«De fortalte meg at jeg aldri kom til å gå igjen»
DA ED var 20 år gammel, ble han utsatt for en alvorlig bilulykke. Da han kom til bevissthet, kunne han ikke reise seg. Han skjønte at han var blitt lam, men trodde at det bare var midlertidig. Ed gjenkalte i erindringen det som senere skjedde på sykehuset: «De fortalte meg at jeg aldri kom til å gå igjen.» Han var lam fra livet og ned.
«Jeg følte meg helt sønderknust da min sønn ble skadet,» forteller Eds far. «Han var en sunn og frisk ung mann, men nå var han ikke lenger i stand til å gå. Det var som om livet hans fikk en brå slutt.» Ed var en kristen forkynner på heltid, en pioner, som Jehovas vitner kaller det.
En annen ung mann i 20-årene, Bill, moret seg med å stupe ut i brenningen da han slo hodet mot en sandbanke. Plutselig kunne han ikke bevege seg eller puste. Takket være noen venner som befant seg i nærheten, druknet ikke Bill. Han var imidlertid lam fra halsen og ned. Leger fortalte Bill at heller ikke han kom til å gå igjen.
Den første reaksjonen
«Jeg ville begå selvmord,» sier Bill, «men klarte det ikke i sykehussengen.» Bill hadde tjenstgjort i Vietnamkrigen og hadde planer om å bli flyger. Da han ble skadet i 1969, ble alle hans forhåpninger knust, og han fant ingen grunn til å leve.
Ed reagerte annerledes da han fikk høre at han kom til å være lam for bestandig. «Jeg var ikke nedtrykt, og det skyldtes min tro på Guds løfter i Bibelen. Jeg var klar over at min tilstand kom til å bli som den var nå, men jeg visste også at den ikke kom til å bli slik for bestandig.» På grunn av det håp Ed har, har han nå i over 25 år klart å takle sin uførhet.
Det er nødvendig å møte utfordringen
Bill kjente derimot ikke til Guds løfter. Men en dag skjedde det noe som fikk ham til å gjøre noe med seg selv.
Da han hadde vært på sykehuset i åtte måneder, og så å si bare hadde eksistert, ble han trillet inn på badet for å bli barbert av en sykepleier. «Da jeg så i speilet, så jeg en person som ikke var meg,» forteller han.
Bill hadde vært en høy, sterk mann på 1,85 og hadde veid 90 kilo, men nå var han et beinrangel på bare 40 kilo. Han nektet å tro at den personen han så i speilet, var ham selv. Opplevelsen vekket en kampånd i ham som fikk ham til å ta imot den utfordring som hans handikap utgjorde. «Den kritiske tiden er det første året du lever med ditt handikap,» sier Bill, «for det er da du avgjør hvilken vei du skal gå.»
Vanskeligheter blir overvunnet
Ed er ikke nervøs av seg, men han innrømmer at han kan oppleve store svingninger i humøret. «Noen ganger kan jeg ikke gjøre noe så enkelt som å strekke meg etter noe,» forklarer Ed, «og jeg kan bli deprimert.»
Bill synes at den største vanskeligheten er å leve med en kropp som har sine begrensninger, og en hjerne som ikke har det. «Det er som å ha et sinn som blir drevet av en jetmotor, i en kropp som blir drevet av en oksekjerre,» sier han.
Skader i ryggmargen medfører også visse fysiske komplikasjoner, for eksempel manglende kontroll med vannlating og avføring, liggesår og pustevanskeligheter. Ed har hatt nyreproblemer helt siden han ble skadet, og opplever perioder da han i seks—sju dager har 40 i feber. Bill er også svært fortvilt fordi han ikke kan kontrollere vannlating eller avføring. Han sier: «Du blir aldri fortrolig med å ha en kropp som et spedbarn.»
Ed kommer med en inntrengende oppfordring til alle som har et handikap, nemlig å bli så uavhengig som mulig. «Forsøk å gjøre ditt beste for å gjøre ting selv,» sier han, «og du vil komme atskillig lenger.» Det er grunnen til at det første han gjorde da han forlot sykehuset, var å utstyre bilen sin slik at han kunne kjøre selv. Nå kan Ed til og med benytte seg av en spesialutstyrt lastebil i sitt arbeid som vaktmester, et arbeid han utfører på en utmerket måte.
«Forsøk å glemme ditt handikap,» er Bills råd. «Gå ut og lev ditt liv så godt du kan. Hvis du ikke ter deg som en som er handikappet, vil folk ikke behandle deg som en som er det.» Bill praktiserer selv dette. Han har med godt resultat eid og drevet en virksomhet og tar seg fram i sin golfcart, i sin rullestol og på krykker.
Hva kan gjøres?
Én hindring for den som har et handikap, kan sies å befinne seg hos dem som ikke er handikappet. Den beste måten å fjerne denne hindringen på er å vise forståelse. Handikappede mennesker ønsker å bli vist samme hensyn og forståelse som de som ikke er handikappet, nyter godt av.
Noen mennesker synes å føle seg truet eller ille til mote når de står overfor en som er ufør. Bill sier: «Egentlig er vi alle svekket på en eller annen måte. Noen er bare mer svekket enn andre.» De som er uføre, er rett og slett personer som tilfeldigvis ikke er i stand til for eksempel å gå, se eller høre som andre mennesker. Det er viktig at vi betrakter enhver svekkelse som situasjonsbetinget og ser hele personen.
«Jeg setter pris på at folk betrakter meg på samme måte som de betrakter andre,» sa Ed. «Se på meg. Se ikke på rullestolen.» Så fortalte han en opplevelse som han og hans kone hadde på en restaurant: «Servitrisen noterte først det som min kone skulle ha, og så spurte hun henne, ikke meg, om hva jeg ønsket. Jeg er ikke døv. Jeg kan bare ikke gå.»
