Addie fant løsningen sent, men ikke for sent
Dette er historien om en svart kvinne som i 87 år søkte å oppnå sosial rettferdighet. Hun sitter på en tømmerstokk i utkanten av et sumpområde og fisker. Huden er glatt, hun er klar i hodet, og hun utstråler verdighet. Hun er sterk, erfaren og kunnskapsrik, og øynene lyser av vidd, humor og en tiltalende ydmykhet. Hun er en glimrende forteller. Hennes afrikanske arv skinner igjennom, sammen med minnene fra sørstatene. Hør hva hun forteller om livet sitt.
«BESTEMOR ble født om bord på et slaveskip på vei fra Afrika til Georgia. Hun var så svak at ingen ventet at hun ville leve særlig lenge. Så da moren hennes ble solgt, lot de det sykelige barnet gå med på kjøpet. Dette var rundt 1844. Barnet fikk navnet Rachel.
Dewitt Clinton drev en plantasje for onkelen sin. Med Dewitt fikk Rachel min far, Isaiah Clinton, som ble født i juni 1866. De kalte ham Ike. Da Ike var liten, tok Dewitt ham ofte med på hesteryggen, og han lærte ham alt som var verdt å vite om plantasjedrift. Noen år senere sa Dewitt til Ike: ’Nå er tiden inne til at du skal ut i verden.’ Han tok så av seg et pengebelte som han hadde rundt livet, og gav det til Ike.
Fra da av arbeidet far hos en som het Skinner. Han ble formann på Skinner-plantasjen, og etter hvert giftet han seg med Ellen Howard. Jeg ble født den 28. juni 1892 i Burke fylke, like ved byen Waynesboro i Georgia. Jeg syntes det var fantastisk å leve. Jeg greide nesten ikke å vente med å komme ut døren hver dag. Mamma pleide å holde meg igjen til hun hadde fått knyttet sammen kjolen min i ryggen og laget en sløyfe, og hver dag hørte jeg henne si: ’En liten knute og hun er ute.’ Jeg pleide å sitte på tverrstykket på plogen for å få være sammen med pappa.
Under en storm en sommer ble Skinner og hesten hans rammet av lynet ute på et jorde. Både han og hesten døde. Fru Skinner var fra en av nordstatene, og alle i Burke hatet henne fordi general Sherman hadde brent Atlanta. Så de hatet fru Skinner mer enn de hatet de svarte! Men fru Skinner fikk sin hevn. Da mannen hennes døde, gikk hun i trass hen og solgte plantasjen til far, som var neger. Tenk på det — en neger som eide en plantasje i Georgia før århundreskiftet!»
Landhandler Neely
«Når pappa trengte noe, gikk han til en mann som het Neely, som eide landhandelen. Der hadde de alt. Trenger du legehjelp? Kontakt landhandelen. Trenger du en likkiste? Kontakt landhandelen. Du betaler ikke for noe, vi fører det bare opp på regningen din til bomullen kommer inn. Da Neely fant ut at pappa hadde penger i banken, begynte han å komme med alle slags ting som vi ikke trengte, for eksempel et isskap, en symaskin, skytevåpen, sykler og to muldyr. ’Vi trenger det ikke!’ sa pappa. Neely svarte: ’Det er en gave. Jeg fører det opp på regningen din.’
En dag kom Neely med en stor, svart bil, en Studebaker. Pappa sa: ’Neely, vi har ikke bruk for den! Ingen her kan kjøre bil, og det er heller ikke noen her som kan vedlikeholde den. Dessuten er alle redd den.’ Neely avfeide ham og sa: ’Behold bilen, Ike. Jeg fører den opp på regningen, og så ordner jeg med at en av karene mine kommer og lærer arbeidsfolkene dine å kjøre den.’ Vi fikk ikke bruk for den i det hele tatt. Jeg bønnfalt pappa om å la meg bli med en av karene og fylle bensin en dag. Pappa sa: ’Rør ikke bilen! Jeg kjenner deg.’ Så snart vi var utenfor synsvidde, sa jeg: ’La meg prøve å kjøre! Pappa vet at jeg gjør det.’ Bilen satte seg i bevegelse, og jeg svingte til høyre og så til venstre inn mellom kratt og trær. Til slutt kjørte jeg i bekken.
