Amming — en mors kjærlige «offer»

MIN mann og jeg hadde mange avgjørelser å treffe. Vi ventet vårt første barn! På grunn av den forestående fødselen oppstod det en rekke spørsmål: Skulle vi prøve «naturlig» fødsel? Skulle min mann være til stede i fødestuen? Hvilket sykehus skulle vi velge? Det var så mange ting å ta stilling til.

En avgjørelse som særlig brakte meg stor glede, var at vi ble enige om at jeg skulle amme barnet. Du lurer kanskje på hvordan og hvorfor vi traff en slik avgjørelse, og hvorfor jeg er så glad for at vi gjorde det.

Først leste jeg en rekke bøker om emnet og snakket med mange venninner av meg som enten holdt på med å amme eller hadde ammet sine barn. Jeg fikk vite at de fleste leger og barneleger er enige om at morsmelk er det aller beste for barnet, ikke bare fra et ernæringsmessig synspunkt, men også fra et følelsesmessig synspunkt. Jeg studerte de forandringer som foregår i kvinnekroppen under svangerskapet. Min mann og jeg deltok også i et svangerskapskurs sammen.

Tilpasning

Det at jeg gjorde «hjemmeleksene» mine, hjalp meg til å få et mer realistisk bilde av hva det egentlig vil si å amme et barn; det er en stor oppgave. Det er en oppgave som en kvinne ikke kan dele med den mest samarbeidsvillige ektemann! Min mann og jeg snakket imidlertid om det og ble enige om at barnet bare skulle få morsmelk.

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det var å få det første barnet. Den smertefulle fødselen var over, og legen viste meg et nytt lite menneske — datteren vår! Jeg undersøkte fingrene og tærne hennes før en sykepleier tok henne for å vaske henne. Ærlig talt grudde jeg meg litt til å legge henne til brystet den første gangen. Jeg hadde hørt at noen barn overhodet ikke er interessert i det første måltidet, og at noen til og med sovner på morens mage.

Men dette gjaldt ikke vår datter. Jeg ble faktisk overrasket over hvor sterkt sugeinstinktet var. Det gjorde litt vondt. Men jeg vente meg til det. Jeg kom til at det var en fordel å gi henne mat når hun var sulten, i stedet for å følge en bestemt timeplan. Det gjorde at jeg ikke ble plaget av melkespreng, noe som kan være et problem for nybakte mødre.

Det tar noen dager etter fødselen før det kommer melk i brystene. Men det er ikke noe problem for barnet, for det får den næringen det trenger, fra den gulaktige råmelken, kolostrum, som kroppen produserer i mellomtiden. Som boken Nursing Your Baby sier, spiller råmelken «en særlig viktig rolle når det gjelder å beskytte spedbarnet mot sykdommer. Råmelken inneholder antistoffer som gir beskyttelse mot visse sykdommer, særlig virussykdommer. Det har nå vist seg at spedbarna nyttiggjør seg disse stoffene, som beskytter dem mot en rekke sykdommer i de første seks månedene, enten ammingen fortsetter etter de første få dagene eller ikke».

Det er oppmuntrende å vite dette når en skal amme, for jeg må innrømme at det hendte at jeg nesten grudde meg til neste måltid. Legen anbefalte meg å smøre ren lanolin på brystvortene mellom måltidene. Personlig fant jeg ut at det beste var å ta det hele med godt humør til kroppen min hadde vent seg til ammingen. Jeg blødde heldigvis aldri, men jeg vet at noen kvinner gjør det. Og kvinner med lys hud har som oftest vanskeligere for å tilpasse seg, ettersom huden deres er sartere. Slike kvinner må virkelig være besluttsomme for å kunne gjennomføre ammingen.

En må også venne seg til hvordan kroppen hele tiden produserer mer melk etter hvert som barnet forsyner seg. Første gang min lille datter sov ekstra lenge, hadde jeg så vondt at jeg måtte stå opp og klemme ut melk selv. Men som oftest venner mor og barn seg til hverandre i løpet av de første fire til seks ukene, og fra da av går det glatt.

Jeg må innrømme at det hendte at jeg nesten falt for fristelsen til å gi henne flaskemelk. Et nyfødt barn vil ha sine måltider praktisk talt døgnet rundt. Det betydde at jeg også måtte holde det gående. Og når du må stå opp midt på natten for å amme, hender det at du skulle ønske at du kunne la en annen ta seg av barnet og gi det mat. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ty til morsmelkerstatning. Jeg kom derfor til at det var best ikke engang å ha noe slikt i huset.

