Jeg overlevde «dødsmarsjen»
Fortalt av Louis Piéchota
FAR var gruvearbeider, og mine foreldre kom sammen med en god del andre gruvearbeiderfamilier til Nord-Frankrike i 1922. I likhet med de fleste andre av disse innvandrerne var de gode katolikker. Men da jeg var omkring 11 år, meldte far og mor seg ut av den katolske kirke og ble Jehovas vitner eller Zloty Wiek («Den Gylne Tidsalder-tilhengere»), som de polske katolikkene hånlig kalte dem. Det var i 1928. Helt siden barndommen har jeg derfor hatt den glede å dele det «gode budskap» i Bibelen med andre.
Kort tid før den annen verdenskrig brøt ut, fikk jeg for første gang anledning til å prøve pionertjenesten eller heltidsforkynnelsen. Mine fire partnere og jeg — alle fem av polsk opprinnelse — forkynte Rikets budskap i små byer og landsbyer langs Normandies kyst. Den gangen brukte vi grammofoner og grammofonplater med bibelske foredrag på fransk.
I 1939, etter at krigen hadde brutt ut og krigshysteriet hadde begynt å øke, meldte noen fiendtlig innstilte innbyggere i landsbyen Arques-la-Bataille oss til politiet. Landsbyboerne trodde at grammofonene våre var fotografiapparater. Og ettersom vi snakket med aksent, trodde politiet at vi var tyske spioner, og arresterte oss og satte oss i fengsel i nærheten av havnebyen Dieppe. Etter at vi hadde sittet i forvaring i 24 dager, ble vi ført til rettsbygningen. Vi måtte gå igjennom gatene lenket til hverandre med håndjern. Den fiendtlig innstilte mengden ville kaste oss på sjøen. Men dommeren forstod snart at vi var uskyldige, og frikjente oss.
ARBEIDET FORBUDT
Like etter at Jehovas vitners arbeid ble forbudt, noe som skjedde i oktober 1939, ble jeg igjen arrestert og dømt til seks måneders fengsel, anklaget for ulovlig å ha forkynt om Guds rike. Først satt jeg i enecelle i Béthune fengsel og fikk ikke noe å spise. Flere uker senere, da jeg trodde at jeg holdt på å gå fra forstanden, fikk jeg en bibel av fengselsbetjenten. Hvor takknemlig var jeg ikke mot Jehova! Jeg lærte flere hundre vers og hele kapitler utenat. Dette var senere til stor hjelp og styrke for meg. Ja, jeg kan fremdeles sitere skriftsteder som jeg lærte utenat i fengslet i Béthune.
I februar 1940 ble jeg overført fra Béthune til en leir i Le Vernet i Sør-Frankrike, hvor «farlige» utlendinger ble holdt i forvaring av de franske myndigheter.
Våren 1941 kom en tysk kommisjon til leiren og forhørte meg. Resultatet var at jeg ble ført tilbake til min hjemby i den okkuperte sone i Nord-Frankrike for å arbeide i gruvene der. Jeg brukte naturligvis den frihet jeg på den måten fikk, til å forkynne det gode budskap om Guds rike. Men da et nytt vitne som ble arrestert, var uforstandig nok til å fortelle det franske politi at jeg hadde skaffet henne bibelsk litteratur, ble jeg igjen arrestert og dømt til 40 dagers fengsel i Béthune.
Etter at jeg var blitt løslatt, gjenopptok jeg vitnearbeidet. Mens jeg var opptatt i forkynnelsen i den lille gruvebyen Calonne-Ricouart, ble jeg arrestert for fjerde gang og sendt tilbake til fengslet i Béthune. Der kom tyskerne for å arrestere meg fordi jeg hadde nektet å arbeide overtid i kullgruven om kveldene og om søndagene for å støtte nazistene i deres krigføring.
I FENGSEL I BELGIA, NEDERLAND OG TYSKLAND
Tyskerne overførte meg til fengslet i Loos, i nærheten av Lille, og noen uker senere ble jeg overført til Saint-Gilles fengsel i Brussel i Belgia.
Deretter ble jeg satt i forvaring i Huy citadell i nærheten av Liège i Belgia, for så til slutt å bli sendt til s’Hertogenbosch eller Vught konsentrasjonsleir i Nederland. Der ble jeg et nummer — 7045 — og fikk en leiruniform med den fiolette trekanten, som identifiserte meg som en Bibelforscher, en bibelforsker eller et vitne for Jehova. Jeg skulle holde til i blokk 17-A.