Jeg spurte pappa hvorfor han ikke nektet å ta imot alle disse tingene. Han svarte: ’Det ville være en stor feiltagelse, en fornærmelse. Dessuten lager ikke KKK [Ku Klux Klan] vanskeligheter for Neelys niggere.’ Så vi betalte alle disse tingene som vi ikke hadde bruk for. Og jeg tenkte på noe som pappa pleide å si: ’Kjøp ikke noe du ikke har bruk for, for da har du snart ikke råd til å kjøpe det du har bruk for.’ Jeg hatet Neely!
Den 1. januar 1900, mens alle feiret århundreskiftet, døde mor da hun fødte sitt fjerde barn. Jeg var bare åtte år da, men ved graven sa jeg til pappa at jeg skulle passe på ham.
Mormor, som het Mary, hjalp til med oss barna. Hun var veldig religiøs og hadde hukommelse som en elefant, men hun kunne verken lese eller skrive. Jeg var ofte på kjøkkenet og bombarderte henne med spørsmål. ’Hvorfor vil ikke de hvite ha noe med fargede å gjøre, når de sier at alle er like i Guds øyne? Når vi kommer til himmelen, skal da alle de hvite være der også? Kommer Neely dit?’ Mary pleide å svare: ’Jeg vet ikke. Vi kommer alle til å få det godt.’ Jeg var ikke så sikker på det.
’Bestemor, hva skal vi gjøre i himmelen?’ ’Å, vi skal gå på gater som er brolagt med gull. Vi skal ta på oss vinger og fly fra tre til tre!’ Jeg tenkte med meg selv: ’Jeg har mer lyst til å være ute og leke.’ Jeg hadde aldri hatt lyst til å komme til himmelen, men jeg ville jo heller ikke til helvete. ’Bestemor, hva skal vi spise i himmelen?’ Hun svarte: ’Å, vi skal spise melk og honning!’ Jeg ropte: ’Men jeg liker ikke melk, og ikke honning heller! Bestemor, jeg kommer til å sulte i hjel! Jeg kommer til å sulte i hjel i himmelen!’»
Jeg begynner på skolen
«Pappa ville at jeg skulle få meg en utdannelse. I 1909 sendte han meg til Tuskegee Institute i Alabama. Booker T. Washington var skolens hode og hjerte. Elevene kalte ham Papa. Han reiste en god del rundt og samlet inn penger til skolen, og mye av pengene ble gitt av hvite. Når han var på skolen, kom han med følgende budskap til oss: ’Skaff dere en utdannelse. Skaff dere en jobb og spar pengene. Kjøp dere så litt jord. Og når jeg kommer på besøk, så la meg aldri finne gresset uslått, huset umalt eller vinduene knust og stoppet til med filler for å holde kulden ute. Bevar selvrespekten. Hjelp folket deres. Hjelp dem til å forbedre sin lodd i livet. Du kan være et eksempel.’
De kunne sannelig trenge å forbedre sin lodd. De er gode mennesker — de har mye godt i seg. Det er visse ting de hvite bør huske om fortiden når de gjør seg opp en mening om negrene. Negrene fikk aldri muligheten til å lære. Det var i strid med reglene for slaveri å undervise en neger. Vi er de eneste som kom inn i dette landet mot vår vilje. Andre var ivrig etter å komme hit. Det var ikke vi. De la oss i lenker og fraktet oss hit. De fikk oss til å utføre gratisarbeid i 300 år. Vi arbeidet for de hvite i 300 år, og de gav oss ikke engang nok mat eller sko til å ha på føttene. De tvang oss til å arbeide fra morgen til kveld og pisket oss når de fant det for godt. Og da de satte oss fri, gav de oss fremdeles ingen sjanse til å lære noe. De ville ha oss til å arbeide på farmen, og de ville at også barna våre skulle arbeide, og at det fikk klare seg med tre måneders skolegang i året.
