Livshistorie

Vår leting etter skatter har gitt varige rikdommer

Fortalt av Dorothea Smith og Dora Ward

Hva slags skatter er det vi har vært på leting etter? Vi var to unge jenter som hadde et inderlig ønske om å være med på å oppfylle Jesu ord: ’Gå og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.’ (Matteus 28: 19) La oss fortelle hvordan vår leting har gitt varige rikdommer.

DOROTHEA: I 1915, kort tid etter at den første verdenskrig brøt ut, ble jeg født som den yngste i en søskenflokk på tre. Vi bodde i nærheten av Howell i Michigan i USA. Far var ikke religiøs, men mor var en gudfryktig kvinne. Hun prøvde å lære oss å følge De ti bud, men det bekymret henne at broren min, Willis, søsteren min, Viola, og jeg ikke tilhørte noen kirke.

Da jeg var tolv år, bestemte mor at jeg skulle bli døpt som et medlem av den presbyterianske kirke. Jeg husker godt den dagen jeg ble døpt. To spedbarn, som ble holdt av mødrene sine, ble døpt samtidig. Jeg syntes det var veldig ydmykende å bli døpt sammen med spedbarn. Presten skvettet noen dråper vann på hodet mitt og mumlet fram noen ord jeg ikke forstod. I virkeligheten visste jeg ikke noe mer om dåp enn det de to spedbarna gjorde!

En dag i 1932 kom det en bil kjørende opp innkjørselen vår. Mor åpnet døren, og der stod det to unge menn som tilbød religiøse bøker. En av dem presenterte seg som Albert Schroeder. Han viste mor noe litteratur som var utgitt av Jehovas vitner. Hun tok imot tilbudet, og ved hjelp av disse bøkene forstod hun sannheten i Guds Ord.

Skattejakten begynner

Etter hvert flyttet jeg til Detroit for å bo sammen med søsteren min. Der traff jeg en eldre kvinne som pleide å besøke søsteren min for å undervise henne ut fra Bibelen. De drøftelsene de hadde, minnet meg om et ukentlig radioprogram som mor og jeg hadde hørt på da jeg bodde hjemme. Det programmet bestod av en 15 minutters tale over et bibelsk emne, og det ble holdt av J.F. Rutherford, som ledet Jehovas vitners arbeid på den tiden. I 1937 begynte vi å komme sammen med den første menigheten av Jehovas vitner i Detroit. Året etter ble jeg døpt.

I begynnelsen av 1940-årene ble det opplyst at Jehovas vitner skulle opprette en skole for å utdanne misjonærer. Den skulle bli kalt Gilead og ligge i South Lansing i staten New York. Da jeg fikk vite at noen av dem som ble uteksaminert fra den skolen, ville få i oppdrag å tjene i et annet land, tenkte jeg: Dette er noe for meg! Jeg satte meg som mål å gjennomgå Gilead. Tenk for et stort privilegium det måtte være å lete etter skatter i andre land — altså mennesker som ønsker å bli disipler av Kristus Jesus! — Haggai 2: 6, 7.

Gradvis når jeg mitt mål

I april 1942 sa jeg opp jobben og begynte å tjene som pioner, eller heltidsevangelist, i Findlay i Ohio sammen med fem åndelige søstre. Ettersom det ikke var noen menighet der, var det heller ikke noen organiserte møter, men vi oppmuntret hverandre ved å lese artikler fra våre kristne publikasjoner sammen som gruppe. Den første måneden som pioner leverte jeg 95 bøker til interesserte! Omkring ett og et halvt år senere fikk jeg i oppdrag å tjene som spesialpioner i Chambersburg i Pennsylvania. Der sluttet jeg meg til fem andre pionerer, deriblant Dora Ward, en kristen søster fra Iowa. Dora og jeg ble pionerpartnere. Vi var blitt døpt det samme året, og vi hadde begge et ønske om å gjennomgå Gilead-skolen og tjene som misjonær i et fremmed land.

I begynnelsen av 1944 kom den store dagen! Både Dora og jeg ble innbudt til Gilead-skolens fjerde klasse. Vi ble innskrevet i august det året. Men før jeg forteller videre, må Dora få fortelle hvordan det gikk til at hun ble min mangeårige partner i jakten etter skatter.

