Jehova har vært min klippe

FORTALT AV EMMANUEL LIONOUDAKIS

Mor ble morsk og sa sint til meg: «Hvis du ikke forandrer mening, må du flytte hjemmefra.» Jeg hadde bestemt meg for å begynne å forkynne om Guds rike på heltid. Men familien min syntes det var så ydmykende for dem at jeg ble arrestert gang på gang.

FORELDRENE mine var enkle, gudfryktige mennesker. De bodde i landsbyen Douliana vest på Kreta, og der ble jeg født i 1908. Helt fra jeg var liten, lærte de meg å ha ærefrykt og respekt for Gud. Jeg var glad i Guds Ord, selv om jeg aldri hadde sett at lærerne eller de gresk-ortodokse prestene brukte Bibelen.

Etter at en nabo hadde lest seks bind av Studier i Skriften, som var skrevet av C.T. Russell, og boken Guds Harpe, kom han begeistret til meg og fortalte hvilke klare bibelske sannheter han var blitt gjort kjent med. Disse bøkene var utgitt av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Jeg var glad for å få tak i en bibel og noen bøker fra Selskapet Vakttårnets kontor i Aten. Jeg kan fremdeles huske hvordan denne naboen og jeg satt oppe til langt på natt i skjæret fra stearinlysene og bad til Jehova og gikk i dybden i Bibelen ved hjelp av disse publikasjonene.

Jeg var 20 år gammel og arbeidet som lærer i en landsby i nærheten da jeg begynte å dele min nyfunne bibelkunnskap med andre. Snart var vi fire stykker i Douliana som regelmessig kom sammen for å studere Bibelen. Vi leverte også traktater, brosjyrer, bøker og bibler til andre for å hjelpe dem til å lære om menneskehetens eneste håp, Guds rike.

I 1931 var vi blant de tusener av bibelstudenter jorden over som på grunnlag av Bibelen tok navnet Jehovas vitner. (Jesaja 43: 10) I løpet av året som fulgte, deltok vi i en opplysningskampanje og forklarte myndighetene om det nye navnet vårt og dets betydning. Det gjorde vi blant annet ved å levere en aktuell brosjyre til alle prester, dommere, politifolk og forretningsmenn i vårt distrikt.

Som ventet satte presteskapet i gang en bølge av forfølgelse. Første gang jeg ble arrestert, ble jeg dømt til 20 dagers fengsel. Kort tid etter at jeg var blitt løslatt, ble jeg arrestert på nytt og dømt til en måneds fengsel. Da en dommer krevde at vi skulle slutte å forkynne, svarte vi med ordene i Apostlenes gjerninger 5: 29: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Senere, i 1932, besøkte en representant for Selskapet Vakttårnet den lille gruppen vår i Douliana, og vi ble alle fire døpt.

Jeg finner en åndelig familie

Ettersom jeg ønsket å gjøre mer i forkynnelsesarbeidet, sluttet jeg som lærer. Det var mer enn mor klarte å takle, så hun forlangte at jeg skulle flytte hjemmefra. En gjestfri kristen bror i byen Iraklion på Kreta var glad for å la meg bo hos ham, noe Vakttårnets avdelingskontor i Aten satte pris på. Så i august 1933 kom brødrene fra landsbyen min sammen med noen interesserte ned til bussholdeplassen for å ta farvel med meg. Det var et svært gripende øyeblikk, og alle gråt, for vi var ikke sikre på når vi ville se hverandre igjen.

I Iraklion ble jeg en del av en kjærlig åndelig familie. Vi kom regelmessig sammen med tre andre kristne brødre og en søster for å studere og tilbe Jehova. Jeg fikk selv oppleve oppfyllelsen av Jesu løfte: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre.» (Markus 10: 29, 30) Jeg fikk i oppdrag å forkynne i denne byen og i landsbyene i nærheten. Etter at jeg hadde gjennomarbeidet byen, begynte jeg å forkynne i prefekturene Iraklion og Lasithi.

Pioner alene

Jeg brukte mange timer på å traske fra landsby til landsby. Dessuten måtte jeg bære kilovis med litteratur, siden det var sjelden vi fikk nye forsyninger. Ettersom jeg ikke hadde noe sted å overnatte, pleide jeg å oppsøke en kafé i landsbyen, vente til den siste av stamgjestene gikk — vanligvis etter midnatt — sove på en sofa og stå opp svært tidlig neste morgen før innehaveren begynte serveringen. Det er ikke godt å si hvor mange lopper som delte disse sofaene med meg.

