Hva skjer med De forente nasjoner?

NOE spesielt er i ferd med å skje innen De forente nasjoner. Organisasjonen er inne i en overraskende utvikling som vil få betydning for din framtid. Ledende statsmenn ser svært optimistisk på denne utviklingen. Hør hva de sier:

«Førtifem år etter at organisasjonen ble født, og etter at den lenge har vært lammet, folder den seg nå ut for våre øyne og framstår som en sann dommer som framlegger loven og søker å håndheve den.» — Frankrikes president, François Mitterrand, under en tale til FNs generalforsamlings 45. sesjon, den 24. september 1990.

Ved det samme møtet bemerket Sovjetunionens tidligere utenriksminister Eduard Sjevardnadse: «Man kan ikke unngå å være tilfreds med den makeløse enhet i Sikkerhetsrådet . . . De standpunkter som er inntatt av organisasjonens [FNs] medlemmer, gir Sikkerhetsrådet mandat til å gå så langt som verdensfredens interesser vil kreve.»

Noen dager senere talte De forente staters president, George Bush, til FNs generalforsamling. De forandringene han hadde lagt merke til, inspirerte ham til å si: «Helt siden 1945 har vi ikke sett en reell mulighet til å bruke De forente nasjoner slik hensikten var — som et senter for internasjonal, kollektiv sikkerhet.» Dette sa han fordi «De forente nasjoner reagerte med en historisk enhet og besluttsomhet» i forbindelse med krisen i Persiabukta. «For første gang begynner FNs sikkerhetsråd å virke slik det var hensikten at det skulle virke.» Han sa også: «De forente nasjoner kan bidra til å skape en ny tid» hvis medlemsnasjonene ’kvitter seg med sine fryktelige våpen’. Ved å gjøre dette kan de fullføre «den historiske utviklingen hen imot en ny verdensorden og en lang fredsperiode».

Guido de Marco, president i De forente nasjoners generalforsamling, delte deres optimisme. Han erklærte med stor glød: «Konturene av et nytt system basert på vennskap og samarbeid mellom stormaktene begynner vise seg. . . . Denne utviklingen har gitt nytt liv til De forente nasjoner.» Han sa at «Generalforsamlingens sentrale rolle i internasjonale diskusjoner og overlegninger er på nytt blitt bekreftet på en overbevisende måte». På denne bakgrunn hevdet han videre: «Verden trues ikke lenger av et mulig Harmageddon som kan bryte løs på grunn av ideologiske motsetninger.»

Hvilken ’utvikling’ var det som plutselig hadde brakt De forente nasjoner inn i denne etterlengtede posisjon med større prestisje og innflytelse? Hva var det som hadde utløst denne optimismen som fikk verdens ledende menn til å snakke så forhåpningsfullt om «en ny verdensorden og en lang fredsperiode» uten frykt for et kjernefysisk Harmageddon?

Hva skyldes forandringen?

Den skyldes «at den kalde krigen [i Europa] er slutt». Dette hevder De forente nasjoners generalsekretær, Javier Pérez de Cuellar, i sin rapport over De forente nasjoners virksomhet i 1990. I flere tiår hadde den spente situasjonen ført til «en utbredt, kronisk mistenksomhet og frykt og delt verden i to grupper som stod mot hverandre». Han bemerket at «det begrep om sikkerhet som har begynt å vinne terreng, er nettopp det som De forente nasjoner har forfektet gjennom alle år».

Ja, ifølge generalsekretæren later det til at det endelig har begynt å gå opp for nasjonene at «det å tviholde på militær sikkerhet fører til et vedvarende våpenkappløp, . . . hindrer politisk dialog . . . og forsterker følelsen av utrygghet i alle nasjoner». Hva har så den nye holdningen ført til?

En samarbeidets og tillitens ånd begynte å prege supermaktenes toppmøter. Etter hvert som denne ånd utviklet seg, følte de ikke lenger behov for å opprettholde samme nivå når det gjelder tungt væpnede militære styrker utplassert på strategiske steder i Europa for å avskrekke mulige fiender. Berlinmuren falt. Tyskland ble forent. En rekke østeuropeiske land fikk nye regjeringer som gav borgerne friheter de aldri før har hatt. Stengte grenser ble åpnet for turisme, kulturutveksling og handel. Framfor alt begynte Sovjetunionen og De forente stater å lovprise De forente nasjoner i høye toner og fremheve nødvendigheten av å bruke denne organisasjonen som et effektivt middel til å oppnå den fred og sikkerhet verden lengter etter.

