Religionens framtid — i lys av dens fortid
Del 18: 15. århundre og framover — Da «kristne» og «hedninger» møttes
«Religion har man i hjertet, ikke i knærne» — D. W. Jerrold, engelsk dramatiker i det 19. århundre
MISJONSARBEIDET, et kjennetegn på de første kristne, ble utført i lydighet mot Jesu påbud om å ’vinne disipler blant alle folkene’ og være vitner om ham «like til jordens ender». — Matteus 28: 19, 20, LB; Apostlenes gjerninger 1: 8.
I det 15. århundre satte kristenheten i gang en kampanje for å omvende «hedningene». Hva slags religion hadde disse «hedenske» folkene utøvd fram til da? Og hva skjedde da de senere ble omvendt til «kristendommen»? Rørte det ved deres hjerte, eller falt de bare ned på knærne i en formell underkastelse?
I Afrika finnes det om lag 700 etniske grupper sør for Sahara. Hver av dem hadde opprinnelig sin egen stammereligion, men likheten mellom disse religionene viser også at de hadde en felles opprinnelse. I Australia, i Sør- og Nord-Amerika og på øyene i Stillehavet finnes det en rekke andre lokale religioner.
De fleste tror på en høyeste gud, men er samtidig polyteistiske ved at de opererer med en rekke mindre guddommer — guder for familie, klan eller storsamfunn. I en avhandling om aztekisk religion er det regnet opp over 60 spesielle og beslektede navn på guddommer.
I Afrika og i Sør- og Nord-Amerika finner vi at folk med de mest «primitive» religioner tror på en overnaturlig figur som av og til blir beskrevet som skaperen av verden, til andre tider som en fornyer av skaperverket. Men han betraktes alltid som slu og bedragersk, vellystig, men ikke nødvendigvis ondsinnet. De nordamerikanske navahoindianerne sier at han bestemmer over døden; oglala lakota-stammen lærer at han er en fallen engel som forårsaket at de første mennesker ble jaget ut av paradiset ved at han lovte dem et bedre liv på et annet sted. The Encyclopedia of Religion sier at han ofte forekommer i «skapelsesberetninger» og står der som «en motsetning til en åndelig skaper og guddom».
Når enkelte stammereligioner opererer med en treenighet, minner det for øvrig om Babylon og Egypt. Boken The Eskimos sier at Luftens Ånd, Havets Ånd og Månens Ånd utgjør en treenighet som «kom til å kontrollere praktisk talt alt i eskimoenes verden».
Mennesker — «åndelig uforgjengelige»
Ronald M. Berndt ved University of Western Australia forteller at de australske urinnvånerne tror på en livssyklus som «fortsetter etter døden, fra det fysiske til det fullstendig åndelige, for så å vende tilbake til den fysiske dimensjon». Dette betyr at «menneskelige vesener er åndelig uforgjengelige».
Enkelte afrikanske stammer tror at vanlige mennesker etter døden blir til gjenferd, mens fremtredende personer blir forfedreånder som folk ærer og ber til og betrakter som samfunnets usynlige ledere. Ifølge Manus lover i Melanesia fortsetter en manns gjenferd eller en nær slektnings gjenferd å føre tilsyn med familien.
Enkelte indianere trodde at tallet på sjeler var begrenset, og at det derfor var nødvendig at de «vekselvis ble reinkarnert, først som menneske og så enten som ånd eller dyr». The Encyclopedia of Religion kommer med denne forklaringen: «Det at et menneske døde, frigjorde en sjel for et dyr eller en ånd, og omvendt, og dermed ble mennesker, dyr og ånder knyttet sammen i et gjensidig avhengighetsforhold.»
Dette forklarer også noe som forbauset de første oppdagelsesreisende som kom til eskimoene: De oppdaget at foreldrene var slappe når det gjaldt å tukte barna sine, og at de til og med brukte uttrykk som «mor» eller «bestefar» når de snakket til barna. Forfatteren Ernest S. Burch jr. forklarer at dette skyldtes at barnet var blitt oppkalt etter den slektningen som de omtalte ved de uttrykkene de brukte. Og en eskimofar likte naturligvis ikke «tanken på å tukte sin bestemor, selv om hun nå hadde flyttet inn i kroppen til hans sønn».
Enkelte nordamerikanske indianerstammer skildret livet etter døden som en tilværelse på de evige jaktmarker, dit både mennesker og dyr kommer når de dør. Der ble de gjenforent med kjære slektninger, men de støtte også på gamle fiender. Enkelte indianere skalperte sine fiender etter at de hadde drept dem, og de trodde tydeligvis at fiendene dermed ble hindret fra å komme inn i åndeverdenen.
