Jeg kastet av meg spiritismens åk

DA JEG var 14 år gammel, ble familien min rammet av en fryktelig skjebne. På den tiden begynte en grusom drapsmann å ta livet av mine slektninger, én etter én. De første ofrene var de ni barna til en av søstrene mine. Deretter slo han til mot mannen hennes. Kort tid etter drepte han også en av søstrene mine. Ytterligere fire av søsknene mine ble også myrdet. Til slutt var det bare mor og meg igjen. Jeg var skrekkslagen!

I årene som fulgte, spiste, arbeidet og sov jeg i konstant frykt. Jeg tenkte: ’Når vil han slå til igjen? Og hvem vil bli den neste — mor eller meg?’

Min bakgrunn

La meg først fortelle om min bakgrunn, slik at du lettere kan forstå det som skjedde. Jeg ble født i 1917 på en øy i elven Maroni i Surinam. Foreldrene mine tilhørte paramaccaner-stammen, som igjen tilhørte de såkalte «bush negroes». Forfedrene mine var den lowenengre — rømte slaver — som hadde flyktet inn i jungelen for å leve et hardt, men fritt liv. De var ikke lenger slaver under mennesker, men de var ikke befridd fra demonene.

Demonene og fedredyrkelsen preget hverdagslivet i landsbyen. Noen brukte wisi, svart magi, for å forhekse eller sende sykdom og død over sine medmennesker, eller de fikk hjelp av en koenoe, en ond ånd. Disse onde åndene skal ifølge folketroen være personer som er blitt mishandlet av et annet medlem av familien. Etter at vedkommende er død, vender han så tilbake for å ta hevn over familien. Disse onde åndene er i virkeligheten demoner som tvinger folk til å tilbe seg.

Siden jeg tilhørte den evangeliske Brødremenigheten, som er et protestantisk kirkesamfunn, hadde jeg også hørt om Gud. Selv om jeg ikke fikk vite hvordan jeg skulle tilbe ham, inneholdt den omkringliggende regnskogen rikelig med beviser for at han er en god Forsørger. ’Jeg vil tilbe en god Gud, ikke en ond ånd som forårsaker lidelse,’ tenkte jeg. Jeg visste at de onde åndene torturerte dem som nektet å tilbe dem, til døde.

Tenk deg hvilket sjokk jeg fikk da jeg oppdaget at fiender av vår familie hadde sendt en koenoe til oss. Jeg var 14 år gammel da han tok fatt på sitt dødbringende oppdrag. Tjueseks år senere var det bare mor og jeg igjen.

Det første møtet

Mor arbeidet hardt. En dag da hun var på vei til arbeidet på gården, ble hun slått i bakken, ute av stand til å reise seg igjen. Koenoeen hadde valgt henne først. Hennes tilstand forverret seg, og etter hvert ble hun lam. Hun trengte hjelp — min hjelp. Jeg var glad i mor, men samtidig fryktet jeg demonen som hadde besatt henne. Når koenoeen gikk til angrep på henne, skrek hun av smerte helt til jeg ikke klarte mer. Jeg la hodet hennes i fanget mitt for å trøste henne. Da roet hun seg, men jeg kunne føle «hender» som presset seg mot kroppen min.

Jeg bestemte meg for å flykte, men så skrek mor igjen. Jeg ble derfor for hennes skyld og kom meg gjennom det første nervepirrende møtet med morderen. Jeg var nå 40 år gammel.

Angrepene blir intensivert

Mor døde, og bare tre dager deretter hørte jeg en vennlig stemme som sa: «Lintina, Lintina, hører du at jeg roper på deg?» Dette var begynnelsen til en så grusom tid at jeg ønsket jeg var død.

Til å begynne med plaget demonen meg bare når jeg skulle sove. Når jeg holdt på å falle i søvn, ble jeg vekket av en stemme som snakket om gravsteder og død. Jeg ble svekket som følge av lite søvn, men jeg fortsatte å ta hånd om barna.

Senere begynte demonen å intensivere angrepene. Flere ganger føltes det som om den ville kvele meg. Jeg prøvde å komme unna, men det kjentes som om noe tungt la seg over meg. Jeg forsøkte å skrike, men fikk ikke fram en lyd. Likevel begynte jeg ikke å tilbe demonen.

Når jeg kom til krefter igjen etter angrepene, fortsatte jeg mitt arbeid med å dyrke jorden. Jeg dyrket kassava og sukkerrør som jeg solgte på markedsplassen i en liten kystby. Vi klarte oss bedre etter hvert, men det verste skulle ennå komme.

