Ifølge Markus*

1 Begynnelsen til det gode budskap* om Jesus Kristus:* 2 Som det står skrevet hos profeten Jesaja: «(Se, jeg sender ut mitt sendebud* foran ditt ansikt, han som skal berede din vei;)+ 3 hør, det er en som roper i ødemarken: ’BERED Jehovas* vei, gjør hans veier rette’»+ 4 — slik stod Johannes døperen* fram i ødemarken og forkynte dåp som symbol på anger til tilgivelse for synder.+ 5 Derfor drog hele Judẹas land og alle Jerusalems innbyggere ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de åpent bekjente sine synder.+ 6 Og Johannes var kledd i kamelhår og hadde et lærbelte om hoftene,+ og han spiste gresshopper+ og vill honning.+ 7 Og han forkynte og sa: «Etter meg kommer en som er sterkere enn jeg; jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse remmene på sandalene hans.+ 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med hellig ånd.»+

9 I de dager kom Jesus fra Nạsaret i Galilẹa og ble døpt i Jordan av Johannes.+ 10 Og straks han kom opp av vannet, så han himlene dele seg og ånden komme ned over* ham som en due;+ 11 og det kom en røst fra himlene: «Du er min Sønn, den elskede; jeg har godkjent deg.»+

12 Og straks drev ånden* ham ut i ødemarken.+ 13 Han ble så i ødemarken i førti dager+ og ble fristet av Satan,+ og han var blant de ville dyrene, men englene tjente ham.+

14 Og etter at Johannes var blitt arrestert, drog Jesus til Galilẹa+ og forkynte Guds gode budskap+ 15 og sa: «Den fastsatte tid er utløpt,+ og Guds rike* er kommet nær. VIS anger,+ og tro på det gode budskap.»

16 Mens han gikk langs Galilẹa-sjøen, så han Simon+ og Andreas, Simons bror, som holdt på med å kaste sine garn i sjøen, for de var fiskere.+ 17 Og Jesus sa til dem: «Kom, følg meg, så skal jeg gjøre dere til menneskefiskere.»+ 18 Og straks forlot de garnene sine og fulgte ham.+ 19 Og etter at han hadde gått litt lenger, så han Jakob, Sebedẹus’ sønn, og hans bror Johannes, ja, mens de var i båten sin, opptatt med å bøte garnene sine;+ 20 og straks kalte han dem. Da forlot de sin far, Sebedẹus, i båten sammen med leiekarene og gikk etter ham. 21 Og de gikk inn i Kapẹrnaum.+

Så snart det var sabbat, gikk han inn i synagogen og begynte å undervise. 22 Og de ble slått av forundring over hans måte å undervise på,+ for han underviste dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde.+ 23 Og nettopp da var det i synagogen deres en mann som var i en uren ånds makt, og han ropte+ 24 og sa: «Hva har vi med deg å gjøre,* Jesus, du nasareer?+ Er du kommet for å tilintetgjøre oss? Jeg vet+ godt hvem du er: Guds Hellige.»+ 25 Men Jesus refset den og sa: «Ti stille og far ut av ham!»+ 26 Og etter at den urene ånden hadde brakt ham i et krampeanfall og skreket av full hals, fór den ut av ham.+ 27 Hele folket var nå så forferdet at de begynte å diskutere seg imellom og sa: «Hva er dette? En ny lære!* Myndig befaler han til og med de urene ånder, og de adlyder ham.»+ 28 Og ryktet om ham spredte seg straks i alle retninger gjennom hele landet rundt om i Galilẹa.+

29 Og de gikk straks ut av synagogen og gikk inn i hjemmet til Simon+ og Andreas sammen med Jakob og Johannes. 30 Nå lå Simons svigermor+ syk med feber,+ og de fortalte ham straks om henne. 31 Og han gikk til henne og reiste henne opp, idet han tok henne i hånden; og feberen forlot henne,+ og hun begynte å tjene dem.+

32 Etter at kvelden hadde falt på, da solen var gått ned, begynte folket å komme til ham med alle som var syke,+ og dem som var demonbesatte;+ 33 og hele byen var samlet like ved døren. 34 Og han leget mange som led av forskjellige sykdommer,+ og han drev ut mange demoner, men han ville ikke la demonene tale, for de visste at han var Kristus.+

35 Og tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, stod han opp og gikk ut og drog til et øde sted,+ og der begynte han å be.+ 36 Men Simon og de som var sammen med ham, skyndte seg etter ham 37 og fant ham, og de sa til ham: «Alle leter etter deg.» 38 Men han sa til dem: «La oss gå et annet sted, til småbyene i nærheten, så jeg kan forkynne+ der også, for det er i den hensikt jeg er gått ut.»+ 39 Og han gikk, og han forkynte i synagogene deres i hele Galilẹa og drev ut demonene.+

40 Det kom også en spedalsk til ham og bønnfalt ham, idet han falt på kne, og sa til ham: «Hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren.»+ 41 Da ble han grepet av medlidenhet,+ og han rakte ut hånden og rørte ved ham og sa til ham: «Jeg vil. Bli ren.»+ 42 Og straks forsvant spedalskheten fra ham, og han ble ren.+ 43 Videre gav han ham streng beskjed og sendte ham straks bort 44 og sa til ham: «Se til at du ikke forteller noe til noen, men gå og vis deg for presten+ og frambær de ting for din renselse som Moses har påbudt,+ til et vitnesbyrd for dem.»+ 45 Men etter at mannen var gått, begynte han å gjøre det kjent i stor utstrekning og å spre beretningen vidt og bredt, slik at Jesus* ikke lenger kunne gå åpenlyst inn i en by, men han holdt seg utenfor på øde steder. Likevel fortsatte de å komme til ham fra alle kanter.+

2 Men etter noen dager gikk han igjen inn i Kapẹrnaum, og det ble fortalt at han var hjemme.+ 2 Det samlet seg da mange, så mange at det ikke var mer plass, ikke engang ved døren, og han begynte å tale ordet+ til dem. 3 Og de kom til ham med en lam mann, som ble båret av fire menn.+ 4 Men siden de ikke kunne komme helt bort til Jesus* med ham på grunn av folkemengden, fjernet de taket over det stedet hvor han var, og da de hadde gravd en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på.+ 5 Og da Jesus så deres tro,+ sa han til den lamme: «Barn, dine synder er tilgitt.»+ 6 Nå var det noen av de skriftlærde der, og de satt og resonnerte i sine hjerter:+ 7 «Hvorfor taler denne mannen slik? Han spotter Gud. Hvem kan tilgi synder uten én, Gud?»+ 8 Men Jesus, som ved sin ånd straks hadde forstått at de resonnerte slik med seg selv, sa til dem: «Hvorfor resonnerer dere slik i DERES hjerter?+ 9 Hva er lettest — å si til den lamme: ’Dine synder er tilgitt’, eller å si: ’Stå opp, ta båren din og gå’?+ 10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen+ har myndighet til å tilgi synder på jorden»+ — så sa han til den lamme: 11 «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem.»+ 12 Da stod han opp og tok straks båren sin og gikk ut for øynene på dem alle,+ slik at de alle ble helt ute av seg av undring, og de æret Gud og sa: «Vi har aldri sett noe lignende.»+

13 Igjen gikk han ut, langs sjøen; og hele folkemengden fortsatte å komme til ham, og han begynte å undervise dem. 14 Men mens han gikk videre, fikk han se Levi,+ Alfẹus’ sønn, som satt på skattekontoret, og han sa til ham: «Bli min etterfølger.» Og han reiste seg og fulgte ham.+ 15 Senere skjedde det at Jesus lå til bords i hans hus, og mange skatteoppkrevere+ og syndere lå til bords sammen med ham og hans disipler, for det var mange av dem, og de begynte å følge ham.+ 16 Men da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med synderne og skatteoppkreverne, begynte de å si til hans disipler: «Spiser han sammen med skatteoppkreverne og synderne?»+ 17 Da Jesus hørte dette, sa han til dem: «De som er sterke, trenger ikke lege, men det gjør de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.»+

18 Nå pleide Johannes’ disipler og fariseerne å faste. De kom derfor og sa til ham: «Hvorfor pleier Johannes’ disipler og fariseernes disipler å faste, mens dine disipler ikke pleier å faste?»+ 19 Og Jesus sa til dem: «Brudgommens venner* kan vel ikke faste mens brudgommen er hos dem?+ Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste.+ 20 Men det skal komme dager da brudgommen skal bli tatt fra dem, og da, på den dagen, skal de faste.+ 21 Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på en gammel ytterkledning; hvis noen gjør det, vil dens fulle styrke rive den fra den, den nye fra den gamle, og riften vil bli verre.+ 22 Og ingen fyller ny vin i gamle vinsekker; hvis noen gjør det, sprenger vinen sekkene, og både vinen og sekkene går tapt.+ Men en fyller ny vin i nye vinsekker.»+

23 Nå skjedde det at han gikk gjennom kornåkrene på sabbaten, og hans disipler begynte å gå og plukke+ aks.+ 24 Fariseerne begynte derfor å si til ham: «Se her! Hvorfor gjør de noe som ikke er tillatt på sabbaten?»+ 25 Men han sa til dem: «Har dere aldri lest hva David+ gjorde da han kom i nød og ble sulten, han og de mennene som var med ham+ — 26 hvordan han, i beretningen om overpresten Abjạtar,*+ gikk inn i Guds hus og spiste framleggelsesbrødene,*+ som det ikke er tillatt for noen å spise bortsett fra prestene,+ og også gav noe til de mennene som var med ham?»+ 27 Og han fortsatte ved å si til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld,+ og ikke mennesket for sabbatens skyld;+ 28 derfor er Menneskesønnen også sabbatens Herre.»+

3 Han gikk igjen inn i en synagoge, og det var en mann der med en inntørket hånd.+ 2 Og de gav nøye akt på ham for å se om han ville lege mannen på sabbaten, så de kunne anklage ham.+ 3 Og han sa til mannen med den visne hånden: «Reis deg og kom hit til midten.» 4 Så sa han til dem: «Er det tillatt å gjøre en god gjerning eller å gjøre en ond gjerning på sabbaten, å redde eller å drepe en sjel?»*+ Men de tidde. 5 Og etter å ha sett omkring på dem med harme, dypt bedrøvet over deres hjerters ufølsomhet,+ sa han til mannen: «Rekk ut hånden.» Og han rakte den ut, og hånden ble frisk igjen.+ 6 Fariseerne gikk da ut og begynte straks sammen med tilhengerne av Herodes’ parti*+ å holde rådslagning mot ham, for å kunne ta livet av ham.+

7 Men Jesus drog bort sammen med sine disipler til sjøen; og en stor mengde fra Galilẹa og fra Judẹa fulgte ham.+ 8 Også fra Jerusalem og fra Idumẹa og fra den andre siden av Jordan og traktene omkring Tỵrus+ og Sịdon kom det en stor mengde til ham da de hørte om hvor mange ting han gjorde. 9 Og han sa til sine disipler at de hele tiden skulle ha en liten båt klar for ham, slik at folkemengden ikke skulle trenge seg inn på ham. 10 For han leget mange, med den følge at alle som hadde alvorlige lidelser, kastet seg over ham for å røre ved ham.+ 11 Til og med de urene ånder+ kastet seg ned for ham når de fikk se ham, og ropte og sa: «Du er Guds Sønn.»+ 12 Men mange ganger påla han dem strengt at de ikke skulle gjøre ham kjent.+

