Oljen skaper problemer for verdens økonomi

MANGE trakk et lettelsens sukk da araberne opphevet oljeblokaden mot en rekke vestlige land og det igjen ble en mer normal tilgang på olje fra Nord-Afrika og Midt-Østen. De håpet at dette skulle bety slutten på oljemangelen.

Problemene var imidlertid ikke over med dette. I forbindelse med oljen er det mange problemer som til og med overskygger den tidligere oljemangelen. Ja, slike problemer førte faktisk til at verdens økonomi ble fullstendig kaotisk fra den ene dagen til den andre.

De økonomiske problemene har tilknytning til det som har skjedd med oljeprisene, særlig etter krigen mellom araberstatene og Israel i oktober 1973. I den senere tid er prisene blitt firedoblet. De oljeproduserende land i Midt-Østen og Nord-Afrika var de første som la sterkt på prisene. Andre store oljeprodusenter fulgte etter, deriblant Indonesia, Nigeria og Venezuela.

Hva har denne prisstigningen ført til for en verden som har basert sin økonomi på billig olje? Er følgene virkelig katastrofale for enkelte land, slik mange autoriteter hevder? Og er det hele et komplott som oljeselskapene har satt i verk for å tjene flere penger?

En sammensvergelse?

Mange er av den oppfatning at oljemangelen og prisstigningen var ledd i en sammensvergelse som oljeselskapene sto bak. En meningsmåling som ble foretatt av tidsskriftet Business Week, viste at den amerikanske offentlighet er blitt nokså skeptisk. Meningsmålingen viste at:

«62 prosent mener at oljeselskapene holdt tilbake forsyninger for å legge på prisene

68 prosent ikke er tilfreds med industriens bestrebelser for å avhjelpe krisen

55 prosent nå tviler på at krisen virkelig vil vare i lengre tid.»

En av årsakene til denne skeptiske holdningen var at oljeselskapene hadde svært stor fortjeneste i 1973 og i begynnelsen av 1974, mye større enn i 1972, og det samtidig med at oljemangelen ble stadig mer omfattende, spesielt etter arabernes blokade. Mange hadde vanskelig for å forstå hvordan selskapene kunne ha så stor fortjeneste hvis det virkelig var så alvorlig oljemangel som det ble hevdet.

Oljeselskapene svarte at deres fortjeneste i 1973 og i begynnelsen av 1974 bare virket så høy prosentvis fordi fortjenesten i 1972 var usedvanlig lav. De hevdet også at deres fortjeneste i forhold til investeringene ikke var høyere enn fortjenesten til mange andre selskaper på andre områder.

Uansett hvordan det forholdt seg, er det i hvert fall et faktum at oljeselskapene tjente mye i en tid med mangel og spareprogrammer. Men hva skulle en egentlig vente? De fleste forretningsforetagender er ikke satt i gang bare for å tjene offentligheten. Formålet er å tjene penger, og de fleste lands regjeringer tillater det.

Ønsket om fortjeneste er det viktigste motiv for dem som driver forretning i de fleste samfunn. Som en mann i en overordnet stilling sa til Leonard Silk, en av New York Times’ redaksjonelle medarbeidere:

«Når en forretningsmann og statsmann holder offentlige taler, må han bruke slike uttrykk som ’samfunnsansvarlighet’ og ’størst mulig fortjeneste på lang sikt’, men sannheten . . . er at han arbeider for å oppnå størst mulig fortjeneste på kort sikt.»

Han sa med andre ord at de som har overordnede stillinger, arbeider for å fremme sitt firmas interesser. De ønsker å oppnå størst mulig fortjeneste i løpet av kortest mulig tid. Det er det som er deres oppgave. Leonard Silk kommenterte:

«Hvis en godtar dette enkle faktum, vil en bli spart for en god del moralsk indignasjon og overraskelse — overraskelse over at det kunne inntreffe en kolossalt stor oljemangel innenfor landets grenser, etter at det i årevis var blitt gitt store skattelettelser og fastsatt kvoter for oljeimporten, angivelig i den hensikt å unngå oljemangel i landet.»

Nei, en må ikke bli overrasket over at oljeselskapene og andre gjør det som de mener best fremmer deres egne interesser. Det at millioner av vanlige mennesker har det vanskelig og lider, hører med til systemet. Det er tydelig at hele systemet er urettferdig, når noe kan skape store vanskeligheter for mange, samtidig som andre kan tjene stort på det.

Hvorfor mangel?

Det var imidlertid mangel på oljeprodukter i USA også før arabernes oljeblokade. Hva var grunnen til det? Når alt kom til alt, ble oljeselskapene behandlet svært velvillig av skattemyndighetene, og konkurransen fra utenlandsk olje var begrenset. Burde ikke disse faktorene ha ført til større produksjon, slik at mangelen var blitt unngått?

