Elever fra Gilead-skolen underordner seg Guds ledelse

I DAG er det mange som har sterkt imot å bli ledet av andre. Det er derfor uvanlig å finne noen som er villige til å underordne seg andre.

Men den 2. mars 1986 viste 24 elever som nettopp hadde gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead i Brooklyn i New York, at de var villige til å reise dit hvor de best kunne bli brukt som misjonærer. (Matteus 28: 19, 20) Hva syntes de om å bli sendt ut, framfor å velge selv hvor de skal tilbringe det noen betrakter som de beste årene av deres liv?

Hva får dem til å underordne seg i en skeptisk verden?

Anne svarer: «Jeg ville at Jehova skulle bestemme hvor og hvordan jeg skal utføre heltidstjenesten.» Hun og mannen hennes, Teuvo, hadde allerede reist fra sitt hjem i Finland og er nå rede til å dra til sitt nye hjem i Afrika.

Wayne føler det på samme måte. Han og hans kone, Barbara, som er fra USA, gleder seg til å reise til sitt nye distrikt, som er Guatemala i Mellom-Amerika. Wayne sier: «Da vi fylte ut søknaden om å få begynne på Gilead, sa vi til oss selv at Jehovas organisasjon vet bedre enn vi hvor vi burde bli sendt, og vi trodde det. Da vi kom til Jehovas vitners internasjonale hovedsete og fikk se Jehovas organisasjon i arbeid på nært hold, ble vi virkelig overbevist om at organisasjonen er best i stand til å avgjøre hvor vi kan gjøre mest nytte for oss.»

Hvordan kunne disse unge menneskene, som lever i en verden som er preget av skeptisisme, ha så stor tillit til en organisasjon at de ville la den treffe en slik viktig avgjørelse for dem? Elizabeth, som kommer fra Australia, sier: «I de fleste andre grener av heltidstjenesten har vi en viss valgfrihet. Men når vi vier oss til misjonærtjenesten, er det som om Jehova tar oss ved hånden og selv velger hva som er best for oss. Dette får meg til å føle at jeg står i et veldig nært forhold til Jehova.» Mannen hennes, Daryl, tilføyer: «Jeg trenger stadig å tenke over at det er Jehova som står bak disse avgjørelsene. Jeg har full tillit til den måten min løpebane blir avgjort på.»

De skyver ’frykten for det ukjente’ til side

Alle de som gikk ut av Gilead-skolen, har måttet forlate sine venner og slektninger og sin vante tilværelse for å kunne bli misjonærer. Grudde de seg litt til dette? Rachel, som også kommer fra Australia, svarer: «Ja. Jeg hadde en viss frykt for det ukjente, var redd for å forlate alt som var trygt og kjent, og redd for at jeg selv ikke skulle strekke til. Men når det er den hellige ånd som bestemmer hvor jeg skal, vil den hellige ånd også hjelpe meg til å greie oppgaven.» Mannen hennes, Edi, sier dette om hva han synes om det å gi avkall på sin tidligere livsstil: «Jo mindre jeg har å gjøre med å bestemme hvor jeg skal, og hva jeg skal gjøre, jo mer føler jeg at jeg vier mitt liv til tjenesten for Jehova istedenfor å følge mine egne, selviske ønsker.» De skal nå tjene i Salomonøyene, som ligger i Stillehavet.

Dette er alminnelige mennesker med normale ønsker, som simpelthen har skjøvet det de selv foretrekker, til side for å kunne være fri til å gjøre mer i Jehovas tjeneste. Som Gun uttrykker det: «Jeg har full tillit til at Jehova bruker sin organisasjon til å lede sitt arbeid. Skulle jeg sette en grense for i hvilken grad jeg skal følge hans ledelse? Da vi innviet vårt liv til å tjene ham, overlot vi slike avgjørelser til ham — vi skulle ikke lenger treffe dem selv. Jeg håper jeg kan bevare en sunn holdning til dette uansett hva som måtte skje.» Hun har forlatt sitt hjem i Sverige for å tjene i Honduras i Mellom-Amerika.

Og hva med økonomisk sikkerhet eller en karriere i denne verden? «En karriere i denne verden fører ikke nødvendigvis til lykke og tilfredshet eller til at livet får en mening,» sier Chris, som kommer fra USA. «Men å gjøre heltidstjenesten for Jehova til sin løpebane fører til dette og mye mer.» Chris og hans kone, Mary, gleder seg til å lære sitt nye språk, kinesisk, i Taiwan.

«En god venn som du er glad i og setter pris på»

Da Monét ble spurt om hun ville anbefale andre å la organisasjonen sende dem hvor som helst på jorden for å fullføre forkynnelsesarbeidet, svarte hun: «Bare hvis de har full tillit til at det skjer under Jehovas ledelse. Ellers vil de ikke ha styrke nok til å kunne overvinne de problemer som vil oppstå, eller i hvert fall ikke finne glede i å utholde dem.» Monét, som kommer fra USA, giftet seg kort tid etter at hun hadde gått ut av Gilead-skolen, og hun skal til Taiwan sammen med sin mann, som har vært misjonær der en tid.

Men kan noen som bringer slike offer, erfare glede? Elizabeth sa: «Når du har en god venn som du er glad i og setter pris på, er det lett å gi avkall på dine egne ønsker for hans skyld. Det er slik jeg føler det når det gjelder å samarbeide med Guds organisasjon. Vi gir bare avkall på det vi ønsker, til fordel for Jehova, vår beste venn.»

[Ramme på side 25]

ELEVENE I KLASSEN:

Antall land representert: 6

Antall land de ble sendt til: 11

Antall enslige menn: 4

Antall enslige kvinner: 2

Antall ektepar: 9

Antall elever i alt: 24

Gjennomsnittsalder: 31,1

Gjennomsnittlig antall år døpt: 13,7

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 8,8

[Kart/bilder på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilder]

Deborah og Yale Kooperstein, USA

Evelyn og David Fritz, Barbara og Wayne Sullivan, Guatemala

Timo Kurkaa/Tommy Petersson, Colombia

Cam og Donnie Doerschler, Den dominikanske republikken

Peter Davies/Barry Hill, Ecuador

Gun Stenz, Honduras

[Kart/bilder på side 27]

(Se den trykte publikasjonen)

[Bilder]

Pauline og Geoffrey Hendry, Hongkong

Anne og Teuvo Hyörtti, Afrika

Mary og Christopher LaPrath, Monét Carleton, Taiwan

Elizabeth og Daryl Byron, Papua Ny-Guinea

Rachel og Edi Possamai, Salomonøyene