13 Og han gikk opp på et fjell og kalte til seg dem han ønsket,+ og de gikk bort til ham.+ 14 Og han dannet en gruppe på tolv, som han også kalte «apostler», for at de skulle fortsette å være med ham, og for at han skulle sende dem ut for å forkynne+ 15 og for å ha myndighet til å drive ut demonene.+

16 Og de tolv i gruppen som han dannet, var Simon, som han også gav tilnavnet Peter,+ 17 og Jakob, Sebedẹus’ sønn, og Johannes, Jakobs bror+ (disse gav han også tilnavnet Boanẹrges,* som betyr Tordensønner), 18 og Andreas og Filip og Bartolomẹus og Matteus og Tomas og Jakob, Alfẹus’ sønn, og Taddẹus og Simon Kananaios 19 og Judas Iskạriot, som senere forrådte ham.+

Og han gikk inn i et hus. 20 Igjen samlet folkemengden seg, så de ikke engang kunne få spist et måltid.+ 21 Men da slektningene+ hans hørte om det, gikk de ut for å få fatt i ham, for de sa: «Han er gått fra forstanden.»+ 22 Og de skriftlærde som kom ned fra Jerusalem, sa: «Han har Beẹlsebub,* og han driver demonene ut ved hjelp av demonenes hersker.»+ 23 Etter at han hadde kalt dem til seg, begynte han så å si til dem ved hjelp av illustrasjoner:* «Hvordan kan Satan drive Satan ut? 24 Hvis et rike kommer i strid med seg selv, kan jo ikke dette riket bestå;+ 25 og hvis et hus kommer i strid med seg selv, vil ikke dette huset kunne bestå.+ 26 Og hvis Satan har reist seg mot seg selv og er blitt delt, kan han ikke bestå, men får sin ende.+ 27 Nei, ingen som er kommet inn i huset til en sterk mann, kan røve+ hans eiendeler hvis han ikke først binder den sterke mannen; og så vil han plyndre hans hus.+ 28 Jeg sier dere i sannhet at alt skal bli tilgitt menneskesønnene, uansett hvilke synder og bespottelser de bespottelig gjør seg skyldig i.+ 29 Men enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.»+ 30 Dette fordi de sa: «Han har en uren ånd.»+

31 Nå kom hans mor og hans brødre,+ og mens de stod utenfor, sendte de bud inn til ham for å be ham komme.+ 32 Det satt imidlertid en folkemengde rundt ham, så de sa til ham: «Se, din mor og dine brødre utenfor søker deg.»+ 33 Men han svarte ved å si til dem: «Hvem er min mor og mine brødre?»+ 34 Og etter å ha sett omkring på dem som satt rundt ham i en sirkel, sa han: «Se, min mor og mine brødre!+ 35 Enhver som gjør Guds vilje, det er min bror og søster og mor.»+

4 Og han begynte igjen å undervise ved sjøen.+ Og en meget stor folkemengde samlet seg i nærheten av ham, så han gikk om bord i en båt og satt ute på sjøen, men hele folkemengden ved sjøen var på bredden.+ 2 Så begynte han å lære dem mange ting ved hjelp av illustrasjoner+ og å si til dem i sin undervisning:+ 3 «Hør! Se, såmannen gikk ut for å så.+ 4 Og mens han sådde, falt noe såkorn langs veien, og fuglene kom og spiste det opp.+ 5 Og annet såkorn falt på det stedet hvor det var steingrunn,* hvor det naturligvis ikke hadde mye jord, og det skjøt straks opp fordi det ikke hadde dyp jord.+ 6 Men da solen stod opp, ble det avsvidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.+ 7 Og annet såkorn falt blant tornene, og tornene kom opp og kvalte det, og det bar ingen frukt.+ 8 Men andre falt i den gode jord,+ og de kom opp og vokste og begynte å bære frukt, og de bar tretti foll og seksti og hundre.»+ 9 Så tilføyde han dette ord: «La den som har ører å høre med, høre.»+

10 Da han nå ble alene, begynte de som var rundt ham, sammen med de tolv, å spørre ham om illustrasjonene.+ 11 Og han begynte å si til dem: «Til dere er Guds rikes hellige hemmelighet+ blitt gitt, men for dem som er utenfor, skjer alt i illustrasjoner,+ 12 for at de, selv om de ser, skal se og likevel ikke oppfatte, og, selv om de hører, skal høre og likevel ikke få tak i meningen og heller ikke noen gang vende om og bli gitt tilgivelse.»+ 13 Videre sa han til dem: «Dere skjønner ikke denne illustrasjonen, så hvordan skal dere da forstå alle de andre illustrasjonene?

14 Såmannen sår ordet.+ 15 Disse er da de langs veien hvor ordet blir sådd; men så snart de har hørt det, kommer Satan+ og tar bort ordet som ble sådd i dem.+ 16 Og likeså, disse er de som ble sådd på de stedene hvor det var steingrunn: Så snart de har hørt ordet, tar de imot det med glede.+ 17 Men de har ikke rot i seg, og de blir bare stående en tid; så snart det så oppstår trengsel eller forfølgelse på grunn av ordet, blir de brakt til å snuble.+ 18 Det er andre igjen som blir sådd blant tornene; det er de som har hørt ordet,+ 19 men de bekymringer+ som hører denne tingenes ordning* til, og rikdommens bedragerske makt+ og begjæret+ etter de andre ting trenger inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.+ 20 Og endelig, de som ble sådd i den gode jord, er de som lytter til ordet og tar velvillig imot det og bærer frukt — tretti foll og seksti og hundre.»+

21 Og han fortsatte ved å si til dem: «En kommer vel ikke med en lampe for å sette den under en målekurv eller under en seng? Kommer en ikke med den for å sette den på en lampestake?+ 22 For det er ikke noe som er gjemt, uten i den hensikt at det skal bli avdekket; ikke noe er blitt omhyggelig skjult uten i den hensikt at det skal komme fram i lyset.+ 23 La enhver som har ører å høre med, høre.»+

24 Han sa videre til dem: «Gi akt på det dere hører.+ Med det mål dere måler ut med, skal det bli målt ut til dere,+ ja, det skal bli gitt dere mer i tillegg.+ 25 For den som har, til ham skal mer bli gitt; men den som ikke har, fra ham skal tas selv det han har.»+

26 Så fortsatte han ved å si: «På den måten er Guds rike slik som når en mann kaster såkornet i jorden,+ 27 og han sover om natten og står opp når det blir dag, og kornet spirer og vokser seg høyt — akkurat hvordan vet han ikke.+ 28 Av seg selv bærer jorden litt etter litt frukt, først strået, så akset, til slutt fullt korn i akset. 29 Men så snart grøden tillater det, svinger han sigden, for høsttiden er kommet.»

30 Og han fortsatte ved å si: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med, eller ved hjelp av hvilken illustrasjon skal vi framstille det?+ 31 Det er lik et sennepsfrø, som da det ble sådd i jorden, var det minste av alle frø som er på jorden+ — 32 men når det er sådd, kommer det opp og blir større enn alle andre hagevekster og skyter store grener,+ slik at himmelens fugler+ kan ta bolig under dets skygge.»+

33 Og ved hjelp av mange slike illustrasjoner+ pleide han å tale ordet til dem, så langt de var i stand til å høre. 34 Ja, uten en illustrasjon talte han ikke til dem, men han pleide å forklare alt for sine disipler når de var for seg selv.+

35 Og den dagen, da kvelden hadde falt på, sa han til dem: «La oss dra over til den andre bredden.»+ 36 Så, etter at de hadde sendt folkemengden bort, tok de ham med i båten, slik som han var, og det var andre båter med ham.+ 37 Nå brøt det løs en voldsom storm, og bølgene slo hele tiden inn i båten, slik at båten var nær ved å bli fylt.+ 38 Men han lå i akterstavnen og sov på en pute. Og de vekket ham og sa til ham: «Lærer, bryr du deg ikke om at vi holder på å omkomme?»+ 39 Da reiste han seg og refset vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!»+ Og vinden la seg, og det ble helt stille.+ 40 Så sa han til dem: «Hvorfor er dere fryktsomme? Har dere ennå ingen tro?» 41 Men de ble grepet av en usedvanlig frykt, og de sa til hverandre: «Hvem er egentlig dette, siden selv vinden og sjøen adlyder ham?»+

5 Så kom de til den andre siden av sjøen, til gerasẹnernes* land.+ 2 Og straks etter at han var gått ut av båten, kom en mann som var i en uren ånds makt, imot ham fra minnegravene.+ 3 Han hadde sitt tilholdssted blant gravstedene; og inntil den tid hadde ikke en eneste vært i stand til å binde ham, ikke engang med en lenke, 4 for han var ofte blitt bundet med fotjern og lenker, men lenkene slet han over, og fotjernene ble rett og slett sprengt; og ingen var sterk nok til å kue ham. 5 Og til stadighet, natt og dag, ropte han i gravstedene og i fjellene og slo seg selv med steiner. 6 Men da han på avstand fikk øye på Jesus, løp han bort og bøyde seg ærbødig for ham, 7 og da han hadde ropt med høy røst,+ sa han: «Hva har jeg med deg å gjøre,* Jesus, Den Høyeste Guds Sønn?+ Jeg tar deg i ed+ ved Gud at du ikke må pine meg.»+ 8 For han hadde sagt til den: «Far ut av mannen, du urene ånd!»+ 9 Men han begynte å spørre ham: «Hva er ditt navn?» Og han sa til ham: «Mitt navn er Legion,*+ for det er mange av oss.»+ 10 Og han bønnfalt ham mange ganger om ikke å sende åndene ut av landet.+

11 Nå gikk det en stor svinehjord+ der ved fjellet og beitet.+ 12 Så bønnfalt de ham og sa: «Send oss inn i svinene, så vi kan gå inn i dem.» 13 Og det gav han dem lov til. Da fór de urene åndene ut og gikk inn i svinene; og hjorden styrtet utfor stupet og ned i sjøen, omkring to tusen av dem, og de druknet, den ene etter den andre, i sjøen.+ 14 Men de som gjette dem, flyktet og fortalte det i byen og på landsbygden; og folk kom for å se hva det var som hadde skjedd.+ 15 De kom så til Jesus, og de så den demonbesatte sitte påkledd og ved full forstand, den mannen som hadde hatt legionen, og de ble redde. 16 Og de som hadde sett det, fortalte dem hvordan dette hadde skjedd med den demonbesatte, og om svinene. 17 Og så begynte de å bønnfalle ham om å dra bort fra deres distrikter.+

18 Da han nå var i ferd med å gå om bord i båten, begynte den mannen som hadde vært demonbesatt, å bønnfalle ham om å få fortsette å være med ham.+ 19 Han gav ham imidlertid ikke lov, men sa til ham: «Gå hjem til dine slektninger+ og fortell dem om alt det Jehova*+ har gjort for deg, og om den barmhjertighet+ han har vist deg.» 20 Og han gikk bort og begynte å gjøre kjent* i Dekạpolis*+ alt det Jesus hadde gjort for ham, og alle begynte å undre seg.+