Det gjelder å bevare et realistisk syn på det som skjer

Ble du overrasket over de plutselige forandringene som skjedde? Begynte du å tenke at nå er det endelig muligheter for å oppnå fred og sikkerhet, og at De forente nasjoner kommer til å spille en nøkkelrolle i denne forbindelse? På bakgrunn av det som har skjedd, er en slik optimisme forståelig. Men fornuften og historiens forløp sier oss at vi bør bevare et realistisk syn på disse mulighetene.

Legg merke til hva Pérez de Cuellar sa i sin rapport: «To ganger i dette århundre, etter to ødeleggende kriger, klarte man ikke fullt ut å utnytte mulighetene til å bygge opp en fredelig verdensorden.» President Bush sa nesten ord for ord det samme i sin tale i den amerikanske kongressen den 6. mars 1991: «To ganger før i dette århundre har hele verden vært rystet av krig. To ganger i dette århundre framstod det et håp om varig fred i kjølvannet av krigens redsler. To ganger tidligere har dette håpet vist seg å være en fjern og uoppnåelig drøm.»

De forente staters utenriksminister, James Baker, kom med flere detaljer i en tale i Sikkerhetsrådet i FN. Han ville ha i stand en FN-resolusjon om å bruke makt i Persiabukta og minnet i den forbindelse sine kolleger om at en appell fra Etiopia i 1936 «til Folkeforbundet i siste instans falt for døve ører. Folkeforbundets anstrengelser for å fjerne årsaken til aggresjonen slo feil, og resultatet ble internasjonal forvirring og krig». Baker kom deretter med denne inntrengende appellen: «Vi må ikke la De forente nasjoner gå samme vei som Folkeforbundet.»

Hva var Folkeforbundet? Hvorfor ble det organisert? Hvorfor gikk det i oppløsning? Svarene på disse spørsmålene vil sette oss bedre i stand til å forstå de forandringene som nå skjer innen De forente nasjoner.

Hvorfor behovet for et forbund oppstod

DEN første verdenskrig var en katastrofe som det tidligere aldri hadde vært maken til, og som spredte død og ødeleggelse i fire år. Motsetningene i verden hadde ført til at det var blitt dannet to alliansesystemer, og både stormaktene og andre land fra begge maktblokker kastet seg seierssikkert ut i kampen under begeistrede tilrop fra forblindede folkemasser som trodde at krig var et ærefullt eventyr.

Men etter noen ganske få måneder hadde verden bittert fått erfare at krigen hadde sin uhyggelige pris. Og da krigen sluttet, vaklet verden under en gigantisk krigsgjeld etter det store blodbadet, det meningsløse spill av liv og verdier. Noe måtte gjøres for å hindre at en slik konflikt skulle bryte ut en gang til. Hvorfor ikke få i stand en ordning som kunne gjøre det mulig for nasjonene å løse sine konflikter på en fredelig måte, uten å ty til militærmakt? Var dette en ny tanke? Egentlig ikke.

Hvorfor tidligere forsøk mislyktes

Før den første verdenskrig ble det opprettet en domstol som skulle forsøke å løse konflikter på en fredelig måte, nemlig Den faste internasjonale voldgiftsdomstol i Haag. Tidlig på 1900-tallet håpet mange at denne domstolen skulle bli en instans som kunne føre til at megling trådte i stedet for krig. Men hva var det egentlig som skjedde ved fredskonferansene i Haag i 1899 og 1907, som ledet til opprettelsen av denne såkalte Haagdomstolen?

De nasjonene som var representert ved disse møtene, ville ikke binde seg til å gå med på tvungen voldgift, og de ville heller ikke begrense eller redusere sine våpenlagre. De forkastet faktisk ethvert forslag til nedrustning og satte en stopper for enhver plan som ville forplikte dem til å løse sine tvister ved megling.

Da Haagdomstolen endelig begynte å virke, hadde altså nasjonene sørget for at den ikke innskrenket deres fullstendige uavhengighet. Hvordan? Ved en enkel forholdsregel: De gjorde det til en frivillig sak å bringe en tvist inn for domstolen. Og de landene som likevel brakte sine konflikter inn for denne domstolen, var ikke forpliktet til å rette seg etter noen av de avgjørelser den traff.

