Hvor lenge skulle du ønske å leve?

NÅR alt går bra, gleder vi oss over livet. Tanken på å kunne fortsette å leve i det uendelige virker tiltalende. Men så oppstår det vanskeligheter, ja, det skjer kanskje til og med tragedier i vårt liv. Likevel har vi ikke akkurat lyst til å dø.

Det er et faktum at folk flest henger ved livet. De synes ikke at noen pris er for høy å betale hvis de kan redde livet. I 1974 betalte for eksempel amerikanske kreftpasienter sju milliarder dollar (over 35 milliarder kroner) for å prøve å få bukt med sykdommen.

New York Times for 22. juli 1974 fortalte om en kreftpasient, en lege, som bekjempet sykdommen med alle tenkelige midler og likevel døde i en alder av 39:

«Det finnes mange døende pasienter som i likhet med dr. Leinbach kjemper til siste slutt. . . . Deres vilje til å leve er et grunnleggende menneskelig instinkt . . . hans enke hevdet at hver dag han klarte å holde seg i live, var av stor verdi for ham. Hun sa: ’Det Gary ønsket framfor noe annet, var å få leve.’ . . . Like før han døde, hadde hun spurt ham om han mente at det var anstrengelsene verdt å streve så voldsomt for å holde seg i live. Hun sa at han hadde svart et tydelig ja.»

Når vi er sunne og friske, har vi lett for å ta livet for gitt. En artikkelforfatter skriver om hvordan han ser på dette nå, etter at han har lidt av en alvorlig sykdom og har stått ansikt til ansikt med døden: «Jeg vet ikke når jeg har vært så lykkelig i den forstand at jeg har satt pris på de minste ting — ting som jeg før har tatt helt for gitt. Av og til må jeg le av meg selv. Det er som å være barn på nytt. Jeg gleder meg over å kunne drikke vann. Jeg gleder meg over å kunne spise frukt. Jeg gleder meg over sollyset. Jeg går ut i hagen og ser på trærne. Jeg oppdager at jeg i løpet av alle de årene da jeg var frisk, egentlig aldri hadde lagt merke til hvordan et tre ser ut. Og jeg gleder meg over fuglesangen — ja, jeg gleder meg over alt!»

En som underviser i filosofi, ga uttrykk for hva mange mener, da han sa: «Det er opprørende at et slikt vakkert fenomen som intelligent, sansende liv skal være anbrakt i slike flyktige, sårbare legemer.»

Hvor lenge er det mulig å leve?

Mange er kanskje enige i at det ville ha vært rimelig at menneske hadde levd mye lenger, kanskje til og med evig, men ville det være vitenskapelig mulig? The Encyclopædia Britannica (1959-utgaven, bind 7, side 112A) sier om «Døden» under underoverskriften «Potensiell udødelighet»:

«Det må avgjort kunne sies at det enten er blitt fullstendig påvist eller vist i den utstrekning at muligheten er svært stor, at alle vesentlige celler i kroppen har potensiell udødelighet, at riktig utførte eksperimenter ville påvise livets kontinuitet i disse dyrkede cellene i det uendelige.»

Dette er naturligvis resultatet av et forsøk med celler i et laboratorium. Oppslagsverket sier videre at en ikke med sikkerhet kan si hva som er dødsårsaken (årsaken til at folk dør av alderdomssvakhet). Det kan skyldes at kroppens celler blir svekket. Eller det kan skyldes at cellenes organiserte funksjoner gradvis brytes ned og ikke er i stand til å «samarbeide» innenfor den totale organismen, snarere enn at enkelte celler dør, noe som i den naturlige prosessen fører til at de blir ødelagt og erstattet av nye celler. Et unntak fra dette har vi i nervecellene, som ikke blir erstattet av nye celler når de blir ødelagt. En skadd nervecelle kan imidlertid lege seg selv. Selv en alvorlig skadd nerve kan regenereres hvis den blir riktig sydd, skjønt legingen av nerver foregår forholdsvis langsomt.

