For å nå min sønn lærte jeg meg et nytt språk
DA VÅR sønn, Spencer, ble født, i august 1982, opplevde vi et av de lykkeligste øyeblikk i vårt liv. Han var et sunt og friskt lite barn. Min mann og jeg hadde med hensikt latt det gå fem år før vi fikk vårt første barn. Som vi gledet oss over å se ham vokse i månedene etter fødselen. De månedlige rutineundersøkelsene hos legen var alltid positive. Jeg takket Jehova for den store velsignelsen vi hadde fått.
Men da Spencer var ni måneder gammel, begynte jeg å få mistanke om at noe var galt. Han reagerte nemlig ikke på stemmer og lyder. Jeg prøvde hørselen hans ved å stille meg slik at han ikke kunne se meg, og så slå på en gryte eller noe annet. Han snudde seg av og til, men ikke alltid. Jeg drøftet min bekymring med legen da vi var inne til kontroll etter ni måneder, men han forsikret meg om at gutten min var helt i orden, og at det ikke var noe å engste seg for. I månedene som fulgte, reagerte han likevel ikke på lyder, og han brukte heller ikke stemmen.
Ved ettårskontrollen luftet jeg igjen min bekymring for legen. Heller ikke nå fant han noe galt, men han henviste oss til en audiolog, som kunne foreta flere undersøkelser. Jeg tok med Spencer til ham, men resultatene av undersøkelsene var ikke entydige. Jeg gikk tilbake både én og to ganger, men fikk bare høre at resultatene fremdeles ikke var entydige. Legen mente at Spencer ville oppnå bedre testresultater etter hvert som han ble større. De tre første årene av et barns liv er av avgjørende betydning for dets språkutvikling. Jeg begynte derfor å bli svært bekymret, og jeg fortsatte å forhøre meg hos audiologen om undersøkelsesmetoder som kunne gi sikre resultater. Til slutt fortalte han meg om en hjernestammeaudiometritest som ble benyttet ved spesialsykehuset Massachusetts Eye and Ear Infirmary.
Jeg følte meg knust
Uken etter drog vi til dette sykehuset i Boston. Jeg bad til Jehova om at han måtte gi meg styrke til å takle utfallet av undersøkelsen, hva det enn måtte bli. Selv forestilte jeg meg at Spencer var tunghørt, og at et høreapparat var alt som skulle til. Så feil jeg tok! Etter undersøkelsen bad teknikeren oss inn på kontoret sitt. Resultatene var klare: Spencer hadde et alvorlig sensorisk hørselstap. Da jeg spurte hva det betydde, forklarte hun at sønnen min ikke kunne høre tale og heller ikke de fleste andre lyder. Det var ikke dette jeg hadde ventet å få høre, og jeg følte meg helt knust.
Straks spurte jeg meg selv: «Hvordan kan dette ha skjedd? Hva kan årsaken være?» Jeg tenkte tilbake på svangerskapet og fødselen. Alt hadde gått bra, og Spencer hadde aldri hatt ørebetennelse eller vært kraftig forkjølt. Følelsene overveldet meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg ringte til familien og til noen få venner og fortalte dem om resultatet. En av mine venninner blant Jehovas vitner rådde meg til å se dette som en utfordring; jeg måtte bare lære opp Spencer på en annen måte. Jeg var takknemlig mot Jehova for den hardt tiltrengte styrke jeg fikk.
Hva ville være det beste for Spencer?
Jeg visste ingenting om hvordan man oppdrar et døvt barn, eller om hva det innebærer å være døv. Hvordan skulle jeg klare å oppdra gutten min og kommunisere med ham på en fullverdig måte? Jeg gjorde meg så mange slags tanker og bekymringer.
Uken etter drog vi tilbake til sykehuset, og teknikeren fortalte oss om hvilke valgmuligheter vi hadde. Hun forklarte at én metode, den muntlige metoden, gikk ut på å utvikle taleevnen og å lære den døve å lese på munnen. En annen metode gikk ut på å bruke tegnspråk, de døves eget språk. Det fantes et program som gav opplæring i tegnspråk, og som på et senere stadium også omfattet munnavlesing og taletrening. Teknikeren anbefalte også høreapparat for å utnytte det som måtte være igjen av hørselen hans. Så gikk vi til en audiolog på stedet der vi bor, og der fikk vi tilpasset høreapparater til Spencer. Mens vi var der, sa audiologen at den muntlige metoden ville passe godt for ham.
Hva ville være det beste for Spencer? Jeg tenkte på hva det er som virkelig er viktig. Jehova vil at vi skal kommunisere med barna våre; det er helt nødvendig hvis familielivet skal være godt. Vi kunne følge den muntlige metoden og legge vekt på taletrening og munnavlesing. Det var mulig at Spencer kunne lære å snakke så godt at andre kunne forstå ham. Men det ville vi ikke kunne vite før om flere år! Hva skulle vi gjøre her og nå? Vi bestemte oss for å bruke tegnspråk.
