Jeg har holdt meg nær til Guds organisasjon

FORTALT AV ROY A. RYAN

Sandhill i Missouri i USA hadde fått et passende navn, for stedet var ikke stort mer enn en stor sandhaug i det åpne, bølgende landskapet. Denne landsbyen lå ved et veikryss fem kilometer vest for byen Rutledge og hadde bare åtte—ni hus, en metodistkirke og en liten grovsmie. I denne landsbyen ble jeg født den 25. oktober 1900.

FAR var landsbysmed. Selv om mine foreldre sjelden gikk i kirken, sendte mor meg til metodistenes søndagsskole. Jeg likte ikke betegnelsen metodist, for jeg mente at en person burde kalle seg kristen, men jeg utviklet en tørst etter bibelske sannheter og ble interessert i det evige liv.

Da jeg var 16 år gammel, begynte jeg å arbeide for Santa Fe jernbaneselskap. Jim, som var en av de internasjonale bibelstudenter (som Jehovas vitner ble kalt den gang), var på samme arbeidslag som jeg, og han og jeg jobbet ofte sammen. Jim snakket, og jeg lyttet til det han hadde å si om Bibelen. Jeg syntes det hørtes fint ut, så jeg spurte om jeg kunne låne en av bøkene hans.

Jim lånte meg første bind av Studier i Skriften, som var utgitt av C. T. Russell i Den Internasjonale Bibelstudieforening. Da jeg leverte boken tilbake, fikk jeg ham til å skaffe meg flere bind. Kort tid etterpå sluttet Jim ved jernbanen, og neste gang jeg så ham, stod han på gaten i Rutledge og tok imot bestillinger på den illustrerte boken Tekstbok til Skabelsens Fotodrama. Senere inviterte han meg til møtene som ble holdt hjemme hos ham. Hver søndag gikk jeg fem kilometer for å komme på møtene i Rutledge.

Da bladet The Golden Age (Den Gyldne Tidsalder), som nå heter «Våkn opp!», begynte å bli utgitt i 1919, ønsket jeg å ta del i felttjenesten. En annen ny bibelstudent og jeg bestemte oss for å tilby det nye bladet fra dør til dør. Vi var litt redde for å besøke folk i hjembyen vår, så vi tok toget til en by i nærheten. Da vi kom dit om morgenen, gikk vi hver vår vei og banket på dørene hos folk til utpå ettermiddagen, selv om vi ikke hadde noen trening i dette arbeidet. Jeg tegnet to abonnementer, deriblant ett hos en som jeg arbeidet sammen med ved jernbanen.

Den 10. oktober 1920 ble jeg døpt i et tjern i nærheten av Rutledge. Foreldrene mine var imot at jeg hadde noe å gjøre med de internasjonale bibelstudenter. Det kom av den motstanden som bibelstudentene opplevde i løpet av krigsårene fra 1914 til 1918, og som presteskapet stod bak. Senere begynte imidlertid far å gå på noen av bibelstudentenes møter, og han leste også The Golden Age. Mor ble mer velvillig innstilt overfor vår forståelse av Bibelens sannhet før hun døde. Likevel var det ingen i min familie som tok imot sannheten.

En tid med prøvelser

I den første tiden var det bare tre personer utenom meg som gikk regelmessig på bibelstudentenes møter i Rutledge. Disse tre forlot med tiden organisasjonen. En av dem var en glimrende taler, og han holdt offentlige bibelske foredrag i området. Han ble imidlertid stolt av sine evner og følte at det var under hans verdighet å delta i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus slik de første kristne hadde gjort. — Apostlenes gjerninger 5: 42, NW; 20: 20, NW.

Jeg husker at da disse tre sluttet å komme sammen med de internasjonale bibelstudenter, følte jeg meg som apostelen Peter den gang Jesus snakket til folk om å ’spise Jesu legeme og drikke hans blod’. Etter dette var det mange som tok anstøt av Jesus og forlot ham. Da spurte Jesus apostlene: «Vil også dere gå bort?» Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» — Johannes 6: 67, 68.

Selv om Peter ikke forstod fullt ut hva Jesus mente med uttrykket ’spise Jesu legeme og drikke hans blod’, erkjente han at Jesus hadde det evige livs ord. Slik var det jeg så på organisasjonen. Den hadde sannheten, selv om jeg ikke alltid forstod fullt ut alt som stod i litteraturen. Så når det ble sagt noe som jeg ikke skjønte, argumenterte jeg aldri imot det. Senere ble saken klargjort, eller synspunktene ble korrigert. Jeg var alltid glad for at jeg tålmodig hadde ventet på at tingene skulle bli bedre belyst. — Ordspråkene 4: 18.

