«Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere»
FAMILIEN var ute på en deilig skogstur. Så kom Peter, yngstemann, bort fra de andre fordi han løp etter et ekorn nedover en bakke. Plutselig skyet det til, og det begynte å regne. Først regnet det bare litt, men etter hvert pøste det ned. Familien skyndte seg å pakke sammen sakene sine og løp til bilen. Og alle lurte på hvor det var blitt av Peter.
I mellomtiden prøvde Peter å finne tilbake til familien. Det var vanskelig å se framfor seg, og stien opp bakken var blitt glatt av regnet. Plutselig virket det som om bakken forsvant under føttene på ham. Han snublet og falt ned i et dypt hull han ikke hadde sett. Han prøvde å klatre opp, men sidene var for glatte.
Regnvannet rant nedover bakken og fylte hullet med gjørme. Peter stod rett og slett i fare for å drukne. Men så fant faren ham og drog ham opp med et tau. Etterpå fikk Peter kraftig skjenn for at han hadde gått bort fra de andre. Men der han lå inntullet i tepper i morens armer, gjorde det ingenting om han fikk skjenn.
Denne opplevelsen illustrerer godt hva som skjer med noen som en gang har vært blant Guds folk. De har falt ned i det dype hullet som denne tingenes ordning utgjør, og prøver desperat å komme seg opp og i sikkerhet — tilbake til Jehovas organisasjon. Så godt det er å vite at Jehova er barmhjertig og er rede til å kaste et ’tau’ ned til dem for å hjelpe dem i sikkerhet igjen!
Jehovas barmhjertighet
I det gamle Israel, da byggingen av templet var fullført, bad Salomo en innvielsesbønn hvor han bønnfalt Jehova om å lytte til dem som bad vendt mot templet. Så sa han: «Det kan hende at folket [israelittene] synder mot deg — for det fins ikke noe menneske som ikke synder — og du blir harm på dem og gir dem i fiendens vold, så han tar dem til fange . . . Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber deg om nåde der i landet . . . da må du høre deres inderlige bønner i himmelen der du troner, og hjelpe dem til deres rett.» — 1. Kongebok 8: 46—49.
Mange ganger i Israels historie gjorde Jehova som Salomo hadde bedt om. Om og om igjen vendte hans folk seg fra ham og forlot ham. Så skjønte de hvor galt de hadde handlet, og vendte tilbake og søkte ham. Og Jehova tilgav dem. (5. Mosebok 4: 31; Jesaja 44: 21, 22; 2. Korinter 1: 3; Jakob 5: 11) Gjennom Malaki oppsummerte Jehova hvordan han hadde handlet med sitt folk i tusen år, da han sa: «Dere har helt siden fedrenes tid forlatt mine forskrifter og ikke holdt dem. Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere.» — Malaki 3: 7.
Grunner til at noen snubler
En rekke personer som har tilhørt Guds folk i vår tid, har gjort som israelittene og vendt seg bort fra Jehovas organisasjon. Hvorfor? Enkelte jager etter noe som til å begynne med virker uskyldig, akkurat som Peter løp etter ekornet. Det var det som skjedde med Ada. Hun forteller: «Det var vanlig at alle vi som jobbet sammen, tok spisepausen sammen på en restaurant i nærheten midt på dagen. Så da de bad meg med på en kopp kaffe på slutten av dagen, var det ikke vanskelig å si ja til det. Jeg tenkte som så at jeg ikke brukte tid jeg skulle ha brukt til møtene eller forkynnelsen. Jeg skjønte ikke at jeg på den måten unnlot å følge prinsippet i 1. Korinter 15: 33.
Snart ble jeg med dem på ridning om lørdagene. Så ble jeg med dem på kino og teater. Det førte til at jeg gikk glipp av noen møter. Til slutt gikk jeg ikke på møter i det hele tatt, og jeg deltok heller ikke i forkynnelsesarbeidet. Da det gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje, hadde jeg ikke lenger forbindelse med organisasjonen.»
I andre tilfelle kan grunnen være en alvorlig, skjult synd som får en til å føle at en ikke er verdig til å tjene Gud. (Salme 32: 3—5) Eller det kan være at en tar anstøt av noe som kristne trosfeller har sagt eller gjort, fordi en ikke forstår at ’det ikke fins noe menneske som ikke synder,’ som Salomo sa. — 1. Kongebok 8: 46; Jakob 3: 2.
Andre igjen mister motet når de blir tuktet. (Hebreerne 12: 7, 11) En materialistisk livsstil har også fått mange til å slutte å tjene Gud. I sin streben etter verdslig suksess er de ofte blitt så oppslukt av verdslig arbeid at det ikke er blitt rom for tjenesten for Gud i deres liv. (Matteus 13: 4—9; 1. Timoteus 6: 9, 10) Befinner slike personer seg i en håpløs situasjon?
Vil du ta imot Jehovas innbydelse?
En gang sa Jesus noe som det var vanskelig å forstå, og noen tok anstøt. Beretningen sier: «Mange av hans disipler [gikk] av sted til de ting som lå bak dem, og ville ikke lenger gå sammen med ham.» Men det var ikke alle som tok anstøt. Den bibelske beretningen sier videre: «Jesus sa derfor til de tolv: ’Dere vil vel ikke gå, dere også?’ Simon Peter svarte ham: ’Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.’» (Johannes 6: 66—68) Jesu apostler skjønte at det ville ha vært katastrofalt å forlate Jesus.