Oljeselskapene svarer at prisen på den olje som ble produsert i USA, ble holdt altfor lav av myndighetene. Oljeselskapene hadde derfor ikke den fortjeneste de trengte for å kunne bore på nye steder og derved øke produksjonen. Med tiden ble det derfor produsert mye mindre olje i landet enn det forbruket var på. Resten, cirka en tredjedel, ble importert. Importen var imidlertid også underlagt regulering fra myndighetenes side for at det ikke skulle oppstå unødig konkurranse.

Oljeselskapene hevder at de på grunn av disse faktorene ikke hadde noen garanti for at de ville få all den råolje de trengte, i USA. På mange år bygde de derfor ikke nye raffinerier hvor de kunne framstille bensin, fyringsolje og andre petroleumsprodukter av råolje.

I stedet brukte oljeselskapene en god del av sin fortjeneste utenfor USA, ettersom de mente at de der ville få mer igjen for sine investeringer, og at forsyningen av råolje fra andre land ville være mer stabil. Etterspørselen ville ikke være noe problem, for forbruket av oljeprodukter hadde i løpet av noen få år tatt et voldsomt oppsving i Europa og Japan.

USA’s egen produksjon og importen var således ikke tilstrekkelig til å dekke den stigende etterspørselen i landet. Det er derfor det var mangel på fyringsolje og bensin allerede før arabernes blokade. Blokaden i slutten av 1973 bidro bare til å gjøre en vanskelig situasjon enda verre.

Opphevelsen av blokaden i 1974 bidro til å avhjelpe den verste mangelen rent midlertidig. Men den løste ikke forsyningsproblemet, for både USA og mange andre land bruker mye mer olje enn de produserer. Og etterspørselen etter olje i disse landene fortsetter å øke. På det nåværende tidspunkt og i den nærmeste framtid må størsteparten av denne økende etterspørselen bli dekket av import fra Midt-Østen og Afrika, hvor cirka 80 prosent av den ikkekommunistiske verdens påviste oljereserver befinner seg.

Dr. Wilson M. Laird, som er forskningsdirektør for American Petroleum Institute, sier: «En trenger ikke å være noen stor matematiker for å forstå at vi vil bli nødt til å importere store mengder olje, helt til vi kan produsere mer olje og naturgass selv, eller til vi kan utvikle alternative energikilder.» Mulighetene for å utvikle alternative energikilder ligger imidlertid mange år framover i tiden, og en slik utvikling vil eventuelt koste en formue.

Mens etterspørselen fortsetter å øke hurtigere enn mange eksperter hadde forutsett, er det slett ikke sikkert at tilgangen vil øke hurtig nok. Oljeeksperten Walter J. Levy skriver i Business Week: «De oljeproduserende land ønsker å bruke de oljeressurser de har, til utviklingen av et framtidig industrielt og økonomisk grunnlag uavhengig av de avtagende oljereserver. Uansett hvor rike reservene er, er de begrenset.»

Den amerikanske forening til vitenskapens fremme, som har 130 000 medlemmer, påpeker således at energiproblemene er ’alvorlige og varige’.

Det andre problemet

Selv om særlig de høyt industrialiserte land har store problemer med å få nok olje, er det også et annet problem som gjør seg gjeldende. Det er den prisen de må betale for oljeprodukter.

Prisen på olje på verdensmarkedet er blitt firedoblet, og det har ført til at prisene på alle produkter har steget. Selv om prisene svinger, er det ikke noe håp om at de en gang igjen skal komme ned på det nivået de var på før. En som hadde forsket en del på dette området, sa: «En kommer ikke lenger til å kunne tale om billig energi. Vi må godta situasjonen som den er.» Og Paul A. Samuelson advarte amerikanerne: «Vi synes kanskje at de prisene vi nå betaler for bensin, er høye, men de er ennå ikke tilnærmelsesvis tilpasset verdens prisnivå for olje.» I de fleste land har bensinprisene allerede gått sterkt opp siden i fjor.

Ja, det er alminnelig enighet om at den tid da det gikk an å få billig energi, er forbi. Bladet Harper’s sier:

«Historikerne vil kanskje betrakte 1973 som et år som skilte én tidsalder fra en annen. Hva slags forandringer vi går i møte, ble illustrert ved sjahen av Persias kunngjøring i desember i fjor om at prisen på hans lands olje fra da av skulle være 11,87 dollar pr. fat . . .

Samtidig som sjahen kom med sin kunngjøring, rettet han en direkte advarsel til industrilandene og sa at det var slutt på den tiden da de kunne få billig energi og rikelig med energi. Fra nå av vil de ressurser som hele vår sivilisasjon er avhengig av, være knappe [og kostbare].»