Selv om folk vanligvis inntok en temmelig kjølig holdning, var jeg glad for å kunne bruke min ungdoms styrke i tjenesten for Jehova. Når jeg fant noen som var interessert i Bibelens sannhet, bidrog dette til å fornye min besluttsomhet med hensyn til å fortsette med denne livreddende tjenesten. Det var også oppmuntrende å komme sammen med mine åndelige brødre. Jeg pleide å møte dem etter å ha vært borte i mellom 20 og 50 dager, alt etter hvor langt borte fra Iraklion jeg hadde vært.

Jeg kan fremdeles huske hvor ensom jeg følte meg en ettermiddag, spesielt med tanke på at mine kristne brødre og søstre i Iraklion skulle ha sitt faste møte den kvelden. Jeg hadde så lyst til å treffe dem at jeg bestemte meg for å gå de 25 kilometerne som skilte meg fra dem. Jeg har aldri gått så fort. Hvor oppmuntrende var det ikke å nyte det hyggelige samværet med brødrene den kvelden og billedlig talt fylle mitt åndelige reservoar!

Det tok ikke så lang tid før mine iherdige bestrebelser i forkynnelsesarbeidet begynte å bære frukt. Akkurat som på apostlenes tid ’fortsatte Jehova hver dag å føye dem som ble frelst, til oss’. (Apostlenes gjerninger 2: 47) Antallet av Jehovas tilbedere på Kreta begynte å vokse. Etter hvert som andre sluttet seg til meg i tjenesten, følte jeg meg ikke lenger alene. Vi måtte utholde fysiske anstrengelser og hard motstand. Maten vår bestod av brød, i tillegg til egg, olivener og grønnsaker som vi fikk i bytte for litteratur som velvillig innstilte mennesker tok imot.

I byen Ierápetra, i den sørøstlige delen av Kreta, forkynte jeg for Minos Kokkinakis, som var tøyhandler. Jeg gjorde meg iherdige bestrebelser for å starte et bibelstudium med ham, men han hadde dårlig tid på grunn av sin travle livsstil. Da han endelig bestemte seg for å ta studiet alvorlig, foretok han imidlertid drastiske forandringer i sitt liv. Han ble en veldig nidkjær og aktiv forkynner av det gode budskap. Disse forandringene gjorde inntrykk på Emmanuel Paterakis, en 18-åring som var ansatt hos Kokkinakis, og han bad snart om å få noe bibelsk litteratur. Hvor glad var jeg ikke for å se ham gjøre fine åndelige framskritt og til slutt bli misjonær!a

I mellomtiden hadde menigheten hjemme i den landsbyen jeg kom fra, vokst til 14 forkynnere. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen da jeg leste et brev fra min kjødelige søster Despina, som fortalte at hun og foreldrene mine hadde tatt imot sannheten og nå var døpte tilbedere av Jehova!

Forfølgelse og forvisning

Den gresk-ortodokse kirke begynte å se på forkynnelsesarbeidet vårt som en ødeleggende gresshoppeplage og var fast bestemt på å knuse oss. I mars 1938 ble jeg ført fram for statsadvokaten, som krevde at jeg straks forlot området. Jeg svarte at forkynnelsesarbeidet vårt var samfunnsgagnlig og pålagt oss av en høyere myndighet, vår konge, Jesus Kristus. — Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8.

Dagen etter ble jeg innkalt til den lokale politistasjonen. Der fikk jeg vite at jeg ble betraktet som en fare for offentligheten, og jeg ble dømt til et års forvisning til øya Amorgos i Egeerhavet. Noen dager senere ble jeg ført i håndjern til denne øya med båt. Det var ingen andre vitner for Jehova på Amorgos. Tenk deg derfor hvor overrasket jeg ble seks måneder senere, da jeg fikk høre at et annet vitne var blitt forvist hit! Hvem kunne det være? Jo, det var Minos Kokkinakis, som jeg hadde studert Bibelen med på Kreta. Hvor glad var jeg ikke for det åndelige fellesskap jeg kunne ha med ham! Noe senere hadde jeg det privilegium å døpe ham i sjøen utenfor Amorgos.b

Kort tid etter at jeg kom tilbake til Kreta, ble jeg arrestert på nytt, og denne gangen ble jeg forvist til den lille byen Neapolis i seks måneder. Da denne tiden var omme, ble jeg arrestert, fengslet i ti dager og deretter sendt til en øy for forviste kommunister for å være der i fire måneder. Jeg innså sannheten i apostelen Paulus’ ord: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» — 2. Timoteus 3: 12.