21 Etter at Jesus hadde dratt over igjen i båten til den andre bredden, samlet det seg en stor folkemengde om ham; og han var ved sjøen.+ 22 Nå kom en av synagogeforstanderne, som het Jairus, og da han fikk se ham, falt han ned for hans føtter+ 23 og bønnfalt ham mange ganger og sa: «Min lille datter er i en ytterst kritisk tilstand. Vil du være så snill å komme og legge hendene+ på henne, så hun kan bli frisk og leve?»+ 24 Da gikk han av sted sammen med ham. Og en stor folkemengde fulgte ham og trengte seg inn på ham.+

25 Nå var det en kvinne som hadde hatt blødninger+ i tolv år,+ 26 og hun var blitt påført mange smerter av mange leger+ og hadde brukt opp alt hun eide, og var ikke blitt hjulpet, men var snarere blitt verre. 27 Da hun hørte det som ble sagt om Jesus, kom hun bakfra i folkemengden og rørte ved ytterkledningen hans;+ 28 for hun sa stadig: «Hvis jeg bare rører ved ytterkledningene hans, blir jeg frisk.»*+ 29 Og straks tørket hennes blods kilde ut, og hun merket i sin kropp at hun var blitt helbredet for den alvorlige sykdommen.+

30 Jesus kjente også straks på seg selv at det hadde gått kraft+ ut fra ham, og han vendte seg om i folkemengden og begynte å si: «Hvem rørte ved ytterkledningene mine?»+ 31 Men hans disipler begynte å si til ham: «Du ser at folkemengden trenger seg inn på deg,+ og så sier du: ’Hvem rørte ved meg?’» 32 Men han så seg omkring for å få øye på henne som hadde gjort dette. 33 Men kvinnen kom, redd og skjelvende, idet hun visste hva som hadde skjedd med henne, og falt ned for ham og fortalte ham hele sannheten.+ 34 Han sa til henne: «Datter, din tro har gjort deg frisk.* Gå i fred*+ og vær frisk fra din alvorlige sykdom.»+

35 Mens han ennå talte, kom det noen menn fra synagogeforstanderens hjem og sa: «Din datter er død! Hvorfor bry læreren mer?»+ 36 Men Jesus, som hørte det ord som ble talt, sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, vis bare tro.»+ 37 Nå lot han ingen følge med seg, bortsett fra Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.+

38 Så kom de til synagogeforstanderens hus, og han så den støyende forvirring og dem som gråt og utstøtte mange klagerop, 39 og da han var kommet inn, sa han til dem: «Hvorfor er det en slik støyende forvirring blant dere, og hvorfor gråter dere? Det lille barnet er ikke død, men sover.»+ 40 Da begynte de å le hånlig av ham. Men etter at han hadde sendt dem alle ut, tok han med seg det lille barnets far og mor og dem som var med ham, og han gikk inn dit hvor det lille barnet var.+ 41 Og han tok det lille barnets hånd og sa til henne: «Talitạ kụmi», som oversatt betyr: «Lille pike, jeg sier deg: Stå opp!»+ 42 Og med det samme reiste piken seg og begynte å gå omkring, for hun var tolv år gammel. Og straks ble de ute av seg av stor henrykkelse.+ 43 Men han påla dem om og om igjen at de ikke skulle la noen få vite+ om dette, og han sa at det skulle gis henne noe å spise.

6 Og han drog derfra og kom til sin hjemtrakt, og hans disipler fulgte ham.+ 2 Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen; og de fleste av dem som hørte på, var slått av forundring og sa: «Hvor har denne mannen fått disse ting fra?+ Og hvorfor skulle denne visdom ha blitt gitt denne mannen og slike kraftige gjerninger bli gjort ved hans hender? 3 Er ikke dette tømmermannen,+ Marias sønn+ og bror til Jakob+ og Josef* og Judas og Simon?+ Og er ikke hans søstre her blant oss?» De begynte da å ta anstøt av ham.+ 4 Men Jesus fortsatte ved å si til dem: «Det er bare i sin hjemtrakt og blant sine slektninger og i sitt eget hus en profet ikke blir æret.»+ 5 Og han kunne ikke gjøre noen kraftig gjerning der, bortsett fra å legge hendene på noen få syke og lege dem. 6 Og han undret seg over deres mangel på tro. Han drog så omkring til landsbyene på en rundreise og underviste.+

7 Nå kalte han til seg de tolv, og han tok til å sende dem ut to og to,+ og han begynte å gi dem myndighet over de urene ånder.+ 8 Han gav dem også instrukser om ikke å ta noe annet med på reisen enn bare en stav — ikke noe brød, ingen matpose,+ ingen kobberpenger i beltepungene sine+ — 9 men å binde på seg sandaler og ikke ha på seg to underkledninger.+ 10 Videre sa han til dem: «Hvor dere kommer inn i et hjem,+ så bli der inntil dere drar fra det stedet.+ 11 Og hvor et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, skal dere, når dere drar derfra, riste av støvet som er under DERES føtter, til et vitnesbyrd* for dem.»+ 12 Så drog de ut og forkynte, for at folk skulle angre;+ 13 og de drev ut mange demoner+ og gned inn mange syke med olje+ og leget dem.+

14 Nå kom det kong Herodes* for øre, for navnet Jesus* ble kjent, og folk sa:* «Johannes døperen* er blitt oppreist fra de døde, og derfor virker de kraftige gjerningene i ham.»+ 15 Men andre sa: «Det er Elịa.»+ Andre igjen sa: «Det er en profet, lik en av profetene.»+ 16 Men da Herodes hørte det, begynte han å si: «Den Johannes som jeg halshogde, han er blitt oppreist.»+ 17 For Herodes hadde selv sendt ut folk og arrestert Johannes og satt ham bundet i fengsel på grunn av Herọdias, hans bror Filips hustru, ettersom han hadde giftet seg med henne.+ 18 Johannes hadde nemlig gjentatte ganger sagt til Herodes: «Du har ikke lov til å ha din brors hustru.»+ 19 Men Herọdias bar nag+ til ham og ønsket å drepe ham, men kunne ikke.+ 20 For Herodes fryktet+ Johannes, ettersom han visste at han var en rettferdig og hellig mann;+ og han holdt ham beskyttet. Og etter å ha hørt+ på ham var han i stor villrede om hva han skulle gjøre, men han hørte likevel fortsatt gjerne på ham.

21 Men det kom en beleilig dag+ da Herodes holdt et aftensmåltid på sin fødselsdag+ for sine stormenn og de militære befalingsmenn* og de fremste i Galilẹa. 22 Og datter til den selvsamme Herọdias kom inn og danset og behaget Herodes og dem som lå til bords+ sammen med ham. Kongen sa til den unge piken: «Be meg om hva du enn vil, så vil jeg gi deg det.» 23 Ja, han sverget på det og sa til henne: «Alt du ber meg om, vil jeg gi deg,+ inntil halvdelen av mitt rike.»+ 24 Og hun gikk ut og sa til sin mor: «Hva skal jeg be om?» Hun sa: «Hodet til Johannes døperen.»+ 25 Straks skyndte hun seg inn til kongen og framsatte sin anmodning, idet hun sa: «Jeg vil at du med én gang skal gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.» 26 Selv om kongen ble dypt bedrøvet, ville han likevel ikke avvise henne, av hensyn til edene og dem som lå til bords.+ 27 Kongen sendte så straks en av livvakten og befalte ham å komme med hans hode. Og han gikk av sted og halshogde ham i fengselet+ 28 og kom med hans hode på et fat, og han gav det til den unge piken, og den unge piken gav det til sin mor.+ 29 Da hans disipler hørte om det, kom de og tok hans lik og la det i en minnegrav.+

30 Og apostlene samlet seg foran Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært fra seg.+ 31 Og han sa til dem: «Kom med, dere selv, til et øde sted, hvor vi kan være for oss selv,+ og hvil litt.»+ For det var mange som kom og gikk, og de hadde ingen ledig stund, ikke engang til å spise.+ 32 Så drog de av sted i båten til et øde sted, hvor de kunne være for seg selv.+ 33 Men folk så dem dra, og mange fikk vite det, og fra alle byene strømmet de sammen dit til fots og kom før dem.+ 34 Da han så kom fram,* så han en stor folkemengde, men han fikk medlidenhet+ med dem, for de var som sauer uten hyrde.+ Og han begynte å lære dem mange ting.+

35 Nå var det blitt sent, og hans disipler kom bort til ham og begynte å si: «Stedet er isolert, og det er allerede sent.+ 36 Send dem bort, så de kan dra av sted til landsbygden og landsbyene rundt omkring og kjøpe seg noe å spise.»+ 37 Han svarte ved å si til dem: «Gi dere dem noe å spise.» Da sa de til ham: «Skal vi dra av sted og kjøpe brød for to hundre denạrer* og gi folket å spise?»+ 38 Han sa til dem: «Hvor mange brød har dere? Gå og se etter!» Etter at de hadde brakt det på det rene, sa de: «Fem, foruten to fisker.»+ 39 Og han gav alt folket beskjed om å legge seg ned i grupper+ i det grønne gresset.+ 40 Og de la seg ned i grupper på hundre og på femti.+ 41 Han tok nå de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og uttalte en velsignelse+ og brøt+ brødene i stykker og begynte å gi dem til disiplene, for at de skulle sette dem fram for folket; og han delte opp de to fiskene til alle. 42 Så spiste de alle og ble mette;+ 43 og de samlet opp stykker, tolv kurver fulle, foruten fiskene. 44 Og de som spiste av brødene, var fem tusen menn.+

45 Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og dra i forveien til den andre bredden, mot Betsaida, mens han selv sendte folkemengden bort.+ 46 Men etter at han hadde sagt farvel til dem, gikk han av sted til et fjell for å be.+ 47 Da kvelden nå hadde falt på, var båten midt ute på sjøen, men han var alene på land.+ 48 Og da han så at det var hardt for dem å ro,+ for vinden stod imot dem, kom han imot dem, omkring den fjerde nattevakt,* gående på sjøen; men han ville gå forbi dem. 49 Da de fikk se ham komme gående på sjøen, tenkte de: «Det er et overnaturlig fenomen!» Og de ropte høyt.+ 50 For de så ham alle og ble urolige. Men straks talte han med dem, og han sa til dem: «Fatt mot, det er meg; frykt ikke.»+ 51 Og han kom opp i båten til dem, og vinden la seg.+ Da var de fylt av undring i sitt indre, 52 for de hadde ikke fått tak i meningen med brødene, nei, deres hjerter var fortsatt trege til å forstå.+

53 Og da de kom over til land, kom de til Gennẹsaret og ankret opp i nærheten.+ 54 Men så snart de gikk ut av båten, kjente folk ham igjen, 55 og de løp rundt i hele området og begynte å bære dem som var syke, omkring på bårer dit hvor de hørte han var. 56 Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller landsbygder,+ la de de syke på torgene, og de bad ham inntrengende om at de bare måtte få røre+ ved frynsen+ på ytterkledningen hans. Og alle som fikk rørt ved den, ble gjort friske.*+

7 Fariseerne og noen av de skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg nå om ham.+ 2 Og da de så noen av hans disipler spise sitt måltid med besmittede, det vil si uvaskede, hender+ — 3 for fariseerne, ja alle jødene, holder fast ved tradisjonen fra menn i tidligere tider og spiser ikke uten å ha vasket hendene opp til albuen,* 4 og når de kommer fra torget, spiser de ikke uten at de har renset seg ved stenkning; og det er mange andre tradisjoner+ som de har fått og skal holde fast ved: dåp* av begre og kanner og kobberkar+ — 5 så spurte disse fariseerne og skriftlærde ham: «Hvorfor oppfører ikke dine disipler seg i samsvar med tradisjonen fra menn i tidligere tider, men inntar sitt måltid med besmittede hender?»+ 6 Han sa til dem: «Jesaja profeterte treffende om dere hyklere, slik det står skrevet:+ ’Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerter er langt borte fra meg.+ 7 Forgjeves fortsetter de å tilbe meg, for de lærer læresetninger som er menneskebud.’+ 8 Dere gir slipp på Guds bud og holder fast ved menneskers tradisjon.»+