Og vet du hva slags skole det var? En liten kirke, for det fantes ikke skolebygninger for negrer. Trebenker. Juni, juli og august, årets varmeste måneder. Ingen fluenetting for vinduene. Barn som satt på gulvet. Hver lærer hadde 103 elever, og det kom inn en mengde insekter. Hva kan man vel lære et barn på tre måneder? Én sommer da jeg hadde ferie fra Tuskegee Institute, underviste jeg 108 elever på alle klassetrinn.
Jeg tok sykepleiereksamen i 1913. I 1914 giftet jeg meg med Samuel Montgomery. Senere drog han ut i den første verdenskrig, mens jeg var gravid med mitt eneste barn. Kort tid etter at Samuel var kommet tilbake, døde han. Jeg tok med meg den lille sønnen min og reiste med tog til søsteren min i Illinois, hvor jeg ventet å få meg en sykepleierjobb. Alle de fargede ble plassert i vognen like bak det kulldrevne lokomotivet. Det var varmt, så vinduene stod åpne, og vi ble dekket av sot og slagg. Den andre dagen tok smørbrødene slutt, og jeg hadde ikke mer melk til gutten. Jeg prøvde å komme inn i restaurantvognen, men en svart konduktør stoppet meg. ’Du kan ikke gå inn der.’ ’Går det an å få kjøpt litt melk til barnet mitt?’ Svaret var nei. Neely representerte den første sosiale urettferdighet som fikk harmen til å flamme opp i meg. Dette var den andre.
I 1925 giftet jeg meg med John Few, en togkonduktør. Han bodde i St. Paul i Minnesota, så jeg flyttet dit. Der møtte jeg den tredje sosiale urettferdighet som fikk harmen til å flamme opp i meg. St. Paul lå langt nord, men fordommene var sterkere der enn sørpå. Fylkessykehuset ville ikke registrere meg som sykepleier. De sa de aldri hadde hørt om en svart sykepleier. På Tuskegee Institute fikk vi god opplæring, og pasientene kom alltid først, men i St. Paul var det hudfargen som var avgjørende. Så jeg solgte det lille huset som jeg fremdeles eide i Waynesboro, og brukte pengene til å betale første avdrag på en tomt og en bygning. Jeg åpnet et verksted og ansatte fire mekanikere, og snart hadde jeg en god forretning gående.»
Jeg oppdager NAACP
«Det var omkring 1925 jeg oppdaget NAACP [en nasjonal forening til fremme av fargedes interesser], og jeg kastet meg ut i det. Hadde ikke Booker T. Washington sagt: ’Hjelp folket deres. Hjelp dem til å forbedre sin lodd i livet’? Det første jeg gjorde, var å gå til statens guvernør med en lang liste over svarte velgere som hadde fast eiendom, og som betalte skatt. Han hørte etter, og han ordnet det slik at en svart sykepleier fikk jobb på det samme sykehuset som hadde avvist meg. De hvite sykepleierne behandlet henne imidlertid så dårlig — de helte til og med urin over alle uniformene hennes — at hun reiste til California, hvor hun ble lege.
Forretningen min gikk veldig godt fram til en dag i 1929. Jeg hadde nettopp vært i banken og satt inn 2000 dollar da folk begynte å rope at bankene var konkurs. Jeg hadde to avdrag igjen på verkstedet, og jeg mistet alt sammen. De pengene jeg klarte å berge, delte jeg med mekanikerne.
