Tegneseriene — hvordan de var

DET hele begynte med «The Yellow Kid» (den gule gutten). Det var en humoristisk tegneseriefigur som dukket opp i New York-avisen The World i 1896. Den ble enormt populær. Snart kunne avislesere more seg over narrestrekene til lignende figurer, slike som «Foxy Grandpa», «Buster Brown» og «The Katzenjammer Kids» (Knoll og Tott). Humorseriene hadde sett dagens lys!

Og de var virkelig humoristiske. Humoren var enkel, og poengene var mange ganger banale. Figurene var ofte dagdrivere og originaler eller dyr med ulike menneskelige egenskaper. En populær figur var «Maude the Mule», eselet Maud som alltid sparket bakut. En annen populær figur var «Krazy Kat» i den underfundige serien om en hund, en katt og en mus. Disse figurene var typiske for den uskyldige tiden før det avgjørende året 1914. Men når vi nå ser tilbake, må vi nok innrømme at ikke alt kanskje var like morsomt. De populære ugagnskråkene Knoll og Tott sjokkerte for eksempel ofte sine lesere med det som er blitt kalt «en systematisk sabotasjekampanje som verken ris, trusler eller løfter hjelper mot».

Superhelten dukker opp

Utgiverne bestemte seg snart for å trykke opp noen av disse populære seriene i hefter. I begynnelsen ble imidlertid tegneserieheftene bare gitt bort i reklameøyemed. Men i 1934 fikk utgiverne Wildenberg og Gaines den idé at barn sikkert ville være villige til å betale ti cent for et tegneseriehefte som de kalte «berømte humorserier». Det ble en suksess. Utgiverne brukte tegnere som så vidt var ferdige med gymnaset, og konkurransen om leserne var stor.

I 1938 kom et vendepunkt. De unge tegnerne Siegel og Shuster fant en utgiver som var villig til å utgi et tegneseriehefte om en figur som de hadde oppfunnet — Stålmannen eller Supermann! Ifølge en av opphavsmennene skulle han være «en figur lik Samson, Herkules og alle de andre sterke mennene . . . i én person — bare enda mer». Supermann appellerte til fantasien hos både barn og voksne. Det gikk ikke lang tid før dette månedsheftet innbrakte en årlig fortjeneste på en million dollar. Ansporet av denne suksessen begynte utgiverne å oppfinne andre kappekledde superhelter.

Men den neste generasjon av tegneserier begynte å beskjeftige seg med sex, vold og skrekkhistorier. Mange av dem gav en detaljert beskrivelse av voldshandlinger, for eksempel en som hadde tittelen «Forbrytelser lønner seg ikke». Det lønte seg imidlertid absolutt å utgi et slikt hefte. Og etter hvert som vi kom inn i 1950-årene, kom det tegneseriehefter som fylte sine ungdommelige lesere med redsel på grunn av slike titler som «Fortellinger fra gravkammeret».

Tegneseriene var i mange tilfelle ikke lenger det spor humoristiske.

Leserne protesterer

I 1954 utgav Frederic Wertham boken Seduction of the Innocent, hvor han anklaget tegneserieindustrien for å forderve de unge. Dr. Wertham undersøkte barn med følelsesmessige problemer og kom til at mange av dem var ivrige lesere av tegneseriehefter. Dr. Wertham trakk denne slutning av dette: «Tegneseriene lærer barna vold.»

Noen mente imidlertid at dr. Werthams undersøkelser ikke beviste at tegneseriene hadde noen uheldig virkning på normale barn. Det ble ikke desto mindre truffet tiltak for å kontrollere tegneserieindustrien. I USA ble det bestemt at forleggerne selv skulle sensurere og godkjenne seriene i samsvar med en rekke bestemmelser som ble innført. Her i landet har vi et «Rådgivende utvalg for tegneserier» som skal følge med i hva slags tegneserier som er til salgs. Men har slike tiltak vist seg å være effektive? Hvordan er tegneseriene i dag?

[Uthevet tekst på side 5]

Etter den annen verdenskrig beskjeftiget tegneseriene seg mer og mer med sex, vold og skrekkhistorier

[Bilder på side 4]

«Den gule gutten» blir regnet som den første tegneserie i USA

The Yellow Kid

Buster Brown

Polly and Her Pals

[Bilder på side 5]

Disse figurene illustrerer godt hvordan tegneseriene var før

Tillie the Toiler

Happy Hooligan

Knoll og Tott

Krazy Kat

Mutt and Jeff