Jeg ser ved hjelp av lyd

I OVER 30 år har jeg levd i en verden av mørke. Jeg er en av de over 30 000 blinde i Canada. Men til tross for at begge øynene mine er fjernet og jeg er fullstendig utestengt fra lyset, kan jeg si til mine venner: «Jeg kan se nå! Jeg kan se ved hjelp av lyd!» La meg først fortelle litt om bakgrunnen for min tilstand.

Den annen verdenskrig nærmet seg sin klimaks. De alliertes tropper hadde trengt tvers gjennom Frankrike og inn i Nederland, og kampen om Antwerpen pågikk for fullt. Jeg var 19 år og var nettopp blitt overført til infanteriet. Før hadde jeg vært bilmekaniker i et kanadisk artilleriregiment. Den første dagen jeg kjempet ved frontlinjen, var 1. november 1944. Etter bare fem minutter var det avgjort at det også ville bli min siste. Min avdeling rykket fram langs et dike i retning av Antwerpen, da en granat plutselig eksploderte i ansiktet på meg.

På en eller annen måte klarte jeg å ta meg tilbake til våre egne linjer da jeg hadde gjenvunnet bevisstheten, trass i at jeg var alvorlig såret, men der falt jeg sammen og mistet bevisstheten igjen. Sytten dager senere kom jeg til meg selv på et sykehus i England, og da var jeg nesten helt blind. Synet på det venstre øyet var uklart, og det høyre øyet var så skadd at det måtte fjernes. Etter tre måneder på sykehuset ble jeg utskrevet. Snart ble også det synet som var igjen på venstre øye, borte, og jeg befant meg i en verden av totalt mørke.

Ved krigens slutt i juni 1945 ble jeg sendt tilbake til Canada for å begynne et nytt liv som blind. Jeg måtte dessuten begynne å lære å snakke igjen, for den nederste delen av ansiktet mitt var blitt knust under eksplosjonen. Legene bygde opp et nytt ansikt til meg ved plastisk kirurgi, og det er jeg naturligvis svært takknemlig for.

Det var rart å skulle lære å gå omkring ved hjelp av følesansen. Det er forbausende å merke hvor ekstra følsomme fingertuppene blir når kroppen prøver å godtgjøre tapet av synet. Det tok ikke så lang tid før jeg lærte å ta meg fram ved å føle etter gjenstander og ved å bruke en lang stokk. Først i 1974 fikk jeg en førerhund. Denne hunden, Leland, har vært en trofast ledsager for meg hele tiden siden.

Et nytt syn på tilværelsen

I 1954 ble jeg gjort kjent med et budskap som ikke bare forandret min måte å tenke på, men hele mitt liv. To hyggelige mennesker kom til døren min og begynte å fortelle meg ut fra Guds Ord, Bibelen, at menneskeheten går en enestående framtid i møte. Jeg fikk lære at Jehova Guds rike ved hans Sønn, Kristus Jesus, for bestandig vil fjerne all den smerte, lidelse og sorg som kriger, voldshandlinger og undertrykkelse har forårsaket på jorden i de siste 6000 årene.

Under Rikets styre skal ikke bare «de døves ører opplates» og «den stummes tunge juble», men «de blindes øyne [skal] åpnes»! (Es. 35: 5, 6) For noen vidunderlige framtidsutsikter! Det beste av det hele er at dette ifølge Guds løfte vil bli til virkelighet i vår slekt eller generasjon. — Matt. 24: 7—14, 32—35; Luk. 21: 28.

Jeg forsto at selv om vi har en slik vidunderlig, ny ordning å se fram til, måtte jeg gjøre det beste ut av den situasjonen jeg er i nå. Da jeg fikk vite at en mann i New Zealand hadde oppfunnet et apparat som blir brukt med godt resultat av mange blinde, bestemte jeg meg for å undersøke hvilke muligheter det kunne by på. Slik gikk det til at jeg ble den første blinde i Canada som fikk opplæring i bruken av et elektronisk hjelpemiddel for blinde. Denne innretningen hjelper meg bokstavelig talt til å «se ved hjelp av lyd».

Hva er det?

