Mennesker som ble kalt «guder»
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
DE FLESTE nasjoners herskere er gjenstand for stor publisitet, og deres personlighet er godt kjent. Men når det gjelder Japans keiser, er situasjonen noe annerledes. Personlige opplysninger om ham blir sjelden offentliggjort, og ikke engang hans navn blir brukt særlig ofte. For mannen i gata er han «Tenno» eller «Ten no Heika», som betyr «Hans Majestet» eller «keiser». De fleste japanere må tenke seg om et øyeblikk før de husker hva han heter.
Men keiseren blir i høy grad respektert, ja, til og med æret. Dette fremgår av det forhold at offentligheten får adgang til slottsplassen på en bestemt dag under nyttårsfeiringen, og tusener strømmer da til for å få et glimt av keiseren og hans familie, som viser seg bak skuddsikkert glass på en balkong.
I det 20. århundre har det imidlertid funnet sted store forandringer i folkets syn på keiseren. Mange japanere har til og med satt spørsmålstegn ved den keiserlige ættelinje og den offisielle datoen for nasjonens grunnleggelse, den 11. februar 660 f. Kr. Hva er grunnen til dette? Hva viser kjensgjerningene?
Økt forskning
Det er ikke lett å komme utenom kjensgjerningene. Dr. Michiko Y. Aoki forklarer hvorfor: «I de ti årene som gikk forut for 1945, kunne det ikke foretas noen fornuftige studier av den japanske sivilisasjons begynnelse, for de som tok opp dette emnet til seriøs drøftelse, ble forfulgt, både direkte og indirekte. Da den annen verdenskrig sluttet, ble imidlertid forbudet mot slike undersøkelser hevet, og siden den tiden er ingen blitt møtt med sneversynte fordommer. Likevel er gamle, nasjonalistiske følelser så sterke blant japanerne at det er til hinder for en objektiv undersøkelse av den japanske sivilisasjons fødsel.» Dette ble skrevet i 1974.
For tiden pågår det et stort studium idet japanske historikere nå forsøker å lage en nøyaktig historie om Japan. Arkeologene er travelt opptatt med å grave i ruinene av gamle byer og slott. Åpning av graver er også tillatt i en viss utstrekning. Men hva med skrevne beretninger?
Kojiki (Beretninger om gamle hendelser)
Sannheten er at det ikke finnes noen virkelig gamle skrevne beretninger. Den første skrevne beretningen av historisk betydning er Kojiki. Den skal ha blitt fullført i det åttende århundre (712 e. Kr.). Det betyr at det er et sprang på over 1300 år mellom denne beretningen og den datoen da det hevdes at den japanske keiserlige ættelinje skal ha fått sin begynnelse. Hvordan ble beretningen bevart gjennom alle disse århundrene, før den ble skrevet ned? Det sies at kataribe (profesjonelle fortellere) ble brukt til å sørge for at beretningen var á jour.
Angående verket Kojiki sier et oppslagsverk at det ble «utarbeidet på grunnlag av hukommelsen til en gammel jomfru og består hovedsakelig av litt mytologi og slektstavler». En annen skreven beretning er Nihon Shoki eller Nihongi. Den er litt mer detaljert enn Kojiki og ble fullført omkring åtte år etter den. Nihon Shoki ble skrevet på kinesisk, ikke på japansk.
En nærmere undersøkelse av disse to beretningene viser at de tydeligvis ble laget for å bevise at keiserne nedstammet fra solgudinnen Arnaterasu-Omikami. Før 1939 var Nihon Shoki den læreboken som ble brukt når Japans historie ble studert.
Hvor nøyaktige var disse skrevne beretningene? Her er et eksempel som kan gi en viss pekepinn om det. Den første keiseren i Japan ble etter sin død kalt keiser Jimmu. Men det er slett ikke sikkert at dette var hans navn. Du kan velge mellom følgende forslag: Hatsukunishirasu Sumeramikoto, Kami-yamato Ihare Biko Hohodemi, Kanyamato Iware Hiko no Mikoto eller fyrst Ihare!
Noen tviler
Stoler japanske forskere på at disse beretningene inneholder nøyaktige data med hensyn til når keisernes slektslinje begynte? Egentlig ikke. Legg merke til denne uttalelsen i boken Fifty Years of Light and Dark — The Hirohito Era. Da den nåværende keiseren begynte å herske, i 1926, etter farens død, ble det sagt: «Hirohito var nå den nesten 2600 år gamle nasjonens ’Gud og Keiser’, den 124. i ættelinjen fra den himmelske forfaderen som steg ned fra himmelen, Jimmu. Selv om forskerne fant den første delen av den keiserlige slektslinje og også den nøyaktige datoen for nasjonens grunnleggelse ytterst tvilsom, ventet en at ikke én av de ’kjære undersåttene’ skulle sette spørsmålstegn ved den nye japanske herskerens ’fastslåtte’ guddommelighet.»
I 1966 kunngjorde regjeringen at den 11. februar, den tradisjonelle datoen for nasjonens grunnleggelse, skulle være en offentlig helligdag. Dette fikk imidlertid en blandet mottagelse blant befolkningen. For ikke så lenge siden ble det sagt i en lederartikkel: «Dagen var ikke fastslått som en historisk sett antagelig dag for nasjonens grunnleggelse.»