Denne beskyttelsen av den nasjonale suverenitet utgjorde en fare for freden og sikkerheten i verden. Rustningskappløpet fortsatte derfor uhindret til verdensfreden brått ble forstyrret av en skuddsalve sommeren 1914.

I fredens siste minutter hadde faktisk Serbia som et svar på et ultimatum fra Østerrike erklært seg villig «til å akseptere en fredelig overenskomst ved å bringe dette spørsmålet . . . inn for den internasjonale domstolen i Haag». Men siden det var en frivillig sak å benytte seg av Haagdomstolen, følte ikke Østerrike seg forpliktet til å akseptere denne muligheten til en «fredelig overenskomst». Man erklærte nå krig for å oppnå fred — og det kostet over 20 millioner mennesker livet — soldater og sivile.

Geistlige ivrer for forbund

Den episkopale biskopen Chauncey M. Brewster erklærte ved et bispemøte i USA i mai 1919 at «verdens håp om en rettferdig og varig fred ligger i å justere nasjonenes lov og gi den en ny autoritet. . . . Internasjonal lov må gis en autoritet som er mer bindende enn den som ble oppnådd etter vedtakene ved Haagkonferansen [som førte til opprettelsen av Haagdomstolen]. Samarbeidet mellom nasjonene må derfor skje innenfor et fellesskap som defineres av en pakt eller et forbund».

Den katolske kardinalen Mercier fra Belgia var av samme mening. Han framholdt følgende i et intervju i mars 1919: «Etter min mening er det statsmaktenes første plikt overfor den kommende generasjon å sørge for at det blir umulig å gjenta den slags forbrytelser som har ført til at verden fremdeles blør.» Han omtalte dem som forhandlet seg fram til fredstraktaten i Versailles, som «den nye verdens bygningsmenn» og anbefalte at det ble dannet et folkeforbund som et middel til å nå dette målet. Han håpet at dette forbundet skulle bli et fullkomment middel til fredens bevarelse.

En overskrift på førstesiden i den amerikanske avisen The New York Times for 2. januar 1919 lød slik: «Paven håper Folkeforbundet blir opprettet». Følgende opplysning ble gitt i første avsnitt i artikkelen: «I et nyttårsbudskap til Amerika . . . uttrykte pave Benedikt håp om at fredskonferansen vil føre til en ny verdensorden med et folkeforbund.» Paven benyttet ikke selve uttrykket «ny verdensorden» i sitt budskap. Men de forhåpningene han knyttet til forbundet, var så store at enten Associated Press eller Vatikanets pressekontor tydeligvis må ha ment at uttrykket var dekkende.

Tenk litt over hvordan disse forhåpningene måtte fortone seg på den tiden. En menneskehet som hadde gjennomgått mange lidelser, sukket etter en tilværelse uten krig. Så altfor mange kriger i altfor mange århundrer hadde påført menneskene forferdelige tap og ødeleggelser. Og nå var den verste av dem alle endelig slutt. En verden som lengtet desperat etter et håp å klamre seg til, fikk nå høre pavens ord: «Måtte det bli dannet, dette Folkeforbundet som vil redusere våpenmakten ved å avskaffe militærtjenesten, som vil fjerne eller løse tvister ved å opprette internasjonale domstoler, som vil garantere alle uavhengighet og like rettigheter ved å bygge freden på et klippefast grunnlag.» Hvis Folkeforbundet kunne makte alt dette, ville det virkelig skape en «ny verdensorden».

Hvorfor Folkeforbundet mislyktes

Folkeforbundets mål og metoder virket både tiltalende og realistiske og gjennomførbare på papiret. I Folkeforbundets pakt het det at organisasjonen skulle «fremme samarbeidet mellom folkene og trygge internasjonal fred og sikkerhet». Hvis det skulle være mulig å oppnå fred og sikkerhet, måtte folkene samarbeide med hverandre og «godta forpliktelsen til å avstå fra krig».

Hvis det oppstod en tvist, skulle de involverte medlemsnasjoner i samsvar med den fredspakten de hadde inngått, legge saken fram for Folkeforbundet og gjøre tvisten til gjenstand «for voldgift eller undersøkelse av rådet». Dessuten hadde Folkeforbundet innlemmet Den faste internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag i sitt fredsbevarende system. Folk mente naturlig nok at alt dette burde eliminere risikoen for en ny storkrig. Men det gjorde det ikke.