Gary K. Frykman, som er dosent i ortopedisk kirurgi ved det medisinske fakultet i Loma Linda i California, hvor det et par ganger hver måned blir sydd på fingrer på folk som har mistet én eller flere fingrer, sier: «Hvis pasienten har mistet mer enn én finger, eller hvis det er tommelen han har mistet, synes han kanskje at han trenger å få dem sydd på for å kunne passe arbeidet sitt eller av skjønnhetshensyn.»

Frykman sier videre: «I slike situasjoner sier vi til pasienten at det er 50 prosents sjanse for at vi kan sy på fingrene eller tommelen med godt resultat, men vi sier fra at det kan ta flere måneder før han vil kunne ha noe bortimot full nytte av dem.» Nervene er således i stand til å regenerere eller lege seg selv.

Hvilket håp kan vitenskapen gi?

Medisinske forskere har arbeidet hardt og lenge for å prøve å utsette aldringsprosessen og forlenge livet. Kan de gi oss noe håp? De kan hjelpe oss litt. Men det er ingenting som tyder på at det virkelig er blitt gjort dramatiske framskritt i arbeidet for å forlenge menneskenes levetid. Når den forventede levetid er blitt forlenget i løpet av de siste 50 årene, skyldes det i første rekke at barnedødeligheten har gått tilbake. I bladet Bestways beklager cand. pharm. Louis Stambovsky det faktum at menneskene bruker 21 år på å nå moden alder og deretter bare lever 40—50 år. Han henleder oppmerksomheten på følgende interessante kjensgjerning:

«Det ser ut til at hvert pattedyr som lever på den måte og i samsvar med den hensikt som er normal for arten, lever mellom seks og sju ganger så lenge som modenhetsalderen. Hesten blir kjønnsmoden på cirka tre år og dør i en alder av mellom 18 og 21 år. Hunden når full vekst når den er cirka tre år og kan leve like lenge som hesten. Denne regelen kan anvendes på aper, katter, bjørner og så videre. Mennesket er fullt utviklet når det er 21. Hvis vi følger den samme regelen, burde det leve i mellom 120 og 140 år.»

Hvilke muligheter holder så legevitenskapen fram for oss? Bladet Scientific American sa:

«Selv om de viktigste årsakene til at folk dør i høy alder — hjertesykdommer, slag og kreft — ble fjernet, ville den forventede levetid ikke bli forlenget med mer enn ti år. Den ville da bli cirka 80 år i stedet for cirka 70 år, som den nå er i industrilandene.»

Disse uttalelsene stemmer med det bibelskribenten Moses sa. Han beskrev hva de fleste mennesker som når en høy alder, erfarer: «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møye og tomhet; for hastig ble vi drevet fremad, og vi fløy av sted.» — Sl. 90: 10.

Ingen grunn til å gi opp

Betyr disse nøkterne opplysningene at en som er ung, ikke bør bry seg om å leve så lenge som mulig, eller at en som har kommet et godt stykke opp i årene, bør gi opp tanken på å utføre et gagnlig arbeid eller å gjøre noe for sine medmennesker? Slett ikke. En uttalelse av Stambovsky gir oss grunn til å fatte mot:

«Det at et menneske lever lenge, . . . kan være av umåtelig stor verdi for samfunnet, for landet og for verden. De som oppnår høy alder, har mange verdifulle erfaringer som de har tilegnet seg gjennom år med prøver og feiltrinn, suksess og fiasko. Tenk på Edison, hvis fruktbare hjerne var aktiv til langt opp i 80-årene; Gladstone ble valgt til statsminister i England i en alder av 60 år, i en tid da 60 virkelig ble regnet for å være gammelt, og han innehadde denne stillingen helt til han var 82. Walter Damrosch begynte på en karriere som konsertpianist da han var 78.»

Vi har derfor all grunn til å gjøre det beste ut av livet. Hvordan kan vi gjøre vårt liv mer gledebringende og utbytterikt? Og kan vi ha noe sikkert håp om å oppnå evig liv? La oss se litt nærmere på det.

[Bilder på side 4]

En hest blir kjønnsmoden på tre år. Dens videre levetid er seks ganger så lang.

En hund blir fullt utvokst på tre år. Deretter lever den seks ganger så lenge.

Et menneske når full modenhet på 21 år, men deretter lever det bare tre og en halv gang så lenge.