Det het videre i denne lederartikkelen: «Frykter vi uten grunn at regjeringens støtte til denne dagen til minne om nasjonens grunnleggelse innebærer en gjeninnføring av Kigensetsu eller den årlige feiringen av keiser Jimmus tiltredelse, en legende som en gang ble fullt utnyttet av de militære ledere når de ønsket å iverksette sine planer i tiden før og under en krig?»
Som denne lederartikkelen viser, har det vært en del uoverensstemmelser etter at denne dagen ble erklært offentlig høytidsdag. Folk som har vært for og imot dette vedtaket, har samlet seg på forskjellige steder og gitt uttrykk for sine synspunkter over transportable høyttalere. De fleste inntar imidlertid en likegyldig holdning til dagens betydning. De er bare glad for å få en dag fri fra jobben.
Forandrede holdninger
Det har virkelig funnet sted forandringer i løpet av de siste 40 årene! Utgaven av 1941 av Japan Photo Almanac var en spesiell utgave til minne om at keiserriket var 2600 år. I forordet stod det: «Hans Majestet keiserens 100 millioner undersåtter har nettopp vært forent i feiringen av minnet om at det er 2600 år siden keiserdømmet ble grunnlagt; de har gratulert keiserfamilien, som har en ubrutt regjeringstid, noe som er uten sidestykke i verdenshistorien, og de har på nytt gitt uttrykk for sin store lojalitet overfor Herskeren.»
Den gang var det ingen som våget å sette spørsmålstegn ved denne dagen til minne om nasjonens grunnleggelse eller ved noe annet som hadde med keiseren å gjøre. Keiseren ble betraktet som en gud, og han ble vist ubrytelig troskap. «Å dø for Tenno Heika (Hans Majestet, keiseren)» ble betraktet som en stor ære av hele nasjonen. Hvordan ble en slik nidkjærhet framelsket?
Den var en naturlig følge av den konstitusjonen som ble vedtatt i 1889, og som ble godkjent av keiser Meiji, den nåværende keiserens bestefar. Keiser Meiji blir betraktet som den som bygde det moderne Japan. Med betrodde medarbeideres hjelp sørget han for at det ble formet et grunnlovsutkast etter prøyssisk mønster som blant annet gjorde det klart at keiseren skulle æres. Hans stilling var ’hellig og ukrenkelig’, ble det sagt. Den endelige avgjørelse lå hos ham, og alle undersåtter måtte vise ham ubetinget lydighet.
Keiserens stilling ble forsterket ved at shintoismen ble gjort til statsreligion, renset for alle buddhistiske elementer. Det var gjennom denne religionen folket ble nøye instruert i å vise keiseren helhjertet troskap.
Bare et menneske
Da den annen verdenskrig endte med at Japan led nederlag, ble det imidlertid en forandring på alt dette. Det var første gang Japan ifølge det en kjente til fra skriftlige beretninger, led nederlag i løpet av hele sin lange historie. Det japanske folk var forvirret og lurte på hvordan deres keiser kunne la noe slikt skje.
De nasjonene som vant krigen, bestemte seg for at det ville være bedre å få keiseren til å erklære at han ikke var en gud, og at en slik lære var feilaktig, enn å stille ham for retten som en krigsforbryter.
Det finnes bilder som ble tatt etter at krigen var over, som viser hvordan personer kaster seg ned foran keiserens palass. Noen gråter idet de gir uttrykk for sin store sorg over at de ikke klarte å gjøre noe for at Japan skulle vinne krigen. Men de bildene som viser folks ansikt den 1. januar 1946, er like talende. Den dagen kunngjorde keiseren for sine undersåtter at troen på at han var en etterkommer av gudene, var feilaktig. Han var et menneske og dødelig i likhet med dem.
Dette var et sjokk for nasjonen. Mange ble bitre. Noen begikk selvmord. Andre nekter den dag i dag å tro på kunngjøringen og fortsetter å betrakte ham som en gud. Men hvis du spør en som er i 30-årene eller yngre, vil du finne at han aldri har betraktet keiseren som noe annet enn et menneske.
På leting etter sannheten
Ja, i løpet av en periode som en hevder er på 2600 år, er Japans keisere blitt kalt guder. Men nå i det 20. århundre erklærte en mann som mange en gang betraktet som en gud, i samsvar med kjensgjerningene at han ikke var det.
Selv om mange fikk et sjokk den gangen, har dette hatt gagnlige virkninger i Japan. Nå kan japanske forskere, som ikke lenger er bundet av en offisiell myte, undersøke landets historie og forsøke å finne ut hva som virkelig har funnet sted i løpet av alle de århundrer Japan har eksistert som en nasjon.
Noe som er enda viktigere, er imidlertid at mange japanere som er blitt klar over at Gud ikke bare er et menneske, har begynt å lete etter den sanne Gud. I minst 93 000 japanske hjem studerer nå enkeltpersoner og familier Bibelen for å lære om ham. Det er glederikt at deres leting i mange tilfelle har ført fram. Over 66 000 japanere har nå lært Jehova å kjenne, han som ikke bare er Japans, men hele jordens, Skaper og Hersker. Å tjene ham bringer langt større velsignelser enn det å tjene en menneskelig «gud» noen gang vil kunne gjøre.
[Bilde på side 19]
Bronsestatue av keiser Jimmu