9 Videre fortsatte han ved å si til dem: «Behendig setter dere Guds bud til side,+ så dere kan holde fast ved DERES tradisjon. 10 Moses sa for eksempel: ’Ær din far og din mor’,+ og: ’Den som spotter far eller mor, skal ende i døden.’*+ 11 Men dere sier: ’Hvis en mann sier til sin far eller sin mor: «Hva jeg enn har som du kan få av meg til hjelp, er korban*+ (det vil si en gave viet+ til Gud)»’* — 12 så lar dere ham ikke lenger gjøre noe som helst for sin far eller sin mor,+ 13 og dere gjør således Guds ord ugyldig ved DERES tradisjon,+ som dere har gitt videre. Og mange lignende ting+ gjør dere.» 14 Så kalte han igjen folkemengden til seg og begynte å si til dem: «Hør på meg, alle sammen, og få tak i meningen.+ 15 Det er ikke noe som kommer inn i et menneske utenfra, som kan besmitte ham; men de ting som går ut av et menneske, er de ting som besmitter et menneske.»+ 16* ——

17 Da han nå hadde gått inn i et hus, bort fra folkemengden, begynte hans disipler å spørre ham om illustrasjonen.+ 18 Da sa han til dem: «Er også dere uten oppfatningsevne, slik som de?+ Er dere ikke klar over at ikke noe som kommer inn i et menneske utenfra, kan besmitte ham, 19 siden det ikke kommer inn i hjertet, men inn i innvollene og går ut i kloakken?»*+ Dermed erklærte han all mat for ren.*+ 20 Videre sa han: «Det som går ut av et menneske, er det som besmitter et menneske;+ 21 for innenfra, fra menneskenes hjerte,+ utgår skadelige resonnementer: utukt,*+ tyverier, mord,+ 22 ekteskapsbrudd, begjærlighet,+ onde gjerninger, svik, løsaktig oppførsel,*+ et misunnelig øye,* bespottelse, hovmod, ufornuft. 23 Alle disse onde ting kommer innenfra og besmitter et menneske.»+

24 Derfra brøt han opp og drog til traktene ved Tỵrus og Sịdon.+ Og han gikk inn i et hus og ville ikke at noen skulle få vite det. Likevel kunne han ikke unngå oppmerksomhet;+ 25 men en kvinne hvis lille datter hadde en uren ånd, hørte straks om ham og kom og kastet seg ned for hans føtter.+ 26 Kvinnen var greker, av syrisk-fønikisk nasjonalitet, og hun fortsatte å be ham om å drive ut demonen av hennes datter.+ 27 Men han begynte med å si til henne: «La først barna bli mette, for det er ikke riktig å ta barnas brød+ og kaste det til de små hundene.»+ 28 Men hun svarte ved å si til ham: «Det er sant, herre, og likevel spiser de små hundene under bordet av de små barnas smuler.»+ 29 Da sa han til henne: «Fordi du sa dette, så gå; demonen har fart ut av din datter.»+ 30 Hun gikk så bort til sitt hjem og fant+ at det lille barnet var lagt på sengen, og at demonen var fart ut.

31 Da han nå kom tilbake fra Tỵrus-traktene, drog han gjennom Sịdon til Galilẹa-sjøen, opp midt gjennom Dekạpolis-traktene.*+ 32 Her kom de til ham med en mann som var døv og talehemmet, og de bønnfalt ham om å legge hånden på ham.+ 33 Og han førte ham bort fra folkemengden, så de var for seg selv, og stakk fingrene i mannens ører, og etter å ha spyttet rørte han ved tungen hans.+ 34 Og idet han så opp mot himmelen,+ sukket+ han dypt og sa til ham: «Effatạ», det vil si: «Bli åpnet.» 35 Da ble hans høreevne åpnet,+ og det som hemmet hans tunge,* ble løst, og han begynte å tale normalt. 36 Så påla han dem at de ikke skulle fortelle det til noen,+ men jo mer han påla dem det, desto mer gjorde de det kjent.+ 37 Ja, de ble over all måte forundret,+ og de sa: «Han har gjort alt vel. Han får til og med de døve til å høre og de stumme til å tale.»+

8 I de dager, da det igjen var samlet en stor folkemengde og de ikke hadde noe å spise, kalte han til seg disiplene og sa til dem:+ 2 «Jeg føler medlidenhet+ med folkemengden, for de har allerede vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise; 3 og hvis jeg skulle sende dem fastende av sted til deres hjem, ville de bli helt utmattet på veien. Noen av dem kommer jo langveisfra.» 4 Men hans disipler svarte ham: «Hvorfra skal noen her, på et isolert sted, kunne få brød til å mette disse menneskene med?»+ 5 Likevel spurte han dem videre: «Hvor mange brød har dere?» De sa: «Sju.»+ 6 Og han gav folkemengden beskjed om å legge seg ned på marken, og han tok de sju brødene, takket,+ brøt dem og begynte å gi dem til sine disipler for at de skulle dele dem ut, og de delte dem ut til folkemengden.+ 7 De hadde også noen få små fisker; og da han hadde velsignet disse, sa han at de skulle dele ut dem også.+ 8 Så spiste de og ble mette, og de samlet opp det som var til overs av stykkene, sju proviantkurver fulle.+ 9 Men det var omkring fire tusen menn. Til slutt sendte han dem bort.+

10 Og straks gikk han om bord i båten sammen med sine disipler og kom til Dalmanụta-området.+ 11 Her kom fariseerne ut og begynte å diskutere med ham og søkte å få et tegn fra himmelen av ham for å sette ham på prøve.+ 12 Da sukket han dypt+ i sin ånd og sa: «Hvorfor søker denne generasjon et tegn? Jeg sier i sannhet: Det skal ikke bli gitt noe tegn til denne generasjon.»+ 13 Dermed forlot han dem, gikk om bord igjen og drog til den andre bredden.

14 Men de glemte å ta med seg brød, og bortsett fra ett brød hadde de ingenting med seg i båten.+ 15 Og han begynte å pålegge dem uttrykkelig og si: «Hold øynene åpne og ta dere i akt for fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig.»+ 16 Da begynte de å diskutere med hverandre dette at de ikke hadde noen brød.+ 17 Da han merket det, sa han til dem: «Hvorfor diskuterer dere det at dere ikke har noen brød?+ Skjønner dere ennå ikke, og får dere ikke tak i meningen? Er DERES hjerter trege til å forstå?+ 18 ’Har dere øyne, men ser ikke, og har dere ører, men hører ikke?’+ Og husker dere ikke, 19 da jeg brøt de fem brødene+ for de fem tusen mennene, hvor mange kurver fulle av stykker dere samlet opp?» De sa til ham: «Tolv.»+ 20 «Da jeg brøt de sju for de fire tusen mennene, hvor mange proviantkurver fulle av stykker samlet dere da opp?» Og de sa til ham: «Sju.»+ 21 Da sa han til dem: «Får dere ennå ikke tak i meningen?»+

22 Nå gikk de inn til Betsaida. Her kom folk til ham med en blind mann, og de bønnfalt ham om å røre+ ved ham. 23 Og han tok den blinde mannen ved hånden og førte ham utenfor landsbyen, og etter å ha spyttet+ på øynene hans la han hendene på ham og begynte å spørre ham: «Ser du noe?» 24 Og mannen så opp* og begynte å si: «Jeg ser mennesker, for jeg ser noe som synes å være trær, men de går omkring.» 25 Så la han igjen hendene på mannens øyne, og mannen så klart, og han var frisk igjen, og han så alt tydelig. 26 Så sendte han ham hjem og sa: «Men gå ikke inn i landsbyen.»+

27 Jesus og hans disipler drog nå derfra til landsbyene ved Cæsarẹa Filịppi, og på veien begynte han å spørre sine disipler, idet han sa til dem: «Hvem sier folk at jeg er?»+ 28 De sa til ham: «Døperen* Johannes,+ og andre: Elịa,+ andre igjen: en av profetene.»+ 29 Og han stilte dem spørsmålet: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Som svar sa Peter* til ham: «Du er KRISTUS.»*+ 30 Da påla han dem strengt at de ikke skulle fortelle noen om ham.+ 31 Han begynte også å lære dem at Menneskesønnen måtte gjennomgå mange lidelser og bli forkastet av de eldste og overprestene og de skriftlærde og bli drept+ og oppstå tre dager senere.+ 32 Ja, han sa dette rett ut. Men Peter tok ham til side og begynte å refse ham.+ 33 Han snudde seg, så på sine disipler og refset Peter og sa: «Vik bak meg, Satan, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.»*+

34 Han kalte nå folkemengden til seg sammen med sine disipler og sa til dem: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv* og ta opp sin torturpæl* og stadig følge meg.+ 35 For enhver som vil redde sin sjel,* skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min og det gode budskaps skyld, skal redde den.+ 36 Ja, hva gagner det et menneske å vinne hele verden og forspille sin sjel?+ 37 Hva skulle vel et menneske gi i bytte for sin sjel?+ 38 For enhver som skammer seg over meg og mine ord i denne utro* og syndige generasjon, ham skal også Menneskesønnen skamme seg over+ når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.»+

9 Og han fortsatte ved å si til dem: «Jeg sier dere i sannhet: Det er noen av dem som står her, som slett ikke skal smake døden før de ser Guds rike allerede kommet i kraft.»+ 2 Seks dager senere tok så Jesus med seg Peter og Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell hvor de var for seg selv, alene. Og han ble forvandlet framfor dem,+ 3 og hans ytterkledninger ble skinnende, langt hvitere enn noen tøyvasker på jorden kunne bleke dem.+ 4 Og Elịa viste seg for dem sammen med Moses, og de samtalte med Jesus.+ 5 Og det fikk Peter til å si til Jesus: «Rabbi, det er godt for oss å være her, så la oss reise tre telt, ett til deg og ett til Moses og ett til Elịa.»+ 6 Han visste nemlig ikke hvordan han skulle reagere, for de ble nokså redde. 7 Og det dannet seg en sky som overskygget dem, og det kom en røst+ fra skyen: «Dette er min Sønn,+ den elskede; hør ham!»+ 8 Men plutselig, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg, uten Jesus alene.+

9 Da de var på vei ned fra fjellet, påla han dem uttrykkelig at de ikke skulle fortelle+ noen det de hadde sett, før Menneskesønnen var oppstått fra de døde.+ 10 Og de la seg dette ord på hjertet,* men diskuterte seg imellom hva dette å oppstå fra de døde betydde. 11 Og de begynte å spørre ham og sa: «Hvorfor sier de skriftlærde at først må Elịa+ komme?»+ 12 Han sa til dem: «Elịa kommer ganske riktig først og gjenoppretter alt;+ men hvordan har det seg at det står skrevet om Menneskesønnen at han må gjennomgå mange lidelser+ og bli aktet for intet?+ 13 Men jeg sier dere: Elịa+ er faktisk kommet, og de gjorde med ham alt det de ville, akkurat som det står skrevet om ham.»+

