Pilegrimsfedrene og deres kamp for frihet

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I NEDERLAND

I 1620 seilte en gruppe engelske puritanere ut fra havnebyen Delft nær Rotterdam i Nederland. Bestemmelsesstedet var Amerika, der de grunnla den første varige europeiske bosetningen i New England — Plymouth Colony — i det som nå er den sørøstlige delen av staten Massachusetts. Hva var det som fikk disse dypt religiøse menneskene til å våge seg ut på en så lang og anstrengende sjøreise over det lunefulle Atlanterhavet i det lille skipet «Mayflower»? Hvordan hadde de forresten havnet i Nederland? Hvorfor måtte de dra derfra?

Den religiøse situasjonen i England

På 1500-tallet ble den romersk-katolske kirke rystet av reformasjonen. Det oppstod protestantiske kirker over hele Europa, deriblant i England. I Englands tilfelle kom det endelige bruddet med Roma etter at paven hadde nektet å annullere det første ekteskapet til kong Henrik VIII, slik kongen hadde bedt om. Den engelske kirke skilte lag med Roma, og i 1534 ble Henrik offisielt anerkjent av det engelske parlamentet som «den engelske kirkes overhode på jorden med myndighet direkte fra Gud». Hans datter Elizabeth, født i 1533, ble oppdratt som protestant og gav den anglikanske kirke en sterk protestantisk karakter etter at hun ble kronet til dronning som Elizabeth I. Ikke desto mindre fantes det små protestantiske grupper som hadde et annet syn enn det som var rådende i den anglikanske kirke. Mange av disse kom til å bli kalt puritanere (fra latin puritas, renhet) fordi de ønsket å rense den anglikanske kirke for alle rester av katolisisme. Én puritansk gruppe ble regnet for å være spesielt ytterliggående, ettersom den forkastet kirkens hierarki av biskoper og prester. Gruppens medlemmer betraktet sin menighet som fullstendig uavhengig og lot seg lede av sine egne eldste.

Dronning Elizabeth var redd for at hun skulle miste kontrollen over folket hvis ikke puritanerne ble holdt i sjakk. Derfor innførte hun strenge lover som var myntet på dem. Likevel fortsatte de forskjellige puritanske gruppene å komme sammen i hemmelighet i private hjem. Puritanerne utgav også mange religiøse småskrifter som redegjorde for deres trosoppfatninger. Gruppen i London utnevnte sitt eget eldsteråd, som hovedsakelig bestod av avsatte anglikanske prester. De gruppene som gav opp å reformere den anglikanske kirke og i stedet skilte lag med den, ble omtalt som separatister.

Kong Jakob I, dronning Elizabeths etterfølger, fulgte samme politikk som henne på det religiøse område og truet med å «tvinge [puritanerne] ut av landet». Samtidig bestemte han at det skulle utarbeides en ny engelsk oversettelse av Bibelen — King James Version, som ble fullført i 1611. Den nye oversettelsen ansporet mange mennesker til å granske Bibelen. Hva ble resultatet? Enda flere mennesker tok avstand fra statskirken. Hva ville du ha gjort hvis du hadde levd på den tiden? Tror du at du ville ha forandret dine trosoppfatninger under trussel om forfølgelse? Ville du ha holdt fast ved din overbevisning, koste hva det koste ville? Mange puritanere gjorde nettopp det og nektet å inngå kompromiss.

Flukt til Nederland

Én gruppe separatister som ikke inngikk kompromiss, holdt til i den lille engelske byen Scrooby. Der kom de sammen i hemmelighet hjemme hos postmesteren, William Brewster, som var deres «styrende eldste». En annen av gruppens medlemmer var John Robinson, en forhenværende anglikansk prest. Gruppen i Scrooby ville ikke bare at kirken skulle ledes av eldste i stedet for av prester og biskoper, men den forkastet også prestedrakten og mange av ritualene under gudstjenesten i den anglikanske kirke, selv om disse tingene var påbudt ved lov.

På grunn av økende press bestemte den lille gruppen seg for å flykte til Nederland, som på den tiden var det eneste stedet i Europa der deres meninger og religionsutøvelse ble tolerert. Det var imidlertid ulovlig å emigrere. Derfor gikk de fram så diskré som mulig da de solgte husene sine og alt annet de ikke kunne ta med seg, og i 1608 reiste de med båt til Amsterdam. Det var i Nederland separatistene begynte å tenke på seg selv som pilegrimer.

Pilegrimsfedrene, som de kalles i dag, flyttet til Leiden et år etter sin ankomst, samme år som en våpenhvile avbrøt den krigen som hadde pågått mellom Spania og Nederland. Våpenhvilen førte til et fredeligere klima for pilegrimene. Etter hvert kom det flere flyktninger fra England, og gruppen vokste til omkring 300. Med tiden kjøpte de et stort hus, der John Robinson og hans familie bodde, og der de også kunne holde møter.

