Hva skjer med De forente nasjoner?
NOE spesielt er i ferd med å skje innen De forente nasjoner. Organisasjonen er inne i en overraskende utvikling som vil få betydning for din framtid. Ledende statsmenn ser svært optimistisk på denne utviklingen. Hør hva de sier:
«Førtifem år etter at organisasjonen ble født, og etter at den lenge har vært lammet, folder den seg nå ut for våre øyne og framstår som en sann dommer som framlegger loven og søker å håndheve den.» — Frankrikes president, François Mitterrand, under en tale til FNs generalforsamlings 45. sesjon, den 24. september 1990.
Ved det samme møtet bemerket Sovjetunionens tidligere utenriksminister Eduard Sjevardnadse: «Man kan ikke unngå å være tilfreds med den makeløse enhet i Sikkerhetsrådet . . . De standpunkter som er inntatt av organisasjonens [FNs] medlemmer, gir Sikkerhetsrådet mandat til å gå så langt som verdensfredens interesser vil kreve.»
Noen dager senere talte De forente staters president, George Bush, til FNs generalforsamling. De forandringene han hadde lagt merke til, inspirerte ham til å si: «Helt siden 1945 har vi ikke sett en reell mulighet til å bruke De forente nasjoner slik hensikten var — som et senter for internasjonal, kollektiv sikkerhet.» Dette sa han fordi «De forente nasjoner reagerte med en historisk enhet og besluttsomhet» i forbindelse med krisen i Persiabukta. «For første gang begynner FNs sikkerhetsråd å virke slik det var hensikten at det skulle virke.» Han sa også: «De forente nasjoner kan bidra til å skape en ny tid» hvis medlemsnasjonene ’kvitter seg med sine fryktelige våpen’. Ved å gjøre dette kan de fullføre «den historiske utviklingen hen imot en ny verdensorden og en lang fredsperiode».
Guido de Marco, president i De forente nasjoners generalforsamling, delte deres optimisme. Han erklærte med stor glød: «Konturene av et nytt system basert på vennskap og samarbeid mellom stormaktene begynner vise seg. . . . Denne utviklingen har gitt nytt liv til De forente nasjoner.» Han sa at «Generalforsamlingens sentrale rolle i internasjonale diskusjoner og overlegninger er på nytt blitt bekreftet på en overbevisende måte». På denne bakgrunn hevdet han videre: «Verden trues ikke lenger av et mulig Harmageddon som kan bryte løs på grunn av ideologiske motsetninger.»
Hvilken ’utvikling’ var det som plutselig hadde brakt De forente nasjoner inn i denne etterlengtede posisjon med større prestisje og innflytelse? Hva var det som hadde utløst denne optimismen som fikk verdens ledende menn til å snakke så forhåpningsfullt om «en ny verdensorden og en lang fredsperiode» uten frykt for et kjernefysisk Harmageddon?
Hva skyldes forandringen?
Den skyldes «at den kalde krigen [i Europa] er slutt». Dette hevder De forente nasjoners generalsekretær, Javier Pérez de Cuellar, i sin rapport over De forente nasjoners virksomhet i 1990. I flere tiår hadde den spente situasjonen ført til «en utbredt, kronisk mistenksomhet og frykt og delt verden i to grupper som stod mot hverandre». Han bemerket at «det begrep om sikkerhet som har begynt å vinne terreng, er nettopp det som De forente nasjoner har forfektet gjennom alle år».
Ja, ifølge generalsekretæren later det til at det endelig har begynt å gå opp for nasjonene at «det å tviholde på militær sikkerhet fører til et vedvarende våpenkappløp, . . . hindrer politisk dialog . . . og forsterker følelsen av utrygghet i alle nasjoner». Hva har så den nye holdningen ført til?
En samarbeidets og tillitens ånd begynte å prege supermaktenes toppmøter. Etter hvert som denne ånd utviklet seg, følte de ikke lenger behov for å opprettholde samme nivå når det gjelder tungt væpnede militære styrker utplassert på strategiske steder i Europa for å avskrekke mulige fiender. Berlinmuren falt. Tyskland ble forent. En rekke østeuropeiske land fikk nye regjeringer som gav borgerne friheter de aldri før har hatt. Stengte grenser ble åpnet for turisme, kulturutveksling og handel. Framfor alt begynte Sovjetunionen og De forente stater å lovprise De forente nasjoner i høye toner og fremheve nødvendigheten av å bruke denne organisasjonen som et effektivt middel til å oppnå den fred og sikkerhet verden lengter etter.
Det gjelder å bevare et realistisk syn på det som skjer
Ble du overrasket over de plutselige forandringene som skjedde? Begynte du å tenke at nå er det endelig muligheter for å oppnå fred og sikkerhet, og at De forente nasjoner kommer til å spille en nøkkelrolle i denne forbindelse? På bakgrunn av det som har skjedd, er en slik optimisme forståelig. Men fornuften og historiens forløp sier oss at vi bør bevare et realistisk syn på disse mulighetene.
Legg merke til hva Pérez de Cuellar sa i sin rapport: «To ganger i dette århundre, etter to ødeleggende kriger, klarte man ikke fullt ut å utnytte mulighetene til å bygge opp en fredelig verdensorden.» President Bush sa nesten ord for ord det samme i sin tale i den amerikanske kongressen den 6. mars 1991: «To ganger før i dette århundre har hele verden vært rystet av krig. To ganger i dette århundre framstod det et håp om varig fred i kjølvannet av krigens redsler. To ganger tidligere har dette håpet vist seg å være en fjern og uoppnåelig drøm.»
De forente staters utenriksminister, James Baker, kom med flere detaljer i en tale i Sikkerhetsrådet i FN. Han ville ha i stand en FN-resolusjon om å bruke makt i Persiabukta og minnet i den forbindelse sine kolleger om at en appell fra Etiopia i 1936 «til Folkeforbundet i siste instans falt for døve ører. Folkeforbundets anstrengelser for å fjerne årsaken til aggresjonen slo feil, og resultatet ble internasjonal forvirring og krig». Baker kom deretter med denne inntrengende appellen: «Vi må ikke la De forente nasjoner gå samme vei som Folkeforbundet.»
Hva var Folkeforbundet? Hvorfor ble det organisert? Hvorfor gikk det i oppløsning? Svarene på disse spørsmålene vil sette oss bedre i stand til å forstå de forandringene som nå skjer innen De forente nasjoner.