Hvis du ser meg komme gående nedover gaten med denne spesielle innretningen, vil du sikkert trekke den slutning at jeg har på meg et par litt kraftige briller. Foran på brillene er det tre små åpninger som er dekket av et trådnett. Den nederste åpningen er senderen, og de to øverste er mottagerne. Senderen sender ut høyfrekvente lydimpulser som blir kastet tilbake fra gjenstander som står i veien for meg, og ekkoet blir oppfanget av mottagerne og gjengitt som pipelyder i hodetelefonene, som sitter i de ekstra tykke brillestengene. Den ene stangen er koblet til en kontrollenhet, som er festet til beltet mitt. Denne kontrollboksen, som er på størrelse med en hånd, inneholder batteriene og alt det elektroniske utstyr som må til for at brillene skal kunne virke. Etter fire timers bruk må batteriene lades opp igjen, og det tar 14 timer. Alt dette utstyret får plass i en liten veske som bæres i en skulderstropp når det ikke er i bruk.

Hvordan virker det?

Du har sikkert hørt en hel del om flaggermusen, et av de mange undere i Jehovas skaperverk. Denne skapningen er utstyrt med et system for utsendelse og oppfanging av lyder som savner sidestykke. Én skribent sa om dens system for stedsbestemmelse ved hjelp av lydbølger: «Vitenskapsmenn anslår at flaggermusens sonarsystem regnet etter størrelsen er en milliard ganger mer følsomt og effektivt enn et hvilket som helst radar- og sonarsystem som menneskene har oppfunnet.»

Mitt elektroniske hjelpemiddel virker etter det samme prinsippet. Apparatet sender ut høyfrekvente lydimpulser seks meter foran meg. Den ene mottageren er vendt aldri så lite til venstre, den andre til høyre. Den lyden som blir kastet tilbake, er derfor høyest enten på høyre eller på venstre side, avhengig av på hvilken side gjenstanden befinner seg i forhold til den retningen jeg beveget meg i. Alle de gjenstandene som lydimpulsene blir kastet tilbake fra, gir forskjellige pipelyder i hodetelefonene. Stål gir for eksempel den skarpeste lyden, mens en person gir en mykere lyd. Lyden fra tre er mer dempet enn lyden fra glass. Variasjonen i tonene gjør det mulig for meg å «se» hva som befinner seg foran meg — en grein av et tre, en stolpe av stål, en murvegg, en tredør eller en glassdør, et menneske eller en bil.

Etter hvert som jeg blir flinkere til å bruke dette utstyret, vil jeg kunne avgjøre hva slags tre det er som står foran meg — om det er en furu, en gran eller en or, eller om det er en hekk. Mitt elektroniske hjelpemiddel gir meg således opplysninger som jeg ikke kan få ved hjelp av en lang stokk eller ved hjelp av hunden. Jeg kan imidlertid ikke bruke dette apparatet uten de to andre hjelpemidlene. Jeg trenger fremdeles førerhunden min, Leland, for å unngå fordypninger og kanter og for å kunne ta meg ned trapper. Men den hjelp som førerhunden og det elektroniske apparatet til sammen gir meg, har gjort det mye lettere for meg å bevege meg omkring.

Opplæring

Ettersom vi mennesker ikke er utstyrt med flaggermusens instinktive evner, trenger blinde som skal bruke et elektronisk hjelpemiddel, mye opplæring for å kunne lære å tolke dette «språket» riktig. Jeg fikk fire ukers opplæring i Toronto. Læreren var én av cirka 100 personer som i de siste tre årene er blitt lært opp til å lede slike kurser i Australia, Storbritannia, USA og Canada. Hittil har cirka 400 blinde og svaksynte, deriblant flere barn, lært å «se ved hjelp av lyd».

En blind trenger å vite avstanden til gjenstander som befinner seg i hans vei. De første øvelsene jeg gjennomgikk, ble kalt «tonehøyde-avstandsøvelser». De er veldig viktige, for hvis en blind ikke fullt ut forstår forholdet mellom tonehøyden og avstanden, vil han ikke kunne bruke det elektroniske hjelpemidlet på en effektiv måte. Jeg lærte fort hvordan tonehøyden til den lyden som kastes tilbake fra en gjenstand foran meg, forteller hvor langt borte den er. Jo lenger borte gjenstanden er, jo høyere blir tonehøyden. Jo nærmere gjenstanden jeg kommer, jo lavere blir tonehøyden, helt til den opphører når jeg er cirka en halv meter fra gjenstanden. Det forteller meg at jeg må stanse.