Det var svært vanskelig for meg å venne meg til å marsjere barføtt i de nederlandske treskoene. Føttene mine var fulle av blemmer som det hadde gått hull på. Hvis jeg snublet det aller minste, risikerte jeg å bli sparket på anklene av en SS-vakt. Men snart ble huden på føttene mine tykk, og jeg kunne gå like fort som de andre.
Det var 15 andre vitner i denne leiren. Vi ble tilbudt å bli løslatt med en gang hvis vi ville undertegne et papir hvor vi avsverget vår tro. Ingen av oss gav etter.
Fra denne konsentrasjonsleiren i Nederland ble vi til slutt flyttet til Tyskland. Vi ble fraktet som krøtter i små godsvogner — 80 i hver — og vi ble tvunget til å stå rett opp og ned i tre døgn uten mat eller vann og uten mulighet til å komme på toalettet. Til slutt var toget framme i Oranienburg, omkring 30 kilometer nord for Berlin. Vi måtte nå gå i rask marsj hele ti kilometer til Heinkel flyfabrikker, fulgt av SS-hunder som bet oss i hælene hvis vi satte ned farten. Vi vitner klarte å holde oss sammen.
Kort tid deretter ble vi alle overført til Sachsenhausen konsentrasjonsleir, som lå i nærheten. Der fikk jeg et nytt nummer ved siden av den fiolette trekanten: 98827.
LIVET I SACHSENHAUSEN
Da vi kom inn i Sachsenhausen, slo det meg hvilken ironi det lå i det slagordet som SS-lederen Himmler hadde gitt ordre om å sette opp med store bokstaver inne i leiren. Det lød: «Arbeit macht frei» (Arbeid frigjør). For et hykleri! Men vi hadde naturligvis en frihet som nazistene aldri lærte å kjenne, nemlig den frihet som den kristne sannhet bringer. (Joh. 8: 31, 32) Livet i Sachsenhausen var ellers karakterisert av slavearbeid, langsom utsulting, og fornedrelse.
Nazistene var ute etter å drepe Jehovas vitner eller å få dem til å bryte sin ulastelighet. De drepte også mange. Men det var et moralsk nederlag for nazistene, mens de vitner som døde, vant en seier som var et vitnesbyrd om deres tro og ulastelighet.
Hva de øvrige av oss angikk, lot vi oss på ingen måte bli knust åndelig sett, og vi lot ikke de nedverdigende forholdene hindre oss i å respektere sanne åndelige verdier. La oss som et eksempel nevne bror Kurt Pape. Han fikk befaling om å slutte seg til en kommando (arbeidsgruppe) i en våpenfabrikk. Han nektet å gjøre dette og begrunnet det med at han hadde deltatt i den kristne krigføring uten kjødelige våpen i 16 år og ikke ville bryte sin ulastelighet. Han risikerte naturligvis sitt liv ved å nekte å lyde ordre. Men forbausende nok lot leirlederen ham få utføre annet arbeid. Ved en anledning fikk jeg en reprimande av bror Pape fordi jeg hadde tatt noe brød fra bakeriet i leiren, hvor jeg arbeidet. Jeg hadde gjort det for at brødrene skulle få litt mer å spise, men han sa til meg at det ville være bedre å være sulten enn å føre vanære over Jehovas navn ved å bli grepet i å stjele. Dette gjorde dypt inntrykk på meg. Om søndagsettermiddagene pleide jeg å tolke bror Pape, som hadde klart å vekke interesse for Rikets budskap blant en gruppe russiske og ukrainske fanger. Ja, bror Pape var et godt eksempel. Han ble dessverre drept under et luftangrep fra de alliertes side kort tid før vår frigjøring.
«DØDSMARSJEN»
I april 1945 trengte de vestlige allierte inn i Berlin-området fra vest, mens russerne kom inn fra øst. Nazi-lederne tenkte ut forskjellige metoder for å likvidere de fangene som befant seg i konsentrasjonsleirene. Men å drepe flere hundretusen mennesker og kvitte seg med likene i løpet av noen dager uten å etterlate noe spor etter sine grusomme forbrytelser viste seg å være altfor vanskelig for disse djevelske mennene. De bestemte seg derfor for å likvidere de syke og la resten gå til nærmeste havneby. Der skulle de bringes om bord i båter, som så skulle føres ut på havet og senkes, slik at fangene fikk en våt grav.
