. (Johannes 4: 22) Hvor viktig er det derfor ikke at vi undersøker om vi tilber det vi kjenner!

[Fotnote]

[Bilde på sidene 8 og 9]

Tusenvis av mennesker døde i keiserens navn

[Rettigheter]

Over: Offisielt foto fra U.S. Navy.

[Bilde] Hirohito erkjente overfor general Douglas MacArthur at han var ansvarlig for krigen

[Rettigheter]

Til høyre: U.S. Army