Personlig interesse

NÅR vi gjør andre kjent med Bibelens sannheter, må vi gjøre mer enn bare å opplyse sinnet. Vi må appellere til hjertet. Det kan vi blant annet gjøre ved å vise våre tilhørere oppriktig interesse. Slik interesse kan komme til uttrykk på en rekke måter.

Ta hensyn til tilhørernes synspunkter. Apostelen Paulus tok hensyn til sine tilhøreres bakgrunn og tankegang. Han sa: «For jødene er jeg . . . blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder; for dem som er under lov, er jeg blitt som en som er under lov, selv om jeg selv ikke er under lov, for å kunne vinne dem som er under lov. For dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov, selv om jeg ikke er uten lov overfor Gud, men under lov overfor Kristus, for å kunne vinne dem som er uten lov. For de svake er jeg blitt svak, for å kunne vinne de svake. Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen. Men alt gjør jeg for det gode budskaps skyld, for at jeg kan bli en som deler det med andre.» (1. Kor. 9: 20—23) Hvordan kan vi ’bli alt for alle slags mennesker’ i dag?

Hvis du får anledning til å iaktta andre, om så bare for et øyeblikk, før du begynner å snakke med dem, kan det gi deg en pekepinn om deres interesser og livssituasjon. Kan du tenke deg til hvilket yrke de har? Er det noe som tyder på at de har en bestemt religiøs tilknytning? Får du noen indikasjoner på hvordan familiesituasjonen er? Kan du på bakgrunn av det du observerer, legge fram budskapet på en måte som gjør at det har større appell?

For å kunne gjøre budskapet mer appellerende må du på forhånd tenke over hvordan du skal henvende deg til folk i distriktet. Noen steder innbefatter dette innvandrere. Hvis det bor slike personer i ditt distrikt, har du da funnet en virkningsfull måte å forkynne for dem på? Ettersom det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten», bør du ha som mål å legge fram budskapet om Riket på måter som appellerer til alle du treffer. — 1. Tim. 2: 4.

Hør godt etter. Selv om Jehova er allvitende, lytter han til andre. Profeten Mikaja fikk se et syn som gikk ut på at Jehova oppfordret englene til å komme med synspunkter på hvordan en bestemt sak burde gripes an. Gud lot så en av englene få lov til å sette sitt forslag ut i livet. (1. Kong. 22: 19—22) Da Abraham uttrykte bekymring over den dommen som skulle fullbyrdes over Sodoma, var Jehova imøtekommende nok til å la ham få snakke ut. (1. Mos. 18: 23—33) Hvordan kan vi etterligne Jehovas villighet til å lytte når vi deltar i tjenesten?

Prøv å få andre til å uttale seg. Still et passende spørsmål, og gjør en pause som er lang nok til at de kan svare. Hør godt etter. Når du lytter oppmerksomt, blir de oppmuntret til å si sin mening. Hvis svarene forteller noe om deres interesser, kan du taktfullt stille flere spørsmål. Uten å gjøre samtalen til et kryssforhør kan du gå inn for å bli bedre kjent med dem. Ros dem for de synspunktene de har, hvis du kan gjøre det oppriktig. Selv om du ikke er enig med dem, kan du på en vennlig måte gi uttrykk for at du forstår hva de mener. — Kol. 4: 6.

Vi må imidlertid passe på at den personlige interesse vi viser, ikke krysser grensen for hva som sømmer seg. Det at vi skal bry oss om andre, gir oss ingen rett til å blande oss opp i deres saker. (1. Pet. 4: 15) Vi må være forsiktige, slik at en person av det motsatte kjønn ikke misforstår vår vennlighet og interesse. Ettersom det varierer fra land til land og også fra person til person hva som blir regnet for å være en passende grad av interesse, trenger vi god dømmekraft. — Luk. 6: 31.

Det er lettere å være en god tilhører når vi er forberedt. Når vi har vårt budskap klart for oss, slapper vi av og kan lytte til andre på en naturlig måte. Det gjør at de føler seg vel og kanskje blir mer innstilt på å prate med oss.

Vi viser andre ære ved å lytte til dem. (Rom. 12: 10) Det vitner om at vi bryr oss om hva de tenker og mener. Det kan også få dem til å lytte mer oppmerksomt til det vi har å si. Det er derfor med god grunn Guds Ord formaner oss til å være ’snare til å høre, sene til å tale’. — Jak. 1: 19.

Hjelp andre til å gjøre framskritt. Omtanke for andre får oss til å fortsette å tenke på dem som viser interesse, slik at vi går tilbake til dem for å gjøre dem kjent med de bibelske sannhetene som mest direkte dekker deres behov. Når du forbereder deg til det neste besøket, kan du tenke over hva du har lært om dem under tidligere besøk. Finn fram opplysninger om et emne de er opptatt av. Framhev den praktiske verdien av stoffet og hjelp dem til å se hvordan de kan dra nytte av det de lærer. — Jes. 48: 17.

