Fri! — etter 20 års fangenskap
Fortalt av Nancy Yuen
«VÅKN OPP!»s korrespondent i Hongkong skriver:
Ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Hongkong er Betel-familien nokså vant til å få besøk fra utlandet. Men torsdag den 15. februar 1979 skjedde det noe helt spesielt. Da fikk vi besøk av Nancy Yuen, et trofast vitne for Jehova som nettopp hadde kommet fra Kina etter 20 års fangenskap. «Jeg er så lykkelig over å være sammen med dere. Jeg har endelig funnet familien min,» sa hun.
Vi hadde alle hørt om Nancy Yuen og om hennes trofasthet, men nå var hun hos oss og kunne selv fortelle sin historie. Den begynte i 1949, og dette er hva hun fortalte oss:
DET var for omkring 30 år siden at Stanley Jones, en av Selskapet Vakttårnets misjonærer, første gang besøkte oss i Shanghai i Kina. Jeg var da gift og hadde to barn. Det han fortalte om Jehova Gud og hans hensikt med menneskene, fant jeg meget interessant.
Jeg ble døpt i 1950 og fortsatte å studere flittig for å forbedre min kunnskap og forståelse. Jeg er glad for at jeg helt fra begynnelsen av tok mitt kristne ansvar svært alvorlig, for hvis jeg ikke hadde gjort det, ville jeg aldri ha kunnet holde stand under de prøvelser som lå foran meg.
I 1954 hadde jeg fire små barn og tok også aktivt del i å forkynne det gode budskap om Jehovas rike. I begynnelsen av 1956 hadde det kommunistiske styre full kontroll over Shanghai. Vi begynte å bli advart om at vi måtte slutte å forkynne og begrense vår virksomhet til Rikets sal. Jeg følte imidlertid at jeg måtte fortsette å utføre vårt gudgitte oppdrag med hensyn til å forkynne, så jeg fortsatte å ta del i arbeidet fra dør til dør.
Jeg ble arrestert flere ganger og forhørt. Av og til ble jeg holdt i forvaring i fem timer og av og til i tre dager. Ettersom min mann hadde flyttet til Hongkong i 1953, søkte jeg i mellomtiden om tillatelse til å slutte meg til ham der. Myndighetene sa at jeg ville få tillatelse på betingelse av at jeg sluttet å forkynne. Jeg nektet å slutte å forkynne og fikk derfor aldri noen tillatelse.
De kommunistiske embetsmennene var sterkt irritert over min faste beslutning om å fortsette å forkynne. Under et av forhørene fikk jeg vite at jeg måtte være den mest stedige person i hele Kina. I slutten av 1956, etter at jeg hadde vært arrestert seks ganger fordi jeg forkynte, ble jeg igjen tatt i forvaring da en beboer underrettet myndighetene om at jeg forkynte fra hus til hus. Denne gangen ble jeg ikke løslatt igjen.
FANGENSKAPET BEGYNNER
Jeg hadde vokst opp i en lykkelig familie og hadde selv stiftet familie. Nå var jeg blitt skilt fra dem alle sammen og satt alene i en mørk celle med håndjern på. Jeg brast i gråt. Jeg følte meg så svak og hjelpeløs. Det så ikke ut til å være noen utvei. Men det varte ikke lenge før jeg begynte å tenke på det som står i Bibelen om at Jehova er «den Gud som gir all trøst», og som styrker sine tjenere. (2. Kor. 1: 3, 4) Det var da jeg vendte meg til ham i oppriktig bønn.
Fra da av ba jeg regelmessig til Jehova og følte at jeg ble sterkere og sterkere for hver dag. Fangevokterne hadde lagt merke til at jeg ba med hendene foran meg, særlig ved måltidene. De tvang derfor armene mine bak på ryggen og satte på håndjernene over albuene. Etter tre dager var både armer og hender nokså oppsvulmet. Dette hindret meg naturligvis ikke i å be. Men den dag i dag kan en se merker etter håndjernene over albuene mine.
Jeg ble holdt i forvaring i fire år, og i løpet av denne tiden ble jeg stadig forhørt. De ville at jeg skulle forråde de to misjonærbrødrene og si at Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap var agent for imperialismen. Dette kunne jeg ikke gjøre. Jeg benyttet disse anledningene til å avlegge et vitnesbyrd for embetsmennene og fortelle dem hva Guds Ord sa. En av dem sa at han hadde forhørt representanter for alle de forskjellige religiøse gruppene, og de hadde alle inngått kompromiss. Men han beundret mitt mot og min nidkjærhet. Han sa: «Det er en stor skam at du ikke ble omvendt til kommunismen før du ble omvendt til kristendommen, for vårt parti trenger folk som er like overbevist i sin sak som det du er.» I 1960 ble jeg dømt til ti års fengsel, og soningen skulle begynne fra det tidspunkt jeg ble tatt i forvaring i 1956.
