Satellitt-TV — noe for deg?
Nesten 40 prosent av alle TV-apparater i verden befinner seg i USA. Det er derfor ingen overraskelse at satellitt-TV først slo an der. Amerikanerne er svært glad i sine 175 millioner TV-apparater. Deres favorittbeskjeftigelse i fritiden er å se på TV. Men denne avhengigheten av TV er ikke bare et amerikansk problem.
Selv om Frankrike bare har 19 millioner TV-apparater, er franskmennene enda mer opptatt av å se på TV enn amerikanerne. I Canada har 97,3 prosent av alle husstander et TV-apparat, og en kanadier tilbringer gjennomsnittlig 23,7 timer foran TV-apparatet hver uke. I Japan finnes det et farge-TV i praktisk talt hvert eneste hjem, og også i Vest-Tyskland er det å se på TV den mest populære fritidsbeskjeftigelsen.
Satellittsendingene blir etter hvert sett av flere og flere. Men hva er egentlig satellitt-TV, og hvilken virkning har det på TV-seerne?
LANDSBYGDA i Nord-Amerika er i ferd med å gjennomgå en forandring. Svingete, støvete og smale veier fører fremdeles fram til gamle, hvite trehus, men i hagen bak huset står nå ofte en stor, tallerkenformet antenne og gaper mot himmelen som om den var en besøkende fra det 21. århundre. Hvor er barna som tidligere pleide å leke der? De sitter inne og er opptatt med å se satellittsendinger på TV.
Parabolantennenes tid er over oss. Man anslo at fram til begynnelsen av 1987 var det i USA alene solgt 1,6 millioner anlegg som kunne ta inn satellittsendinger. Ytterligere 175 000 var solgt i Canada. De fleste er i bruk på landsbygda, langt unna vanlige fjernsynssignaler og kabeltjenester. Men flere og flere går til anskaffelse av slike anlegg også i bydistriktene.
En eksplosjonsartet økning — hvorfor?
I 1986 ble det i USA solgt omkring 250 000 anlegg som kan ta imot satellittsendinger, til en pris av mellom 1000 dollar (cirka 7000 kroner) og 5000 dollar (cirka 35 000 kroner) pr. anlegg. Dette ville blitt betraktet som et svært bra resultat i de fleste industrier, men 1986 var egentlig et dårlig år for denne bransjen. Rekordåret for salg av antenneutstyr som kan ta inn satellittsendinger, var 1985. Da ble det solgt 625 000 slike anlegg, det vil si omkring 40 prosent av alle anlegg som finnes i USA i dag. Hvis du kjenner en som har en slik «tallerkenantenne», er den sannsynligvis høyst to år gammel.
Det er to hovedårsaker til den eksplosjonsartede økningen satellitt-TV-industrien har opplevd, nemlig prisen og valgmulighetene. Prisen for et komplett anlegg er nå mindre enn 2500 dollar (cirka 17 500 kroner), en sum de fleste har råd til, selv om det ikke akkurat er billig. Men hvorfor bruker noen fem til ti ganger så mange penger på en TV-antenne som på selve TV-apparatet? De gjør det for å få inn alle kanalene — over 100 i alt. Man kan få inn langt flere kanaler via satellitt enn gjennom det vanlige kringkastingsnettet og kabelnettet.
I begynnelsen av 1987 sendte åtte av satellittkanalene bare spillefilmer, 12 kanaler sendte bare sportsprogrammer, ti kanaler bare religiøse programmer, 14 kanaler bare programmer i tilknytning til kunst og utdannelse og seks kanaler bare nyheter og offentlig informasjon. I tillegg gjorde ni kanaler det mulig å gjøre innkjøp hjemme, én kanal tok hånd om værprognosene og 12 kanaler sendte fremmedspråklige programmer. National Technological University tilbyr dessuten over 300 kurser via satellitt. Radiotjenester, som for eksempel opplesninger for blinde og enhver tenkelig form for musikk, blir også overført via satellitt.
Det finnes også fire såkalte kanaler for voksne som kun sender pornografiske programmer, og andre kanaler sender også filmer som folk som har oppøvd sin samvittighet i samsvar med Bibelen, finner upassende. «Uvitende seere som kanskje tror at muligheten for å se filmer eller overvære konserter hjemme åpner nye og hyggelige perspektiver, oppdager i noen tilfelle at de får mer enn de hadde regnet med — eller ønsket,» skriver en redaktør av en avis som kommer ut i Los Angeles.
Ikke lenger gratis
Året 1986 vil bli husket som et vendepunkt i satellittelevisjonens historie. Den 15. januar 1986 begynte den første store kanalen som sender spillefilmer, å forvrenge signalene elektronisk. Bare kabelselskaper som i henhold til avtale med kanaleieren hadde lov til å sende programmet, var i stand til å dekode signalene. De som hadde sin egen antenne og dermed kunne ta inn de forvrengte signalene direkte, fikk bare inn bølger på skjermen. Det var ikke lenger mulig å ta inn programmene gratis. Innen 1987 hadde ytterligere 36 kanaler gjort det samme — deriblant de største spillefilmkanalene og de kanaler som sendte opplesningsprogrammer for blinde. Ironisk nok hadde bare én av de kanalene som sendte pornografiske programmer, begynt å forvrenge signalene.