«De fleste ønsker å ta hensyn til dem som er uføre,» forklarer Ed, «men de vet ikke hva de skal gjøre.» Hans råd er: «Det beste er å vente og finne ut hva du kan gjøre, før du straks gjør noe.»
Spør derfor først: «Kan jeg være til hjelp?» Eller: «Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Gå ikke ut fra at en som er ufør, ønsker din hjelp; det kan være at han ikke gjør det.
«Det største kompliment du kan gi en som er ufør,» sier Bill, «er å behandle ham som en som er normal, og å forholde deg til ham som du ville forholde deg til enhver annen.» Noen vil riktignok finne dette vanskelig. Det kan være en mental eller følelsesmessig barriere mellom dem og uføre mennesker. Men jo mer vi lærer dem å kjenne som enkeltpersoner, jo mindre vil vi tenke på deres uførhet.
Ed, som har tilhørt den samme menigheten av Jehovas vitner i mange år, forklarer: «De fleste av vennene tenker ikke på meg som en som er ufør. I vår offentlige forkynnervirksomhet skjer det faktisk at de ber meg om å foreta et gjenbesøk i et hus som har trappeoppgang og ti etasjer! Da sier jeg til dem at de heller må la en annen gjøre det.»
Blir Ed opprørt når hans venner glemmer å ta hans fysiske begrensninger i betraktning? Nei, tvert imot. Han sier: «Det er storartet at de tror at jeg ikke trenger hjelp. Jeg setter pris på det, for da føler jeg at de ikke betrakter meg som ufør, men som et normalt menneske.»
Hjelp som er til rådighet
I de senere år er det blitt gjort store fremskritt i mange land når det gjelder å gi hjelp til dem som er fysisk handikappet. En lang rekke organisasjoner, produkter og tjenester er tilgjengelige for å hjelpe dem til å leve et uavhengig liv. Mange steder behøver en bare å slå opp i telefonkatalogen for å finne fram til disse organisasjonene og innhente opplysninger om hvilke tjenester de yter.
Mange offentlige bygninger og anlegg blir nå planlagt også med tanke på handikappede. Noen flyselskaper og reisebyråer tilbyr spesielle turer for uføre. Og de som har lammelser i både armer og ben, kan i dag komme seg omkring ved egen hjelp i spesialutstyrte kjøretøyer.
Ved hjelp av moderne teknologi har en i noen tilfelle gjort det mulig for lamme mennesker å gå igjen. Dr. J. Petrofsky, som har utført et banebrytende forskningsarbeid på dette området, innrømmer imidlertid at folk kan komme til å gjøre seg falske forhåpninger om denne teknologien. Det kan være at de tror at den vil gjøre det mulig for alle som er lamme, å gå igjen. «Alt du kan gjøre, er å være ærlig,» sier dr. Petrofsky, «og forsøke å fortelle dem nøyaktig hvor langt en har kommet med denne forskningen. Vi kan ikke helbrede alt.»
En virkelig helbredelse
En virkelig og varig helbredelse av alle fysiske skader vil imidlertid finne sted til sin tid. Dette sikre håpet om å komme til å gå igjen har vært til stor trøst for Ed og hjulpet ham til å takle sin uførhet i alle disse årene. Bibelens løfte er: «Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge.» — Jesaja 35: 5, 6.
Helbredelsen av alle skrøpeligheter vil bli gjennomført her på jorden når Guds rike trer i stedet for alle menneskelige styreformer. (Daniel 2: 44) Ja, Guds rike, som Kristus lærte sine etterfølgere å be om, vil innføre en ny verden, hvor dette bibelske løfte vil få sin oppfyllelse: «Ingen borger skal si: ’Jeg er syk.’» — Jesaja 33: 24; Matteus 6: 9, 10.
Da Bill ble rammet av en ulykke, var han ikke klar over betydningen av disse bibelske løftene, selv om han alltid hadde hatt stor respekt for Bibelen. I de første fem årene etter at han var blitt ufør, brukte han narkotika. «Jeg hadde brukt narkotika i Vietnam for å flykte fra grusomhetene,» sier han, «og senere gjorde jeg det for å utholde livet i en rullestol.»
I 1974 ble imidlertid Bill med hjelp fra Jehovas vitner klar over at Bibelen virkelig er sann, og at en fullt ut kan stole på dens løfter. «Fra da av var det som om det falt skjell fra øynene mine,» sier han. Sju måneder senere innviet Bill sitt liv til Jehova Gud, og kort tid deretter begynte han og hans kone i heltidstjenesten som pionerer.
Når Bill tenker over det han har gått igjennom, innrømmer han at ulykken og uførheten som fulgte med den, var en smertefull opplevelse. «Men jeg har vunnet mye på grunn av skaden,» sier han. Hvordan kan han si det?
«Jeg tviler på om jeg ville ha vært en kristen i dag hvis det ikke hadde vært for uførheten,» forklarer han. «Før var jeg altfor stolt og altfor ærgjerrig, og jeg ville sannsynligvis ikke ha oppholdt meg lenge nok på ett sted til å ta imot det kristne budskap.»
Nå har Bill i likhet med Ed en sterk tro på at han i Guds nye verden snart vil kunne gjøre full bruk av kroppen sin igjen. Uansett hvor håpløs en situasjon kan synes å være, kan alle som er uføre, ha den samme tillit til Guds helbredende kraft. Slike mennesker kan hver dag finne styrke i sin overbevisning og si: «Jeg vet at jeg kommer til å gå igjen!» — Innsendt.
[Bilde på side 23]
Til tross for sitt handikap har Ed en full andel i den kristne tjeneste