Folkeforbundet maktet ikke å bevare freden. Noen historikere mener at dette delvis skyldtes at mange av dets «medlemmer ikke innså hvilken pris de måtte betale for freden». En del av denne prisen var at de måtte begrense opprustningen. Men denne prisen ville ikke nasjonene betale. Derfor gjentok historien seg. Nasjonene begynte med et nytt rustningskappløp. Folkeforbundet kunne ikke overtale nasjonene til å samarbeide om å stanse det. Alle oppfordringer og argumenter falt for døve ører. Nasjonene glemte det de burde ha lært av det som skjedde i 1914: Store våpenlagre skaper gjerne en selvtilfreds følelse av militær overlegenhet.

En annen viktig del av prisen for freden var å forstå hva «kollektiv sikkerhet» innebar. Et angrep på én nasjon skulle oppfattes som et angrep på alle. Men hva var det som skjedde da én av dem grep til våpen istedenfor å benytte seg av forhandlinger? Nasjonene samarbeidet ikke om å stanse konflikten, men splittet seg opp i forskjellige alliansesystemer for å søke gjensidig beskyttelse. Dermed var de tilbake i det samme bedrag som hadde virvlet dem inn i krigen i 1914.

Folkeforbundet ble også svekket ved at De forente stater avslo å slutte seg til det. Mange mener at USA «var den eneste stormakt som hadde de nødvendige midler til å gjøre det effektivt», og at dette landets medlemskap ville ha gitt forbundet det universelle anstrøk som det var så viktig å ha hvis foretagendet skulle lykkes.

Men det var også andre grunner til at Folkeforbundet mislyktes. Legg merke til denne negative bestemmelsen i innledningen til pakten: «Ethvert medlem av forbundet kan på to års varsel trekke seg fra forbundet.» (Artikkel 1, punkt 3) Uansett hvor velment denne bestemmelsen kan ha vært, bidrog den ikke til å gi forbundet et preg av stabilitet, noe som igjen svekket nasjonenes beslutning om å holde seg lojalt til det.

Det at døren stod åpen til å forlate forbundet, gjorde at dets eksistens stod og falt med medlemmenes velvilje, ettersom de kunne trekke seg når de selv fant det for godt. De enkelte medlemsnasjonene ble viktigere enn Folkeforbundet som helhet. Da mai 1941 opprant, hadde 17 nasjoner trukket seg fra forbundet. Da kanonene drønte og den annen verdenskrig var i gang, ble håpet om en «ny verdensorden» knust og Folkeforbundet oppløst.

Det måtte da finnes en bedre løsning!

[Uthevet tekst på side 7]

Folkeforbundet klarte ikke å avverge den annen verdenskrig

[Bilde på side 7]

Cassino i Italia blir bombet den 15. mars 1944

[Rettigheter]

U.S. Army

De forente nasjoner — et bedre fredsorgan?

I INNLEDNINGEN til De forente nasjoners pakt finner vi følgende redegjørelse for organisasjonens edle formål: «Vi de Forente Nasjoners folk som er bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, . . . [ønsker] å forene våre krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet, og . . . har besluttet å samordne våre anstrengelser for å nå disse mål.»

Har FN klart å «nå disse mål»? Har FN fått nasjonene til å forene sine krefter og opprettholde fred og sikkerhet? Nei, ikke hittil, selv om organisasjonen oppriktig har forsøkt å være et betydelig bedre fredsorgan enn Folkeforbundet. Men den generasjonen som var vitne til at FN ble opprettet i 1945, er blitt hjemsøkt av kriger, revolusjoner, invasjoner, kupp og aggresjoner mange steder i verden. Og disse voldsomhetene har berørt mange av de nasjonene som hadde besluttet seg for å «opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet».

Fremdeles ikke det beste fredsorgan

Kritikere som beklager seg over at De forente nasjoner ikke har klart å forhindre disse ulykkene, glemmer kanskje et viktig faktum, nemlig at en organisasjons styrke er avhengig av den makten den har ifølge sin pakt, og av dens enkeltmedlemmers vilje til å innfri de forpliktelser denne pakten pålegger dem. De forente nasjoners pakt har for det første ikke gjort FN til en verdensregjering med overordnet makt over alle medlemsnasjonene.