Det var meningen at vi skulle gå omkring 250 kilometer, fra Sachsenhausen til Lübeck. Marsjen skulle starte natten til den 21. april 1945. Fangene skulle først samles etter nasjonalitet. Hvor takknemlige var vi derfor ikke mot Jehova da alle vitnene fikk beskjed om å møte i skredderverkstedet! Vi var i alt 230 stykker fra seks forskjellige land. De vitnene som var syke og befant seg på sykeavdelingene, hvor alle skulle ryddes av veien før evakueringen begynte, ble reddet ved at andre brødre risikerte sitt liv ved å bringe dem til skredderverkstedet
Forvirringen blant de andre fangene var ubeskrivelig. De stjal kolossalt fra hverandre. Vi for vår del holdt et «stevne» og styrket hverandre åndelig sett. Men snart var det vår tur til å begynne på den lange marsjen, som angivelig skulle føre oss til en annen leir, mens det i virkeligheten altså var meningen at vi skulle få en våt grav. De forskjellige nasjonalitetene drog av gårde i grupper på 600 fanger — først tsjekkerne, så polakkene, og så videre — omkring 26 000 i alt. Gruppen med Jehovas vitner var den siste som skulle dra av sted. SS-folkene hadde gitt oss en slags vogn som vi skulle trekke etter oss. Senere fikk jeg vite at noe av det SS-folkene hadde stjålet fra fangene, var blitt lastet på denne vognen. SS-folkene visste at vi Jehovas vitner ikke ville ta noe av det. Denne vognen viste seg å være en velsignelse for oss, for de syke og eldre kunne sette seg på den og hvile litt under marsjen. Når en som hadde sittet på vognen, følte seg sterkere, kunne han stige av og gå igjen, og en annen av vitnene, som nå var for svak til å kunne følge med de andre, kunne ta hans plass. Slik holdt vi på hele tiden i de to ukene «dødsmarsjen» varte.
Det var i enhver henseende en «dødsmarsj», ikke bare fordi det var meningen at vi skulle få en våt grav, men døden hang hele tiden over oss som en trusel. Enhver som ikke kunne holde tritt med de andre, ble uten barmhjertighet drept av en SS-kule. Omkring 10 700 skulle komme til å miste livet på veien før marsjen var over. På grunn av den kristne kjærlighet og solidaritet vitnene la for dagen overfor hverandre, var det imidlertid ikke en av dem som ble liggende ved veikanten for å bli drept av SS-folkene.
De første 50 kilometerne var et mareritt. Russerne var så nær oss at vi kunne høre skytevåpnene. Våre SS-kommandanter var redde for å falle i deres hender. Det første stykket, fra Sachsenhausen til Neuruppín, ble derfor tilbakelagt i et forsert tempo, på 36 timer.
Da vi startet, hadde jeg med meg noen få private eiendeler. Men etter hvert som jeg ble mer og mer trett, kastet jeg fra meg det ene etter det andre, inntil jeg ikke hadde noe mer enn et teppe som jeg kunne rulle meg inn i om kvelden. De fleste nettene sov vi utendørs på den fuktige bakken uten noe annet underlag enn grener og blad. Men en kveld fikk jeg anledning til å sove på en låve. Tenk deg min overraskelse da jeg fant et eksemplar av Det store Opgør (en av Selskapet Vakttårnets publikasjoner) gjemt i høyet! Neste morgen gav vertsfolket oss noe å spise. Men det var helt utenom det vanlige. Etter det fikk vi ikke noe å spise eller drikke på flere dager, bortsett fra noen planter som vi fikk tak i og brukte til å lage urtete av om kvelden når vi stoppet opp for å sove. Jeg husker at jeg en gang så noen av de fangene som ikke var Jehovas vitner, løpe bort til en død hest som lå i nærheten av veien, og spise kjøttet til tross for at SS-vaktene slo dem med geværkolbene sine.
