En stemme fra villmarken

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Canada

HALLO! Jeg vil gjerne få presentere meg. Jeg heter Ursus Horribilis; jeg er en grizzlybjørn eller nordamerikansk gråbjørn, og jeg er leder for en delegasjon av grizzlybjørner. Grunnen til at vi vil påkalle deres oppmerksomhet, er at det øyensynlig er dårlige kommunikasjoner mellom oss firbeinte, pelskledde skapninger og dere mennesker. Vi bjørner er av den oppfatning at kontakten mellom oss kan bli atskillig forbedret ved en vennlig konfrontasjon. Kan vi få komme inn? . . . Mange takk.

Først og fremst vil vi gjerne få si at selv om dere mennesker alltid har jaktet på oss, nærer ikke vi noen uvilje mot dere. Vi vil helst være venner med dere, hvis dere lar oss få lov. Det er ikke vår skyld at det hersker uoverensstemmelser mellom oss, og vi mener at tiden nå er inne til at dere legger vekk børsa og opptrer mer velvillig overfor oss.

La oss begynne med begynnelsen. Det vil hjelpe dere til å innse at vårt krav er berettiget. Dette er for det første ikke en sak som bare gjelder oss grizzlybjørner. Vår protest omfatter klagemål og oppdemmede følelser fra hele dyreverdenen, og den blir nedlagt i håp om at den vil hjelpe dere mennesker til å ta skjeen i en annen hånd og behandle oss dyr litt bedre.

Vi er naturligvis klar over at dere har rett til å bruke oss som kilde til mat og klær. Det er ikke det vi innvender mot. Men behøver dere å gå til en formålsløs nedslaktning? Helt siden den blodtørstige Nimrods tid har det vært noen blant dere som øyensynlig har vært fast besluttet på å utslette hver eneste en av oss.

Historie

Før Den industrielle revolusjon i det 19. århundre, da våpnene var håndlaget, var det en viss likevekt i forholdet mellom oss og dere mennesker, for vi kunne som oftest løpe fra dere eller narre dere. Men da dere kom inn i maskinalderen, kunne vi se begynnelsen til enden, og en jevn og sikker uttynning i våre rekker tok til.

Siden den tid er det blitt meldt at hundrevis av fugle- og dyreslag er blitt helt eller delvis utryddet. Har dere tenkt å fortsette på den måten? Ønsker dere virkelig å utslette oss? Vær så snill å tenke over det.

Helt til for cirka 100 år siden streifet millioner av bøfler omkring på de store slettene i Nord-Amerika. Disse dyrene var en rik kilde til mat og nødvendige ting for de innfødte. Snart ble de imidlertid systematisk slaktet ned av profesjonelle jegere som drepte dem for sportens skyld og tok hodene deres som troféer og lot skrottene ligge igjen og råtne på marken. Hadde det ikke vært fordi noen få naturverntilhengere grep inn, ville den amerikanske bøffel ha vært utryddet i dag.

Det som har skjedd med bøffelen, har også skjedd med andre former for dyreliv. Etter hvert som menneskene krysset kontinentene, ble forskjellige dyreslag drevet foran dem. Noen dyr klarte å tilpasse seg forandringene, mens andre ble utryddet eller trakk seg innover i landet og bort fra sitt naturlige tilholdssted.

Overgrep

Etter hvert som myrene og sumpene ble tørrlagt og ryddet, ble mer og mer jord lagt under plogen, helt til det myldret av mennesker, og dyrene måtte flytte. En nordamerikansk traneart, præriehøner og kanadagjess foruten utallige flokker villender som en gang i tiden var så mange at himmelen ble helt svart når de fløy forbi, ble drevet nordover, stadig nordover, til de områder hvor det er permafrost og tundra.

De opprinnelige innfødte i Amerika, indianerne, levde i hundrevis av år omgitt av dyr. De drepte for å skaffe seg føde og lot noen være igjen med tanke på framtiden. Den hvite mann drepte imidlertid helt vilkårlig, ikke bare for å dekke sitt eget behov, men også for å dekke den enorme etterspørselen på verdensmarkedet for å oppnå fortjeneste.

I sin bok Wildlife Crises skrev prins Philip: «Havfisket er et typisk eksempel på at alle kan drive rovdrift på viltbestanden. Det samme gjelder det å fange ville krokodiller eller leoparder for skinnets eller pelsens skyld. Dette er intet mindre enn en primitiv kamp for å tjene penger så lenge det går godt, ut fra den tåpelige oppfatning at forrådet er uuttømmelig.» Men en gang tar det slutt, og det er noe deres vitenskapsmenn og andre kloke hoder bør merke seg før skaden er blitt så stor at den ikke kan gjøres god igjen.

Tenk på hva dere allerede har gjort! De stålfellene dere satte opp for oss grizzlybjørner, hadde dobbelte fjærer og kunne være opptil 1,80 meter lange. Noen veide nesten 40 kilo og hadde kraftige kjever som var utstyrt med spisse tagger og kunne knuse bein. Nå bruker jegerne fly og helikoptre for å forfølge oss og fange oss uten barmhjertighet. Hvordan kan dere vente at noen av oss skal overleve, når dere på den måten trenger oss opp i et hjørne?

Det er blitt påstått at vi er blodtørstige villdyr og farlige manndrapere. Men faktum er at når vi oppfører oss på den måten, skyldes det som oftest at vi er blitt kraftig provosert og frykter for hva menneskene vil gjøre, og vi har bitter erfaring i så måte. Det er ikke så mange av oss som frivillig stiller seg ansikt til ansikt med et menneske. Hvis vi får velge, vil vi flykte til sikkerhet. Synes dere det er rart?