I artikkel 2, punkt 7, heter det: «Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som hovedsakelig ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon.» Ved San Francisco-konferansen, som ble holdt fra 25. april til 26. juni 1945 for å bringe i havn pakten til De forente nasjoner, fant man det nødvendig «å sørge for at De forente nasjoner under de rådende verdensforhold ikke skulle overskride passende grenser eller gå ut over godtatte begrensninger».

La du merke til formuleringen «under de rådende verdensforhold»? Hvis de skulle forandre seg, burde denne regelen ifølge San Francisco-konferansen tilpasses «etter det som er nødvendig og tilbørlig i henhold til tilstanden i verden, verdensopinionen og den faktiske gjensidige avhengighet i verden».

Bestemmelsen i De forente nasjoners pakt om at det er organisasjonens hensikt å opprettholde «mellomfolkelig fred og sikkerhet», gir uttrykk for noe som er et ønskverdig mål for menneskeheten. Verden ville ha vært langt tryggere hvis nasjonene hadde rettet seg etter artikkel 2, punkt 4, i FN-pakten: «Medlemmene skal . . . avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet.» Men gang på gang har det hendt at medlemsnasjoner i egeninteresse har lagt hindringer i veien for FNs bestrebelser for å nå sine mål. Nasjoner og hele blokker av nasjoner har ofte tydd til krig i stedet for å etterleve FN-bestemmelsen om å «bilegge sine mellomfolkelige tvister ved fredelige midler». De har da gjerne hevdet at ’forholdet hovedsakelig lå innenfor deres egen stats jurisdiksjon’. — Artikkel 2, punktene 3 og 7.

Noen nasjoner har ikke bare ignorert FNs fredsprosedyrer, men de har også åpenlyst trosset avgjørelser organisasjonen har truffet for å løse konflikter. Og deres statsmenn har marsjert opp på talerstolen i FN og holdt lange taler for å rettferdiggjøre sine lands voldshandlinger. Denne omgåelse av regler som skulle tjene til å opprettholde freden, har altfor ofte virket lammende på FN i krisesituasjoner og vært til stor skade for organisasjonens troverdighet. Tjenestemenn i FN som er til stede ved slike møter, blir mange ganger frustrert. Disse talene viser seg ofte å bestå av spissfindigheter som blir fremført for å bagatellisere eller rettferdiggjøre den vold og de blodsutgytelser som finner sted. Det er ikke så underlig at FNs generalsekretær, Javier Péres de Cuellar, ved en anledning uttalte at FN «i enkelte kretser ble betraktet som et Babels tårn og i beste fall som et forum for diplomatiske forhandlinger som ofte er fruktesløse».

Det er også en annen grunn til at FN har hatt vanskelig for å framstå som et bedre fredsorgan. Da organisasjonen trådte i virksomhet den 24. oktober 1945, «ble det ikke satt i verk noen enhetlig fredsstrategi,» for å sitere Pérez de Cuellar. Hvordan skulle De forente nasjoner uten en slik strategi kunne makte sin påtenkte oppgave som et varig organ til sikring av verdensfreden?

Hva slags fred kan organisasjonen skape?

Om dette mener Pérez de Cuellar: «Freden vil ikke bringe alle konflikter til opphør. Den vil bare gjøre det mulig å ta hånd om konfliktene med andre midler enn makt eller trusler. . . . De forente nasjoner søker å lede våre visjoner i denne retning.» Den eneste fred som De forente nasjoner kan skape, er altså kontroll med voldsbruken.

Er dette virkelig fred og sikkerhet? Det er riktignok slik at «medlemskap i de Forente Nasjoner står åpent for alle . . . fredselskende stater». (Artikkel 4, punkt 1) Men vil en nasjon som er fredselskende når den slutter seg til FN, også fortsette å være det? Regjeringer skiftes ut, og nye makthavere kan bety ny politikk. Hvordan går det hvis et medlemsland får en ytterliggående regjering med ekstreme nasjonalistiske mål og et sterkt begjær etter å utvide sitt territorium? Og hvordan går det hvis et slikt land begynner å utruste seg med kjernefysiske og kjemiske våpen? I et slikt tilfelle vil De forente nasjoner stå med en tidsinnstilt bombe i hendene. Men som den senere tids begivenheter i Midtøsten har vist, kan en slik utvikling være nettopp den sporen som får nasjonene til å gi FN den nødvendige makt til å fjerne denne trusselen mot deres sikkerhet.

