Hvorfor behovet for et forbund oppstod

DEN første verdenskrig var en katastrofe som det tidligere aldri hadde vært maken til, og som spredte død og ødeleggelse i fire år. Motsetningene i verden hadde ført til at det var blitt dannet to alliansesystemer, og både stormaktene og andre land fra begge maktblokker kastet seg seierssikkert ut i kampen under begeistrede tilrop fra forblindede folkemasser som trodde at krig var et ærefullt eventyr.

Men etter noen ganske få måneder hadde verden bittert fått erfare at krigen hadde sin uhyggelige pris. Og da krigen sluttet, vaklet verden under en gigantisk krigsgjeld etter det store blodbadet, det meningsløse spill av liv og verdier. Noe måtte gjøres for å hindre at en slik konflikt skulle bryte ut en gang til. Hvorfor ikke få i stand en ordning som kunne gjøre det mulig for nasjonene å løse sine konflikter på en fredelig måte, uten å ty til militærmakt? Var dette en ny tanke? Egentlig ikke.

Hvorfor tidligere forsøk mislyktes

Før den første verdenskrig ble det opprettet en domstol som skulle forsøke å løse konflikter på en fredelig måte, nemlig Den faste internasjonale voldgiftsdomstol i Haag. Tidlig på 1900-tallet håpet mange at denne domstolen skulle bli en instans som kunne føre til at megling trådte i stedet for krig. Men hva var det egentlig som skjedde ved fredskonferansene i Haag i 1899 og 1907, som ledet til opprettelsen av denne såkalte Haagdomstolen?

De nasjonene som var representert ved disse møtene, ville ikke binde seg til å gå med på tvungen voldgift, og de ville heller ikke begrense eller redusere sine våpenlagre. De forkastet faktisk ethvert forslag til nedrustning og satte en stopper for enhver plan som ville forplikte dem til å løse sine tvister ved megling.

Da Haagdomstolen endelig begynte å virke, hadde altså nasjonene sørget for at den ikke innskrenket deres fullstendige uavhengighet. Hvordan? Ved en enkel forholdsregel: De gjorde det til en frivillig sak å bringe en tvist inn for domstolen. Og de landene som likevel brakte sine konflikter inn for denne domstolen, var ikke forpliktet til å rette seg etter noen av de avgjørelser den traff.

Denne beskyttelsen av den nasjonale suverenitet utgjorde en fare for freden og sikkerheten i verden. Rustningskappløpet fortsatte derfor uhindret til verdensfreden brått ble forstyrret av en skuddsalve sommeren 1914.

I fredens siste minutter hadde faktisk Serbia som et svar på et ultimatum fra Østerrike erklært seg villig «til å akseptere en fredelig overenskomst ved å bringe dette spørsmålet . . . inn for den internasjonale domstolen i Haag». Men siden det var en frivillig sak å benytte seg av Haagdomstolen, følte ikke Østerrike seg forpliktet til å akseptere denne muligheten til en «fredelig overenskomst». Man erklærte nå krig for å oppnå fred — og det kostet over 20 millioner mennesker livet — soldater og sivile.

Geistlige ivrer for forbund

Den episkopale biskopen Chauncey M. Brewster erklærte ved et bispemøte i USA i mai 1919 at «verdens håp om en rettferdig og varig fred ligger i å justere nasjonenes lov og gi den en ny autoritet. . . . Internasjonal lov må gis en autoritet som er mer bindende enn den som ble oppnådd etter vedtakene ved Haagkonferansen [som førte til opprettelsen av Haagdomstolen]. Samarbeidet mellom nasjonene må derfor skje innenfor et fellesskap som defineres av en pakt eller et forbund».

Den katolske kardinalen Mercier fra Belgia var av samme mening. Han framholdt følgende i et intervju i mars 1919: «Etter min mening er det statsmaktenes første plikt overfor den kommende generasjon å sørge for at det blir umulig å gjenta den slags forbrytelser som har ført til at verden fremdeles blør.» Han omtalte dem som forhandlet seg fram til fredstraktaten i Versailles, som «den nye verdens bygningsmenn» og anbefalte at det ble dannet et folkeforbund som et middel til å nå dette målet. Han håpet at dette forbundet skulle bli et fullkomment middel til fredens bevarelse.

En overskrift på førstesiden i den amerikanske avisen The New York Times for 2. januar 1919 lød slik: «Paven håper Folkeforbundet blir opprettet». Følgende opplysning ble gitt i første avsnitt i artikkelen: «I et nyttårsbudskap til Amerika . . . uttrykte pave Benedikt håp om at fredskonferansen vil føre til en ny verdensorden med et folkeforbund.» Paven benyttet ikke selve uttrykket «ny verdensorden» i sitt budskap. Men de forhåpningene han knyttet til forbundet, var så store at enten Associated Press eller Vatikanets pressekontor tydeligvis må ha ment at uttrykket var dekkende.