14 Da de nå nærmet seg de andre disiplene, så de en stor folkemengde omkring dem og noen skriftlærde som diskuterte med dem.+ 15 Men så snart hele folkemengden fikk øye på ham, ble de bestyrtet og løp bort til ham og begynte å hilse på ham. 16 Og han spurte dem: «Hva er det dere diskuterer med dem?» 17 Og en i folkemengden svarte ham: «Lærer, jeg tok min sønn med til deg fordi han har en stum ånd;+ 18 og hvor den enn griper ham, kaster den ham til jorden, og han fråder og skjærer tenner og blir kraftløs. Og jeg sa til dine disipler at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.»+ 19 Som svar sa han til dem: «Å, du generasjon uten tro,+ hvor lenge må jeg bli hos dere? Hvor lenge må jeg holde ut med dere? Før ham til meg.»+ 20 Så førte de ham til ham. Men da ånden fikk se ham, gav den straks gutten* krampetrekninger, og etter å ha falt til jorden fortsatte han å rulle rundt og frådet.+ 21 Og han spurte hans far: «Hvor lenge har det vært slik med ham?» Han sa: «Fra han var liten; 22 og gang på gang har den kastet ham både i ilden og i vannet for å ta livet av ham.+ Men hvis du kan gjøre noe, så ha medlidenhet med oss og hjelp oss.» 23 Jesus sa til ham: «Det uttrykket: ’Hvis du kan’! Alt er jo mulig for den som har tro.»+ 24 Straks ropte det lille barnets far og sa: «Jeg har tro! Hjelp meg der jeg mangler tro!»*+

25 Jesus, som nå så at en folkemengde var i ferd med å strømme til, refset+ den urene ånden og sa til den: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og kom ikke mer inn i ham.» 26 Og etter høye skrik og mange krampetrekninger fór den ut;+ og han ble som død, slik at de fleste av dem sa: «Han er død!» 27 Men Jesus tok ham i hånden og reiste ham opp, og han stod opp.+ 28 Etter at han hadde gått inn i et hus, begynte hans disipler så å spørre ham mens de var for seg selv: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?»+ 29 Og han sa til dem: «Dette slaget kan ikke fare ut ved noe annet enn ved bønn.»+

30 De brøt opp derfra og drog gjennom Galilẹa, men han ville ikke at noen skulle få vite det. 31 For han holdt på med å undervise sine disipler og sa til dem: «Menneskesønnen skal bli overgitt* i menneskers hender, og de skal drepe ham,+ men til tross for at han blir drept, skal han oppstå tre dager senere.»+ 32 Men de forstod ikke denne uttalelsen, og de var redd for å spørre ham.+

33 Og de kom til Kapẹrnaum. Da han nå var inne i huset, stilte han dem spørsmålet: «Hva diskuterte dere på veien?»+ 34 De tidde, for på veien hadde de diskutert seg imellom hvem som var størst.+ 35 Så satte han seg ned og kalte på de tolv og sa til dem: «Hvis noen vil være først, skal han være sist av alle og alles tjener.»+ 36 Og han tok et lite barn, stilte det midt iblant dem og la armene rundt det og sa til dem:+ 37 «Enhver som tar imot et slikt lite barn på grunnlag av mitt navn, tar imot meg; og enhver som tar imot meg, tar ikke bare imot meg, men også ham som har utsendt meg.»+

38 Johannes sa til ham: «Lærer, vi så en mann drive ut demoner ved å bruke ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham,+ ettersom han ikke var i følge med oss.»+ 39 Men Jesus sa: «Forsøk ikke å hindre ham, for det er ingen som vil gjøre en kraftig gjerning på grunnlag av mitt navn, som straks etter vil kunne spotte meg.+ 40 For den som ikke er imot oss, er for oss.+ 41 For enhver som gir dere et beger vann å drikke+ fordi dere hører Kristus til+ — jeg sier dere i sannhet: Han skal slett ikke miste sin lønn. 42 Men enhver som får en av disse små som tror, til å snuble, for ham ville det være bedre om en slik kvernstein som blir dreid av et esel, var lagt om hans hals og han var kastet i havet.+

43 Og hvis din hånd noen gang får deg til å snuble, så hogg den av; det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha to hender og gå bort til Gehẹnna,* til ilden som ikke kan slokkes.+ 44* —— 45 Og hvis din fot får deg til å snuble, så hogg den av; det er bedre for deg å gå ufør inn til livet+ enn å ha to føtter og bli kastet i Gehẹnna.+ 46* —— 47 Og hvis ditt øye får deg til å snuble, så kast det bort;+ det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha to øyne og bli kastet i Gehẹnna,+ 48 hvor deres mark ikke dør og ilden ikke slokkes.+

49 For enhver skal saltes+ med ild. 50 Salt er utmerket; men hvis saltet noensinne mister sin kraft,* hva vil dere da krydre det med?+ Ha salt+ i dere selv, og hold fred+ med hverandre.»

10 Han brøt opp derfra og kom til Judẹas grensetrakter og den andre siden av Jordan, og igjen kom folkeskarer samlet til ham, og som han pleide, begynte han igjen å undervise dem.+ 2 Noen fariseere kom nå fram, og for å sette ham på prøve begynte de å spørre ham om en mann har lov til å skille seg fra sin hustru.+ 3 Som svar sa han til dem: «Hva har Moses befalt dere?» 4 De sa: «Moses har tillatt å skrive en skilsmisseattest og skille seg fra henne.»+ 5 Men Jesus sa til dem: «Av hensyn til DERES hardhjertethet+ skrev han dette bud til dere. 6 Men fra skapningens* begynnelse ’gjorde Han* dem til mann og kvinne.+ 7 Av den grunn skal en mann forlate sin far og mor, 8 og de to skal være ett kjød’;+ så er de da ikke lenger to, men ett kjød. 9 Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.»+ 10 Da de igjen var i huset,+ begynte disiplene å spørre ham om dette. 11 Og han sa til dem: «Enhver som skiller seg fra* sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd+ mot henne, 12 og hvis en kvinne noensinne etter å ha skilt seg fra sin mann gifter seg med en annen, begår hun ekteskapsbrudd.»+

13 Nå begynte folk å komme med små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene refset dem.+ 14 Da Jesus så dette, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg; forsøk ikke å hindre dem, for Guds rike hører slike til.+ 15 Jeg sier dere i sannhet: Den som ikke tar imot Guds rike liksom et lite barn, skal slett ikke komme inn i det.»+ 16 Og han tok barna i armene sine og begynte å velsigne dem, idet han la hendene på dem.+

17 Og da han gikk ut og fortsatte på sin vei, løp en mann fram og falt på kne for ham og stilte ham spørsmålet: «Gode Lærer, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»*+ 18 Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god?+ Ingen er god uten én, Gud.+ 19 Du kjenner budene: ’Myrd ikke,+ begå ikke ekteskapsbrudd,+ stjel ikke,+ avlegg ikke falskt vitnesbyrd,+ bedra ikke,+ ær din far og mor.’»+ 20 Mannen sa til ham: «Lærer, alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.» 21 Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa til ham: «Én ting mangler hos deg: Gå og selg de ting du har, og gi til de fattige, og du skal få en skatt i himmelen; kom så og bli min etterfølger.»+ 22 Men han ble sørgmodig på grunn av denne uttalelsen og gikk bedrøvet bort, for han eide mye.+

23 Etter å ha sett seg omkring sa Jesus til sine disipler: «Hvor vanskelig det vil være for dem som har penger,+ å komme inn i Guds rike!»+ 24 Men disiplene ble forbauset+ over hans ord. Det fikk Jesus til igjen å si til dem: «Barn, hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike! 25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.»+ 26 De ble enda mer slått av forundring og sa til ham: «Hvem kan da bli frelst?»+ 27 Jesus så rett på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud, for alt er mulig for Gud.»+ 28 Peter begynte å si til ham: «Se, vi har forlatt alt og har fulgt deg.»+ 29 Jesus sa: «Jeg sier dere i sannhet: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for det gode budskaps skyld,+ 30 som ikke skal få hundre foll+ nå i denne tiden — hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer, sammen med forfølgelser,+ og i den kommende tingenes ordning* evig liv. 31 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første.»+

32 De drog nå fram på veien opp til Jerusalem, og Jesus gikk foran dem, og de var forbløffet; men de som fulgte etter, begynte å frykte. Enda en gang tok han de tolv til side og begynte å fortelle dem om de ting som skulle komme til å hende ham:+ 33 «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til overprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til mennesker av nasjonene,+ 34 og de skal gjøre narr av ham og spytte på ham og piske ham og drepe ham, men tre dager senere skal han oppstå.»+

35 Og Jakob og Johannes, de to Sebedẹus-sønnene,+ kom til ham og sa til ham: «Lærer, vi vil gjerne at du skal gjøre for oss hva det enn er vi ber deg om.»+ 36 Han sa til dem: «Hva vil dere at jeg skal gjøre for dere?» 37 De sa til ham: «La oss få sette oss, én ved din høyre hånd og én ved din venstre, i din herlighet.»+ 38 Men Jesus sa til dem: «Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke det beger som jeg drikker, eller bli døpt med den dåp* som jeg blir døpt med?»+ 39 De sa til ham: «Det kan vi.» Da sa Jesus til dem: «Det beger jeg drikker, skal dere drikke, og den dåp jeg blir døpt med, skal dere bli døpt med.+ 40 Men det å sette seg ved min høyre side eller ved min venstre står det ikke til meg å gi,+ men det hører dem til som det er beredt for.»

41 Da nå de ti andre hørte om det, begynte de å harmes på Jakob og Johannes.+ 42 Men etter at Jesus hadde kalt dem til seg, sa han til dem: «Dere vet at de som synes å herske over nasjonene, rår som herrer over dem, og deres stormenn utøver myndighet over dem.+ 43 Slik er det ikke blant dere; men enhver som vil bli stor blant dere, skal være DERES tjener,+ 44 og enhver som vil være først blant dere, skal være alles slave.+ 45 For ikke engang Menneskesønnen er kommet for å bli tjent,+ men for å tjene og gi sin sjel* som en løsepenge+ i bytte for mange.»+

46 Og de kom til Jẹriko. Men da han og hans disipler og en anselig folkemengde drog ut av Jẹriko, satt Bartimẹus (Timẹus’ sønn), en blind tigger, ved siden av veien.+ 47 Da han hørte at det var Jesus, nasareeren, begynte han å rope og si: «Davids Sønn,+ Jesus, ha barmhjertighet med meg!»+ 48 Da begynte mange å si strengt til ham at han skulle tie stille; men han fortsatte å rope desto mer: «Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!»+ 49 Da stanset Jesus og sa: «KALL på ham.» Og de kalte på den blinde og sa til ham: «Fatt mot, reis deg; han kaller på deg.»+ 50 Han kastet av seg ytterkledningen sin, sprang opp og gikk til Jesus. 51 Og som svar sa Jesus til ham: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?»+ Den blinde sa til ham: «Rabbụni,* la meg få synet igjen.»+ 52 Og Jesus sa til ham: «Gå, din tro har gjort deg frisk.»*+ Og straks fikk han synet igjen,+ og han begynte å følge ham på veien.+