Etter at man begynte å forvrenge signalene, fikk antenneeierne tilbud om å kjøpe eller leie apparater som var i stand til å dekode satellittsignalene. Det mest populære utstyret koster nesten like mye som et farge-TV og er i stand til å dekode signaler fra 15 av de 37 «skjulte» kanalene. Det geniale er at apparatet bare fungerer så lenge en månedlig abonnementsavgift for hver kanal blir betalt. Hvis en antenneeier ønsker å få inn alle kanalene, må han betale opptil 1000 dollar (ca. 7000 kroner) bare i abonnementsavgifter! Prisen for kjøp eller leie av en slik dekoder kommer i tillegg. Antenneeierne håper at konkurranse og forskjellige pakkeløsninger vil minske kostnadene, men det er tydelig at de gode, gamle dager er forbi. Prisen for å få inn de satellittoverførte TV-sendingene øker samtidig som det blir færre kanaler å velge mellom.
«Jeg er i likhet med de fleste antenneeiere ikke tilknyttet kabelnettet,» skrev en mann i Louisiana i USA. «Jeg skulle imidlertid ønske jeg var det, for da ville jeg sluppet å kjøpe mottagerutstyret. Kabelabonnenter behøver bare å betale et lite depositum som sikkerhet for sin dekoder for å få inn kabelsendingen, pluss litt ekstra dersom de ønsker å benytte seg av andre tjenester. Jeg måtte kjøpe mottagerutstyr, og snart må jeg også kjøpe en dekoder som sannsynligvis vil være foreldet når jeg får den. Da blir jeg nødt til å kassere den og kjøpe en ny dekoder.»
Det at man begynte å forvrenge signalene, er trolig hovedårsaken til at salget av anlegg som kan ta imot satellittsendinger, har gått ned i 1986. Hvorfor bruke så mange penger på antenneutstyr når du ikke vet hva det vil koste å bruke det om et år, eller hvilke kanaler du vil kunne ta inn? De som produserer utstyr som kan ta inn satellittsendinger, priser den nye avgiftsbaserte dekoderen som en slags fredsslutning mellom antenneeierne og kanaleierne, men denne lovprisningen kommer neppe fra hjertet.
Nå holder man dessuten på å utvikle spesielle dekodere som er i stand til å ta inn programmene uten at seeren behøver å betale den månedlige abonnementsavgiften. Bladet STV, et amerikansk blad for satellitt-TV-seere, for januar 1987 skrev: «Vi [antenneeierne] vil bli stemplet som tyver og kjeltringer, et stempel vi har arbeidet hardt for å bli kvitt.»
Er det verdt det?
Du bor kanskje i en del av landet hvor mottagerforholdene ikke er særlig bra, eller hvor du ikke kan benytte deg av kabeltjenester. Eller du er kanskje lei av de etter din mening kjedelige programmene som blir sendt via det vanlige kringkastingsnettet, og du ønsker derfor større valgmuligheter. Men før du går til anskaffelse av et anlegg som kan ta inn satellittsendinger, bør du kanskje undersøke hva et slikt anlegg egentlig koster, og hvilken usikker framtid det går i møte.
Du har kanskje tatt alt dette i betraktning. Du har kanskje regnet med å betale flere tusen kroner for en parabolantenne med nødvendig tilleggsutstyr. Du har regnet ut at du har råd til å betale månedlige abonnementsavgifter for å ha mulighet til å få inn de kanalene du ønsker. Du er også villig til å sette opp en antenne med en diameter på mellom to og en halv og tre meter i hagen din. Dessuten er du klar over at uansett hvilket antenneutstyr du kjøper, vil det trenge vedlikehold og reparasjoner. Du er også villig til å betale de skader som vind, frost og lyn kan forårsake. I tillegg til alt dette er du oppmerksom på den fare som umoralske programmer utgjør, og du har derfor kjøpt utstyr som ikke tar inn disse kanalene.
Men det er også en annen viktig ting du må ta i betraktning. Spør deg selv: ’Har jeg virkelig tid til å se alle disse TV-programmene, eller vil de stjele tid fra viktigere gjøremål, for eksempel det å lese oppbyggende litteratur, utvikle verdifulle ferdigheter og hjelpe dem som har behov for hjelp?’
For 25 år siden skrev den kjente amerikanske pedagogen Robert M. Hutchins: «I løpet av den tid jeg har levd, har arbeidsuken blitt en tredjedel kortere, og det antall år en mann er i lønnet arbeid, er blitt færre på grunn av lengre utdannelse, lavere pensjonsalder og lovforbud mot å ha barn i arbeid. Men den tiden som er blitt frigjort, blir nå nesten i sin helhet brukt foran TV-apparatet. . . . Vi kan ikke si at vi gjør fornuftig bruk av den fritiden vi har i dag.»