Jeg søker hjelp

En dag hørte jeg den illevarslende stemmen til demonen: «Jeg skal få magen din til å svulme opp som en ball.» En tid etter fikk jeg en hard klump i magen som vokste helt til det så ut som om jeg var gravid. Jeg ble ordentlig redd og tenkte: ’Kan Gud, Skaperen, hjelpe meg med å bli kvitt koenoeen? Er han i stand til å sende en god ånd som er sterk nok til å jage demonen bort?’ Jeg oppsøkte en bonoeman, heksedoktor, for å få svar.

Den første heksedoktoren gav meg tapoes eller amuletter, men jeg ble ikke kvitt klumpen i magen. Fast bestemt på å få hjelp oppsøkte jeg den ene heksedoktoren etter den andre, men til ingen nytte. Mellom besøkene fortsatte jeg å dyrke jorden for å få penger til å betale ølet, vinen, champagnen og lendekledene, som heksedoktorene skulle ha som betaling. De gav meg flere ganger følgende råd: «Bøy deg for koenoeen. Tilbe ham som din herre. Han vil ikke plage deg mer hvis du tilber ham.» Men hvordan kunne jeg tilbe en ånd som torturerte meg og ønsket å drepe meg?

Men desperat som jeg var, gjorde jeg alt annet som heksedoktorene bad meg om. En av dem behandlet meg i fem måneder. Han badet meg i urter og dryppet saften av 11 forskjellige planter i øynene mine — «for å rense dem», som han sa da jeg skrek av smerte. Men etter behandlingen gikk jeg hjem, blakk, mishandlet og sykere enn noen gang.

«Livet ditt er slutt»

En av sønnene mine som bor i Nederland, sendte meg penger, slik at jeg kunne fortsette å søke hjelp. Jeg drog derfor til en lege i hovedstaden. Etter at han hadde undersøkt meg, sa han: «Jeg kan ikke hjelpe deg. Oppsøk en bonoeman.» Jeg gikk derfor til et spiritistisk medium fra De ostindiske øyer — men heller ikke det var til noen hjelp. Jeg drog hjemover igjen, men kom ikke lenger enn til huset til en av døtrene mine som bor i hovedstaden. Der brøt jeg sammen — blakk og syk. Jeg hadde forgjeves brukt 17 år og 15 000 gylden (nesten 50 000 kroner) i et forsøk på å bli kvitt demonen. Jeg var nå 57 år gammel.

Nå truet demonen meg og sa: «Jeg er ferdig med deg. Livet ditt er slutt.»

«Men du er ikke Gud og ikke Jesus,» sa jeg gråtende.

«Ikke engang Gud kan stoppe meg,» svarte demonen. «Dine dager er talte.»

Den endelige kampen

Noen uker senere spurte Meena, en nabokone som er en heltidsforkynner og et av Jehovas vitner, datteren min hvordan det stod til med meg, og sa: «Det er bare Bibelen som kan hjelpe moren din.» Jeg overhørte samtalen og gikk mot dem. Men før jeg nådde fram til dem, ble jeg slått i bakken. Meena skyndte seg bort til meg og sa: «Demonen vil ikke la deg være i fred. Den eneste som kan hjelpe deg, er Jehova, ingen annen.» Så bad hun sammen med meg til Jehova Gud og begynte å besøke meg regelmessig. Men desto mer hun besøkte meg, desto voldsommere angrep demonen meg. Om natten ristet kroppen min så voldsomt at ingen i huset fikk sove. Jeg sluttet å spise og enkelte øyeblikk gikk jeg fullstendig fra forstanden.

Etter hvert ble jeg så dårlig at sønnene mine kom for å ta meg med tilbake til landsbyen for å dø der. Men jeg var for svak til å klare reisen og nektet å bli med. Da jeg følte at jeg var i ferd med å dø, sendte jeg bud etter Meena for å ta avskjed. Hun forklarte ut fra Bibelen at selv om jeg skulle komme til å dø, kunne jeg ha håp om en oppstandelse.

«Oppstandelse? Hva mener du?»

«Gud kan reise deg opp igjen til liv i paradiset,» svarte hun. Et glimt av håp!

Den samme natten ble jeg besatt av demonen. I trance så jeg koenoeen med en folkemengde etter seg. Den hånte meg og sa: «Hun tror hun vil få en oppstandelse.» Folkemengden bare lo og lo. Da gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg ropte: «Jehova! Jehova!» Det var det eneste jeg kunne komme på å si. Demonen forlot meg!