11 Da de nå nærmet seg Jerusalem, og Betfạge og Betạnia+ ved Oljeberget, sendte han to av sine disipler av sted+ 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som dere ser foran dere, og så snart dere kommer inn i den, vil dere finne en fole som er bundet, og som ikke noe menneske ennå har sittet på; løs den og før den hit.+ 3 Og hvis noen sier til dere: ’Hvorfor gjør dere dette?’, så si: ’Herren har bruk for den og skal straks sende den tilbake hit.’»+ 4 Så gikk de av sted og fant folen bundet ved døren, utenfor i sidegaten, og de løste den.+ 5 Men noen av dem som stod der, begynte å si til dem: «Hva er det dere gjør — løser dere folen?»+ 6 De sa til dem akkurat det som Jesus hadde sagt; og de lot dem gå.+

7 Og de førte folen+ til Jesus, og de la ytterkledningene sine på den, og han satte seg på den.+ 8 Det var også mange som bredte ut ytterkledningene+ sine på veien, men andre brukte løv+ som de hadde skåret på markene.+ 9 Og de som gikk foran, og de som kom bak, ropte hele tiden: «Vi ber, frels!*+ Velsignet er han som kommer i Jehovas* navn!+ 10 Velsignet er vår far Davids kommende rike!*+ Vi ber, frels, i høydene der oppe!»* 11 Og han drog inn i Jerusalem, inn i templet; og han så seg om og betraktet alle ting, og siden det allerede var sent, gikk han ut til Betạnia sammen med de tolv.+

12 Neste dag, da de var kommet ut fra Betạnia, ble han sulten.+ 13 Og på avstand fikk han øye på et fikentre som hadde blad, og han gikk for å se om han kanskje kunne finne noe på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke fikentid.+ 14 Det fikk ham så til å si til det: «Aldri i evighet skal noen spise frukt fra deg mer.»+ Og hans disipler hørte på.

15 Så kom de til Jerusalem. Der gikk han inn i templet og begynte å kaste ut dem som solgte og kjøpte i templet, og han veltet bordene til pengevekslerne og benkene til dem som solgte duer;+ 16 og han tillot ikke noen å bære et redskap gjennom templet, 17 men han fortsatte å undervise og si: «Står det ikke skrevet: ’Mitt hus skal kalles et bønnens hus+ for alle nasjonene’?+ Men dere har gjort det til en røverhule.»+ 18 Og overprestene og de skriftlærde hørte det, og de begynte å søke å finne ut hvordan de kunne få tatt livet av ham;+ for de fryktet for ham, for hele folkemengden ble stadig slått av forundring over hans lære.+

19 Og når det ble sent på dagen, pleide de å gå ut av byen. 20 Men da de kom forbi tidlig om morgenen, så de at fikentreet allerede hadde visnet fra røttene av.+ 21 Peter, som husket det, sa da til ham: «Rabbi, se, fikentreet som du forbannet, har visnet.»+ 22 Og Jesus svarte ved å si til dem: «Tro på Gud. 23 Jeg sier dere i sannhet at enhver som sier til dette fjellet: ’Bli løftet opp og kastet i havet’ og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, skal skje, han skal få det slik.+ 24 Derfor sier jeg dere: Alle de ting dere ber og anmoder om — tro at dere så å si har fått dem, og dere skal få dem.+ 25 Og når dere står og ber, tilgi+ da hva dere enn har imot noen; for at DERES Far, som er i himlene, også kan tilgi dere DERES overtredelser.»+ 26* ——

27 Og de kom igjen til Jerusalem. Og da han gikk omkring i templet, kom overprestene og de skriftlærde og de eldste til ham+ 28 og begynte å si til ham: «Med hvilken myndighet gjør du disse ting? Eller hvem har gitt deg denne myndighet til å gjøre disse ting?»+ 29 Jesus sa til dem: «Jeg vil stille dere ett spørsmål. Svar meg, så vil også jeg si dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting.+ 30 Var Johannes’ dåp+ fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg.»+ 31 Så begynte de å diskutere seg imellom og sa: «Hvis vi sier: ’Fra himmelen’, vil han si: ’Hvorfor trodde dere ham da ikke?’+ 32 Men våger vi å si: ’Fra mennesker’?» — De fryktet for folkemengden, for de mente alle at Johannes virkelig hadde vært en profet.+ 33 De svarte da Jesus ved å si: «Vi vet ikke.» Og Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør disse ting.»+

12 Og han begynte å tale til dem ved hjelp av illustrasjoner: «En mann plantet en vingård+ og satte et gjerde rundt den og gravde ut et kar til vinpressen og reiste et tårn,+ og han leide den ut til noen vindyrkere+ og reiste utenlands.+ 2 Da tiden var inne, sendte han så en slave til vindyrkerne, så han kunne få noe av vingårdens frukt av vindyrkerne.+ 3 Men de tok ham, banket ham opp og sendte ham tomhendt bort.+ 4 Og så sendte han en annen slave til dem; og ham slo de i hodet og vanæret.+ 5 Og han sendte ut en annen, og ham drepte de; og mange andre, og noen av dem banket de opp, og noen av dem drepte de. 6 Én til hadde han, en elsket sønn.+ Ham sendte han sist til dem, idet han sa: ’De vil ha respekt for min sønn.’+ 7 Men disse vindyrkerne sa til hverandre: ’Dette er arvingen.+ Kom, la oss drepe ham, og arven vil bli vår.’+ 8 Så tok de ham og drepte ham+ og kastet ham ut av vingården.+ 9 Hva skal vingårdens eier gjøre? Han skal komme og tilintetgjøre vindyrkerne, og han skal gi vingården+ til andre.+ 10 Har dere aldri lest dette skriftstedet: ’Den steinen+ som bygningsmennene forkastet, den er blitt hovedhjørnestein.+ 11 Fra Jehova* er denne kommet, og den er underfull i våre øyne’?»+

12 Da begynte de å søke å finne ut hvordan de kunne gripe ham, men de fryktet for folkemengden, for de konstaterte at han hadde holdt fram illustrasjonen med dem i tankene. Så forlot de ham og gikk bort.+

13 Deretter sendte de noen av fariseerne og av tilhengerne av Herodes’ parti*+ til ham for å fange ham i ord.+ 14 Da de kom, sa de til ham: «Lærer, vi vet at du er sannferdig, og du bryr deg ikke om noen, for du ser ikke på menneskers ytre, men du lærer Guds vei i samsvar med det som er sannhet:+ Er det tillatt å betale koppskatt til keiseren* eller ikke? 15 Skal vi betale, eller skal vi ikke betale?»+ Men han merket deres hykleri og sa til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve? Gi meg en denạr,* så jeg får se på den.»+ 16 De kom med en. Og han sa til dem: «Hvis bilde og innskrift er dette?» De sa til ham: «Keiserens.»+ 17 Jesus sa da: «Betal tilbake* til keiseren de ting som keiserens er,+ men til Gud de ting som Guds er.»+ Og de begynte å undre seg over ham.+

18 Nå kom noen saddukeere til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de stilte ham spørsmålet:+ 19 «Lærer, Moses har skrevet til oss at hvis en manns bror dør og etterlater seg en hustru, men ikke etterlater seg noe barn, da skal hans bror+ ta hustruen og med henne oppreise sin bror avkom.+ 20 Det var sju brødre; og den første tok seg en hustru, men da han døde, etterlot han seg ikke avkom.+ 21 Og den andre tok henne, men døde uten å etterlate seg avkom, og likeså den tredje. 22 Og ingen av de sju etterlot seg avkom. Sist av alle døde også kvinnen.+ 23 Hvem av dem skal hun være hustru til i oppstandelsen? Alle de sju fikk henne jo til hustru.»+ 24 Jesus sa til dem: «Er ikke dette grunnen til at dere tar feil — at dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?+ 25 For når de oppstår fra de døde, gifter ikke menn seg, og heller ikke blir kvinner giftet bort, men de er som engler i himlene.+ 26 Men om de døde, at de blir oppreist, har dere ikke da lest i Moses’ bok, i beretningen om tornebusken, hvordan Gud sa til ham: ’Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’?+ 27 Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende. Dere tar meget feil.»+

28 En av de skriftlærde som var kommet bort og hadde hørt dem diskutere, og som forstod at han hadde svart dem på en god måte, spurte ham nå: «Hvilket bud er det første av alle?»+ 29 Jesus svarte: «Det første er: ’Hør, Israel, Jehova* vår Gud er én Jehova,*+ 30 og du skal elske Jehova* din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel* og av hele ditt sinn og av hele din styrke.’+ 31 Det andre er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’+ Det er ikke noe annet bud som er større enn disse.» 32 Den skriftlærde sa til ham: «Lærer, du har talt vel, i samsvar med det som er sannhet: ’Han er Én, og det er ingen annen enn Han’;+ 33 og dette å elske ham av hele sitt hjerte og av hele sin forstand og av hele sin styrke, og dette å elske sin neste som seg selv, er langt mer verd enn alle helbrennofre og slaktofre.»+ 34 Jesus, som så at han hadde svart forstandig, sa da til ham: «Du er ikke langt fra Guds rike.» Men ingen hadde mot til å spørre ham mer.+

35 Mens Jesus underviste i templet, begynte han imidlertid å si, idet han gav et svar: «Hvordan har det seg at de skriftlærde sier at KRISTUS er Davids sønn?+ 36 Ved den hellige ånd+ sa David selv: ’Jehova* sa til min Herre: «Sitt ved min høyre hånd inntil jeg legger dine fiender under dine føtter.»’+ 37 David selv kaller ham ’Herre’, men hvordan har det seg da at han er hans sønn?»+

Og den store folkemengden hørte med glede på ham.+ 38 Og i sin undervisning fortsatte han ved å si: «Ta dere i akt for de skriftlærde,+ som gjerne vil gå omkring i lange kjortler og få hilsener på torgene* 39 og ha de fremste sitteplassene i synagogene og de mest fremtredende plassene ved aftensmåltidene.+ 40 Det er de som fortærer enkenes hus+ og for syns skyld holder lange bønner; disse skal få en strengere dom.»+

41 Og han satte seg ned overfor bidragsbøssene+ og begynte å betrakte hvordan folkemengden la penger* i bidragsbøssene;* og mange rike la i mange mynter.+ 42 Nå kom det en fattig enke og la i to småmynter,* som har svært liten verdi.*+ 43 Da kalte han sine disipler til seg og sa til dem: «Jeg sier dere i sannhet at denne fattige enken la i mer enn alle de som la penger i bidragsbøssene;+ 44 for de la alle i av sin overflod, men hun la i av sin armod alt det hun hadde, hele sitt livsopphold.»+

13 Da han gikk ut av templet, sa en av hans disipler til ham: «Lærer, se, for noen steiner og for noen bygninger!»+ 2 Men Jesus sa til ham: «Ser du disse store* bygningene?+ Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein+ som ikke skal bli revet ned.»+

3 Og mens han satt på Oljeberget rett overfor templet, begynte Peter+ og Jakob og Johannes og Andreas å spørre ham da de var for seg selv:+ 4 «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet når alt dette skal komme til en avslutning?»*+ 5 Da begynte Jesus å si til dem: «Pass på at ingen villeder dere.+ 6 Mange skal komme på grunnlag av mitt navn og si: ’Jeg er han’,* og de skal villede mange.+ 7 Og når dere hører om kriger* og rykter* om kriger, bli da ikke skremt; disse ting må finne sted, men enden* er ikke ennå.+