I 1961 ble jeg flyttet til en arbeidsleir ute på landet, og der hadde jeg anledning til å dele det «gode budskap» med mine medfanger. Jeg sluttet aldri å forkynne, og etter hvert som tiden gikk, ble jeg mer frimodig. Ved én anledning forkynte jeg for en gruppe på 12 stykker som lyttet oppmerksomt. Dette gikk ikke upåaktet hen. Jeg ble satt i fengsel i 19 dager, og så ble det lagt enda to år til den opprinnelige straffen. Disse 12 årene gikk fort.
LØSLATT OG TILBAKE TIL FENGSLET
I 1968 ble jeg løslatt fra arbeidsleiren, men det ble lagt visse restriksjoner på mine bevegelser. Jeg kunne nå arbeide og fikk omkring 50 kroner i måneden i lønn. I løpet av denne tiden fikk jeg tillatelse til å flytte fra en arbeidsleir til en annen, og moren min flyttet til det samme området for å være i nærheten av meg.
Jeg fikk lov til å dra fra sted til sted og la ut på en reise som førte meg til en rekke byer, deriblant Anching, Hangchow, Nanking og Shanghai. Jeg besøkte venner og slektninger og delte Rikets sannheter med dem og med alle dem de kjente, og som de presenterte meg for. Det gikk nesten et år, og jeg søkte igjen om å få reise fra Kina og slutte meg til min mann i Hongkong. For å få denne tillatelsen ble jeg bedt om å dra tilbake til Chinsang, hvor jeg hadde arbeidet, og hvor min mor bodde. Før jeg kom til Chinsang, ble jeg imidlertid arrestert og brakt til en politistasjon og holdt i forvaring i ti dager. Politiet forhørte to familier som jeg hadde forkynt for. Resultatet var at jeg ble sendt tilbake til Chinsang og satt i fengsel etter å ha vært fri i to år.
OFFENTLIG RETTSSAK
Jeg ble igjen forhørt til stadighet. Politisjefen betegnet meg som stedig og sa at det var best jeg tilsto alle mine «forbrytelser», ellers ville det bli svært vanskelig for meg. Jeg fortalte ham det jeg tidligere hadde sagt når jeg hadde snakket med andre, og gjorde det på en slik måte at jeg fikk avlagt et godt vitnesbyrd om Guds rike og hans kommende, nye ordning. Jeg gjorde det klart for politisjefen at alle regjeringer måtte vike plassen for Guds rike. (Dan. 2: 44) Alt det jeg sa, ble omhyggelig notert.
Jeg ble deretter ført gjennom gatene sammen med ni mannlige fanger. De hadde begått slike forbrytelser som tyveri, mord og voldtekt. Hver av oss bar en plakat som viste hvilken forbrytelse vi hadde begått. I nærvær av 1000 mennesker som var samlet i en stor skolegård, leste politisjefen opp mine «forbrytelser» over høyttaleranlegget. Han leste opp alt det jeg hadde sagt. Jeg var lykkelig over at han på denne måten i virkeligheten avla et fint vitnesbyrd for flere mennesker i byen enn jeg hadde gjort.
Senere fikk jeg vite at undersøkelsene av min forkynnelsesvirksomhet hadde omfattet over 100 mennesker i ni forskjellige provinser. En embetsmann ved en lavere instans hadde sagt at jeg var en svært sta person som ikke kunne bli resosialisert, og som derfor burde henrettes. Men en høyere embetsmann var ikke enig i dette, og jeg ble derfor dømt for annen gang; denne gangen til 20 års fengsel.
I de neste fire årene fulgte jeg hver dag den samme rutinen. Jeg fikk lov til å komme ut av cellen tidlig om morgenen for å vaske klær og bade og ble så innesperret i cellen til om kvelden, da jeg fikk lov til å gå ut igjen en liten stund for å hente inn vasketøyet. Deretter ble jeg låst inn i cellen for å være der hele natten.
Den 1. november 1978 fikk jeg beskjed om at jeg ville få tillatelse til å reise fra Kina og slutte meg til min mann i Hongkong. I slutten av januar 1979 ble min mann og jeg og de fire barna våre forent som en familie for første gang på 26 år!