Noen av dem som blir borte, kommer etter hvert til samme konklusjon. De innser at det var et katastrofalt skritt å forlate Guds organisasjon, og at det bare er hos Jehova og Kristus de vil finne det ord som fører til liv. Når de innser dette, bør de også innse at det aldri er for sent å ombestemme seg, be Jehova om tilgivelse og komme tilbake til ham. Det var Jehova selv som kom med innbydelsen: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere.» — Malaki 3: 7.
Hvor kan egentlig en oppriktig kristen finne lykke, om ikke i tjenesten for Jehova? Hvis en person glir bort etter å ha tilhørt Guds organisasjon en tid, hva er det da som venter ham i verden utenfor? Det vil fort gå opp for ham at han nå er en del av en verden som blir mer og mer voldspreget. Han vil oppdage at han beskjeftiger seg med en tingenes ordning som er full av hykleri, løgn, bedrag og umoral, en verden som er like farlig og ubehagelig som det gjørmehullet som satte lille Peters liv i fare. Når han går i seg selv og skjønner at hans evige liv er i fare, bør han ikke kaste bort tiden, men skynde seg å søke hjelp for å komme seg ut av situasjonen. Men det er ikke sikkert det blir lett å komme tilbake.
Er du en som har prøvd å vende tilbake til Jehova, men som har erfart at det er vanskelig? Da skal du vite at du trenger hjelp. Og vær sikker på at dine brødre og søstre i Guds organisasjon er villig til å hjelpe deg. Men du må anstrenge deg for å vise Jehova hvilket ønske du har. Det er på tide at du ’går i deg selv’ og «vender om» til Jehova. — 1. Kongebok 8: 47.
Hjulpet til å komme tilbake
Ada forteller hva det var som hjalp henne til å vende tilbake til Jehova: «Akkurat i rette øyeblikk spurte den søsteren som hadde studert med meg, om jeg ville bli med henne på et kretsstevne. Hun var så hyggelig mot meg! Og hun bebreidet meg ikke i det hele tatt! Hun viste så stor kjærlighet. Det hadde gått et år siden siste gang jeg hadde vært på et møte, men jeg hadde tenkt over hvor tomt det var i verden, og over at det bak alt glitteret bare var tristhet, frustrasjon og umoral. Så jeg bestemte meg for å bli med på stevnet. Da jeg kom til stevnestedet, gikk jeg og satte meg på bakerste rad og gjemte meg i et mørkt hjørne. Jeg ville ikke at brødrene skulle se meg og stille spørsmål.
Men programmet kom med veiledning som jeg sårt trengte. Da det var over, hadde jeg bestemt meg for at jeg ikke bare skulle vende tilbake til Jehovas folk, men også skulle vie meg til ham av hele mitt hjerte. Brødrene tok imot meg med åpne armer, og ’den bortkomne’ vendte tilbake.» (Lukas 15: 11—24) Alt dette skjedde for lang tid siden, og Ada har nå vært i heltidstjenesten i over 25 år.
Et tilfelle med en annen som gikk bort fra Jehovas organisasjon, fikk et lignende utfall. Noen eldste gav José veiledning som var mer basert på egne meninger enn på bibelske prinsipper. José ble motløs og ergerlig og ble til slutt uvirksom. I åtte år var han skilt fra Guds folk, og i løpet av den tiden giftet han seg med en ikke-troende og lot et av de barna han fikk, bli døpt i den katolske kirke.
Til slutt fikk han hjelp da kretstilsynsmannen foretok noen hyrdebesøk hos ham og oppmuntret de eldste til å gjøre det samme. José kom tilbake til menigheten og ble lykkelig over å se at hans kone ble interessert i sannheten. Nå tjener han som eldste i menigheten. Som disse to opplevelsene viser, unnlater ikke Jehova å velsigne dem som tar imot hans kjærlige innbydelse til å vende tilbake.
For å få del i slike velsignelser må en imidlertid først sette pris på den hjelp som blir gitt, og reagere positivt på den. I de fleste menigheter husker brødrene dem som er blitt uvirksomme, og besøker dem fra tid til annen for å prøve å hjelpe dem. De som tar imot slik hjelp, viser at de setter pris på Jehovas barmhjertighet. — Jakob 5: 19, 20.
Det er så avgjort nå en må ta imot Jehovas innbydelse: «Vend tilbake til meg.» (Malaki 3: 7; Jesaja 1: 18) Vent ikke lenger. Verdensbegivenhetene finner sted i bemerkelsesverdig tempo. Det beste stedet å være på i den stormfylte tiden som ligger foran oss, er Jehovas organisasjon, hvor vi kan være trygge under hans beskyttelse. Det er bare de som søker tilflukt hos Jehova, som har et sikkert håp om å bli beskyttet mot hans harme på hans store vredesdag. — Sefanja 2: 2, 3.
[Bilde på side 30]
Vil du ta imot Jehovas innbydelse: «Vend tilbake til meg»?