8 For nasjon skal reise seg* mot nasjon og rike mot rike,+ det skal bli jordskjelv*+ på det ene stedet etter det andre, det skal bli matmangel.+ Dette er en begynnelse til veer.+

9 Men dere, gi akt på dere selv; de skal overgi dere til lokale domstoler,*+ og dere skal bli slått i synagoger+ og bli stilt for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd* for dem.+ 10 Og det gode budskap+ må først bli forkynt* blant alle nasjonene.+ 11 Men når de fører dere av sted for å overgi dere, vær da ikke på forhånd bekymret for hva dere skal si;+ men hva som enn blir gitt dere i samme stund, det skal dere si, for det er ikke dere som taler, men den hellige ånd.+ 12 Videre skal bror overgi bror til døden, og en far sitt barn,+ og barn skal reise seg mot foreldre og volde deres død;+ 13 og dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld.+ Men den som har holdt ut til enden,*+ han skal bli frelst.+

14 Men når dere får se den avskyelighet+ som forårsaker ødeleggelse,+ stå der den ikke burde (la leseren bruke skjelneevne),+ da må de som er i Judẹa, begynne å flykte til fjellene.+ 15 Den som er på taket, må ikke gå ned eller gå inn for å ta noe ut av sitt hus;+ 16 og den som er på åkeren, må ikke vende tilbake til de ting som er bak, for å hente sin ytterkledning.+ 17 Ve de gravide kvinner og dem som gir et barn die, i de dager!+ 18 Fortsett å be om at det ikke må skje om vinteren;+ 19 for de dager skal bli dager med en slik trengsel+ som det ikke har vært fra begynnelsen til den skapning som Gud skapte, og inntil den tid,* og som det ikke mer skal bli.+ 20 Ja, hvis ikke Jehova*+ forkortet dagene, ville ikke noe kjød bli frelst. Men på grunn av de utvalgte+ som han har utvalgt,+ har han forkortet dagene.+

21 Og hvis noen da* sier til dere: ’Se, her er KRISTUS’, ’Se, der er han’,+ så tro det ikke.+ 22 For falske Kristuser og falske profeter skal stå fram+ og gjøre tegn og undere+ for om mulig å føre de utvalgte vill.+ 23 Men dere, vær på vakt;+ jeg har sagt dere alt på forhånd.+

24 Men i de dager, etter den trengselen, skal solen bli formørket, og månen skal ikke gi sitt lys, 25 og stjernene skal falle ned fra himmelen, og de krefter som er i himlene, skal bli rokket.+ 26 Og da* skal de se Menneskesønnen+ komme* i skyer med stor makt og herlighet.+ 27 Og da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte+ fra de fire vinder,* fra jordens ytterste ende til himmelens ytterste ende.+

28 Lær nå denne illustrasjonen av fikentreet: Så snart dets unge gren blir myk og skyter blad, vet dere at sommeren er nær.+ 29 Likeså skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at han er nær, ved dørene.+ 30 Jeg sier dere i sannhet at denne generasjon* slett ikke skal forsvinne før alt dette skjer.+ 31 Himmel+ og jord skal forsvinne, men mine ord+ skal ikke forsvinne.+

32 Om den dagen eller timen vet ingen, verken englene i himmelen eller Sønnen, men bare Faderen.+ 33 Vær aktpågivende, våk,+ for dere vet ikke når den fastsatte tid er.+ 34 Det er som med en mann som reiste utenlands,+ som forlot sitt hus og gav myndigheten til sine slaver, gav enhver hans arbeid og befalte dørvokteren å holde seg våken. 35 Hold dere derfor våkne,+ for dere vet ikke når husets herre kommer, om det blir sent på dagen* eller ved midnatt* eller ved hanegal* eller tidlig om morgenen;*+ 36 for at han, når han plutselig kommer, ikke skal finne dere sovende.+ 37 Men det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Hold dere våkne.»+

14 Nå var det to dager til påsken+ og de usyrede brøds høytid.+ Og overprestene og de skriftlærde søkte å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og drepe ham;+ 2 for de sa gjentatte ganger: «Ikke på høytiden; det kunne kanskje bli oppstyr blant folket.»+

3 Og mens han var i Betạnia i Simon den spedalskes hus+ og lå til bords, kom det en kvinne med en alabastkrukke med velluktende olje, ekte nardus — meget kostbar. Hun brøt opp alabastkrukken og begynte å helle oljen over hodet hans.+ 4 Da var det noen som gav uttrykk for harme seg imellom: «Hvorfor er det blitt sløst slik med den velluktende oljen?+ 5 Denne velluktende oljen kunne jo ha vært solgt for mer enn tre hundre denạrer* og gitt til de fattige!» Og de følte stor uvilje mot henne.+ 6 Men Jesus sa: «La henne være. Hvorfor forsøker dere å skape vanskeligheter for henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.+ 7 De fattige har dere jo alltid hos dere,+ og når dere enn vil, kan dere alltid gjøre godt mot dem, men meg har dere ikke alltid.+ 8 Hun gjorde det hun kunne; hun har på forhånd sørget for å helle velluktende olje over mitt legeme med henblikk på begravelsen.+ 9 Jeg sier dere i sannhet: Overalt hvor det gode budskap blir forkynt i hele verden,+ skal også det denne kvinnen gjorde, bli fortalt til minne om henne.»+

10 Og Judas Iskạriot, en av de tolv, gikk av sted til overprestene for å forråde ham til dem.+ 11 Da de hørte det, gledet de seg og lovte å gi ham sølvpenger.+ Så begynte han å søke en beleilig anledning til å forråde ham.+

12 Og på de usyrede brøds første dag,*+ da de pleide å slakte påskeofferet, sa hans disipler+ til ham: «Hvor vil du at vi skal gå og gjøre i stand, så du kan spise påskemåltidet?»+ 13 Da sendte han to av sine disipler av sted og sa til dem: «Gå inn i byen, og en mann som bærer et leirkar med vann, skal møte dere.+ Følg ham, 14 og der hvor han går inn, skal dere si til husbonden: ’Læreren sier: «Hvor er gjesterommet for meg, hvor jeg kan spise påskemåltidet+ sammen med mine disipler?»’+ 15 Og han skal vise dere et stort rom ovenpå, utstyrt og klart; gjør så i stand for oss der.»+ 16 Så gikk disiplene ut, og de kom inn i byen og fant det akkurat som han hadde sagt til dem; og de gjorde i stand til påsken.+

17 Etter at kvelden hadde falt på, kom han med de tolv.+ 18 Og mens de lå til bords og spiste, sa Jesus: «Jeg sier dere i sannhet: En av dere, en som spiser+ sammen med meg, kommer til å forråde meg.»+ 19 De begynte å bli bedrøvet og si til ham én etter én: «Det er vel ikke meg?»+ 20 Han sa til dem: «Det er en av de tolv, en som dypper sammen med meg i vår felles skål.+ 21 Menneskesønnen går riktignok bort, slik som det står skrevet om ham, men ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt ved! Det hadde vært bedre for det mennesket om han ikke var blitt født.»+

22 Og mens de fortsatte å spise, tok han et brød, uttalte en velsignelse, brøt det og gav det til dem og sa: «Ta det; dette betyr mitt legeme.»+ 23 Og han tok et beger, takket og gav det til dem, og de drakk alle av det.+ 24 Og han sa til dem: «Dette betyr* mitt blod,+ ’paktens+ blod’, som skal utøses+ til gagn for mange.+ 25 Jeg sier dere i sannhet: Jeg skal slett ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen da jeg drikker den ny* i Guds rike.»+ 26 Til slutt, etter at de hadde sunget lovsanger,*+ gikk de ut til Oljeberget.+

27 Og Jesus sa til dem: «Dere skal alle bli brakt til å snuble, for det står skrevet: ’Jeg vil slå hyrden,+ og sauene skal bli spredt omkring.’+ 28 Men etter at jeg er blitt oppreist, vil jeg gå i forveien for dere til Galilẹa.»+ 29 Men Peter sa til ham: «Selv om alle de andre blir brakt til å snuble, skal likevel ikke jeg bli det.»+ 30 Da sa Jesus til ham: «Jeg sier deg i sannhet: I dag, ja i denne natt, før en hane galer to ganger, kommer selv du til å fornekte meg tre ganger.»+ 31 Men han begynte å si med styrke: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg slett ikke fornekte deg.» Og alle de andre begynte å si det samme.+

32 Så kom de til et sted som heter Getsẹmane, og han sa til sine disipler: «Sett dere her, mens jeg ber.»+ 33 Og han tok Peter og Jakob og Johannes+ med seg, og han begynte å bli forferdet og svært urolig.+ 34 Og han sa til dem: «Min sjel er dypt bedrøvet,+ like til døden. Bli her og hold dere våkne.»+ 35 Og han gikk et lite stykke fram og falt så ned på jorden og begynte å be om at timen måtte gå ham forbi, hvis det var mulig.+ 36 Og han fortsatte ved å si: «Abba,* Far,+ alt er mulig for deg; ta dette beger fra meg. Likevel — ikke hva jeg vil, men hva du vil.»+ 37 Og han kom og fant dem sovende, og han sa til Peter: «Simon, sover du? Hadde du ikke styrke til å holde deg våken én time?+ 38 Hold dere våkne og be stadig, for at dere ikke skal komme i fristelse.+ Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.»+ 39 Og han gikk igjen bort og bad og sa det samme ord.+ 40 Og igjen kom han og fant dem sovende, for deres øyne var tunge, og de visste derfor ikke hva de skulle svare ham.+ 41 Og han kom for tredje gang og sa til dem: «På et tidspunkt som dette sover dere og hviler dere! Det er nok! Timen er kommet!+ Se, Menneskesønnen blir forrådt og overgitt i synderes hender.+ 42 Stå opp, la oss gå.+ Se, han som forråder meg, har kommet nær.»+

43 Og straks, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og sammen med ham en folkemengde, med sverd og klubber, fra overprestene og de skriftlærde og de eldste.+ 44 Nå hadde han som forrådte ham, avtalt et tegn med dem og sagt: «Den som jeg kysser, han er det; arrestér ham og før ham sikkert bort.»+ 45 Og han kom rett bort og nærmet seg ham og sa: «Rabbi!» og kysset+ ham meget ømt. 46 Så la de hånd på ham og arresterte ham.+ 47 Men en av dem som stod der, drog sitt sverd og slo til øversteprestens slave og kuttet øret av ham.+ 48 Men det fikk Jesus til å si til dem: «Har dere kommet ut med sverd og klubber som mot en røver for å arrestere meg?+ 49 Dag etter dag var jeg hos dere i templet og underviste,+ og likevel arresterte dere meg ikke. Men dette skjer for at Skriftene+ skal bli oppfylt.»+

50 Og de forlot+ ham alle og flyktet.+ 51 Men en ung mann som bar en kledning av fint lin over sin nakne kropp, begynte å følge like etter ham; og de forsøkte å gripe ham,+ 52 men han lot sin linkledning bli igjen og kom seg naken* unna.