Det hendte naturligvis at velmenende iakttagere helt uoppfordret kom med «gode råd». De sa: «Kanskje det ikke er nok næring i melken din» eller: «Hvordan kan du vite at hun får nok, når du ikke vet hvor mye hun drikker?» Noen sa til og med: «Kanskje melken din er altfor fet.» Men så lenge barnet legger på seg tilstrekkelig og reagerer normalt, og så lenge moren selv er frisk og lever på likevektig kost, kan hun være sikker på at melken hennes er det beste for barnet.

Borte fra hverandre for første gang

Den første gangen jeg gikk hjemmefra etter at jeg hadde fått barnet, skulle jeg til kolonialhandelen. Da jeg kom hjem, ventet far og barn på meg ved vinduet, og begge var svært urolige. Jeg hadde pumpet melk på en flaske som hun skulle få hvis hun ble sulten, men jeg hadde ikke regnet med at de skulle søle ut alt som var på den. Det hadde ikke faren heller. Jeg bestemte meg straks for at jeg ikke skulle være borte fra henne mer enn i et par timer i de første seks månedene eller i hvert fall til hun kunne ta til seg fast føde.

Å ta barnet med seg ut kan også by på problemer. Barnet bestemmer seg ofte for å spise før du hadde tenkt, og det kan kanskje bringe deg i forlegenhet. Noen mødre er flinke til å få til ammingen omtrent hvor som helst uten å støte andre. Men noen barn liker ikke å bli dekket til når de skal spise. Moren må kanskje der for å finne seg i å sitte alene på badet med barnet til det har spist seg mett.

Verdt offeret

Det er en stor avgjørelse å bestemme seg for å amme et barn. Det er faktisk litt av et offer. Men for meg ble ulempene langt oppveid av fordelene. Jeg husker for eksempel en venninne av meg som ble sittende i bilen i en trafikkork. Hun glemmer aldri hvor hjelpeløs hun følte seg da med et skrikende spedbarn i baksetet, uten mulighet for å gi det mat. Barnet var nemlig vant til å få flaskemelk. Hun ønsket inderlig at hun hadde ammet det! I noen tilfelle er naturligvis flaskemelk å foretrekke, særlig hvis moren har en alvorlig sykdom eller bruker narkotika.

Amming har også andre fordeler. Du behøver aldri å bekymre deg for at det skal bli slutt på melken. Jo mer melk barnet trenger, jo mer melk produserer kroppen. Du slipper å sterilisere flasker. (Jeg lurer på hvor mange foreldre det er som har vært så uheldige å knuse eller miste den siste flasken med morsmelkerstatning midt på natten og bokstavelig talt har grått over spilt melk.) En trenger heller ikke å tenke på å bytte preparat eller forandre blandingen etter hvert som barnet vokser til. Du kan være forvisset om at barnet får den næring det skal ha, så lenge du selv har et likevektig kosthold og passer på å innta rikelig med væske.

Men den aller største fordelen er det nære forholdet moren får til barnet ved å amme det. Den fysiske kontakten mor og barn stadig får, den oppmerksomheten moren viser barnet, og kjærligheten dem imellom kan ikke erstattes.

Jeg tror likevel ikke at jeg kunne ha klart å gjennomføre dette uten at min mann hadde gitt meg kjærlig oppmuntring og samarbeidet slik som han gjorde. Noen ektemenn liker ikke den ustanselige oppmerksomheten en mor viser sin nyfødte. Og det er klart at et ektepars aktiviteter må innskrenkes når det kommer et lite barn i huset. Det finnes for eksempel restauranter hvor små barn ikke er velkommen. En mann som utålmodig spør: «Når har du tenkt å avvenne barnet?», kan virke svært nedslående på sin kone. Men når han hjelper til, for eksempel ved å ta opp barnet når det skal ha mat, og ved å skifte bleier på det av og til, blir hans kone enda mer glad i ham.

Jeg må si at jeg ser tilbake på den tiden jeg ammet, med glede. Alle de hyggelige stundene og de gode minnene oppveier langt de offer det medførte. — Innsendt.