Ingen hadde penger. Jeg kjøpte mitt første hus ved å løse inn livsforsikringspolisen min for 300 dollar. Jeg fikk huset for 300 dollar. Jeg solgte blomster, høns og egg. Tok inn leieboere. Når jeg fikk penger til overs, kjøpte jeg tomter for ti dollar stykket. Jeg sultet aldri og mottok aldri sosialhjelp. Vi spiste egg. Vi spiste høns. Vi malte opp hønseben og fôret grisene mine med det.
Senere ble jeg venn med Eleanor Roosevelt og nær venn med Hubert Humphrey. Humphrey hjalp meg å få kjøpt en stor leiegård i et sentrumsområde for hvite i St. Paul. Eiendomsmegleren var livredd, så han fikk meg til å love at jeg ikke skulle gjøre noe med stedet før det var gått 12 måneder.»
Et vendepunkt i mitt liv
«I 1958 skjedde det noe spesielt som jeg aldri glemte. Tre menn — to hvite og én farget — kom til meg og spurte etter et sted å overnatte. Jeg trodde det var et knep for at jeg skulle få problemer med politiet, så jeg spurte dem ut i timevis. De fortalte at de var Jehovas vitner, og at de var på vei til et stevne i New York. De viste meg hva Bibelen sier om Guds hensikt, som går ut på at jorden skal bli et paradis hvor det ikke vil være fordommer. Et brorskap blant menneskene. Jeg tenkte: ’Kan det være at de har det jeg har lett etter i alle disse årene?’ Det virket som om de var det de hevdet å være — brødre. De ville ikke overnatte på forskjellige steder.
Noen år senere besøkte jeg en av leieboerne mine, som jeg visste lå for døden. Hun het Minnie. Da jeg spurte henne hva jeg kunne gjøre for henne, svarte hun: ’Jeg vil gjerne at du leser for meg fra den lille, blå boken der borte.’ Det var boken Den sannhet som fører til evig liv, som er utgitt av Jehovas vitner. Så hver gang jeg besøkte henne, leste jeg stadig mer fra den lille, blå boken. En dag døde Minnie, og da jeg gikk til leiligheten hennes, var det en hvit kvinne der som het Daisy Gerken. Hun var nesten helt blind. Hun fortalte at hun hadde studert med Minnie i den lille, blå boken. Daisy spurte om det var noe i leiligheten jeg ville ha. ’Bare hennes bibel og den lille, blå boken,’ svarte jeg.
Jeg visste at hvis jeg fulgte opp det som stod i den blå boken, ville jeg måtte slutte med alt arbeidet for mitt folk. Det er umulig å beskrive alt jeg holdt på med, som jeg følte var umaken verdt. Jeg organiserte en fagforening for togkonduktører. Vi førte rettssaker hvor vi vant fram med krav om borgerlige rettigheter for noen av dem. Jeg organiserte demonstrasjoner, noen ganger flere steder i byen samtidig. Jeg måtte passe på at mitt folk ikke brøt loven, og når de gjorde det, måtte jeg få dem ut av fengsel. Jeg tilhørte mer enn ti klubber, men bare slike som utførte borgerrettighetsfremmende arbeid.
Derfor mente jeg at jeg ikke kunne engasjere meg i det hinsidige. Mitt folk led her og nå! Jeg hadde en stor stab i NAACP, deriblant en hvit sekretær. Fra 1937 til 1959 var jeg viseformann for NAACPs avdeling i St. Paul, og fra 1959 til 1962 var jeg formann. Jeg organiserte en konferanse for fire stater, og der var jeg med på å få NAACP til å holde landsstevne i St. Paul. Det var mange harde kamper underveis; hver av dem er en historie for seg. Før jeg gikk av med pensjon 70 år gammel i 1962, besøkte jeg president John F. Kennedy. På det tidspunktet var jeg dessverre så opptatt av å oppnå rettferdighet på min egen måte at jeg ikke ville gi rom for Guds måte å gjøre det på.»