Økning til tross for forfølgelse

Under den tyske okkupasjonen av Hellas i årene fra 1940 til 1944 stoppet forkynnelsesarbeidet nesten helt opp. Men etterpå ble Jehovas folk i Hellas hurtig reorganisert, og vi begynte igjen å forkynne. Vi prøvde å ta igjen den tiden vi hadde mistet, og gjorde nidkjært det vi kunne i tjenesten for Guds rike.

Som ventet flammet den religiøse motstanden opp igjen. Gresk-ortodokse prester tok ofte loven i egne hender. I en landsby var det en prest som samlet en pøbelflokk mot oss. Presten selv begynte å slå meg, mens sønnen hans gjøv løs på meg bakfra. Jeg stormet bort til et hus i nærheten for å få hjelp der, mens partneren min ble dratt med til torget i landsbyen. Der rev pøbelen litteraturen hans i stykker, og en kvinne ropte fra balkongen sin: «Drep ham!» Til slutt ble vi hjulpet bort av en lege og en politimann som kom forbi.

Senere, i 1952, ble jeg igjen arrestert og dømt til fire måneders forvisning i Kastelli Kissamos på Kreta. Like etterpå fikk jeg opplæring i å besøke menighetene og styrke dem åndelig sett. Etter å ha tjent som reisende tilsynsmann i to år giftet jeg meg med en trofast kristen søster, som i likhet med søsteren min het Despina, og hun har vært og er fortsatt en lojal tilbeder av Jehova. Etter bryllupet ble jeg utnevnt til spesialpioner i byen Kania på Kreta, der jeg fremdeles tjener.

I løpet av de nesten 70 årene jeg har vært i heltidstjenesten, har jeg gjennomarbeidet det meste av Kreta — en øy som er nesten 8300 kvadratkilometer stor og omkring 25 mil lang. Jeg har hatt den store glede å se den håndfull Jehovas vitner som fantes på øya i 1930-årene, øke til over 1100 aktive forkynnere av Guds rike i dag. Jeg takker Jehova for at han har gitt meg muligheten til å ha en andel i å hjelpe mange av disse til å tilegne seg nøyaktig kunnskap fra Bibelen og få et vidunderlig håp for framtiden.

Jehova, «min Redningsmann»

Erfaringen har lært meg at det krever utholdenhet og tålmodighet å hjelpe folk til å lære den sanne Gud å kjenne. Jehova hjelper oss gavmildt til å framelske disse sårt tiltrengte egenskapene. I løpet av de 67 årene jeg har vært i heltidstjenesten, har jeg gjentatte ganger grunnet over apostelen Paulus’ ord: «På alle måter anbefaler vi oss som Guds tjenere — ved å utholde mye, ved trengsler, ved nødssituasjoner, ved vanskeligheter, ved slag, ved fengsler, ved uroligheter, ved strev, ved søvnløse netter, ved perioder uten mat.» (2. Korinter 6: 4, 5) Særlig i de første årene hadde jeg veldig dårlig råd. Men Jehova sviktet aldri meg og min familie. Han har hele tiden vist seg å være en mektig Hjelper. (Hebreerne 13: 5, 6) Vi erfarte alltid hans kjærlige hånd når det gjaldt å samle inn sauene og å dekke våre daglige behov.

Når jeg tenker tilbake og ser at ørkenen har blomstret åndelig talt, er jeg overbevist om at mitt arbeid ikke har vært forgjeves. Jeg brukte min ungdoms kraft på den mest gagnlige måten. Min løpebane i heltidstjenesten har vært mer meningsfylt enn enhver annen karriere. Nå som jeg er blitt gammel, kan jeg av hele mitt hjerte oppfordre yngre mennesker til å ’tenke på sin Store Skaper i sin ungdoms dager’. — Forkynneren 12: 1.

Til tross for at jeg er 91 år gammel, er jeg fremdeles i stand til å bruke mer enn 120 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned. Jeg står opp hver dag kl. 7.30 og forkynner for folk på gaten og i butikker og parker. Jeg leverer gjennomsnittlig 150 blad i måneden. Nå har jeg fått problemer med hørselen og hukommelsen, og det gjør livet litt vanskeligere, men mine kjærlige åndelige brødre og søstre — min store åndelige familie — så vel som familiene til mine to døtre har vist seg å være til stor hjelp for meg.

Først og fremst har jeg lært å stole på Jehova. Han har hele tiden vist seg å være min «klippe og min borg og min Redningsmann». — Salme 18: 2.

[Fotnoter]

[Bilder på sidene 26 og 27]

Under: Sammen med min kone; til venstre: I 1927; motsatt side: Sammen med Minos Kokkinakis (til venstre) og et annet vitne på Akropolis i 1939, kort tid etter at jeg kom tilbake etter å ha vært forvist