1. Kongebok
17 Elịa*+ fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gịlead,+ sa til Akab: «Så sant Jehova, Israels Gud, lever, han som jeg tjener:* De neste årene skal det ikke komme dugg eller regn uten at jeg sier det!»+
2 Jehovas ord kom til ham: 3 «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Kerit-dalen, øst for Jordan. 4 Der skal du drikke av bekken, og jeg skal befale ravnene å forsyne deg med mat.»+ 5 Han gikk straks av sted og gjorde som Jehova hadde sagt. Han dro bort og slo seg ned i Kerit-dalen, øst for Jordan. 6 Og ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen og med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken.+ 7 Men etter noen dager tørket bekken ut,+ for det kom ikke noe regn i landet.
8 Da kom Jehovas ord til ham: 9 «Gå av sted til Sạrefat, som hører til Sidon, og bli der. Jeg skal gi en enke der befaling om å sørge for mat til deg.»+ 10 Dermed gikk han av sted til Sạrefat. Da han kom til byporten, så han en enke som samlet ved. Han ropte til henne: «Vær så snill og hent litt vann til meg i et beger, så jeg kan få drikke.»+ 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han til henne: «Vær så snill og ta med et stykke brød til meg.» 12 Hun svarte: «Så sant Jehova din Gud lever, jeg har ikke noe brød, bare en håndfull mel i den store krukken og litt olje i den lille krukken.+ Nå holder jeg på med å samle litt ved, og så skal jeg gå hjem og lage i stand noe til meg og sønnen min. Det blir det siste måltidet vårt, og så kommer vi til å dø.»
13 Elịa sa til henne: «Ikke vær redd. Gå hjem og gjør som du har sagt. Men bak først et lite brød til meg av det melet du har igjen, og kom ut til meg med det. Etterpå kan du lage noe til deg og sønnen din. 14 For dette er hva Jehova, Israels Gud, sier: ‘Den store krukken med mel skal ikke bli tom, og den lille krukken skal ikke mangle olje, helt til den dagen da Jehova lar det regne over jorden.’»+ 15 Da gikk hun og gjorde som Elịa hadde sagt. Og de hadde mat i lang tid, både hun og han og husstanden hennes.+ 16 Den store krukken med mel ble ikke tom, og den lille krukken manglet ikke olje, akkurat som Jehova hadde sagt gjennom Elịa.
17 En tid etter dette ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk, og sykdommen ble så alvorlig at han døde.*+ 18 Da sa hun til Elịa: «Hva har du imot meg,* du den sanne Guds mann? Har du kommet for å minne meg om min synd og for å få sønnen min til å dø?»+ 19 Men han sa til henne: «Gi meg sønnen din.» Så tok han ham ut av armene hennes og bar ham opp til takkammeret, der han bodde, og la ham på sin egen seng.+ 20 Han ropte til Jehova: «Jehova, min Gud,+ skal du føre ulykke over den enken jeg bor hos, ved å la sønnen hennes dø?» 21 Så strakte han seg over barnet tre ganger og ropte til Jehova: «Jehova, min Gud, jeg ber deg, la dette barnet få livet tilbake.» 22 Jehova lyttet til Elịas bønn,+ og barnet fikk livet tilbake og ble levende igjen.+ 23 Elịa tok barnet og bar ham ned fra takkammeret og inn i huset og ga ham til moren. Elịa sa: «Se, sønnen din lever.»+ 24 Da sa kvinnen til Elịa: «Nå vet jeg at du virkelig er en Guds mann,+ og at Jehovas ord gjennom deg er sannhet.»