Endelig finner jeg den eneste veien til sosial rettferdighet
«Daisy Gerken og jeg holdt hele tiden kontakt pr. telefon, og hun kom på besøk hvert eneste år. Ikke lenge etter at jeg hadde flyttet til Tucson i Arizona, utløp mitt gaveabonnement på Vakttårnet. På grunn av et dårlig kne måtte jeg holde meg i ro, så da Adele Semonian, et av Jehovas vitner, kom på døren, var jeg heldigvis hjemme. Vi begynte å studere Bibelen sammen. Langt om lenge gikk det opp for meg hva sannheten egentlig innebar. Jeg innså at jeg ikke ville greie å løse alle de problemene mitt folk stod overfor, og hjelpe dem til virkelig å ’forbedre sin lodd i livet’. Problemet var større enn Neely. Større enn sørstatene. Større enn USA, ja, det var i virkeligheten større enn hele verden.
Det dreier seg om et universelt stridsspørsmål. Hvem har rett til å herske over verden? Er det menneskene? Guds fiende, Satan? Eller er det Skaperen som har rett til det? Det er selvfølgelig Skaperen! Når dette stridsspørsmålet er avgjort, vil den sosiale urettferdighet som jeg hadde kjempet mot hele livet, være en saga blott. Og uansett hvor mye jeg gjorde, enten det var for svarte eller for hvite, blir vi jo gamle og dør. Gud skal gjøre jorden til et paradis hvor det vil være sosial rettferdighet for alle. Jeg ble overlykkelig over utsiktene til å få leve evig og ta vare på plantene og dyrene og elske min neste som meg selv, i overensstemmelse med Guds opprinnelige hensikt med å skape menneskene her på jorden. (Salme 37: 9—11, 29; Jesaja 45: 18, EN) Jeg ble også glad for å få vite at jeg ikke behøver å komme til himmelen og leve på melk og honning eller sulte i hjel.
Det er enkelte ting jeg angrer på, særlig at jeg brukte mesteparten av livet på å prøve å oppnå sosial rettferdighet på feil måte. Jeg skulle ønske at jeg hadde gitt Gud den styrken jeg hadde i ungdommen. Det trodde jeg faktisk at jeg gjorde, ved å hjelpe andre mennesker. Jeg hjelper fremdeles andre, men nå gjør jeg det ved å peke på håpet om Guds rike med Jesus Kristus som konge, han som bærer det eneste navnet som er gitt under himmelen, som vi kan bli frelst ved. (Matteus 12: 21; 24: 14; Åpenbaringen 21: 3—5) Far pleide å holde fram en knyttet neve og si: ’Hvis du holder hånden så lukket som dette, kommer ingenting inn i den og ingenting ut av den.’ Jeg vil gjerne åpne hånden min og hjelpe andre.
Jeg ble døpt som et av Jehovas vitner i en alder av 87 år. Jeg kan ikke sette ned tempoet nå, for jeg har ikke så lenge igjen. Jeg er fortsatt i vigør, men ikke fullt så aktiv som før. I løpet av de to siste årene har jeg bare vært borte fra møtene noe sånt som to ganger. Jeg må få mest mulig kunnskap, så jeg kan lære de andre i familien så mye som mulig når de får en oppstandelse. Jeg er ute i felttjenesten mellom 20 og 30 timer i måneden. Adele hjelper meg.
Vel, det som jeg nå har fortalt om, er de viktigste hendelsene i mitt liv. Jeg kan jo ikke fortelle alt, for da måtte vi ha sittet her på denne tømmerstokken og pratet i flere uker.»
Akkurat da kom en stor vannmokasinslange glidende over tømmerstokken, og Addie skrek: «Hvor kom den slangen fra?» Hun grep fiskestangen og hanken med fisk som hun hadde fått, og kom seg av gårde i en fart. Intervjuet var over. — Fortalt av Addie Clinton Few til en av «Våkn opp!»s medarbeidere. Kort tid etter dette intervjuet døde Addie, 97 år gammel.