53 De førte nå Jesus av sted til øverstepresten, og alle overprestene og de eldste og de skriftlærde kom sammen.+ 54 Men Peter fulgte etter ham på god avstand,+ helt inn i øversteprestens gård; og han ble sittende sammen med hustjenerne og varmet seg foran en lysende ild. 55 I mellomtiden søkte overprestene og hele Sanhedrịnet etter vitnesbyrd mot Jesus for å kunne drepe ham,+ men de fant ikke noe.+ 56 Mange vitnet riktignok falskt mot ham,+ men deres vitnesbyrd stemte ikke overens.+ 57 Og noen reiste seg og vitnet falskt mot ham og sa: 58 «Vi har hørt ham si: ’Jeg vil rive ned dette templet,* som er gjort med hender, og på tre dager vil jeg bygge et annet, som ikke er gjort med hender.’»+ 59 Men heller ikke her stemte deres vitnesbyrd overens.

60 Til slutt reiste øverstepresten seg midt iblant dem og spurte Jesus og sa: «Sier du ikke noe til svar? Hva er det disse vitner mot deg?»+ 61 Men han forholdt seg taus og svarte ikke i det hele tatt.+ Igjen begynte øverstepresten å spørre ham og sa til ham: «Er du KRISTUS, Den Velsignedes Sønn?»+ 62 Da sa Jesus: «Det er jeg; og dere skal se Menneskesønnen+ sitte ved kraftens høyre hånd+ og komme* med himmelens skyer.»+ 63 Da sønderrev øverstepresten sine underkledninger+ og sa: «Hvilket ytterligere behov har vi for vitner?+ 64 Dere har hørt bespottelsen.+ Hva er da tydelig for dere?» De dømte ham alle skyldig til døden. 65 Og noen begynte å spytte+ på ham og dekke til hele ansiktet hans og slå ham med knyttnevene og si til ham: «Profetér!» Og rettsbetjentene tok ham, idet de slo ham i ansiktet med åpen hånd.+

66 Mens nå Peter var nede i gården, kom en av øversteprestens tjenestepiker,+ 67 og da hun så Peter varme seg, så hun rett på ham og sa: «Du var også sammen med nasareeren, denne Jesus.»+ 68 Men han benektet det og sa: «Jeg kjenner ham ikke, og jeg forstår ikke* hva du sier», og han gikk ut til forhallen.+ 69 Da tjenestepiken fikk se ham der, begynte hun igjen å si til dem som stod der: «Dette er en av dem.»+ 70 Igjen benektet han det. Og enda en gang, litt senere, begynte de som stod der, å si til Peter: «Visst er du en av dem, for du er jo galileer.»+ 71 Men han begynte å forbanne seg og sverge:+ «Jeg kjenner ikke det mennesket som dere taler om.»+ 72 Og straks gol en hane for annen gang;+ og Peter husket det ord som Jesus hadde talt til ham: «Før en hane galer to ganger, kommer du til å fornekte meg tre ganger.»+ Og han brøt sammen og begynte å gråte.+

15 Og straks ved daggry holdt overprestene rådslagning sammen med de eldste og de skriftlærde, ja hele Sanhedrịnet,+ og de bandt Jesus og førte ham bort og overgav ham til Pilatus.+ 2 Og Pilatus stilte ham spørsmålet: «Er du jødenes konge?»+ Som svar sa han til ham: «Du sier det selv.»+ 3 Men overprestene gav seg til å anklage ham for mange ting.+ 4 Nå begynte Pilatus igjen å spørre ham og sa: «Har du ikke noe svar å gi?+ Se hvor mange anklager de retter mot deg.»+ 5 Men Jesus gav ikke noe ytterligere svar, så Pilatus begynte å undre seg.+

6 Nå pleide han på hver høytid å gi dem en fange fri, den de bad om.+ 7 På den tiden var han som ble kalt Bạrabbas, fengslet sammen med opprørerne, som under sitt opprør hadde begått mord.+ 8 Folkemengden kom nå opp og begynte å anmode ham i samsvar med det han pleide å gjøre for dem. 9 Pilatus svarte dem ved å si: «Vil dere at jeg skal gi dere jødenes konge fri?»+ 10 For han var klar over at det var på grunn av misunnelse+ overprestene hadde overgitt ham.+ 11 Men overprestene hisset opp folkemengden for i stedet å få ham til å gi dem Bạrabbas fri.+ 12 Igjen svarte Pilatus ved å si til dem: «Hva skal jeg så gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?»+ 13 Enda en gang ropte de: «Pælfest ham!»*+ 14 Men Pilatus sa videre til dem: «Hva ondt har han da gjort?» Men de ropte bare enda høyere: «Pælfest ham!»+ 15 Pilatus, som ønsket å tilfredsstille folkemengden,+ gav dem da Bạrabbas fri, og etter å ha latt Jesus piske overgav han ham til å bli pælfestet.+

16 Soldatene førte ham nå inn i gården, det vil si inn i stattholderens palass; og de kalte sammen hele troppeavdelingen,+ 17 og de kledde ham i purpur og flettet en krone av torner og satte den på ham.+ 18 Og de begynte å hilse ham: «Vær hilset,+ du jødenes Konge!» 19 De slo ham også i hodet med en rørstav og spyttet på ham,+ og de falt på kne og bøyde seg ærbødig for ham. 20 Til slutt, da de hadde gjort narr av ham, tok de av ham purpuret og kledde ham i ytterkledningene hans. Og de førte ham ut for å pælfeste ham.*+ 21 De påla også en som gikk forbi, å gjøre tjeneste, Simon fra Kyrẹne, som kom fra landet, far til Aleksander og Rụfus, for at han skulle bære hans torturpæl.*+

22 Så førte de ham til stedet Gọlgata, som oversatt betyr Hodeskallested.*+ 23 Her forsøkte de å gi ham vin tilsatt myrra som bedøvende middel,+ men han ville ikke ta den.+ 24 Og de pælfestet ham og fordelte ytterkledningene hans ved å kaste lodd om dem,+ om hvem som skulle ta hva.+ 25 Det var nå den tredje time,*+ og de pælfestet ham. 26 Og innskriften med anklagen+ mot ham var skrevet over ham: «Jødenes Konge.»+ 27 De pælfestet også to røvere sammen med ham, én på hans høyre og én på hans venstre side.+ 28* —— 29 Og de som gikk forbi, begynte å spotte+ ham, idet de ristet på hodet og sa: «Ha! Du som skulle rive ned templet* og bygge det opp på tre dager,+ 30 frels deg selv ved å stige ned fra torturpælen.»+ 31 På lignende måte gjorde også overprestene narr av ham seg imellom sammen med de skriftlærde og sa: «Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse!+ 32 La nå KRISTUS, Israels Konge, stige ned fra torturpælen, så vi kan se og tro.»+ Også de som var pælfestet sammen med ham, hånte ham.+

33 Da den sjette time* kom, falt det et mørke over hele landet, inntil den niende time.*+ 34 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?»,* som oversatt betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»+ 35 Og da noen av dem som stod i nærheten, hørte det, begynte de å si: «Se, han roper på Elịa.»*+ 36 Men én løp og gjennomvætte en svamp med sur vin, satte den på en rørstav og begynte å gi ham å drikke,+ idet han sa: «LA ham være! La oss se om Elịa kommer for å ta ham ned.»+ 37 Men Jesus utstøtte et høyt rop og utåndet.+ 38 Og forhenget+ i helligdommen* ble flerret i to, fra øverst til nederst.+ 39 Da nå den offiseren* som stod rett overfor ham, så at han hadde utåndet under disse omstendigheter, sa han: «Denne mannen var virkelig Guds Sønn.»*+

40 Det var også noen kvinner som så på på avstand,+ blant dem både Maria Magdalẹna og Maria, mor til Jakob den lille og til Jọses,* og Salọme,+ 41 som pleide å følge ham+ og tjene ham da han var i Galilẹa, og mange andre kvinner som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham.+

42 Da det nå allerede var sent på ettermiddagen, og siden det var Forberedelse, det vil si dagen før sabbaten, 43 kom Josef fra Arimatẹa, et ansett medlem av Rådet, som også selv ventet på Guds rike.+ Han tok mot til seg og gikk inn til Pilatus og bad om Jesu legeme.+ 44 Men Pilatus undret seg over at han allerede skulle være død, og kalte til seg offiseren og spurte ham om han allerede var død. 45 Og etter at han hadde skaffet seg visshet gjennom offiseren, lot han Josef få liket.+ 46 Han kjøpte da fint lin og tok ham ned, svøpte ham i det fine linet+ og la ham i et gravsted+ som var hogd ut i en klippe; og han rullet en stein fram for inngangen til minnegraven.+ 47 Men Maria Magdalẹna og Maria, Jọses’* mor, fortsatte å se på det stedet hvor han var blitt lagt.+

16 Da sabbaten+ så var over, kjøpte Maria Magdalẹna+ og Maria, Jakobs mor, og Salọme krydderier for å gå og gni ham inn med olje.+ 2 Og svært tidlig på den første dag+ i uken kom de til minnegraven, da solen hadde stått opp.+ 3 Og de sa til hverandre: «Hvem skal rulle steinen bort fra inngangen til minnegraven for oss?» 4 Men da de så opp, så de at steinen var blitt rullet bort, selv om den var svært stor.+ 5 Da de gikk inn i minnegraven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit lang kjortel, og de ble forferdet.+ 6 Han sa til dem: «Slutt med å være forferdet. Dere ser etter Jesus, nasareeren, som ble pælfestet.*+ Han er blitt oppreist,+ han er ikke her. Se — stedet hvor de la ham.+ 7 Men gå og si til hans disipler og til Peter: ’Han går i forveien for dere til Galilẹa;+ der skal dere se ham, slik som han har sagt til dere.’»+ 8 Og da de kom ut, flyktet de fra minnegraven, for de skalv og var sterkt beveget. Og de sa ikke noe til noen, for de fryktet.*+

KORT AVSLUTNING

I noen yngre håndskrifter og oversettelser finnes følgende korte avslutning etter Markus 16: 8:

Men alt det de hadde fått befaling om, fortalte de i korthet til dem som var omkring Peter. Og etter dette sendte Jesus selv gjennom dem, fra øst til vest, ut den hellige og uforgjengelige kunngjøring om evig frelse.

LANG AVSLUTNING

I enkelte gamle håndskrifter (ACD) og oversettelser (VgSy^c,p), men ikke i אBSy^sArm, finnes følgende lange avslutning:

9 Etter at han var oppstått tidlig på den første dag i uken, viste han seg først for Maria Magdalẹna, som han hadde drevet sju demoner ut av. 10 Hun gikk og fortalte det til dem som hadde vært med ham, mens de sørget og gråt. 11 Men da de hørte at han var blitt levende og var blitt sett av henne, trodde de det ikke. 12 Og etter dette viste han seg i en annen skikkelse for to av dem mens de kom gående, på vei ut på landet; 13 og de kom tilbake og fortalte det til de andre. Heller ikke dem trodde de. 14 Men senere viste han seg for de elleve selv, mens de lå til bords, og han bebreidet dem deres mangel på tro og deres hardhjertethet, fordi de ikke trodde dem som hadde sett ham nå som han var oppreist fra de døde. 15 Og han sa til dem: «Gå ut i hele verden og forkynn det gode budskap for hele skapningen. 16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt. 17 Og disse tegn skal følge dem som tror: Ved å bruke mitt navn skal de drive ut demoner, de skal tale med tunger, 18 og med hendene skal de ta opp slanger, og hvis de drikker noe dødbringende, skal det slett ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, og disse skal bli friske.»

19 Så ble da Herren Jesus, etter å ha talt til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. 20 De gikk så ut og forkynte overalt, og Herren arbeidet sammen med dem og støttet budskapet ved de ledsagende tegn.