Trenger menneskeheten egentlig en messias?

«VERDEN TRENGER EN MESSIAS, SIER TALSMANN»

Denne overskriften stod i den kanadiske avisen The Financial Post i 1980. Den talsmannen som sa det, var Aurelio Peccei, grunnleggeren av og presidenten for den kjente ekspertgruppen Romaklubben. Ifølge avisen mente Peccei at «en karismatisk leder — vitenskapelig, politisk eller religiøs — ville være den eneste som kunne frelse verden fra de sosiale og økonomiske omveltninger som truer med å ødelegge sivilisasjonen». Hva mener du? Er denne verden egentlig i så store vanskeligheter at vi trenger en messias? Tenk over bare ett av de problemene verden står overfor — sult.

TO STORE, brune øyne stirrer på deg fra et bilde i en avis eller et tidsskrift. De tilhører et barn, en liten jente som ikke engang er fem år gammel. Men disse øynene får deg ikke til å smile. Det er ingen barnlig glans i dem, ingen lykkelig undring, ingen uskyldig tillit. De er isteden fylt av forvirring og smerte, sløv lengsel, håpløs sult. Barnet sulter. Smerte og sult er det eneste hun vet om.

Kanskje du i likhet med mange andre ikke liker å dvele ved slike bilder, så du blar fort om. Det er ikke slik å forstå at du stiller deg likegyldig til det, men du er frustrert, for du har en anelse om at det er for sent for denne piken. De utmagrede lemmene og den oppblåste magen tyder på at kroppen allerede har begynt å fortære seg selv. Når du ser dette bildet, er hun trolig allerede død. Og noe som er enda verre, er at dette langt fra er et enkeltstående tilfelle.

Hvor omfattende er problemet egentlig? Kan du se for deg 14 millioner barn? De fleste av oss kan ikke det; det er simpelthen for mange til å kunne se det for seg. Men forestill deg et stadion som har plass til 40 000 mennesker. Sett nå at det var helt fullt av barn — barn på rekke og rad, et hav av ansikter. Selv det er det vanskelig å se for seg. Men 350 slike stadioner må være fulle av barn for at det skal bli 14 millioner. Ifølge UNICEF (FNs barnefond) er dette det skremmende antall barn under fem år i utviklingsland som hvert år dør av underernæring og sykdommer som lett kunne ha vært forebygd. Det vil si at nesten ett stadion fullt med barn dør hver eneste dag! Legg så til alle de voksne som sulter, og du får et samlet antall på rundt en milliard mennesker verden over som er kronisk underernært eller feilernært.

Hvorfor så stor sult?

Jorden produserer for tiden mer mat enn vi nå kan forbruke, og den har kapasitet til å produsere mer. Likevel dør hvert minutt 26 barn på grunn av underernæring og sykdom. I løpet av det samme minuttet bruker verden omkring to millioner dollar på krigsforberedelser. Kan du forestille deg hva alle disse pengene — eller bare en liten brøkdel av dem — kunne ha gjort for disse 26 barna?

Det er klart at vi ikke kan legge all skylden for sulten i verden på mangel på mat eller penger. Problemet stikker mye dypere. Som Jorge E. Hardoy, en argentinsk professor, uttrykte det: «Verden som et hele er kronisk ute av stand til å dele komfort, makt, tid, ressurser og kunnskap med dem som trenger dette mer.» Ja, problemet ligger ikke hos menneskenes ressurser, men hos menneskene selv. Griskhet og egoisme ser ut til å være dominerende krefter i menneskesamfunnet. Den rikeste femtedelen av jordens befolkning nyter godt av rundt 60 ganger så mange varer og tjenester som den fattigste femtedelen.

Det er riktignok enkelte som prøver å skaffe de sultne mat, men det meste av denne innsatsen blir lammet av faktorer de ikke har kontroll over. Hungersnød rammer ofte land som er herjet av borgerkrig eller opprør, og det er ikke uvanlig at stridende parter hindrer hjelpeforsyninger i å nå fram til dem som trenger dem. Begge sider er redd for at hvis de lar maten komme fram til de utsultede sivile i fiendens territorium, vil de fø sine fiender. Regjeringer holder seg heller ikke for god til å bruke sult som et politisk våpen.

Finnes det ingen løsning?

Det at millioner sulter, er dessverre ikke den eneste krisen som hjemsøker det moderne menneske. I tillegg kan vi nevne den omfattende ødeleggelsen og forgiftningen av miljøet; de mange krigene, som er en vedvarende plage som krever millioner av liv; voldsepidemien, som avler frykt og mistillit overalt; den stadig synkende moralen, som ser ut til å være en av årsakene til mange av disse ondene. Alle disse globale krisene har på en måte tatt hverandre i hånden og bekrefter den samme, uomtvistelige sannhet: menneskene klarer ikke å styre seg selv på en vellykket måte.

Det er uten tvil det som er grunnen til at mange har oppgitt håpet om å se en løsning på verdens problemer. Andre føler det som Aurelio Peccei, den italieneren som ble omtalt innledningsvis. De mener at hvis det finnes en løsning, må den komme fra en usedvanlig — kanskje til og med overmenneskelig — kilde. Tanken om en messias appellerer derfor til mange. Men er det realistisk å håpe på en messias? Eller er et slikt håp bare ønsketenkning?

[Bilderettigheter på side 2]

Forsidebilder: Øverst: U.S. Naval Observatory; nederst: NASA

[Bilderettigheter på side 3]

WHO-foto av P. Almasy

[Bilderettigheter på side 4]

WHO-foto av P. Almasy

U.S. Navy