Ivrig etter å begynne som heltidstjener

DORA: Mor ønsket å forstå Guds Ord og bad til Gud om at han måtte hjelpe henne. En søndag da jeg var sammen med henne, hørte vi en tale på radioen som ble holdt av J.F. Rutherford. Da talen var ferdig, utbrøt mor: «Dette er sannheten!» Kort tid etter begynte vi å studere Jehovas vitners litteratur. I 1935, da jeg var tolv år, hørte jeg en dåpstale som et av Jehovas vitner holdt, og jeg fikk et inderlig ønske om å innvie mitt liv til Jehova. Tre år senere ble jeg døpt. Min innvielse og dåp hjalp meg til å ha mine mål klart for meg resten av de årene jeg gikk på skolen. Jeg gledet meg til å bli ferdig med skolen, slik at jeg kunne begynne som pioner.

Den gruppen av forkynnere som vi tilhørte på den tiden, kom sammen som en menighet i Fort Dodge i Iowa. Det å være på kristne møter den gangen krevde mye av hver enkelt. Studieartiklene i Vakttårnet inneholdt nemlig ikke trykte spørsmål til drøftelsen i menigheten. Vi ble bedt om å levere inn forberedte spørsmål til den broren som ledet Vakttårn-studiet. På mandagskveldene forberedte mor og jeg et spørsmål til hvert avsnitt. Disse gav vi til ham som skulle lede Vakttårn-studiet, og så kunne han velge hvilke spørsmål han ville bruke.

Med jevne mellomrom fikk menigheten besøk av en reisende tilsynsmann. Da jeg var tolv år, hjalp en av disse brødrene, John Booth, meg til å komme i gang i tjenesten fra hus-til-hus. Da jeg var 17, spurte jeg ham om hvordan jeg skulle fylle ut en søknad om å få bli pioner, og han hjalp meg med det. Lite ante jeg da at våre veier skulle krysses senere i livet, og at det ville føre til et livslangt vennskap.

Som pioner samarbeidet jeg ofte med søster Dorothy Aronson, en heltidsevangelist som var 15 år eldre enn meg. Vi var pionerpartnere til hun i 1943 ble innbudt til å gjennomgå den første Gilead-klassen. Jeg fortsatte som pioner alene.

Vi lar oss ikke stoppe av motstand

På grunn av de nasjonalistiske følelsene den annen verdenskrig framkalte, var 1940-årene vanskelige for oss. Når vi forkynte fra hus-til-hus, ble vi ofte bombardert med råtne egg, modne tomater og noen ganger til og med steiner! Men vi ble stilt overfor en større prøve en gang vi tilbød Vakttårnet og Ny verden (nå Våkn opp!) på et gatehjørne. Religiøse motstandere fikk politiet til å komme bort til oss og true med å arrestere oss hvis de så oss forkynne offentlig igjen.

Vi nektet selvfølgelig å slutte å forkynne, så vi ble tatt med til avhør på politistasjonen. Etter at vi var blitt løslatt, gikk vi tilbake til det samme gatehjørnet og tilbød de samme bladene. Vi brukte Jesaja 61: 1, 2 for å forsvare vårt standpunkt, noe ansvarlige brødre hadde rådet oss til å gjøre. En gang det kom en ung politimann bort til meg, siterte jeg nervøst skriftstedet for ham. Overraskende nok snudde han på hælen og gikk sin vei! Det virket på meg som om englene beskyttet oss.

En uforglemmelig dag

I 1941 hadde jeg gleden av å være til stede på Jehovas vitners fem dager lange stevne i St. Louis i Missouri. På det stevnet bad bror Rutherford alle barn og unge mellom 5 og 18 år om å sette seg på plassene rett foran plattformen. Tusenvis av barn og unge samlet seg. Bror Rutherford vinket til oss med et lommetørkle, og vi vinket alle tilbake. Etter at han hadde holdt en times foredrag, sa han: «Alle dere barn som har gått med på å gjøre Guds vilje, og som har tatt standpunkt for hans teokratiske regjering ved Kristus Jesus og besluttet å lyde Gud og hans Konge, reis dere!» Femten tusen barn og unge reiste seg alle som én — jeg var en av dem! Bror Rutherford la til: «Alle dere som vil gjøre deres beste for å fortelle andre om Guds rike og de velsignelser det vil bringe, må svare ja.» Vi svarte, og så brøt det ut en tordnende applaus.

