Forkynneren
9 For jeg la meg alt dette på hjertet, ja for å utforske alt dette,+ at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i den sanne Guds hånd.+ Menneskene er ikke klar over verken kjærligheten eller hatet, som alt sammen var før dem.+ 2 Alle er like i det alle har.+ Ett endelikt+ er det for den rettferdige+ og den onde,+ den gode og den rene og den urene, og den som ofrer, og den som ikke ofrer. Den gode er lik synderen;+ den som sverger, er lik den som har fryktet for en svoren ed.+ 3 Dette er det som er ulykkelig i alt det som er blitt gjort under solen, at fordi det er ett endelikt for alle,+ er menneskesønnenes hjerte fullt av det som er ondt,+ og det er galskap+ i deres hjerte i hele deres liv, og deretter — bort til de døde!+
4 For når det gjelder den som er forent* med alle de levende, finnes det fortrøstning, ettersom en levende hund+ er bedre stilt enn en død løve.+ 5 For de levende vet at de skal dø;*+ men de døde vet slett ingen ting,*+ og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.+ 6 Også deres kjærlighet og deres hat og deres nidkjærhet er allerede gått til grunne,+ og de har til uavgrenset tid ikke mer noen del i noe som må gjøres under solen.+
7 Gå og spis din mat* med glede og drikk din vin med et glad hjerte,+ for den sanne Gud har allerede funnet behag i dine gjerninger.+ 8 La ved enhver anledning dine klær være hvite,+ og la det ikke mangle olje på ditt hode.+ 9 Se livet* med den hustru som du elsker,+ alle ditt tomme livs dager som Han har gitt deg under solen, alle din tomhets dager, for det er din del i livet+ og i det harde arbeid som du arbeider hardt med under solen. 10 Alt det din hånd finner å gjøre, gjør det med din kraft,+ for det er verken virksomhet eller planlegging eller kunnskap+ eller visdom+ i Sjẹol,*+ det sted som du går til.+
11 Jeg vendte tilbake for å se* under solen at løpet ikke tilhører de raske+ eller striden de veldige,+ og at føden* ikke tilhører de vise+ eller rikdommen de forstandige,+ og at velviljen ikke tilhører dem som har kunnskap;+ for tid og uforutsett hendelse rammer dem alle.*+ 12 For heller ikke mennesket+ kjenner sin tid.+ Akkurat som fisker som fanges i et ondt garn,+ og som fugler som fanges i en felle,+ slik går menneskesønnene selv i snaren i en ulykkens tid,+ når den plutselig faller over dem.+
13 Også dette så jeg med hensyn til visdommen under solen — og den* var stor for meg: 14 Det var en liten by, og mennene* i den var få; og til den kom det en stor konge, og han omringet den og bygde store skanser mot den.+ 15 Og det fantes en mann* i den, fattig, men* vis, og han reddet byen ved sin visdom.+ Men ikke noe menneske husket denne fattige mannen.+ 16 Og jeg — jeg sa: «Visdom er bedre enn velde;+ likevel blir den fattiges visdom foraktet, og hans ord blir ikke hørt.»+
17 De vises ord talt i stillhet vil bli hørt mer+ enn skriket fra en som hersker blant tåper.+
18 Visdom er bedre enn kampredskaper, men bare én synder kan ødelegge mye godt.+