Tilpasning til pionertjenesten

I juli 1924 var jeg til stede på et internasjonalt stevne i Columbus i Ohio. The Golden Age beskrev det som «det største stevnet bibelstudentene noen gang har holdt». Der ble den oppsiktsvekkende resolusjonen «Geistligheten anklaget» vedtatt. Den kunnskapen jeg fikk der, og den ånd som kom til uttrykk på stevnet, oppmuntret meg til å bli pioner, en heltidstjener.

Da jeg kom hjem fra stevnet, sluttet jeg i jobben på jernbanen, og en annen bibelstudent og jeg begynte å tjene som pionerer sammen. Etter omkring et år ble imidlertid mine foreldres helse så dårlig at de trengte min hjelp. Jeg sluttet som pioner og begynte å arbeide for et firma som la rørledninger. De andre som arbeidet der, var imidlertid ikke god omgang, så jeg sa opp jobben og begynte å holde bier og selge honning.

Høsten 1933 var begge foreldrene mine døde, og jeg var nå fri for forpliktelser. Våren 1934 overlot jeg biene mine til en annen, bygde en liten husvogn til å bo i og begynte igjen i heltidstjenesten som pioner. Først samarbeidet jeg med et eldre vitne i nærheten av Quincy i Illinois. Senere flyttet jeg tilbake til Missouri, hvor jeg sluttet meg til en gruppe pionerer.

I 1935 ble Midtvesten rammet av en alvorlig tørke, og siden vi arbeidet i et landbruksområde, hadde vi det ganske tøft. Ingen hadde penger, så takknemlige mennesker gav oss ofte matvarer eller andre ting i bytte når vi leverte litteratur til dem.

Pionertjeneste sørpå

Den vinteren flyttet vi ned til Arkansas for å slippe unna det kalde været. Der leverte vi mer litteratur, og vi fikk i bytte all den hermetikk vi hadde bruk for. Vi tok også imot ting som vi kunne selge, for eksempel gamle ting av aluminium, messing og kobber og gamle bilradiatorer og bilbatterier. På den måten skaffet vi oss penger til bensin til min A-Ford, som vi brukte i tjenesten.

Vi tjente i fylkene Newton, Searcy og Carroll på det fjellendte Ozarkplatået. Det vi opplevde da vi forkynte for folk som bodde i fjellene i Arkansas, kunne fylle en bok. Veiene var dårlige, hvis det i det hele tatt fantes noen vei, og derfor gikk vi mye til fots i tjenesten. Noen av pionerene i vår gruppe pleide å ta seg fram på hesteryggen når de skulle besøke folk som bodde høyt oppe i fjellene.

En gang fikk vi høre om en interessert mann som het Sam, og vi fant omsider ut at han bodde høyt oppe i fjellet. Han ønsket oss velkommen med åpne armer og var glad for å la oss få overnatte der. Sams kone var ikke interessert i budskapet vårt, men det var den 16 år gamle sønnen hans, Rex. Da vi reiste derfra, inviterte Sam oss til å komme tilbake. To uker senere besøkte vi dem derfor på nytt.

Da vi reiste fra dem den andre gangen, var det Sams kone som inviterte oss til å komme igjen. Hun sa at vi hadde god innvirkning på Rex. «Han pleide å banne veldig mye,» forklarte hun, «men jeg tror ikke han har bannet på langt nær så mye siden dere gutter var her.» Mange år senere møtte jeg Rex igjen på misjonærskolen Gilead i South Lansing i staten New York. Slike opplevelser har gitt meg stor tilfredshet i årenes løp.

Betel-tjeneste

Da jeg søkte om å få begynne å tjene som pioner, søkte jeg også om å få tjene ved Jehovas vitners hovedkontor i New York, som blir kalt Betel. Våren 1935 fikk jeg beskjed om at søknaden min var blitt godkjent, og at jeg skulle reise til Selskapet Vakttårnets Kingdom Farm i South Lansing i staten New York for å begynne i Betel-tjenesten. Jeg ordnet det straks slik at et annet vitne kunne overta husvognen min, som jeg hadde brukt i pionertjenesten.

Jeg kjørte til New York i A-Forden min og var framme cirka klokken halv elleve om formiddagen den 3. mai 1935. Rundt klokken ett ble jeg satt til å kløyve ved. Neste dag fikk jeg beskjed om å melde meg i fjøset for å hjelpe til med å melke kuene. Jeg arbeidet i fjøset i mange år. Noen ganger melket jeg om morgenen og kvelden, mens jeg arbeidet i hagen eller ute på jordene om dagen. Jeg tok meg også av biene og sanket inn honning til Betel-familien. I 1953 ble jeg overført til ysteriet.

