Har du noen gang smakt fuglereirsuppe?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Singapore

HVA for noe? Fuglereirsuppe? Ja, suppe kokt på fuglereir. Enhver som er kjent med kinesisk kokekunst, vil kunne fortelle deg om det. Denne klare, velsmakende suppen tilberedes av salanganens spiselige reir.

Salanganen er en fugl som er beslektet med tårnsvalen. Den måler cirka 12 centimeter fra nebbet til spissen på stjerten. Den kan fly svært hurtig og samler det meste av sin føde mens den flyr. Fargen er sotbrun. Den er mest utbredt langs kyststrekninger i tropene og finnes så langt nord som i Sør-Vietnam og så langt sør som ved kysten av Queensland i Australia.

Salanganen bygger reiret sitt ved hjelp av tråder som den danner av sitt eget størknede spytt. Den bygger det under taket eller på veggen i huler hvor det nesten ikke er mulig å komme inn. Reirene blir samlet inn i begynnelsen av rugetiden. Først blir alle de gamle reirene fjernet fra vegger og tak i hulen. De innfødte på Borneo klatrer oppover loddrette bambusstokker som kan være over 30 meter høye, og slår ned reirene med andre stokker, som de også bruker til å holde balansen med. Så snart nye reir er ferdigbygd, blir de også samlet inn, og dette gjentar seg flere ganger. Til slutt lar en imidlertid reirene være, slik at fuglene kan få ruge ut ungene sine i fred.

Det neste en gjør, er å brekke reirene i stykker, tørke dem i solen og sende dem til byene, hvor de innfødte kinesere nyter dem i sine hjem eller stolt serverer dem for utenlandske gjester på restaurantene.

Det er ikke bare på grunn av smaken at kineserne er så begeistret for disse fuglereirene. En som kjenner tradisjonen godt, vil kunne fortelle at retten har medisinsk verdi. Legevitenskapen har riktignok ikke bekreftet dette offisielt, men kjemiske analyser viser at reirene, som kan minne om størknet slim, hovedsakelig består av proteiner foruten en del karbohydrater og nyttige mengder kalsium, jern og tiamin.

Folk som tilhører overklassen og middelklassen, har vanligvis råd til å spise fuglereirsuppe når som helst de har lyst til det. I de vestlige land kan den naturligvis være temmelig dyr, men i Asia er den forholdsvis billig. Den selges til og med fra boder ved veikantene.

Den mest spennende måten å bli kjent med denne suppen på er kanskje at en tilbereder den hjemme på sitt eget kjøkken. Her i Kuala Lumpur er det som i de fleste byer i Sørøst-Asia forretninger som fører kinesisk urtemedisin, som selger fuglereir. Vi går inn i en slik forretning, og ekspeditøren spør oss høflig om hva det skal være.

«Yin woh,» svarer vi på kantonesisk.

«Aha,» utbryter ekspeditøren med kjennermine, «la meg da få anbefale de beste.» Han tar fram varene og fortsetter: «Dette er Pah Sai yin, den sorten som blir foretrukket av kjennerne.»

«Hva er det som gjør at den er best?»

«Jo, den kan kokes en hel dag uten at de små trådene mister sin form. Denne typen er fra Borneo, og jeg kan garantere at dere ikke kommer til å bil skuffet over den.»

Det viser seg at det finnes fuglereir av forskjellig kvalitet. Prisen varierer fra 24 malaiiske dollar pr. tahil (cirka 38 gram) til 7,50 malaiiske dollar for et reir fra Pulau Tioman, et sted i nærheten. Vi legger merke til at det sistnevnte er løst i trådene og slett ikke er av samme kvalitet som det importerte, som er fast og har form som en skje.

Etter at vi har prutet litt og fått prisen ned, skynder vi oss hjem med reiret. Vi lar det ligge i bløt i vann natten over. Det første vi gjør neste morgen, er a sette oss ned og gjøre det gjennombløtede, oppsvulmede reiret rent ved tålmodig å fjerne fuglens dun og fjær og andre urenheter.

En tjenstvillig kinesisk nabokone kommer med gode råd: «Når dere har gjort reiret rent, skal dere bare helle over det den mengde vann som må til for at suppen skal få den ønskede konsistens, og tilsett så mye kandissukker at den blir søt nok etter deres smak. La den så koke et par timer i en tykkbunnet gryte.»

Da vi prøver å lokke en eller annen god oppskrift ut av henne sier hun videre: «En kan skjære litt kylling eller skinke i strimler og koke det sammen med reiret i en passende mengde vann. Dette lar en koke i tre timer. Hvis en ønsker å gjøre suppen litt fyldigere, kan en lage fu-yong, det vil si at en rører et pisket egg ut i suppen like før en tar den bort fra ovnen.»

«Da jeg giftet meg for over 40 år siden, måtte jeg servere te for hele min svigerfamilie,» forteller hun. «Vår familie var velstående, og derfor serverte vi søt fuglereirsuppe som ’te’.»