Ikke engang en jernlunge kunne hindre henne i å forkynne

Noen ganger krever det mot bare å leve videre. Dette er en fortelling om en som hadde et slikt mot. Hun het Laurel Nisbet.

LAUREL ble født i Los Angeles i 1912 og vokste opp og ble en livsglad ung kvinne som elsket livet og familien sin. Under normale omstendigheter var det å være gift og ha to barn å ta hånd om en lett oppgave for henne, men i 1948 ble hennes kjærlighet til livet satt på en nesten ufattelig prøve. Hun ble rammet av det dødelige polioviruset.

Etter at hun hadde hatt influensalignende symptomer i noen dager, kunne hun til slutt ikke røre seg. Mannen hennes tok henne med til sentralsykehuset, hvor det også var mange andre som hadde fått polio. Ettersom sykehuset var overfylt, ble hun nødt til å ligge på gulvet i korridoren mens hun ventet på å bli lagt i en jernlunge, og hun ble grepet av frykt. Hvert åndedrag krevde store anstrengelser. Da en jernlunge endelig var tilgjengelig, var det en lettelse for henne å bli plassert i den. Nå fikk hun endelig tilbake den dyrebare livspusten.

Jernlungen ble oppfunnet for at den skulle være til hjelp for folk som ble rammet av polio, som medfører at brystmuskulaturen kan bli rammet. Opprinnelig var det meningen at det å bli lagt i en jernlunge skulle være en midlertidig løsning mens man ventet på at pasientens muskler skulle helbredes, slik at vedkommende kunne puste selv. Men til Laurels overraskelse og verdens forskrekkelse ble disse apparatene for kunstig åndedrett et varig hjem for mange av pasientene. Laurel levde 37 år liggende på ryggen i en jernlunge. Hun er den poliopasienten i verden som har overlevd lengst i en jernlunge.

Var dette den eneste grunnen til at hun ble kjent? Slett ikke. Laurel var en ung kvinne i 30-årene da hun ble plassert i lungen. Hun hadde to barn å oppdra og en mann å ta seg av. Til å begynne med var hun helt fortvilt. Så, etter at hun hadde syntes synd på seg selv i en dags tid, bestemte hun seg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Etter en tid tok mannen henne med seg hjem, og hun begynte å bygge opp livet sitt igjen. Hun lærte seg å styre hjemmet sitt fra jernlungen.

Prøv å forestille deg dette. Bare hodet hennes befant seg på utsiden av respiratoren. En plastkrage og en metallstang som presset kragen mot kragebenet hennes, holdt sylinderen lufttett. Under tanken var det en belg som forandret lufttrykket i tanken. Omkring 15 ganger i minuttet drog belgen, som fungerte som en pumpe, luft ut av tanken. Dette fikk brystkassen hennes til å heve seg, slik at det kom luft inn i lungene gjennom munnen eller nesen. Når belgen trakk seg sammen og det ble presset luft inn i tanken igjen, falt brystkassen sammen, slik at hun pustet ut. Det var med andre ord forandringene i lufttrykket som fikk jernlungen til å virke som den skulle, og det var derfor den måtte være lufttett ved kragen. Laurel kunne bevege hodet, men det var også alt. Hun var helt lam fra nakken og ned. Hun kunne se omgivelsene sine ved hjelp av et speil som var festet over respiratoren hennes, og som var stilt inn mot et annet speil som hang på den motsatte veggen. På denne måten kunne hun se inngangsdøren og alle som kom inn.

Hun blir et av Jehovas vitner

En dag fikk hun besøk av Del Kuring, et av Jehovas vitner. Hun spaserte rett inn i Laurels stue og begynte å lære henne Bibelens vidunderlige sannheter. Laurel hadde respekt for Guds Ord og lyttet med et åpent sinn og et åpent hjerte. Det ble opprettet et bibelstudium, og det førte til at hun i 1965 innviet seg til Gud og ble et av Jehovas vitner. Nå hadde hun enda mer å leve for. En dag ville hun kunne gå omkring igjen og glede seg over å leve i det paradiset som Gud opprinnelig hadde tiltenkt menneskene. Og for en glede hun følte da datteren Kay tok imot hennes nye tro!