Sønnene mine oppsøkte meg igjen og sa: «Ikke dø i byen, mor. Bli med oss tilbake til landsbyen.» Men jeg ville ikke, for jeg ønsket å lære mer om Jehova. «Kanskje jeg fremdeles kommer til å dø, men da vil jeg i hvert fall ha tjent Skaperen,» sa jeg til dem.

Som et sterkt tårn

Meena og andre Jehovas vitner fortsatte å besøke meg. De lærte meg å be til Jehova. De fortalte meg blant annet om stridsspørsmålet mellom Jehova og Satan, og om hvordan Djevelen hadde plaget Job for å få ham til å fornekte Gud. Alt dette styrket meg i min beslutning om aldri å tilbe demonen. Vitnene leste et skriftsted som kom til å bety mye for meg: «[Jehovas] navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget.» — Ordspråkene 18: 10.

Etter hvert kom jeg til krefter igjen. Da sønnen min kom på besøk igjen, bad jeg ham vente utenfor. Jeg kledde på meg og stakk blusen ned i skjørtet for å vise at klumpen i magen var så godt som borte. Så gikk jeg ut.

«Er dette virkelig deg, mor?» brast det ut av ham.

«Ja visst er det meg — takket være min Gud, Jehova!»

Jeg tar et standpunkt

Da jeg var i stand til å gå et stykke, oppsøkte jeg Jehovas vitners Rikets sal. Der ble jeg så oppmuntret av vennene at jeg siden fortsatte å gå dit. Få måneder deretter deltok jeg i forkynnelsesarbeidet sammen med vitnene. Straks etter ble jeg døpt og begynte å tjene Jehova, min kjærlige Redningsmann. Jeg var nå 58 år gammel.

Jeg hadde imidlertid fortsatt noe ugjort. Mange år tidligere hadde jeg bygd et alter hvor jeg hadde ofret til forfedrene mine. Dette alteret stod fremdeles i hytten min i landsbyen. For å bli ren i åndelig forstand måtte jeg ødelegge det. Siden dette ville vekke oppstyr blant innbyggerne i landsbyen, bad jeg til Jehova om hjelp. Da jeg kom fram til hytten og åpnet døren, var det en som ropte: «Pingos!» (Villsvin!) En flokk villsvin var i ferd med å krysse øya med kurs mot elven for å svømme over. Både unge og gamle forlot i all hast landsbyen for å sikre seg et lett bytte. Jeg takket Jehova for at dette inntraff. Raskt slepte jeg alteret ut, dynket det med parafin og satte fyr på det. Før innbyggerne i landsbyen var kommet tilbake, var alteret brent opp. De fikk selvfølgelig vite det, men da var det for sent å gjøre noe. Jeg drog derfor tilbake til hovedstaden med fred i sinnet.

Fra bedrøvelse til lykke

Jeg ble ytterligere velsignet. Sønnen min som bodde i Nederland, trodde ikke det som ble fortalt om meg, og kom derfor med fly til Surinam for å se det med egne øyne. Han var så glad over å se at jeg var sunn og frisk, at han kjøpte et fint hus til meg i hovedstaden, hvor jeg bor nå. Hvilken forandring har jeg ikke opplevd — fra å være en blakk slave av demonene til å bli en velforsørget tjener for Jehova!

Og nå, 11 år etter at jeg ble døpt, har jeg enda større grunn til å være takknemlig. Tilskyndt av alle de velsignelser jeg erfarte, ble tre av mine barn og en av mine svigersønner interessert i Bibelens sannhet, og til slutt innviet de sitt liv til Jehova Gud. Jeg har også ved en rekke anledninger fortalt hva jeg har opplevd, når mine brødre og søstre har tatt meg med til dem de studerer Bibelen med, men som mangler mot til å rive seg løs fra demonene. På den måten har disse grusomme årene til en viss grad vært til nytte i forkynnelsesarbeidet.

Jeg mangler ord når jeg skal forsøke å uttrykke min takknemlighet overfor min Gud, Jehova. Jeg har erfart at han er allmektig og i stand til å hjelpe. Jehova har virkelig vært god mot meg! — Jevnfør Salme 18: 17—19.

[Bilde på side 7]

Lintina van Geenen erfarte at «[Jehovas] navn er et festningstårn», da hun forsøkte å rive seg løs fra spiritisme

[Bilde på side 9]

Mange er fanget i spiritismens snare i Surinams innland