Da Hutchins skrev dette i 1963, var den aller første synkrone kommunikasjonssatellitten, Syncom 2, skutt opp. Året etter overførte Syncom 3 fra en geostasjonær bane for første gang internasjonale fjernsynssignaler. Det var åpningsseremonien ved de olympiske sommerlekene i Tokyo som på denne måten ble overført til USA. Disse satellittene var forløperne for de mange og svært avanserte satellitter som nå går i geostasjonære baner omkring 36 000 kilometer over oss. De tekniske fremskritt som er blitt gjort siden 1963, er virkelig imponerende, men bruker vi egentlig fritiden på en mer fornuftig måte?
Vi kan få inn flere kanaler på TV-apparatet, men er det vi som benytter oss av dem — eller er det de som legger beslag på oss? Hvem er det egentlig som bestemmer?
[Ramme på side 21]
Slik får du inn satellittprogrammer på TV
Et satellittoverført program begynner som alle andre TV-programmer i et fjernsynsstudio. Studioet er utstyrt med en stor senderantenne som sender ut signaler til en satellitt. Dette kalles uplink.
Satellitten som mottar signalene, er plassert i et spesielt område som blir kalt Clarke-beltet, cirka 36 000 kilometer over ekvator. Du vet sannsynligvis at desto lenger ute en satellitt er i verdensrommet, desto lengre tid bruker den på å gå i bane rundt jorden. Satellitter som går i bane bare noen hundre kilometer over jorden, bruker kanskje bare omkring 90 minutter i sin bane rundt jorden, men en satellitt som er plassert cirka 36 000 kilometer over jorden, bruker 24 timer på sin bane rundt jorden. Siden jorden også bruker 24 timer på å rotere om sin egen akse, fortoner det seg som om satellitten står stille i verdensrommet. En slik bane blir kalt for en geostasjonær eller synkron bane. Det er som om satellitten skulle være plassert i toppen på en 36 000 kilometer høy sendermast, bortsett fra at masten ikke er der.
Satellittens oppgave består i å overføre fjernsynssignalet tilbake til jorden. Signalet blir overført med en noe lavere frekvens og mye lavere effekt enn det hadde da det ble mottatt. De fleste satellitter sender med en effekt på bare 5—12 watt pr. kanal — mye mindre enn det en vanlig lyspære krever. Dette svake signalet blir så spredt utover og dekker et stort område av jorden.
Hvordan er det mulig å fange opp et så svakt signal på jorden? Ved hjelp av en spesiell antenne som kalles parabolantenne. Den er laget slik at den fanger opp og samler signalene omtrent på samme måte som et forstørrelsesglass samler lysstrålene. Dette utstyret er i virkeligheten en enkel etterligning av de avanserte radioteleskopene som vitenskapsmennene bruker for å undersøke fjerne galakser. Signalene blir samlet og fokusert på en primærantenne, for eksempel en dipol, plassert i parabolens midtpunkt. Signalene blir deretter forsterket og sendt videre med en lavere frekvens gjennom kabler til TV-apparatene.
[Ramme på side 22]
En oversikt over utviklingen av satellitt-TV
1945 — Science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke hevder at en satellitt som blir plassert i bane cirka 36 000 kilometer over ekvator, vil sett fra jorden fortone seg som om den står stille, og vil kunne brukes til å overføre signaler som blir sendt fra jorden
1954 — Ingeniører i den amerikanske marine forsøker å sende og motta radiosignaler via månen. Til slutt klarte man å overføre lydsignaler mellom Washington, D.C., og Hawaii via månen.
1955 — Den amerikanske ingeniøren J. R. Pierce skriver en artikkel om satellittkommunikasjonssystemer i et ledende blad og viser at selv sendere med svært liten sendereffekt vil kunne brukes til å kommunisere over verdenshavene via satellitter.
1960 — Echo, en ballong på 30 meter i diameter og dekket av et tynt aluminiumslag, blir plassert i bane rundt jorden og brukt til å overføre radiosignaler.
1963 — Syncom 2 blir som den første kommunikasjonssatellitt plassert i en synkron bane i det som nå kalles Clarke-beltet, cirka 36 000 kilometer over ekvator.
1964 — Syncom 3 overfører de første fjernsynsbilder over Stillehavet via satellitt; 11 land går sammen om å danne et globalt kommunikasjonssystem — Intelsat.
1965 — Intelsat 1 blir skutt opp. Den har bare én transponder som er i stand til å overføre én fjernsynskanal eller 240 telefonsamtaler samtidig; Sovjetunionen begynner å sende ut satellitter av typen Molnija, som ikke er geostasjonære, men som går i baner som gjør det mulig å overføre signaler til deler av det nordlige Sovjetunionen, hvor det ikke er mulig å ta inn signaler fra satellitter som går i ekvatoriale baner.
1975 — De første kabel-TV-tjenester via satellitt starter opp.
1982 — Anlegg som kan ta imot satellittsendinger, blir tilgjengelig for den vanlige seer.