Måneden etter ble Spencer innskrevet i noe som da ble kalt et totalkommunikasjonsprogram. Både Spencer og jeg lærte grunnleggende tegnspråk, og Spencer fikk også undervisning i muntlig engelsk og munnavlesing. Jeg fikk vite hvordan jeg kunne undervise ham. Månedene gikk, og Spencer gjorde fine framskritt. Men fortsatt hadde jeg stunder da jeg følte meg maktesløs. Jeg mistet motet når jeg hørte andre barn si «mamma» eller lærte å si «Jehova». Men så spurte jeg meg selv: «Hvorfor føler jeg det slik? Gutten min er glad og fornøyd og er sunn og frisk.» Jeg bad Jehova om hjelp til å sette pris på at jeg hadde en slik fin gutt.
Da Spencer var to år gammel, ordnet vi oss slik at vi kunne overvære et av Jehovas vitners områdestevner hvor programmet skulle tolkes til tegnspråk. Jeg snakket med et ektepar som hadde arbeidet med døve Jehovas vitner i mange år, og nevnte min motløshet for dem. De fortalte om de månedlige møtene på tegnspråk som ble arrangert av Jehovas vitner i Massachusetts, og oppfordret meg til å gå på dem.
Jeg fulgte rådet, og både Spencer og jeg begynte å gå på disse møtene. Der kunne vi treffe og omgås døve voksne. I vår egen menighet hadde Spencer ikke hatt noe særlig utbytte av møtene. Der klynget han seg til meg, ettersom jeg var den eneste han kunne kommunisere med. Jo eldre han ble, desto mer frustrert var han på møtene, og det var vanskelig å få ham til å oppføre seg pent. Men når vi gikk på tegnspråkmøtene, var det annerledes. Der kunne han fritt omgås alle uten å være avhengig av meg som tolk. Han fikk venner i menigheten, og det var noe han virkelig hadde behov for. Vi ble flinkere til å bruke tegnspråk begge to, og jeg lærte meg å bli dyktigere til å undervise når vi studerte Bibelen hjemme. Dette var virkelig flott! Nå kunne jeg for første gang ta med sønnen min på møter og bare være moren hans i stedet for å være tolken hans.
Et vendepunkt for meg
Da Spencer var tre år gammel, var min mann og jeg enig om å la ham være med på et opplegg for døve og hørselshemmede barn som ble arrangert ved en skole. Et av tilbudene var gruppemøter hvor foreldrene fikk opplæring, og jeg benyttet meg av denne muligheten til å lære mer. På et av møtene talte et panel av døve voksne og tenåringer til gruppen. De fortalte at de hadde liten eller ingen kommunikasjon med foreldrene og familien for øvrig. Da jeg spurte hvorfor, svarte de at foreldrene aldri hadde lært seg tegnspråk, så de hadde aldri kunnet kommunisere ordentlig med foreldrene om livet, sine følelser og sine interesser. Det så ut til at de ikke følte seg som en del av sin egen familie.
Dette ble et vendepunkt for meg. Jeg tenkte på sønnen min. Jeg orket ikke tanken på at han skulle vokse opp og flytte hjemmefra uten noensinne å ha hatt et nært forhold til foreldrene sine. Nå var jeg fastere bestemt enn noen gang på å fortsette å bli flinkere i tegnspråk. Etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer og mer klar over at det var en riktig avgjørelse å velge tegnspråk; det var det beste for oss. Spencers språk ble stadig mer utviklet, og vi kunne snakke om hva som helst, for eksempel: «Hvor skal vi dra på ferie?», eller: «Hva har du lyst til å bli når du blir stor?» Jeg forstod hvor mye jeg ville ha gått glipp av hvis jeg bare hadde satset på muntlig kommunikasjon.
Da Spencer var fem år gammel, ble han plassert i en vanlig skoleklasse med hørende barn og en lærer som kunne tegnspråk. Han var i denne klassen i tre lange år. Han hatet skolen, og det var vondt å se ham ha så store vanskeligheter. Jeg kunne heldigvis kommunisere med ham mens vi prøvde å avhjelpe hans frustrasjon på forskjellige måter. Men til slutt fant jeg ut at et slikt opplegg på en vanlig skole verken hjalp ham til å få større selvrespekt eller til å gjøre det bra på skolen.
I 1989 tok mitt ekteskap slutt. Nå var jeg alenemor med en seks år gammel sønn som gjorde raske framskritt i tegnspråk. Selv om jeg kunne kommunisere med ham, var jeg klar over at jeg trengte å forbedre mine tegnspråkferdigheter for å opprettholde og styrke kommunikasjonen oss imellom.