Les den rystende beretningen om hvordan vi er blitt behandlet, slik en av deres egne historikere har fortalt det i The World of the Grizzly Bear:

«I Vesten (i Nord-Amerika) ble det drevet rovdrift på ville dyr i gamle dager. De hadde mange fiender og få venner. Uvitenheten og likegyldigheten var så framherskende at selv ikke den katolske kirke anerkjente dyrenes rettigheter. Grusomheter var ikke bare noe en så gjennom fingrene med; det ble oppmuntret. På helligdager og søndager ble det arrangert dyrekamper (mellom tjorede grizzlybjørner og okser), både på spanske misjonsstasjoner og andre steder. Og prester og andre av kirkens menn sluttet seg til mengden for å forlyste seg over disse blodige opptrinn, på samme måte som romerne hadde moret seg over massakreringen av de første kristne.»

Den samme forfatteren sier videre:

«Praktisk talt alle de såkalte fredløse var blitt skamfert av mennesker. Da Blodige Poter, en grizzlybjørn i Wyoming, ble drept, hadde den tre arr etter kulesår. Gamlingen i Colorado hadde sloppet unna en stålfelle, men hadde mistet to tær i jernkjevene. Tre Tær hadde mistet to tær i en felle. Røde Røver var en bjørn i Utah: Da den ble flådd, fant jegerne to arr etter kulesår, en pilspiss i ryggen dens og mange arr på hodet, nakken, brystet og sidene. Banditten, en grizzlybjørn fra Oregon som ble drept i Idaho, hadde et ganske ferskt kulesår høyt oppe på venstre skulder. En annen grizzlybjørn som ble drept i Idaho, hadde et ferskt kulesår på låret og et annet på enden.»

En jeger fortalte at han en gang hadde sett en grizzlymor med to unger. Han skjøt moren, og da gikk hun til angrep på ham. I kampen som fulgte, kuttet han henne opp i buken med kniven sin, og da hun hadde mistet så mye blod at hun ikke lenger kunne holde seg oppreist, slepte hun seg bort til ungene og kjærtegnet dem ømt i et siste forsøk på å trøste dem før hun døde. Jegeren innrømmet: «Jeg var lei for at jeg hadde skutt en så kjærlig mor.»

Oppbrudd og fangenskap

De kjempesvære demningene deres samler opp vannet i elvene våre, og monstrene deres, bulldoserne, forandrer det naturlige terrenget og ødelegger skjulestedene våre. Oljesøl og pesticider forurenser og ødelegger våre beitemarker og fratar oss eksistensgrunnlaget. Og avfallsstoffene fra byene, gruvene, møllene og smelteverkene deres forgifter elvene våre og gjør livet uutholdelig. Dere gir oss ikke noen sjanse!

Så tankeløse og hensynsløse dere har vært! Pelsen vår har dere tatt til å kle de vakre kvinnene deres med, og hodene våre har dere hengt opp som troféer i biljardhaller og salonger. Viste dere noen skånsel da dere slaktet ned millioner av forsvarsløse selmødre og deres nyfødte unger på isflakene i havet? Og hva med geirfuglen, som ikke kunne fly, og som deres jegere drepte til det ikke var flere igjen, bare for å få tak i de ettertraktede fjærene dens? Vi grizzlybjørner er av den oppfatning at dere kunne ha vært mer menneskelige.

Er dere dessuten klar over hvordan det føles å bli liggende halvt ihjelfrosset med brukne bein i en felle og vente i frykt, kanskje i dagevis, før en kule gjør ende på lidelsen? Vi umælende dyr har få talsmenn, og det er ikke legehjelp å få for våre sårede, som må krype bort for å dø i stillhet. Vi er klar over at dere har rett til å drive jakt på oss, men vær så snill å være mer hensynsfulle — eller bruk et kamera!

Og viser dere egentlig empati når dere sperrer oss inne i bur i zoologiske hager for at dere skal kunne komme og glo på oss? Hvordan tror dere det føles? Kunne dere ha lyst til å bytte rolle med oss?

Hva med framtiden?

Vi dyr har ikke noen forstand på konstitusjonelle rettigheter eller forbud. Dere mennesker hevder imidlertid at dere er i besittelse av intelligens, og at dere er rettferdige lovers voktere. Dere må derfor være utstyrt med en forstand og et ansvar som langt overgår det vi er utstyrt med. Hvis det er tilfelle, skulle vi ønske at dere ville handle deretter.

I all rettferdighets navn må vi naturligvis innrømme at dere ikke er skyldige alle sammen. Noen av dere har vært svært vennlige, og det er vi takknemlige for. Men i det store og hele tror vi grizzlybjørner at det ikke bare er vi som har hatt en fæl skjebne! Alt kunne ha vært så annerledes.

Vi gjør dere oppmerksom på dette fordi vi er overbevist om at hvis ikke det skjer en forandring, vil alt liv bli utryddet, og jorden vil bli ødelagt. Så alvorlig er det, og vi er svært bekymret. Vi elsker jorden som vårt hjem, og hvis dere mennesker kan slutte å være så griske, vil vi med glede dele den med dere. Så hvorfor ikke flytte dere litt og gi oss mer plass?

Noen skritt er allerede blitt tatt i retning av større naturvern, men resultatene er ennå utilstrekkelige. Det finnes store områder rundt om på jorden som er uegnet til industri og jordbruk. Slike områder kunne gjøres om til reservater, hvor dyrene kunne leve i frihet, hvor dere kunne sørge for at det ble opprettholdt likevekt hva vårt antall angår, og hvor vi kunne få besøk av dere i vårt rette element. Kan dere se det for dere?

Kom igjen, folkens! La oss ta hverandre i poten og være venner.