Hvem avviste nazismen?
«HEIL Hitler!» var den obligatoriske hilsen i Det tredje rike. Ifølge Frankfurter Allgemeine Zeitung var det mange som «knyttet mytiske, ja, til og med religiøse forestillinger til Førerens person». Derved fikk denne hilsenen en betydning som gikk langt utover den respekt som en hersker med rette blir vist. — Se Romerne 13: 7.
Hitler hadde også skrytende sagt: «Det nasjonalsosialistiske rike vil bestå i 1000 år.» Derved tok han opp konkurransen med Bibelens Messias, for Jesus Kristus hadde lovt å opprette en regjering som skulle herske over jorden i 1000 år. — Se Åpenbaringen 20: 4, 6.
I Hitlers politistat var det farlig å gi offentlig uttrykk for uenighet når det gjaldt nazistiske mål. Bare da regimets politikk og eksesser ble åpenbare, og særlig da det ble klart at krigen var tapt, ble uenighet til motstand.
Denne motstanden nådde en klimaks den 20. juli 1944, da det ble begått et attentat mot Hitler. Noen av dem som ble innblandet, hadde opprinnelig sympatisert med nazismen eller aktivt støttet den. Nøyaktig 40 år senere, den 20. juli 1984, figurerte Hitler igjen i overskriftene. Da talte kansleren i Forbundsrepublikken Tyskland ved en seremoni til ære for dem som ble henrettet eller på annen måte gjort til offer etter det mislykkede attentatforsøket.
Hva med motstand fra geistligheten?
Hva med de religiøse lederne i Tyskland den gangen? Stilte de seg i opposisjon til Hitler og nazismen? Hvilken holdning inntok det katolske presteskap? Avismannen Klaus Scholder sier om den katolske biskopen Konrad Graf Preysing i Berlin: «Graf Preysing, som fortsatt var biskop i Eichstätt den gangen, var en av de svært få som helt fra begynnelsen forstod at Det tredje rike var et forbrytersk regime som kom til å føre til katastrofe.» (Uthevet av oss) Han gjorde åpent motstand. Men andre på den tyske konferanse for katolske biskoper, deriblant dens ordstyrer, kardinal Bertram, var ikke villige til å stå fram og tale imot nazismen. Isteden gav de den sin støtte. Derfor sier Scholder videre: «En person som ser tilbake, finner kanskje denne lojaliteten [overfor Hitler og nazismen] uforklarlig, ja, til og med utålelig.»
Blant protestanter blir pastor Martin Niemöller ofte holdt fram som en standhaftig motstander av naziregimet. Men forfatteren H. S. Brebeck sier at «det eneste spørsmålet som skilte ham fra Hitlers politiske mål, var: ’Hvem styrer kirken? Kirken selv eller partiet?’ Politisk gav han imidlertid sin støtte uten reservasjoner». Da Niemöller døde i 1984, skrev Frankfurter Allgemeine Zeitung: «I likhet med nesten alle protestantiske ledere i Tyskland ønsket han opprinnelig velkommen den tyske gjenfødelse som det ble lengtet etter under Hitlers lederskap.»
Det kom også fram noen like interessante opplysninger i avisen Deutsches Allgemeines Sonntagsblatt for 12. august 1984, hvor det stod en artikkel om den europeiske baptistføderasjons konferanse i Hamburg i 1984. Den sier: «For første gang ble det sagt noen klargjørende ord om baptistkirkens opptreden under Det tredje rike. Fram til nå hadde sognene vært uvillige til å ta opp dette følsomme problemet. Men på kongressen sa overhodet for den nasjonale avdelingen at han hadde en ’bekjennelse’ å komme med . . . : ’Vi sluttet oss ikke offentlig til kampen [mot nazismen] . . . og derved gjorde vi ikke klar motstand mot overtredelsene av Guds bud. Vi skammer oss over at vår tyske avdeling falt for den ideologiske fristelsen på den tiden og ikke hadde større mot til å kjempe for sannhet og rettferdighet.’»
Kjensgjerningene viser at bare en liten minoritet av geistlige forkastet Hitlers regime. Og de som gjorde det, gjorde det stort sett fordi de hadde mistet sine illusjoner, eller fordi de var motivert av kirkelig politikk, ikke av rent bibelske grunner. Sannheten er at flertallet av dem ikke så noen motsetning i det å forsøke å holde seg til Jesus Kristus som Messias på den ene side og det å rope «Heil» til en falsk, politisk messias og hans «tusenårsrike» på den annen side. Sognebarna deres fulgte deres elendige, ugudelige og ubibelske eksempel — til sorg for dem alle. — Jevnfør Matteus 15: 14.