JEHOVA HOLDT MEG OPPE
Livet i fengslet og i arbeidsleiren var svært spartansk, men jeg hadde alltid nok å spise og tilstrekkelig med klær. Kosten besto hovedsakelig av ris og grønnsaker, og omkring fire ganger i året fikk vi også kjøtt. Det var en sunn kost, og jeg holdt meg sunn og frisk. Jeg holdt sinnet i virksomhet ved å framkalle skriftsteder og sannheter som jeg tidligere hadde lært, i erindringen. Jeg var alltid på utkikk etter anledninger til å dele mitt håp med andre, og dette hjalp meg til å være travelt opptatt og lykkelig.
Under alle de prøvelser jeg ble utsatt for, følte jeg meg aldri forlatt. Jeg ba regelmessig om veiledning til alltid å gjøre det som var rett. Jeg ba om styrke og mot til å holde ut. Når jeg hadde bedt, følte jeg meg alltid forvisset om at jeg ikke hadde gjort noe galt, og at det var rett av meg å følge den handlemåte jeg fulgte. Jeg kan oppriktig si at bønn hjalp meg til å holde meg nær til Jehova, så nær at jeg undertiden følte det som om jeg nesten kunne se ham. Jeg tenkte mange ganger på forsikringen i Jesaja 66: 2, som sier at Gud ser til «de hjelpeløse som kjenner seg knust». Dette var alltid en kilde til styrke og til stor trøst for meg.
Da vi spurte Nancy Yuen om hun fant det vanskelig å utholde embetsmennenes og politiets stadige forhør, svarte hun:
Til å begynne med tok det nok litt tid før jeg ble vant til det. Men etter hvert som jeg begynte å tilpasse meg situasjonen, var det ikke så ille. Det er svært viktig at en får det rette syn på tingene. På et nokså tidlig tidspunkt under mitt fangenskap tenkte jeg på det som Jesus sa, og som står nedskrevet i Lukas 21: 14, 15: «Husk på at dere ikke behøver å tenke ut på forhånd hvordan dere skal forsvare dere. For jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi.» Jeg lærte meg derfor opp til ikke å engste meg for forhørene. Jeg betraktet dem som anledninger til å avlegge et vitnesbyrd for embetsmennene. Jeg hadde alltid noe jeg kunne fortelle dem om Jehova Gud og hans hensikt med menneskene, og det rette skriftstedet syntes alltid å dukke opp i sinnet ved de forskjellige anledninger.
Hva føler hun når hun nå ser tilbake på de 20 årene hun tilbrakte i fangenskap? Hun sier:
Det var det vel verdt, og jeg er takknemlig overfor min Gud, Jehova, for den anledning jeg hadde til å vise ham min kjærlighet og hengivenhet. Matteus 13: 45, 46 viser at Jesus sammenlignet Riket med en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en verdifull perle, solgte han alt det han eide, og kjøpte den. Jeg måtte gi opp alt, til og med mine små barn, for å være lojal mot Gud. Jehova har på ingen måte sviktet meg. Han holdt meg oppe og sørget for min familie på sin egen vidunderlige måte.
Da vi spurte Nancy Yuen om hun hadde et godt råd å gi sine kristne brødre og søstre, svarte hun tankefullt:
Vær aldri engstelig eller redd for de prøver dere måtte bli satt på. Vi bør alle vente å bli utsatt for prøvelser på en eller annen måte. Det er godt for oss å bli det. Prøvelser tukter og renser oss og viser hva slags kristne vi virkelig er. De viser oss hvor sterk vår tro er, og på hvilket område den kan styrkes. Jeg føler meg mye sterkere i troen i dag som følge av de prøvelser jeg har vært utsatt for. Vær derfor aldri redd. Ved mange anledninger fant jeg stor trøst i apostelen Peters ord om å ’kaste alle bekymringer på Gud, for han har omsorg for oss’. (1. Pet. 5: 6, 7) Dere kan gjøre det samme.
Denne hengivne søsterens utholdenhet og lojalitet er et eksempel som er både oppmuntrende og trosstyrkende. I over 20 år har Jehovas vitner over hele verden husket sine kjære brødre og søstre i Kina i sine bønner. Nå har vi fått førstehånds opplysninger om hvordan Jehova på en kjærlig måte har sørget for dem og holdt dem oppe inntil nå.
Nancy Yuen besøkte Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Hongkong den 15. februar 1979. Den 16. februar var hun for første gang på 22 år til stede ved et kristent møte, og den 17. februar tok hun igjen del i forkynnelsen av Guds rike fra hus til hus sammen med sine kristne brødre. Vi takker Jehova for et slikt eksempel på trofasthet i vår tid, et eksempel som oppmuntrer alle sanne kristne til å fortsette å være lojale mot sin Gud, Jehova.
[Bilde av Nancy Yuen på side 4]