Kan nasjonene gjøre FN til et bedre fredsorgan?

Nasjonene blir i stadig høyere grad klar over det som San Francisco-konferansen kalte «den faktiske gjensidige avhengighet i verden». Ingen stat kan nå leve bare for seg selv. Alle nasjoner tilhører det samme internasjonale samfunn. Alle har en rekke problemer å stri med: ødeleggende virkninger av miljøforurensning, fattigdom, alvorlige sykdommer, ulovlig narkotikahandel på alle kontinenter, terrorisme, raffinerte kjernevåpen som finner veien til flere og flere lands våpenlagre. Disse omstendighetene tvinger nasjonene til enten å søke fred og sikkerhet under FNs beskyttelse eller å begå selvmord i globalt omfang.

Den tidligere sovjetiske utenriksminister Sjevardnadse har uttalt: «De forente nasjoner kan funksjonere effektivt hvis organisasjonen har den nødvendige fullmakt fra sine medlemsland, og hvis statene på frivillig og midlertidig basis går med på å delegere en del av sine suverene rettigheter til organisasjonen og er villig til å betro den å utføre visse oppgaver i flertallets interesse.» Han tilføyde: «Bare på denne måten kan vi gjøre fredsperioden varig.»

Hvis dette kunne gjennomføres, ville FN ha myndighet til å fordømme enhver nasjon som truet verdensfreden. Hvis organisasjonen satt inne med virkelig makt, kunne den stanse slike fredsforstyrrere raskt og effektivt. Men vil medlemsnasjonene noen gang gi FN et slikt mandat og ’stille sine stridskrefter til rådighet og yte den støtte og de lettelser som vil bli nødvendig’ for å opprettholde freden? (Artikkel 43, punkt 1) Kanskje — hvis det skulle oppstå en krise som truet med å undergrave selve det fundament som de enkelte lands nasjonale suverenitet hviler på. Nasjonenes respekt for FN vil kunne øke hvis de ser at en slik trussel kan bli fjernet ved at de under FNs beskyttelse ’forener sine krefter for å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet’.

Du stiller kanskje deg selv dette spørsmålet: ’Var FNs rolle i forbindelse med krisen i Persiabukta et skritt i den retningen?’ Det kan godt tenkes. Mange nasjoner stod overfor muligheten av et katastrofalt økonomisk sammenbrudd. De forskjellige lands økonomi griper så sterkt inn i hverandre at dette ville ha ført til et verdensomfattende økonomisk sammenbrudd. Nasjonene søkte derfor straks sammen i FN. Sikkerhetsrådet vedtok en rekke FN-resolusjoner for å få løst krisen på en fredelig måte, og da det ikke nyttet, støttet det en FN-resolusjon om maktbruk i Golf-området.

USAs utenriksminister, James Baker, anbefalte denne resolusjonen med følgende ord: «Historien har nå gitt oss en ny sjanse. Den kalde krigen ligger bak oss, og vi har muligheten til å bygge en verden som stemmer med visjonene til dem som grunnla . . . De forente nasjoner. Vi har muligheten til å gjøre Sikkerhetsrådet og De forente nasjoner til virkelige redskaper for fred og for rettferdighet over hele jorden. . . . Vi må virkeliggjøre vår felles visjon av en fredelig og rettferdig verden som har lagt den kalde krigen bak seg.» Angående diskusjonen om maktbruk i Golf-området sa han: «Jeg antar at den vil bli stående som en av de viktigste i De forente nasjoners historie. Den vil utvilsomt ha stor betydning for denne organisasjonens framtid.»

Jehovas vitner tror bestemt at De forente nasjoner kommer til å spille en stor rolle i verdensbegivenhetene i en meget nær framtid. Verden står utvilsomt foran en meget dramatisk utvikling. Og det som skjer, vil ha stor betydning også for ditt liv. Vi vil anbefale deg å innhente flere opplysninger om dette hos Jehovas vitner der hvor du bor. Bibelen gir oss god grunn til å tro at De forente nasjoner om kort tid vil få makt og myndighet. FN vil da foreta visse særdeles overraskende trekk som du kanskje vil bli rystet over. Og det vil sikkert glede deg at det finnes en bedre vei til evig fred og sikkerhet.