Verdens økonomi forandret

Prisøkningen på olje har rystet de oljeimporterende land. Mange betrakter den som et større problem enn oljemangelen. The Wall Street Journal sa:

«Det største problemet er imidlertid ikke mangelen, men at prisene på olje og oljeprodukter fyker i været. Denne prisøkningen kommer til å bli en påkjenning for alle forbrukerland — og naturligvis i spesielt høy grad for dem som har dårlig økonomi.»

Det er virkelig en kolossal prisøkning de landene som må importere olje, nå står overfor. Gerald A. Pollack, en representant for det store multinasjonale oljeselskapet Exxon, sier i Foreign Affairs at for Europa, USA og Japan «kan oljeimporten i år komme til å beløpe seg til nesten 275 milliarder kroner mer enn i 1973». Han sier at innen 1985 kommer omkostningene for disse landene til å beløpe seg til 825 milliarder kroner mer enn i 1973.

De oljeproduserende landene vil få betydelig høyere inntekt som følge av prisøkningen. Bare i 1974 kan de få et inntekts-overskudd på mellom 275 og 330 milliarder kroner; noen opererer med et enda høyere tall. Pollack mener at disse landene innen 1980 kan ha fått et overskudd på om lag 2,75 billioner kroner. Han tilføyer: «Beløp av en slik størrelsesorden kan ødelegge ethvert pengesystem.»

Dette er grunnen til at en finansekspert kalte prisstigningen på olje «den mest dyptgripende økonomiske utvikling etter den annen verdenskrig». Og Vest-Tysklands forbundskansler, Helmut Schmidt, sa: «Uansett hvilke skritt industrilandene tar for å utslette underskuddet på betalingsbalansen . . . , vil det fundamentale problem som sådant fortsette å gjøre seg gjeldende, uten å bli løst. En prosess som innebærer forandringer i inntektsmønstrene, er blitt satt i bevegelse i stor målestokk.»

De høyere oljeprisene truer de fattige landenes eksistens. Statistikere ved FN anslo at til og med de fattige landene ville måtte betale nesten 80 milliarder kroner mer i 1974 for den oljen de da brukte. For å kunne betale dette måtte de ta av penger som egentlig skulle ha vært brukt til andre nødvendige ting, for eksempel til jordbruksutstyr, mat, kunstgjødsel og forbrukervarer.

Har verdens ledere løsningen på de kolossale problemer som har oppstått som følge av inflasjonen, særlig i forbindelse med oljeproduktene? Forbundskansler Schmidt sa:

«Det ville naturligvis være galt å tro at oljepriseksplosjonen er den eneste årsaken til de ustabile forholdene. Men den voldsomme prisøkningen på olje har tydelig vist hvor skrøpelig dette kunstferdige system for økonomiske forhold blant verdens nasjoner er, fra betalingsbalansen til handelspolitikken. . . .

Oljen har fått verdens nåværende økonomiske system til å ryste i sine grunnvoller. . . . oljen kan komme til å ødelegge hele den møysommelig oppbygde verdensøkonomien.»

I bladet Harper’s sier forfatteren William Ophuls følgende om myndighetenes manglende evne til å gjøre noe ved denne utviklingen: «Det politiske system som vi har arvet etter våre forfedre, er døende. Vi har kommet til tragediens siste akt.»

Det blir mer og mer tydelig at den tingenes ordning som nå er på jorden, ikke er i stand til å løse menneskehetens problemer. Det som trengs, er en fullstendig ny ordning, en ordning som ikke vil bli revet fra hverandre av grisk kommersialisme og splittende nasjonalisme. Hvem kan tilveiebringe en slik ny ordning? Menneskenes egne ledere kan så visst ikke det, for de har prøvd, og det er tydelig for alle og enhver at de har kommet sørgelig til kort.

Det er bare menneskets og jordens Skaper som kan frambringe en slik ny ordning. Og Guds inspirerte Ord, Bibelen, forutsier at det skal komme en slik ny ordning. Bibelen omtaler den som ’nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet skal bo’. (2 Pet. 3: 13) De «nye himler» står for en ny regjering for hele jorden. Denne regjering skal herske fra himmelen under Guds ledelse og ved Guds prøvde og trofaste Sønn, Kristus Jesus. Den ’nye jord’ står for et nytt menneskelig samfunn.

Guds himmelske rike vil innføre en ny ordning for fordelingen av jordens rike ressurser. Den kommer ikke til å fremme noens interesser på bekostning av andres. «Så snart [Guds] dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.» (Es. 26: 9) Denne nye ordning ligger ikke langt inne i framtiden. Bibelens profetier viser tydelig at den nåværende, fordervede tingenes ordning med dens styre nærmer seg sin ende. — 2 Tim. 3: 1—5.