Du spør kanskje: ’Hvordan ble hun døpt?’ Hun kunne ikke bli døpt. Ettersom hun ikke kunne puste selv, var det umulig for henne å bli døpt i vann. Hun kunne aldri komme til Rikets sal. Hun var aldri til stede på et stevne. Hun så ikke sin egen datter bli døpt. Men hun utrettet mer i tjenesten for Jehova enn mange kristne som ikke har noe handikap.

Du skjønner, Laurel var en forkynner av det gode budskap. I løpet av de 37 årene hun lå i denne jernlungen, hjalp hun 17 personer til å komme til nøyaktig forståelse av Bibelens sannhet. Hvordan greide hun det? Hun kunne selvsagt ikke gå fra hus til hus, slik de fleste forkynnerne har det privilegium å kunne gjøre. Men hun kunne forkynne for de mange som arbeidet i omsorgstjenesten hjemme hos henne. Jeg hadde det privilegium å være en av dem.

Jeg var i ferd med å utdanne meg til sykepleier i 1972 og begynte å arbeide i omsorgstjenesten hjemme hos henne. På slutten av arbeidsskiftet var det tid til overs som Laurel og jeg kunne bruke til å prate og bli kjent med hverandre. En dag sa hun: «Nå vil jeg gjerne at du leser for meg.» Da jeg gikk med på det, bad hun meg om å ta fram en liten, blå bok som hadde tittelen «Den sannhet som fører til evig liv». Jeg spurte henne hvor jeg skulle begynne, og da sa hun bare: «Begynn med det første kapitlet.» På den måten ble det startet et bibelstudium, og også jeg ble et innviet vitne for Jehova.

Laurels respirator var synlig gjennom det store panoramavinduet på husets forside. Hun bodde ved en trafikkert gate i byen La Crescenta, så alle som gikk forbi, kunne se respiratoren. Dette vakte mye sympati og stor nysgjerrighet hos forbipasserende, og fremmede stakk ofte innom for å hilse på henne. Hun var alltid glad for å treffe folk og knyttet mange vennskap på denne måten. Hun forkynte også for disse menneskene. Det at hun frimodig forkynte om Jehova og om det håpet hun hadde for framtiden, gjorde inntrykk på folk og utgjorde et godt vitnesbyrd om Jehovas navn.

Laurel sov svært lite. Det var vanskelig for henne å bli trett, ettersom hun ikke kunne bevege seg. Støyen fra belgen under respiratoren, som hele tiden var i gang, holdt henne våken. Hva brukte hun disse timene til? Hun snakket med sin himmelske Far. Hun benyttet seg fullt ut av muligheten til å kommunisere med ham ved hjelp av inderlig bønn. Jeg er sikker på at hun bad om å få styrke og om at hun måtte bli i stand til å holde ut, men hun bad sikkert enda oftere for sine kristne brødre og søstre. Hun var svært medfølende og takket Jehova hver dag for de velsignelsene hun hadde fått del i.

Når reisende representanter for Jehovas vitner kom til stedet, besøkte de alltid Laurel. Etter å ha vært hos Laurel pleide mange av dem å si at det var de som var blitt oppbygd! Slik var hun. Hun var alltid positiv og glad og var hele tiden på utkikk etter muligheter til å avlegge et vitnesbyrd om sannheten.

Hun hadde mange opprivende opplevelser, flere enn jeg kan komme inn på her. En gang måtte hun på sykehuset for å bli operert øyeblikkelig for blindtarmbetennelse, og det kom en sykebil fra sentralsykehuset for å hente henne. Blindtarmen hennes var sprukket, så hun ble raskt trillet inn i sykebilen og kjørt til sykehuset i hui og hast. Legen måtte gjennomføre operasjonen uten bedøvelse. I 1950-årene visste man nemlig ikke hvordan man skulle gi bedøvelse til en pasient som lå i jernlunge.