Så ble boken Børna presentert, og de unge kom opp på plattformen i rad og rekke, der bror Rutherford gav hver enkelt av oss et eksemplar av den nye boken. Det var veldig spennende! Mange av dem som fikk en bok ved denne anledningen, tjener fortsatt Jehova nidkjært verden over og forkynner om Guds rike og hans rettferdighet. — Salme 148: 12, 13.

Etter at jeg hadde vært pioner i tre år, ble jeg veldig glad da jeg ble bedt om å tjene som spesialpioner i Chambersburg. Der traff jeg Dorothea, og vi ble snart uatskillelige. Vi var fylt av ungdommelig entusiasme og hadde masse energi. Vi var ivrige etter å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet. Sammen begynte vi på en livslang leting etter skatter. — Salme 110: 3.

Noen få måneder etter at vi begynte som spesialpionerer, møtte vi Albert Mann, en av dem som ble uteksaminert fra den første klassen ved Gilead. Det var like før han skulle reise til sitt tildelte distrikt i et fremmed land. Han oppfordret oss til å si ja uansett hvor i verden vi måtte bli bedt om å tjene.

Sammen på skolen

DORA OG DOROTHEA: Tenk så glad vi var da vår opplæring til å bli misjonærer begynte. Den første dagen på skolen ble vi innregistrert av Albert Schroeder, den broren som hadde levert Studier i Skriften til Dorotheas mor tolv år tidligere. John Booth var også der. Han var nå tilsynsmann ved Kingdom Farm, der skolen lå. Senere ble begge disse brødrene medlemmer av Jehovas vitners styrende råd.

På Gilead-skolen studerte vi de dypere sannheter i Bibelen. Den opplæringen vi fikk, var veldig god. I vår klasse var det 104 elever, deriblant den første eleven fra Mexico. Han prøvde å bli bedre i engelsk, og vi prøvde å lære spansk. Vi var helt fra oss av spenning den dagen bror Nathan H. Knorr skulle opplyse hvilke land vi skulle til. De fleste ble sendt til Mellom- og Sør-Amerika; vi ble sendt til Chile.

Skattejakt i Chile

For å komme inn i Chile måtte vi først få visum, men det tok lang tid. Etter at vi var blitt uteksaminert i januar 1945, tjente vi derfor som pionerer i Washington, D.C., i halvannet år. Da vi fikk visum, var vi ni misjonærer som sammen reiste til Chile. Sju av dem var fra tidligere klasser ved Gilead-skolen.

Flere kristne brødre tok imot oss da vi kom til hovedstaden, Santiago. En av dem var Albert Mann, den Gilead-misjonæren som hadde oppmuntret oss noen år tidligere. Han hadde kommet til Chile året før sammen med Joseph Ferrari, som hadde gått i den andre klassen ved Gilead. Da vi kom til Chile, var det færre enn 100 forkynnere i hele landet. Vi var ivrige etter å finne flere skatter — oppriktige mennesker — i vårt nye distrikt.

Vi fikk i oppdrag å tjene ved et misjonærhjem i Santiago. Det å bo sammen med en stor familie av misjonærer var en ny opplevelse for oss. I tillegg til å bruke et visst antall timer i felttjenesten skulle alle misjonærene lage mat til familien én gang i uken. Det oppstod noen pinlige situasjoner. En gang da vi skulle lage frokost til familien, bakte vi scones, men da vi tok dem ut av ovnen, luktet det ikke godt. Vi hadde brukt sodapulver i stedet for bakepulver! Noen hadde fylt sodapulver i en tom bakepulverboks.

Men noe som var enda mer pinlig, var de feilene vi gjorde mens vi holdt på å lære spansk. En stor familie som vi studerte Bibelen med, sluttet nesten å studere fordi de ikke forstod hva vi sa. Men fordi de slo opp skriftstedene i sin egen bibel, greide de likevel å lære sannheten å kjenne, og fem av dem ble Jehovas vitner. På den tiden fantes det ikke noe språkkurs for nye misjonærer. Vi begynte å forkynne med én gang og prøvde å lære språket av dem vi forkynte for.