Walter John «Pappy» Thorn var en av dem som øvde en god innflytelse på meg. Han var et godt eksempel som viste sann ydmykhet, lojalitet og lydighet overfor Jehova. Han var en av de 21 bibelstudentene som ble utnevnt i 1894 til å være de første pilegrimene — menn som utførte en lignende tjeneste som vår tids kretstilsynsmenn — som skulle besøke en rekke menigheter og oppmuntre brødrene. Etter at bror Thorn hadde vært reisende tilsynsmann i mange år, kom han til Kingdom Farm og begynte å arbeide i hønsehuset. Ved mange anledninger hørte jeg ham si: «Når som helst jeg begynner å få for høye tanker om meg selv, fører jeg meg selv bort i en krok, billedlig talt, og sier: ’Du lille støvfnugg. Hva har du å være stolt av?’»

En annen beskjeden mann som ble et forbilde for meg, var John Booth, som nå er medlem av Jehovas vitners styrende råd. En uttalelse han har kommet med, er ofte blitt sitert i årenes løp: «Det som virkelig betyr noe, er ikke så mye hvor du tjener, men hvem du tjener.» Det er en enkel bemerkning, men hvor sann er den ikke! Å tjene Jehova er det største av alle privilegier.

Opprettelsen av misjonærskolen Gilead på Kingdom Farm i 1943 var et av høydepunktene i min Betel-tjeneste. Det var virkelig spennende å få være sammen med pionerer fra mange kanter av verden. På den tiden var det omkring 100 elever i hver klasse, så hver sjette måned kom det 100 nye vitner til Kingdom Farm. Avslutningshøytidelighetene trakk tusenvis av mennesker til denne utdanningsinstitusjonen ute på landsbygda i den nordlige delen av staten New York.

En ny jobb

Da Gilead-skolen flyttet fra South Lansing til Brooklyn og hovedbygningen med boligrom og klasserom ble solgt, ble meieriet flyttet til Watchtower Farms i Wallkill i staten New York. Høsten 1969 ble jeg derfor overført til farmen i Wallkill, og der fortsatte jeg å lage ost til 1983. Da fikk jeg en ny jobb og begynte å arbeide som anleggsgartner.

Da jeg for en tid siden ble intervjuet, ble jeg spurt om hva jeg syntes om å få en ny jobb etter at jeg hadde laget ost i 30 år. «Det gjorde ikke meg noe,» svarte jeg oppriktig, «for jeg likte slett ikke å lage ost.» Poenget var at vi kan glede oss over å tjene Jehova i en hvilken som helst oppgave vi måtte få, hvis vi har det rette syn på tingene og ydmykt underordner oss under teokratisk ledelse. Så selv om jeg egentlig ikke likte å lage ost, gledet jeg meg over oppgaven fordi den var til gagn for Betel-familien. Hvis vi tjener vår store Gud, Jehova, trofast og uten å klage, kan vi være lykkelige uansett hvilken oppgave vi har.

Jeg tror ikke jeg kunne ha vært i noen bedre situasjon enn den jeg er i her på Betel, nå som jeg er blitt gammel. Jeg blir tatt godt hånd om, og jeg har vært i stand til å fortsette å utføre mine arbeidsoppgaver selv om jeg er blitt 90 år. I mange år har jeg hatt det privilegium å være en av dem som leder Betel-familiens drøftelse av dagsteksten her på Watchtower Farms. Når jeg har muligheten til det, oppmuntrer jeg nye medarbeidere på Betel til å dra nytte av alle de tjenesteprivilegiene de får, og til å lære seg å være lykkelige og tilfreds med dem.

I årenes løp har jeg ofte besøkt fremmede steder — India, Nepal, Det fjerne østen og Europa. Følgende råd kan være til hjelp for dem som er i Jehovas folks menigheter rundt om på jorden: Vær glad og tilfreds med din egen situasjon, og sørg for å blomstre i åndelig henseende i det jordsmonnet du er plantet i.

Jeg har valgt å forbli enslig, siden det har gjort meg i stand til å fortsette uforstyrret i tjenesten for Gud. Som belønning for trofasthet har vår store Gud gitt oss muligheten til å oppnå et evig liv. For mange vil det si et liv uten ende i et paradisisk hjem her på jorden. Andre av oss ser fram til et evig liv i himmelen, hvor vi vil ta oss av de oppgaver vi måtte få tildelt.

Noen vil mene at jeg i en alder av 90 år har levd et langt og rikt liv. Livet har vært rikt, men det har ikke vært langt nok. Ved å holde oss nær til Guds organisasjon og hans sannhetsord kan vi få et evigvarende liv.a

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Bror Ryan ved siden av en T-Ford i sine yngre år