Hvis du snakker med en som forteller deg om en situasjon eller et problem som bekymrer ham, kan du se på det som en spesiell anledning til å gjøre ham kjent med det gode budskap. Følg Jesu eksempel. Han var alltid rede til å trøste dem som hadde det vanskelig. (Mark. 6: 31—34) Motstå fristelsen til å komme med en rask løsning eller å gi overfladiske råd. Det kan gi den andre inntrykk av at du mangler oppriktig interesse for ham. Vis i stedet samfølelse. (1. Pet. 3: 8) Foreta så undersøkelser i bibelske publikasjoner, og gjør den andre kjent med oppbyggende opplysninger som hjelper ham til å takle situasjonen. Kjærlig omtanke for den du snakker med, utelukker selvfølgelig at du røper konfidensielle saker som han forteller deg om, med mindre du har gode grunner for å gjøre det. — Ordsp. 25: 9.

Vi bør særlig vise personlig interesse for dem vi leder bibelstudier med. Tenk under bønn igjennom behovene til hver enkelt interessert, og forbered deg til studiet med disse behovene i tankene. Spør deg selv: «Hva trenger han eller hun å gjøre for å fortsette sin åndelige framgang?» Gi den interesserte kjærlig hjelp til å forstå det Bibelen og publikasjonene fra «den tro og kloke slave» sier om saken. (Matt. 24: 45) I noen tilfeller er det kanskje ikke nok bare å komme med en forklaring. For å vise den interesserte hvordan han skal anvende et bestemt bibelsk prinsipp, kan det være at du må gjøre noe sammen med ham som anskueliggjør anvendelsen. — Joh. 13: 1—15.

Vi må ha likevekt og vise god dømmekraft når vi skal hjelpe andre til å bringe sitt liv i harmoni med Jehovas normer. Folk har forskjellig bakgrunn og forskjellige evner, og de går framover i forskjellig tempo. Vær rimelig med hensyn til hva du forventer av andre. (Fil. 4: 5) Ikke press dem til å foreta forandringer i sitt liv. La Guds Ord og hans ånd motivere dem. Jehova vil at folk skal tjene ham av et villig hjerte, ikke av tvang. (Sal. 110: 3) Unngå å gi uttrykk for dine personlige meninger om avgjørelser andre må treffe, og pass på at du ikke treffer avgjørelser for dem, selv ikke om de ber deg gjøre det. — Gal. 6: 5.

Gi praktisk hjelp. Selv om Jesus først og fremst var opptatt av sine tilhøreres åndelige ve og vel, var han også klar over at de hadde andre behov. (Matt. 15: 32) Det kan være at vi har begrensede midler til rådighet, men det finnes likevel mange praktiske måter vi kan hjelpe andre på.

Det at vi viser andre personlig interesse, får oss til å være hensynsfulle. Hvis værforholdene gjør det ubehagelig for den du snakker med, kan du foreslå at dere flytter dere til et bedre sted eller fortsetter samtalen en annen gang. Hvis du har kommet på et ubeleilig tidspunkt, kan du tilby deg å komme tilbake senere. Hvis en nabo eller en interessert er syk eller befinner seg på sykehus, kan du vise omtanke ved å sende ham et kort eller et lite brev eller ved å besøke ham. Hvis det passer, kan du også lage i stand et enkelt måltid eller vise godhet på en annen måte.

Etter hvert som de interesserte gjør framskritt, kan de komme til å føle et visst savn fordi de ikke tilbringer like mye tid sammen med tidligere omgangsfeller. Gjør deg til venns med dem. Sett av tid til å prate med dem etter bibelstudiet og til andre tider. Oppmuntre dem til å søke god omgang. (Ordsp. 13: 20) Hjelp dem til å komme på kristne møter. Sitt sammen med dem ved slike anledninger, og hjelp dem med å ta hånd om barna, så alle kan få større utbytte av programmet.

Vis interesse av hjertet. Å vise andre personlig interesse er ikke en teknikk vi skal lære oss; det må komme fra hjertet. Hvor flinke vi er på dette området, viser seg på mange måter. Det viser seg ved hvordan vi lytter, og hva vi sier. Det kommer til uttrykk ved den godhet og omtanke vi viser andre. Selv når vi ikke sier eller gjør noe, framgår det av vår holdning og vårt ansiktsuttrykk. Hvis vi virkelig bryr oss om andre, vil de opplagt kunne merke det.

Den viktigste grunnen til at vi bør vise andre oppriktig interesse, er at vi på den måten etterligner den kjærlighet og barmhjertighet vår himmelske Far viser. Det gjør at våre tilhørere blir dratt til Jehova og til det budskapet han har gitt oss i oppdrag å utbre. Når du deltar i forkynnelsen av det gode budskap, bør du derfor passe på at du ’ikke med personlig interesse bare har øye for dine egne saker, men også med personlig interesse har øye for de andres saker’. — Fil. 2: 4.