Vi ledet mange bibelstudier, og noen av dem vi studerte med, gjorde raske framskritt. Andre krevde stor utholdenhet. Teresa Tello, en ung kvinne, hørte på sannhetens budskap og sa: «Vær så snill og kom tilbake og fortell meg mer.» Vi gikk tilbake tolv ganger uten å treffe henne hjemme. Det gikk tre år. Så var vi til stede på et stevne som ble holdt i et teater i Santiago. Da vi skulle dra fra stevnet på søndagen, var det noen som ropte: «Senorita Dora, senorita Dora!» Vi snudde oss, og der stod Teresa. Hun hadde vært på besøk hos søsteren sin, som bodde på den andre siden av gaten for teatret. Hun hadde gått over gaten for å se hva som foregikk. Så glad vi var for å se henne igjen! Vi avtalte et bibelstudium, og kort tid etter ble hun døpt. Senere ble hun spesialpioner. I dag, 45 år senere, er Teresa fortsatt i spesiell heltidstjeneste. — Forkynneren 11: 1.

Vi finner skatter i «sanden»

I 1959 ble vi sendt til Punta Arenas — som betyr «odde av sand» — ved den sørligste tuppen av Chiles 4300 kilometer lange kystlinje. Punta Arenas er et usedvanlig distrikt. I sommermånedene er dagene lange — det er dagslys helt til klokken halv tolv om kvelden. Vi kunne bruke mye tid i tjenesten, men ikke uten hindringer, for sommeren fører med seg voldsomme antarktiske vinder. Vintermånedene er kalde, og dagene er korte.

Trass i disse utfordringene har Punta Arenas sin sjarm. Om sommeren avløser den ene regnskyen den andre på himmelen i vest. Nå og da kommer det et skybrudd, men så begynner det å blåse, og du blir tørr igjen. Etterpå, når solstrålene bryter gjennom skylaget, kommer en vakker regnbue til syne. Noen ganger er disse regnbuene synlige i flere timer — de varierer i styrke etter som solstrålene trenger gjennom regnskyene. — Job 37: 14.

På den tiden var det få forkynnere i Punta Arenas. Vi søstre måtte lede møtene i den lille menigheten der. Jehova velsignet våre anstrengelser. Da vi besøkte Punta Arenas 37 år senere, var det seks blomstrende menigheter og tre flotte Rikets saler der. Vi er veldig glad for at Jehova lot oss få finne åndelige skatter i denne «sanden» så langt sør. — Sakarja 4: 10.

Flere skatter på en «bred strand»

Etter at vi hadde forkynt i tre og et halvt år i Punta Arenas, fikk vi i oppdrag å tjene i havnebyen Valparaíso. Byen er bygd på 41 høyder som ligger i en halvmåne omkring en bukt som vender ut mot Stillehavet. Vi konsentrerte oss om å forkynne på én av disse høydene, Playa Ancha, som betyr «bred strand». I løpet av de 16 årene vi var der, fikk vi oppleve at en rekke unge kristne brødre gjorde åndelige framskritt, slik at de i dag tjener som reisende tilsynsmenn og kristne eldste i menigheter rundt om i Chile.

Vårt neste misjonærdistrikt var Viña del Mar. Vi tjente der i tre og et halvt år til et jordskjelv ødela misjonærhjemmet. Da reiste vi tilbake til Santiago, hvor vi hadde begynt vår misjonærtjeneste 40 år tidligere. Forholdene hadde forandret seg. Det var blitt bygd et nytt avdelingskontor, og det tidligere avdelingskontoret var nå bolig for alle de misjonærene som fortsatt var i landet. Senere ble denne bygningen brukt i forbindelse med tjenesteopplæringsskolen. Vi fikk igjen erfare Jehovas kjærlige godhet, for fem av oss misjonærer som var kommet opp i årene, ble innbudt til å bo på Betel. I løpet av den tiden vi har vært i Chile, har vi tjent på 15 forskjellige steder. Vi har sett den framgangen arbeidet har hatt — fra 100 forkynnere til omkring 70 000! For en glede det har vært å lete etter skatter i Chile i 57 år!

Vi føler det som en stor velsignelse at Jehova har latt oss få finne så mange mennesker — virkelige skatter — som har fortsatt å stille seg til disposisjon for Jehova og hans organisasjon. I de over 60 årene vi har tjent Jehova sammen, har vi av hele vårt hjerte følt det på samme måte som kong David, som skrev: «Hvor stor din godhet er, som du har gjemt til dem som frykter deg.» — Salme 31: 19.

[Fotnote]

[Bilder på side 9]

Dorothea i 2002 og i forkynnelsesarbeidet i 1943

[Bilde på side 10]

Gatearbeid i Fort Dodge i Iowa, 1942

[Bilde på side 10]

Dora, 2002

[Bilde på side 12]

Dorothea og Dora utenfor deres første misjonærhjem i Chile, 1946