Tiden er inne til å flytte
Jeg undersøkte mange undervisningsopplegg for døve barn i forskjellige delstater og fant en skole i Massachusetts. Der ble det brukt både tegnspråk og engelsk som et ledd i noe som ble betraktet som en tospråklig metode. Jeg fikk dessuten vite at det snart ville bli opprettet en tegnspråkmenighet av Jehovas vitner i Boston-området, og en venn av meg foreslo at vi skulle flytte dit. Som alenemor hadde jeg vanskelig for å venne meg til tanken på å flytte fra familie og venner ute på landet i New Hampshire til et byområde. Spencer likte også å bo på landet. Men det var to ting jeg måtte ta i betraktning. Spencer trengte å være på en skole hvor både lærere og elever kommuniserte fritt ved hjelp av tegnspråk, og jeg syntes det ville være bedre for ham å være i en menighet hvor det var andre døve Jehovas vitner.
Vi flyttet for fire år siden da Spencer var ni år. Kort etter ble tegnspråkmenigheten i Malden i Massachusetts opprettet, og siden da har Spencer gjort kolossale framskritt. Oppførselen hans er blitt mye bedre, og han liker seg godt på møtene. Det gir meg stor glede å se ham kommunisere med andre og bli venner med dem. De døve brødrene og søstrene i menigheten er fine forbilder for sønnen min, og de hjelper ham til å forstå at han også kan nå åndelige mål. Og det har han gjort. Nå holder han taler på den teokratiske tjenesteskolen og er udøpt forkynner. Han har også sagt at han ønsker å bli døpt.
Det er en glede å være sammen med ham i tjenesten og se ham fortelle om sin tro til andre døve på tegnspråk. Han har fått mye større selvrespekt. Spencer har fortalt meg hva han synes om menigheten. Han sa: «Vi hører til her. Brødrene og søstrene kan snakke med meg.» Sønnen min trygler meg ikke lenger om å gå straks møtene er ferdig. Nå er det jeg som må si fra om at tiden er inne til å gå fra Rikets sal.
På den skolen hvor Spencer går nå, kan han lett kommunisere med andre døve barn. De samtalene han har med dem, har hjulpet ham til å se forskjellen mellom verdens og Jehovas syn på barn. Spencer og jeg kommuniserer åpent og fritt, og vi har et nært forhold, i harmoni med Bibelens prinsipper. Når han kommer hjem om ettermiddagen, gjør vi leksene hans sammen. Vi går på møtene og ut i hus-til-hus-tjenesten sammen. Men Spencer ser at ikke alle barna på skolen hans har et slikt nært forhold til foreldrene sine. — Kolosserne 3: 20, 21.
«Vi kan snakke om alt mulig»
For omkring et år siden la jeg merke til at Spencer så på meg som om det var et eller annet han hadde lyst til å si. Jeg spurte om det var noe han trengte. «Nei,» svarte han. Jeg spurte litt om hvordan det gikk på skolen, og lignende. Jeg så det på ham at det var noe han gjerne ville si. Så, mens vi studerte Vakttårnet sammen, sa han: «Visste du at foreldrene til noen av elevene på skolen min ikke kan tegnspråk?» Jeg så overrasket på ham. «Jeg mener det,» sa han. «Noen av foreldrene kan ikke snakke med barna sine.» Han fortalte at noen foreldre hadde besøkt skolen, og at han hadde sett dem peke og mime for å gjøre seg forstått overfor barna. «Jeg er jammen heldig, siden du har lært tegnspråk. Vi kan snakke med hverandre. Du behøver ikke å peke; vi kan snakke om alt mulig.»
Det gikk rett til hjertet på meg! Mange av oss setter ikke pris på det foreldrene våre har gjort for oss, før vi er blitt voksne. Men her fortalte min sønn på tolv år meg hvor takknemlig han var for at vi kunne snakke ordentlig sammen.
Et av de målene jeg satte meg som mor, var å ha et godt forhold til sønnen min og å stå ham nær. Det hadde jeg antagelig ikke klart hvis jeg ikke hadde lært meg tegnspråk. Min innvielse til Jehova motiverte meg til å ta mitt foreldreansvar alvorlig, og det gjorde det lettere å treffe viktige avgjørelser når det gjaldt kommunikasjon. Disse avgjørelsene har vært bra for oss begge to åndelig sett. Ordene i 5. Mosebok 6: 7 er svært viktige; det er der foreldre får vite at de skal overbringe Jehovas bud til sine barn ’når de sitter i sitt hus, og når de går på veien, og når de legger seg, og når de står opp’. Jeg er virkelig takknemlig for at Spencer og jeg kan kommunisere fritt med hverandre om «Guds storslåtte gjerninger». (Apostlenes gjerninger 2: 11) — Fortalt av Cindy Adams.
[Uthevet tekst på side 12]
’Jeg orket ikke tanken på at han skulle vokse opp uten noensinne å ha hatt et nært forhold til foreldrene sine’