De som ikke inngikk kompromiss
Det var imidlertid én gruppe i Tyskland som modig forsvarte kristne prinsipper. Denne gruppen var Jehovas vitner. I motsetning til presteskapet og deres tilhengere nektet vitnene å inngå kompromiss med Hitler og nazistene. De nektet å bryte Guds bud. De ville ikke gi avkall på sin kristne nøytralitet i politiske spørsmål. (Se Jesaja 2: 2—4; Johannes 17: 16; Jakob 4: 4.) De tilskrev ikke Hitler Heil eller frelse, slik det overveldende flertall av prestene og deres hjorder gjorde.
Isteden sa Jehovas vitner det samme som apostelen Peter om Jesus Kristus: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apostlenes gjerninger 4: 12; se også Salme 118: 8, 9; 146: 3.) Ingen av dem tilsølte sine hender med blod ved militær innsats for Hitler, for de nektet å tjene i hans væpnede styrker. — Johannes 13: 35; 1. Johannes 3: 10—12.
På grunn av sitt kompromissløse standpunkt mot Hitler og nazismen ble de forfulgt og sendt i tusentall til konsentrasjonsleirer. Den sterke tro og ulastelighet de la for dagen når de ble stilt overfor umenneskelig brutalitet, blir omtalt av Anna Pawełczyńska, en polsk sosiolog som overlevde den beryktede dødsleiren Auschwitz. Hun skrev i sin bok Wartos̀ci a przemoc (Verdier og vold) at Jehovas vitner var «en solid ideologisk styrke, og [at] de vant sin kamp mot nazismen». Hun kalte dem en «øy av aldri sviktende motstand som eksisterte midt i en terrorisert nasjon». Hun tilføyde: «De virket med den samme uforferdede ånd i leiren i Auschwitz. De klarte å vinne sine medfangers, . . . fengselsembetsmennenes og til og med SS-offiserenes respekt. Alle visste at ingen av Jehovas vitner ville lyde en befaling som stred imot deres religiøse tro og overbevisning.» Hun konkluderte på denne måten: «Jehovas vitner ytet passiv motstand for sin tros skyld, noe som innebar at de var imot enhver form for krig og vold.»
Nei, Jehovas vitner inngikk ikke kompromiss med Hitler og Det tredje rike. De satte ikke sin lit til eller sitt håp til det nazistiske system eller til noe annet politisk system i denne verden. De forkastet menneskenes styre til fordel for noe bedre. I motsetning til presteskapet og dets tilhengere ble de ikke nazismens åndelige offer.
Noe langt bedre
Heller ikke i dag setter Jehovas vitner sin lit eller sitt håp til politiske ideologier av noe slag. De forkaster disse ideologiene til fordel for noe langt bedre som Gud har lovt: en regjering som skal innføre en rettferdig, ny ordning, som skal løse alle menneskehetens problemer. Denne verdensregjering er Guds rike, som allerede er opprettet i himmelen, og som ledes av Messias, Kristus Jesus. — Matteus 6: 9, 10; 2. Peter 3: 13.
Den 1. februar 1933 holdt Hitler sin første radiotale. Han skrøt av hvordan han skulle forandre Tyskland, og han avsluttet med å oppfordre tilhørerne til å gi ham og partiet tid og så dømme etter resultatene. Tolv år senere endte hans «tusenårsrike» i vanære. Dommen er avsagt over hans styre: Det var en katastrofe, for på slutten av krigen hadde det etterlatt seg dype arr, så dype at hans folk og hans land, ja, hele verden nesten ikke var til å kjenne igjen.
Hvor annerledes var ikke hans styre enn det tusenårige styre som Bibelens Messias, Kristus Jesus, skal utøve! Når det har fullført sin oppgave, vil det være vanskelig å kjenne igjen menneskene og jorden — sammenlignet med den degenererte tilstand både menneskene og jorden er i i dag. Les selv den beskrivelsen som står i Bibelen, i Åpenbaringen 21: 4, 5. Prøv så å forestille deg fullkomne mennesker som gleder seg fullt ut over livet på en paradisisk jord, fullstendig befridd for terroristangrep, kriger, skadelige ideologier og alt annet som kan berøve dem lykken. Tenk over at du også kan få være med i dette bildet! — Jesaja 35: 1—7; 65: 17—25; 1. Johannes 2: 17.
[Uthevet tekst på side 9]
De fleste katolske og protestantiske prester var uvillige til å stå fram og tale imot nazismen
[Uthevet tekst på side 12]
Guds rike vil stå for styret i det sanne tusenårsrike
[Bilde på side 9]
Presteskapet fikk blod på hendene ved å støtte Hitler
[Bilder på side 11]
Tusenvis av Jehovas vitner (blant andre Johannes Harms, som er avbildet ovenfor) ble sendt til konsentrasjonsleirer fordi de ikke inngikk kompromiss med nazismen. Mange ble henrettet i likhet med Johannes Harms
Johannes Harms ble den 7. november 1940 stilt for Det tredje rikes militærdomstol siktet for demoralisering av de væpnede styrker og dømt til døden . . . Dommen ble eksekvert den 8. januar 1941.