Vi ser at de primitive religioner stort sett har en tro på liv etter døden i en eller annen form, men beviser dette at kristenheten har rett når den lærer at mennesket har en udødelig sjel? Nei, absolutt ikke. I Eden, der sann religion oppstod, sa ikke Gud noe om liv etter døden; han holdt fram håpet om evig liv som en motsetning til døden. Tanken om døden som en overgang til et bedre liv ble tatt vare på av Satan og ble senere lært i Babylon.
Menneskets behov eller Guds interesser?
I de primitive religioner blir det særlig lagt vekt på enkeltindividets sikkerhet eller samfunnets ve og vel. Ronald M. Berndt sier følgende om de eldste australske urinnvåneres religion: «[Den] gikk inn på de forskjellige behov folk har i hverdagen. Den konsentrerte seg om sosiale forhold, menneskelivets kriser og om hvordan folk rent praktisk skulle kunne greie seg i livet.»
Former for tilbedelse som er utformet for å dekke slike menneskelige behov, har vi i animismen, fetisjismen og sjamanismen. De forekommer i forskjellige samfunn i forskjellige kombinasjoner og med varierende grad av innflytelse.
Animisme er troen på at det finnes bevisst liv og en iboende ånd i materielle gjenstander som planter og steiner, ja, selv i naturfenomener som tordenvær og jordskjelv. Den kan også omfatte den tanke at det finnes ånder frigjort fra legemet som påvirker de levende på en gagnlig eller en fordervelig måte.
Fetisjisme kommer fra et portugisisk ord som av og til brukes for å beskrive gjenstander som antas å ha overnaturlige krefter, og som kan gi sin eier beskyttelse eller hjelp. De portugisiske oppdagelsesreisende brukte dette uttrykket om de tryllemidler og amuletter som vestafrikanerne brukte i sin gudsdyrkelse. Fetisjisme er nær knyttet til avgudsdyrkelse og kommer til uttrykk på mange måter. Enkelte indianere mente for eksempel at fjær hadde en overnaturlig kraft og kunne brukes til å få bønner eller budskaper til å «fly» opp til himmelen.
Sjamanisme, som kommer fra et tungusisk-mandsjurisk ord som betyr «han som vet», har en sjaman som står sentralt, en person som angivelig skal være i stand til å helbrede og til å kommunisere med åndeverdenen. Enten det nå dreier seg om en medisinmann, en heksedoktor eller en trollkvinne, så påstår de at de kan sikre folk god helse eller gi dem forplantningsevnen tilbake. Behandlingen kan bestå i så mangt. Blant enkelte stammer i urskogen i Sør-Amerika kreves det at pasienten perforerer lepper, nesens skillevegg eller øreflipper, at han maler seg på kroppen eller pynter seg på en spesiell måte. Eller han kan få beskjed om å bruke stimulerende midler og narkotika, for eksempel tobakk og kokablad.
Ettersom de primitive religioner stort sett mangler læresetninger, kan de ikke gi nøyaktig kunnskap om Skaperen. Og ved å sette menneskets behov høyere enn Guds interesser tar de fra ham det som med rette tilkommer ham. Da så kristenheten begynte sin misjonsvirksomhet i nyere tid, var spørsmålet: Kan de «kristne» makte å bevege «hedenske» hjerter så de nærmer seg Gud?
I det 15. århundre iverksatte Spania og Portugal sin politikk med oppdagelser og opprettelse av kolonier. Etter hvert som disse katolske landene oppdaget nye landområder, gikk kirken i gang med å omvende de innfødte og gjøre dem innstilt på å adlyde sine nye «kristne» herskere. Pavelige buller gav Portugal misjonsrettigheter i Afrika og Asia. Etter oppdagelsen av Amerika trakk pave Alexander VI opp en imaginær linje midt i Atlanterhavet og gav Spania rettigheter mot vest og Portugal mot øst.
Samtidig hadde protestantene det svært så travelt med å sikre sine posisjoner i kampen mot katolisismen. De tenkte i det hele tatt ikke på å omvende andre, noe de protestantiske reformatorene heller ikke hadde oppfordret dem til å gjøre. Luther og Melanchthon trodde tydeligvis at verdens ende var så nær at det var for sent å nå ut til «hedningene».
I det 17. århundre begynte imidlertid pietismen å utvikle seg innenfor protestantismen. Denne bevegelsen la vekt på personlige religiøse opplevelser i stedet for en formalistisk gudsdyrkelse og gikk inn for bibellesing og aktiv religiøs innsats. En skribent omtalte pietismens «visjon av en menneskehet med behov for Kristi evangelium», og det var denne visjon som til slutt også fikk protestantismen i gang med misjonsarbeid, i slutten av det 18. århundre.
