Hva er det som hindrer opprettelsen av en verdensregjering?

DET har opp gjennom historien vært tusenvis av forestillinger om hvordan en god regjering skulle være, fra Confucius’ Li (den fornuftig begrunnede samfunnsorden) til de ideer som ble framholdt under konferansen i Dumbarton Oaks i Washington, D.C., og som førte til opprettelsen av De forente nasjoner. Men hvem er det som kan skape en regjering som kan gjøre seg gjeldende i verdensomfattende målestokk?

Verden består av over 150 nasjoner, som alle har sin egen styreform. Mange av disse regjeringene er knyttet til den ene eller den andre av de to store politiske ideologier som kjemper med hverandre om verdensherredømmet. En stor del av menneskene har imidlertid mistet tilliten til dem begge. Ingen av dem har løst verdens store problemer. På grunn av kappestriden mellom dem er verden snarere blitt mer ustabil og skremmende. Teknologien i vår romalder har i høy grad bidratt til å gjøre bekymringen større.

Et samfunn hvor alle er avhengige av hverandre

Hvis teknologien i vår romalder har lært oss bare én ting om vår klode, jorden, så er det dette: Alt liv har en innbyrdes sammenheng, fra den ørlille, encellete skapning til det mest innviklede; så å si alt er forbundet med alt annet. Den kjente engelske dikteren Alexander Pope beskrev i An Essay on Man (1733—1734) denne forbindelsen mellom alle ting som «livets veldige lenke, som hadde sitt utspring hos Gud».

Dette prinsipp gjelder også for nasjonene. De er avhengige av hverandre. Det er kanskje ikke noe land, ikke engang en øy, som kan operere uavhengig av andre i vår tids verden, hvor avstandene blir stadig mindre. Ett lands behov for olje er for eksempel avhengig av et annet lands evne til å produsere olje for eksport. Og i likhet med en kjedereaksjon fører et lands tilgang eller manglende tilgang på olje ofte til at en innenfor mange industrier som ikke synes å ha noen forbindelse med dette, for eksempel innen kosmetikk, plast og farmasi, blir nødt til å ansette eller si opp arbeidere.

Eller sammenlign de industrialiserte landene i «nord» med de mindre utviklede landene i «sør». Disse i «nord» har en fjerdedel av verdens befolkning, men eier ni tiendedeler av verdens fabrikkindustrier og mottar fire femtedeler av dens inntekt. Likevel er de økonomiske systemene i verden knyttet til hverandre. I bare ett av landene, De forente stater, er for eksempel én jobb av 20 knyttet til arbeid som går ut på å skaffe varer til landene i «sør». De i «nord» er avhengige av dem i «sør» for å få råmaterialer som blir brukt til datamaskiner, radioer, fjernsynsapparater og militært utstyr. Men de grunnleggende behov for mat, vann, husly, arbeid, helsestell, undervisning og renhold er det langt lettere å få dekket i «nord» enn i de fleste land i «sør».

For at en verdensregjering skal kunne virke, må den forstå at slike ting som fattigdom, arbeidsløshet, forurensning og atomvåpendilemmaet er som bitene i et puslespill. De griper inn i hverandre og kan ikke løses hver for seg. De må alle bli løst i fellesskap eller ikke i det hele tatt. Historikeren William McNeill uttalte: «Når og hvorvidt det vil finne sted en overgang fra et system av stater til et rike for hele jorden, er det alvorligste spørsmål menneskeheten er stilt overfor.»

Likevel oppfører de fleste nasjoner seg som om de var stammer som ble styrt av høvdinger, uten å ha noe virkelig begrep om det verdensomfattende ansvar de har for den økonomiske og sosiale utvikling. Willy Brandt, tidligere forbundskansler i Vest-Tyskland, sa nylig i World Press Review: «I vår moderne verden kan ikke omfattende hungersnød, økonomisk stagnasjon, miljøkatastrofer, politisk ustabilitet og terrorisme bli satt i karantene innenfor nasjonale grenser.» Én nasjons problemer kan faktisk berøre hele verdens stabilitet.

Hva det er som trengs

For at en verdensregjering skal kunne virke, må den være i stand til å mobilisere verdens fysiske og menneskelige ressurser i en slik grad at de kan dekke behovene til de fattigste i verden. I en rekke land er menneskene i første rekke opptatt av å skaffe seg mat, vann og husly for akkurat denne dagen. Hvis ikke et menneske får sine grunnleggende behov dekket, befinner både kropp og sinn seg i en tvangstrøye, og det har ikke noen selvrespekt.

Hvis en verdensregjering skal kunne virke, må den være i stand til å fjerne den store forskjellen i levestandard mellom rike og fattige land. «Det er nok rikdommer til alle,» sier den kjente franske forfatteren André Fontaine, «hvis vi bare ville bruke dem til menneskehetens beste.» De velstående nasjoners rikdommer har ikke kommet de fattige til gode. De fattige er blitt fattigere. Legg merke til ut fra nedenstående oversikt hvor mange det er av jordens befolkning som ikke får dekket de grunnleggende behov.

For at en verdensregjering skal kunne virke, må den være rettferdig og ikke begunstige folk som bor i én del av verden, framfor dem som bor i en annen del. Hvem kan vi så vende oss til for å finne en verdensregjering som både kan og vil tjene til beste for hele menneskeheten? Kan vi vende oss til mennesker?

[Oversikt på side 6]

Mennesker som ikke får dekket de grunnleggende behov

— Underernært 510 millioner

— Voksne analfabeter 800 millioner

— Barn uten skolegang 250 millioner

— Ingen adgang til helsestell 1500 millioner

— Forventet levealder under 60 år 1700 millioner

— Mangelfulle boforhold 1030 millioner

— Mindre enn 800 kroner i årsinntekt 1300 millioner

Kilde: Annals of American Academy of Political and Social Sciences