Mange operasjoner, men uten blod

Hun utholdt slike prøvelser som kreft, større operasjoner og kroniske hudlidelser. Det var svært frustrerende for henne når hun kjente at det klødde, og ikke kunne klø seg selv, men måtte ha hjelp. Selv om musklene hennes var lammet, hadde hun følelse i hele kroppen. Dette var bra for henne, for på denne måten unngikk hun å få liggesår. Hun var svært nøye med å få huden sin pleid. Vi måtte være fire for å snu henne og vaske henne skikkelig en gang i uken. Dette var en påkjenning for Laurel, men hun klarte det, akkurat som hun klarte alt annet i livet sitt.

Det var morsomt og hyggelig å være sammen med henne disse stundene, selv om det var et vanskelig arbeid. Når vi brettet kragen opp slik at den sluttet så tett som mulig rundt halsen hennes, pleide hun å bite tennene sammen og si: «Åh, Djevelens egen oppfinnelse!» Ja, Laurel visste hvem hun kunne klandre for at hun var i en slik elendig forfatning. Det hele begynte med at Satan fikk de to første menneskene til å vende Jehova ryggen, noe som brakte synd, sykdom og død over menneskeheten.

Laurel var nok lam i fysisk forstand, men slett ikke i åndelig forstand. Hun benyttet alle anledninger til å fortelle folk om sitt håp om å få leve i paradiset. Også helt på slutten av sitt liv, da hun måtte ha øyeblikkelig hjelp og gjennomgå en operasjon, greide hun å ta et standpunkt for rettferdigheten. Det var i 1985, og Laurel var 72 år gammel. Da tiden for operasjonen nærmet seg, kom legen inn til henne og sa at de ikke kunne gjennomføre operasjonen uten å bruke blod. Laurel var nå så svak at hun knapt kunne snakke, så datteren Kay forklarte legen at moren ikke ønsket å ta imot blod. Laurel hadde kanyler i halsen og kunne bare så vidt hviske. Hele kroppen hennes var forgiftet på grunn av en tilstopping i tarmen, og hun så nesten ut som om hun var død.

Legen sa imidlertid at han måtte høre dette standpunktet vedrørende blod fra Laurel selv. Vi hvisket i øret hennes: «Laurel, du må selv fortelle legen om blodet.» Til min forbløffelse sperret hun plutselig øynene opp, og med høy stemme begynte hun å snakke til legen om sitt standpunkt vedrørende blod. Hun siterte skriftsteder og forklarte at Jehovas vitner mener at det å ta imot en blodoverføring ville være en synd mot Gud. Jeg kommer aldri til å glemme det hun sa videre: «Doktor, hvis du berger livet mitt og jeg våkner og oppdager at du har krenket kroppen min, kommer jeg til å ønske at jeg var død, og arbeidet ditt vil ha vært helt forgjeves.» Da legen hørte dette, ble han ikke bare overbevist om hva som var hennes standpunkt, men ble også forbløffet over hvor sterk hun var. Han gikk med på å rette seg etter hennes ønsker.

Laurel gjennomgikk en operasjon som varte i fire timer, og som var delvis vellykket. Etter operasjonen tok legene henne ut av jernlungen for første gang på 37 år og la henne i en sykehusseng. De koblet henne til en moderne respirator ved hjelp av trakeotomi. Det var dette hun hadde fryktet mest. Ettersom den moderne respiratoren nå var festet til en kanyle i luftrøret, kunne hun ikke snakke. Hun fikk panikk, for hun følte at hun ikke fikk nok luft. Tre dager senere, den 17. august 1985, døde hun som følge av komplikasjoner som hadde sammenheng med operasjonen.

Jeg husker det siste hun sa til meg — sannsynligvis hennes siste ord — like før hun fikk bedøvelse. Hun sa: «Chris, du må aldri forlate meg.» Når jeg nå ser framover mot slutten av denne gamle tingenes ordning og mot den kommende oppstandelsen, drømmer jeg om den dagen da jeg kan omfavne min venninne Laurel Nisbet og si: «Her er jeg. Jeg har ikke forlatt deg.» — Fortalt av Christine Tabery.