Tallet på dem som gav seg ut for å være kristne, som i 1500 hadde ligget på om lag en femtedel av verdens befolkning, hadde i 1800 steget til en fjerdedel, og i 1900 lå tallet på en tredjedel. Hvert tredje menneske verden over var nå «kristen»!
Ble de virkelig kristne disipler?
De spor av sannhet man finner i de primitive religioner, overskygges av de mange elementer av løgner fra Babylon, og det gjelder også den frafalne form for kristendom. En slik felles religiøs arv gjorde det ganske lett for «hedninger» å bli «kristne». Boken The Mythology of All Races sier: «Det ser ikke ut til at noe område i Amerika har så mange og så påfallende analogier til kristne ritualer og kristen symbolisme som mayaenes.» Det at de viste ærbødighet for korset, og det at det var andre likheter i ritualer, «førte til at overgangen til en ny religion kunne foregå med et minimum av friksjoner».
Afrikanerne — som i om lag 450 år ble regulært kidnappet av «kristne» og ført til Amerika som slaver — kunne også forandre religion «med et minimum av friksjoner». De «kristne» hedret jo døde europeiske «helgener», og hva var da til hinder for at «hedenske kristne» i Afrika skulle få dyrke sine forfedreånder? I denne forbindelse sier The Encyclopedia of Religion: «Voodoo . . . en synkretistisk religion som består av elementer fra vestafrikanske religioner, trolldom, kristen religion og gammel folketro . . . er blitt den virkelige religion for mange mennesker på Haiti, deriblant dem som i navnet er katolikker.»
Concise Dictionary of the Christian World Mission innrømmer at omvendelsen av Latin-Amerika og Filippinene foregikk på en svært overfladisk måte, og legger til at «dagens kristendom i disse områder er gjennomsyret av overtro og uvitenhet». For aztekerne, mayaene og inkaene «bestod ’omvendelsen’ ganske enkelt i at de kunne føre nok en guddom inn i sitt panteon».
Om akan-folkene i Ghana og i Elfenbeinskysten sier Michelle Gilbert ved Peabody naturhistoriske museum: «Den tradisjonelle religion følges fortsatt, for folk flest mener at den er det mest virkningsfulle trossystem, en tro som fortsatt gir dem en forståelse av verden.»
M. F. C. Bourdillon ved Zimbabwe universitet forklarer den «religiøse mobilitet» blant medlemmer av sjona-religionen på denne måten: «De forskjellige former for kristendom sammen med de forskjellige tradisjonelle kultuser utgjør til sammen et reservoar av religiøse oppfatninger som den enkelte kan velge å øse av, alt etter det han eller hun trenger i øyeblikket.»
Men hvis de «hedenske kristne» preges av overfladiskhet, uvitenhet, overtro og polyteisme, hvis de betrakter de tradisjonelle religioner som mer virkningsfulle enn kristendommen, hvis de bare betrakter religion som et spørsmål om hva som er lettvint og passende, og som gir dem anledning til å bevege seg fra den ene trosretning til den andre etter som forholdene tilsier, kan en da si at kristenheten har gjort dem til virkelig kristne disipler?
Hva er de hvis de ikke er disipler?
Det er riktig at kristenhetens misjonærer har bygd hundrevis av skoler for å lære opp analfabeter. De har bygd sykehus for å helbrede de syke. Til en viss grad har de også fremmet respekt for Bibelen og dens prinsipper.
Men har «hedningene» fått fast åndelig føde fra Guds Ord, eller har de bare fått smulene fra en frafallen form for kristendom? Er «hedensk» tro og levevis blitt forkastet eller bare iført en «kristen» klesdrakt? Kort sagt, har kristenhetens misjonærer vunnet hjerter for Gud, eller har de bare tvunget «hedenske» knær til å bøye seg for «kristne» altere?
En som omvender seg til den frafalne form for kristendom, føyer nye synder til de gamle synder som skyldtes uvitenhet, nemlig de syndene som er knyttet til den hyklerske form for kristendom, og fordobler derved sin byrde av skyld. Derfor passer Jesu ord på kristenheten: «Dere farer over hav og land for å vinne en eneste tilhenger, og så gjør dere ham dobbelt så moden for tilintetgjørelse som dere selv er.» — Matteus 23: 15, Phillips overs.
Det er helt klart at kristenheten har sviktet når det gjelder å gjøre kristne disipler. Har den greid det bedre når det gjelder å mestre de omveltninger verden er kastet ut i? I neste nummer besvarer vi dette spørsmålet i artikkelen «Kristenheten konfronteres med store omveltninger».
[Bilde på side 17]
Disse ekte kristne misjonærer i Den dominikanske republikken når fram til hjertet, ikke bare til knærne