Tenk litt over hvordan disse forhåpningene måtte fortone seg på den tiden. En menneskehet som hadde gjennomgått mange lidelser, sukket etter en tilværelse uten krig. Så altfor mange kriger i altfor mange århundrer hadde påført menneskene forferdelige tap og ødeleggelser. Og nå var den verste av dem alle endelig slutt. En verden som lengtet desperat etter et håp å klamre seg til, fikk nå høre pavens ord: «Måtte det bli dannet, dette Folkeforbundet som vil redusere våpenmakten ved å avskaffe militærtjenesten, som vil fjerne eller løse tvister ved å opprette internasjonale domstoler, som vil garantere alle uavhengighet og like rettigheter ved å bygge freden på et klippefast grunnlag.» Hvis Folkeforbundet kunne makte alt dette, ville det virkelig skape en «ny verdensorden».

Hvorfor Folkeforbundet mislyktes

Folkeforbundets mål og metoder virket både tiltalende og realistiske og gjennomførbare på papiret. I Folkeforbundets pakt het det at organisasjonen skulle «fremme samarbeidet mellom folkene og trygge internasjonal fred og sikkerhet». Hvis det skulle være mulig å oppnå fred og sikkerhet, måtte folkene samarbeide med hverandre og «godta forpliktelsen til å avstå fra krig».

Hvis det oppstod en tvist, skulle de involverte medlemsnasjoner i samsvar med den fredspakten de hadde inngått, legge saken fram for Folkeforbundet og gjøre tvisten til gjenstand «for voldgift eller undersøkelse av rådet». Dessuten hadde Folkeforbundet innlemmet Den faste internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag i sitt fredsbevarende system. Folk mente naturlig nok at alt dette burde eliminere risikoen for en ny storkrig. Men det gjorde det ikke.

Folkeforbundet maktet ikke å bevare freden. Noen historikere mener at dette delvis skyldtes at mange av dets «medlemmer ikke innså hvilken pris de måtte betale for freden». En del av denne prisen var at de måtte begrense opprustningen. Men denne prisen ville ikke nasjonene betale. Derfor gjentok historien seg. Nasjonene begynte med et nytt rustningskappløp. Folkeforbundet kunne ikke overtale nasjonene til å samarbeide om å stanse det. Alle oppfordringer og argumenter falt for døve ører. Nasjonene glemte det de burde ha lært av det som skjedde i 1914: Store våpenlagre skaper gjerne en selvtilfreds følelse av militær overlegenhet.

En annen viktig del av prisen for freden var å forstå hva «kollektiv sikkerhet» innebar. Et angrep på én nasjon skulle oppfattes som et angrep på alle. Men hva var det som skjedde da én av dem grep til våpen istedenfor å benytte seg av forhandlinger? Nasjonene samarbeidet ikke om å stanse konflikten, men splittet seg opp i forskjellige alliansesystemer for å søke gjensidig beskyttelse. Dermed var de tilbake i det samme bedrag som hadde virvlet dem inn i krigen i 1914.

Folkeforbundet ble også svekket ved at De forente stater avslo å slutte seg til det. Mange mener at USA «var den eneste stormakt som hadde de nødvendige midler til å gjøre det effektivt», og at dette landets medlemskap ville ha gitt forbundet det universelle anstrøk som det var så viktig å ha hvis foretagendet skulle lykkes.

Men det var også andre grunner til at Folkeforbundet mislyktes. Legg merke til denne negative bestemmelsen i innledningen til pakten: «Ethvert medlem av forbundet kan på to års varsel trekke seg fra forbundet.» (Artikkel 1, punkt 3) Uansett hvor velment denne bestemmelsen kan ha vært, bidrog den ikke til å gi forbundet et preg av stabilitet, noe som igjen svekket nasjonenes beslutning om å holde seg lojalt til det.

Det at døren stod åpen til å forlate forbundet, gjorde at dets eksistens stod og falt med medlemmenes velvilje, ettersom de kunne trekke seg når de selv fant det for godt. De enkelte medlemsnasjonene ble viktigere enn Folkeforbundet som helhet. Da mai 1941 opprant, hadde 17 nasjoner trukket seg fra forbundet. Da kanonene drønte og den annen verdenskrig var i gang, ble håpet om en «ny verdensorden» knust og Folkeforbundet oppløst.

Det måtte da finnes en bedre løsning!

[Uthevet tekst på side 7]

Folkeforbundet klarte ikke å avverge den annen verdenskrig

[Bilde på side 7]

Cassino i Italia blir bombet den 15. mars 1944

[Rettigheter]

U.S. Army