Så begynte det hele å bli mer komplisert. Det ble satt opp forskjellige stokker og stenger foran meg. Én gang måtte jeg gå inn og ut mellom ti stenger som sto på rekke og rad, helt til jeg kunne gjøre det uten å rive noen av dem over ende. Det var lett å velte parallelle rekker med stenger hvis jeg avvek så mye som to og en halv centimeter fra midtlinjen. For å gjøre det enda litt vanskeligere satte læreren en gang en stang rett foran meg under denne øvelsen, men jeg stanset i tide. Tre stenger ble anbrakt i en trekant slik at jeg var nøyaktig fire og en halv meter fra hver av dem. Oppgaven besto i at jeg skulle gå bort til hver stang, berøre den med hånden og så gå tilbake til utgangspunktet. Jeg bommet en halv meter på den ene!

I Torontos travle forretningsgater fikk jeg mer avansert opplæring. Læreren min gikk bak meg med et apparat som gjorde det mulig for henne å høre akkurat de samme lydene som dem som ble registrert av mitt apparat. Nå forsto jeg hvor verdifull den opplæringen jeg hadde fått med stengene, var. Lyder ble kastet tilbake mot meg fra telefonstolper og lyktestolper og fra postkasser, parkerte biler og fotgjengere. Foruten å svinge utenom dem måtte jeg også kunne identifisere dem. Læreren ledet meg tålmodig gjennom dette kaleidoskop av lyder, og etter hvert begynte jeg å «se» tingene tydeligere.

Etter hvert lærte jeg også å skjelne inngangene til forretningene. Jeg skulle telle antall innganger i ett kvartal. Som en prøve ble jeg bedt om å gå til en bank som befant seg et visst antall innganger fra enden av kvartalet. Jeg bega meg modig av sted og gikk inn i det som jeg trodde var banken. Jeg gikk selvsikkert fram til det som jeg mente måtte være skranken, og KRÆSJ! — der lå lamper til en verdi av 400 dollar på gulvet i den elektriske forretningen. Skaden ble heldigvis dekket av forsikringen. Siden da har jeg, som du sikkert kan tenke deg, vært mye mer forsiktig.

Noe av det vanskeligste var å lære å ta meg fram i et stort varehus. Dette var virkelig en prøve på hvor godt det elektroniske hjelpemidlet og Leland var koordinert. Det var som om jeg hadde kommet inn i en kjempemessig labyrint. Jeg måtte lære hvor diskene sto, og hvor brede de og passasjene mellom dem var, og så måtte jeg fortelle læreren hvilken side folk gikk forbi meg på. Jeg gikk opp trappene til annen etasje, og der prøvde hun med vilje å få meg til å miste retningssansen. Til slutt måtte jeg ta meg ned til første etasje igjen, finne den inngangsdøren vi hadde brukt, og gå så fort gjennom den at Lelands hale ikke ville bli sittende fast i svingdøren. Som en avslutning på dagens opplæring satt vi på en undergrunnsstasjon, og læreren ba meg telle hvor mange det var som gikk av og på toget. Dette var virkelig anstrengende øvelser! De viste imidlertid hvor verdifullt det elektroniske hjelpemidlet er, og hjalp meg til å bevege meg omkring med større selvtillit. Alt dette har også gjort meg oppmerksom på hvor skarp og følsom hørselen er, som kan skjelne mellom alle de forskjellige lydene!

Det finnes naturligvis ikke noe apparat som kan måle seg med den gudgitte gaven som synet er. Det gjør det mulig for menneskene å se all den skjønnhet og fargeprakt som Skaperen har omgitt oss med. Jeg er imidlertid svært begeistret for de nye mulighetene som er blitt åpnet for meg som følge av mitt elektroniske hjelpemiddel. Første gang jeg hørte om det, var jeg virkelig spent. Jeg tenkte: Kan det hjelpe meg til bedre å forkynne Guds budskap om Riket? All den opplæringen jeg fikk i sentrum og i boligområdene i Toronto, har fullt ut besvart det spørsmålet. Det er nå mye lettere for meg å utføre hellig tjeneste for Jehova ved å gå fra hus til hus med det enestående gode budskap om Riket. (Matt. 24: 14) Det var først og fremst for å kunne gjøre det at jeg bestemte meg for å lære å «se ved hjelp av lyd». — Innsendt.

[Ramme/bilde på side 18]

En sender sender ut høyfrekvente lyder, som blir kastet tilbake fra en gjenstand og oppfanget av mikrofoner

Jo nærmere gjenstanden er, jo lavere blir tonehøyden

Mottagere

Sender