Under alt dette kom russerne nærmere på den ene siden og amerikanerne på den andre. Den 25. april var situasjonen så forvirret at våre SS-vakter ikke lenger visste hvor de sovjetiske eller de amerikanske troppene befant seg. De gav derfor ordre om at alle fangene skulle holde til i et skogsområde i fire døgn. Mens vi var der, spiste vi nesler, røtter og bark fra trærne. Denne forsinkelsen viste seg å være gunstig for oss, for hvis marsjen hadde fortsatt, ville vi ha nådd Lübeck før den tyske hæren brøt sammen, og vi ville ha havnet på bunnen av Lübeck-bukten.
DEN SISTE NATTEN
Den 29. april bestemte SS-folkene seg for å føre fangene videre mot Lübeck. De håpet at de skulle klare å få oss dit før de russiske og de amerikanske styrkene viste seg. Marsjen fortsatte i flere dager. Vi nærmet oss nå Schwerin, en by omkring 50 kilometer fra Lübeck. Enda en gang gav SS-folkene oss befaling om å gjemme oss i skogene. Det skulle vise seg å bli vår siste natt i fangenskap. Men for en natt!
Russerne og amerikanerne var i ferd med å omringe de siste restene av de tyske styrkene, og granatene fór over hodene på oss fra begge sider. En SS-offiser rådet oss til å dra bort til den amerikanske frontlinjen, omkring seks kilometer unna. Men vi var mistenksomme, og etter at vi hadde bedt til Jehova om hans ledelse, bestemte vi oss for å tilbringe natten i skogen. Vi fikk senere vite at de fangene som hadde fulgt offiserens forslag og forsøkt å komme over til amerikanernes frontlinje, var blitt skutt ned av SS-folkene. Omkring 1000 døde den natten. Hvor takknemlige var vi ikke mot Jehova for at han hadde beskyttet oss!
Men den siste natten i Crívítz-skogen var på ingen måte fredfylt. Etter hvert som de stridende kom nærmere inn på oss, ble SS-vaktene våre grepet av panikk. Noen av dem rømte i løpet av natten, mens andre gjemte våpnene og uniformene sine og tok på seg den stripete fangedrakten, som de tok av døde fanger. De som ble gjenkjent, ble skutt av fanger som hadde funnet våpen som var blitt liggende igjen. Forvirringen var ubeskrivelig! Det løp folk fram og tilbake, og kuler og granater fløy overalt i luften. Men vi vitner holdt sammen og klarte å ri stormen av fordi Jehova holdt oss under sin beskyttende hånd til neste morgen.
Vi gav uttrykk for vår takknemlighet overfor Jehova i en resolusjon som vi vedtok den 3. mai 1945. Vi hadde gått omkring 200 kilometer på 12 dager. Av de 26 000 fangene som forlot Sachsenhausen konsentrasjonsleir og la ut på denne «dødsmarsjen», var det bare godt og vel 15 000 som overlevde. Men hver eneste en av de 230 vitnene som hadde forlatt leiren, kom igjennom denne ildprøven med livet i behold. For en enestående utfrielse!
FORTSATT PÅ MARSJ
Den 5. mai 1945 kontaktet jeg de amerikanske styrker, og den 21. mai var jeg hjemme i Harnes i Nord-Frankrike igjen. Jeg hadde overlevd «dødsmarsjen» og hadde de samme følelser som dem David gav uttrykk for i Salme 23: 4: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.»
«Dødsmarsjen» fra Sachsenhausen skulle bare vise seg å utgjøre en del av reisen gjennom den nåværende tingenes ordning på vei mot målet — det evige liv. Jeg har hatt mange gleder i forbindelse med forkynnelsen av det «gode budskap» siden den gang. Det er min bønn at Jehova, som lot meg få overleve denne fryktelige marsjen, må gi meg, min hustru og våre tre barn styrke til å fortsette å vandre på den smale vei som fører til livet, og unngå de fallgruver som finnes både til høyre og til venstre for den. — Matt. 7: 13, 14; Jes. 30: 20, 21.
[Kart på side 9]
(Se den trykte publikasjonen)
VEIEN TIL DØDEN
Den 20./21. april 1945
Evakueringen av SACHSENHAUSEN KONSENTRASJONSLEIR og av HEINKEL arbeidsstyrker
Schwerin
Crívítz-skogen
Crivitz
Zapel-skogen
Below-skogen
Ravensbrück
Wittstock
Neuruppin
Oranienburg
Sachsenhausen
Heinkel
Berlin