Etter at pilegrimene hadde oppholdt seg i Leiden i omtrent ti år, begynte de å føle seg utrygge. Våpenhvilen med Spania utløp snart, og hvis den spanske inkvisisjonen skulle få innpass i Nederland, var de redde for at de ville få det enda verre enn de hadde hatt det under kong Jakob. Dessuten hadde de et annet læremessig syn enn sine mer liberale nederlandske naboer, og de var bekymret over at barna deres var sammen med nederlandske barn, som de betraktet som ryggesløse. Hva skulle de gjøre? De la planer om enda en betydningsfull utvandring — denne gangen til Amerika!

«Mayflower» seiler ut!

Den største utfordringen lå i å finansiere en så lang sjøreise. Et annet betydelig problem var at de måtte få den engelske kongen til å gi tillatelse til ekspedisjonen — den samme kongen som de hadde ønsket å slippe unna da de flyktet til Nederland. Pilegrimene brøt ned kong Jakobs motstand ved å sende ham bønnskrifter, slik at han omsider gav sin tillatelse. Foretagendet ble deretter finansiert av en gruppe kjøpmenn i London.

Til slutt opprant avreisedagen. De fra pilegrimskirken i Leiden som hadde bestemt seg for å være med, gikk om bord i skipet «Speedwell», og den 22. juli 1620 seilte de ut fra Delft med kurs for England, der andre kirkemedlemmer skulle slutte seg til dem. Pilegrimene seilte ut med to skip, «Speedwell» og «Mayflower». Men alvorlige lekkasjer i skroget på «Speedwell» førte til at skipene ble nødt til å gjøre vendereis til England, der passasjerer og forsyninger fra «Speedwell» ble flyttet over i «Mayflower». Deretter, den 6. september, seilte det lille 90 fots skipet «Mayflower» ut fra Plymouth i England alene, med 24 familier om bord — i alt 102 passasjerer — og et mannskap på 25. Pilegrimene viste stort mot da de gav seg i kast med denne sjøreisen på 5000 kilometer, uvant som de var med lange reiser. Skipet var sørgelig overfylt og måtte kjempe seg fram gjennom det urolige været i Nord-Atlanteren. Tenk deg hvordan alle om bord må ha følt det da de etter ni lange uker på havet fikk land i sikte!

Grunnleggingen av kolonien

Før pilegrimene gikk i land, inngikk de en overenskomst om hvordan den nye kolonien skulle styres. Ved denne overenskomsten, som ble undertegnet av 41 av mennene i gruppen, organiserte pilegrimene seg i et «statslegeme» og påtok seg den forpliktelsen å lage og følge lover som regulerte all deres virksomhet. Selv om noen historikere har omtalt dette dokumentet som Amerikas første grunnlov, påpeker oppslagsverket Grote Winkler Prins Encyclopedie at pilegrimene som utformet det, «hadde i tankene å opprette en myndighet av religiøs natur». Hensikten var å få alle medlemmene av kolonien til å holde sammen, både i praktisk og religiøs forstand.

Etter at pilegrimene hadde undersøkt kysten og gjennomført ekspedisjoner innover i landet, slo de seg ned på et sted som de kalte New Plymouth, senere omtalt som Plymouth Colony. Dette skjedde i den kalde desember måned. De kom over jordstykker som indianerne hadde dyrket opp. Men den store indianske befolkningen som oppdagelsesreisende hadde sett der bare få år tidligere, var blitt herjet av europeernes sykdommer — deriblant kopper og meslinger. Hvis det ikke hadde vært for det, ville indianerne muligens ha gjort motstand mot pilegrimenes bestrebelser på å grunnlegge en koloni.

Pilegrimene begynte med å bygge et forsamlingslokale og flere private boliger. De fikk en vanskelig start på sitt nye liv, for de kom fram om vinteren og hadde tært så sterkt på skipsprovianten at det var for lite mat igjen. Den første vinteren døde 52 mennesker av sykdom, deriblant 13 av de 24 familieoverhodene og så mange som 14 av de 18 gifte kvinnene. Blant dem som døde, var den første guvernøren, John Carver. Men de overlevende bestemte seg for å bli værende i New Plymouth. Den neste guvernøren, den entusiastiske William Bradford, skrev en detaljert beretning om den unge koloniens historie og blir derfor regnet som Amerikas første historiker.

Pilegrimene og indianerne

De første pilegrimene som kom til New Plymouth, inngikk en fredsavtale med Massasoit, den øverste høvdingen for den stedlige wampanoagstammen. Ifølge avtalen lovte pilegrimene og wampanoagindianerne at de skulle la være å skade hverandre, og at de skulle beskytte hverandre hvis det brøt ut krig med utenforstående. Uten vennskapet med Massasoit er det lite trolig at noen som helst av pilegrimene ville ha overlevd. Indianerne gav nybyggerne mais som de kunne spise og plante, og alliansen bidrog til at pilegrimene unngikk å bli drept av andre indianerstammer.

I den første tiden fikk kolonistene mye hjelp av indianerne. Ifølge guvernør William Bradford lærte indianeren Tisquantum dem «hvordan de skulle plante mais, hvor de kunne fange fisk og få tak i andre nyttige ting, og han var også deres veiviser og førte dem til ukjente steder som de hadde gagn av å vite om». Den første maishøsten ble bra, og pilegrimene fikk også god fangst når de drev fuglejakt. De var takknemlige mot Gud og bestemte seg for å holde en tredagers høstfest. Massasoit og 90 av krigerne hans møtte fram, og de hadde med seg fem hjorter som bidrag til festmenyen.

I likhet med kolonien selv hadde denne feiringen et sterkt religiøst preg. Selv om pilegrimene ikke holdt en slik høstfest året etter fordi avlingen slo feil, er «Thanksgiving Day» senere blitt en årlig nasjonal og religiøs helligdag i USA, Canada og en del andre land. I Nord-Amerika er denne høytiden nå blitt en dag som først og fremst markeres ved at familiene spiser kalkun, tranebær og gresskarpai — men i prinsippet er det fortsatt «en tid for oppriktig religiøs ettertenksomhet, gudstjenester og bønn». — The World Book Encyclopedia, 1994.a

Den videre utvikling

I 1622 kom det flere pilegrimer fra Leiden og England. Senere kom det skip med trosfeller fra det øvrige Europa. I 1630 var den siste gruppen av pilegrimer fra Leiden på plass i kolonien, og innbyggertallet kom opp i omkring 300. Med tiden ble kolonien slått sammen med den mye større Massachusetts Bay Colony, som lå litt lenger nord. Kolonistene der hadde også puritanske trosoppfatninger. Men i mellomtiden ble det et stadig mer spent forhold mellom kolonistene og deres indianske naboer. Puritanerne, som trodde at Gud hadde forutbestemt at de skulle herske over det nye landet, ble mer og mer hovmodige. Av den grunn økte indianernes bitterhet mot dem. Sørgelig nok ble fredsavtalen med wampanoagindianerne brutt etter bare 55 år. Kolonien i Plymouth allierte seg da med tre andre engelske kolonier og noen andre indianere og gikk til krig mot Massasoits sønn. Han og omkring 3000 indianske menn, kvinner og barn ble drept, og puritanerne solgte flere hundre andre som slaver. Wampanoagstammen ble utryddet.

Arven etter pilegrimsfedrene

I Nederland kan du fremdeles besøke den delen av Leiden der pilegrimsfedrene bodde, i tillegg til havnebyen Delft, som de seilte ut fra da de utvandret til Amerika. I den nåværende byen Plymouth i staten Massachusetts kan du se Plymouth Plantation, en rekonstruksjon av den opprinnelige nybyggergrenda som pilegrimsfedrene anla, sammen med et pilegrimsmuseum og en kopi av skipet «Mayflower». I nybyggergrenda møter du skuespillere som framstiller de opprinnelige innbyggerne. De forteller deg at Guds navn er Jehova, og at «kirken» ikke er en steinbygning, men består av mennesker. På spørsmålet: «Hvor mange eldste er det i kirken deres?», svarer de: «Så mange som oppfyller Bibelens krav.»

Pilegrimsfedrene prøvde å innrette sitt samfunn slik at det ble «mest mulig likt Israels tolv stammer under Moses,» sier boken The Puritan Heritage—America’s Roots in the Bible. Men til tider viste disse puritanerne en svært ytterliggående holdning. Deres ry som iherdige arbeidere var delvis et resultat av den oppfatning at materiell velstand var et tegn på Guds gunst. Og selv om puritanerne virkelig elsket barna sine, var det mange av dem som mente at de måtte «skjule sine . . . sterkeste følelser». Ordet «puritansk» er derfor blitt forbundet med strenghet og avholdenhet. Men til tross for sine ufullkommenheter hadde pilegrimsfedrene en viss moralsk styrke, og de var gudfryktige og anstrengte seg for å leve etter Bibelen. Disse egenskapene bidrog utvilsomt til å forene dem og holde dem oppe gjennom mange av de prøvelsene de gjennomgikk.

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Wampanoagindianerne hjalp pilegrimene

[Rettigheter]

Harper’s Encyclopædia of United States History

[Bilderettigheter på side 24]

Øverst: Model van de Mayflower