Enhetsbestrebelser
Av Våkn opp!s medarbeider i Frankrike
SKAM! Ja, det var skamfølelse som satte i gang den økumeniske bevegelse. Skamfølelse på grunn av hva? På grunn av det pinlige skue som kristenheten bød den ikke-kristne verden i og med at den var i strid med seg selv.
På det aller første møtet som Kirkenes Verdensråd (KV) holdt, forklarte generalsekretæren, dr. W. A. Visser ’t Hooft: «Vi er et råd av kirker, ikke rådet av den ene udelte kirke. Vårt navn vitner om vår svakhet og vår skamfølelse overfor Gud, for det kan være og er til sist bare én Kristi kirke på jorden.»
Et fransk katolsk leksikon som nylig er utgitt, innrømmer: «Bevisstheten om den skandalen som splittede kirker forårsaket, ble større på 1800-tallet. Det gjaldt spesielt blant misjonærene. Den uvennlige innstilling misjonærene hadde til hverandre, var i strid med det evangelium de hadde kommet for å forkynne for ikke-kristne. . . . Det avgjørende sjokket kom med opprettelsen av de afrikanske og asiatiske misjonsstasjoner som brakte for dagen hvilke splittelser det var blant kristne, splittelser som la hindringer i veien for evangeliseringsarbeidet.»
Begynnelsen
Ordet «økumenisk» er avledet av det greske ordet oi·kou·meʹne (den bebodde jord). Den økumeniske bevegelse, som oppstod på midten av 1800-tallet, tar sikte på verdensomfattende enhet blant kristenhetens kirkesamfunn. Reformatorer som var klar over ulempene med splittelser mellom kirkene, organiserte forskjellige felleskirkelige sammenslutninger i forrige århundre og begynnelsen av vårt århundre.
Misjonærer som ble sendt ut for å omvende ikke-kristne, ble spesielt følsomme overfor splittelsene innenfor kristenheten. De kunne ikke akkurat vise til den blodige kirkehistorien som bevis for at deres religion var bedre enn andre. Hvordan kunne de rettferdiggjøre at det fantes så mange kirkesamfunn som alle gav seg ut for å være kristne, mens de samtidig siterte Jesus eller apostelen Paulus, som begge understreket behovet for kristen enhet? — Johannes 13: 34, 35; 17: 21; 1. Korinter 1: 10—13.
Denne situasjonen bidrog utvilsomt til opprettelsen av den moderne økumeniske bevegelse, som sammenkalte til den første verdensmisjonskonferanse. Den ble holdt i Edinburgh i Skottland i 1910. Senere, i 1921, ble Det internasjonale misjonsråd dannet. New Catholic Encyclopedia sier: «Det internasjonale misjonsråd ble ikke dannet bare for å spre informasjon om virkningsfulle misjonsmetoder, men også for å gjøre den skandale som den kristne splittelsen utgjorde, mindre ved å unngå konkurranse i ikke-kristne land.»
Den katolske kirke holder seg på avstand
Hva foretok så den romersk-katolske kirke seg for å gjøre denne skandalen mindre? I 1919 ble den katolske kirke innbudt til å delta i en felleskirkelig drøftelse om tro og kirkeforfatning, hvor ulikheter i lærespørsmål og forfatning skulle behandles. Men pave Benedikt XV avslo dette tilbudet. I 1927 fikk så den katolske kirke en innbydelse til å delta i den første verdenskonferansen for Faith and Order (tro og kirkeforfatning), som skulle holdes i Lausanne i Sveits. Representanter for flere protestantiske og ortodokse kirkesamfunn kom sammen for å drøfte de ting som hindret enhet, men pave Pius XI tillot ikke noen katolsk deltagelse.
New Catholic Encyclopedia sier i sin artikkel om pave Pius XI: «Pavestolen inntok en negativ holdning til den økumeniske bevegelse i den ikke-katolske kristenhet.» Denne negative holdningen utviklet seg til åpent fiendskap da paven i 1928 sendte ut sin encyklika Mortalium animos. Der fordømte han den økumeniske bevegelse og forbød katolikker å støtte økumenikken på noen som helst måte.
I 1948 ble KV opprettet. Den gangen hadde rådet nærmere 150 medlemskirker, de fleste protestantiske. Noen ortodokse kirker var også med, og andre ortodokse kirker sluttet seg til KV senere. Alle disse kirkene godtok følgende erklæring som grunnlag for medlemskap: «Kirkenes Verdensråd er et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus Kristus som Gud og frelser.» Til tross for dette klart trinitariske formularet avslo pave Pius XII en innbydelse til å knytte den katolske kirke til dette økumeniske rådet.
En forandring blant katolikker?
Johannes XXIII, som ble valgt til pave i 1958 i en alder av nesten 77 år, ble av mange katolikker betraktet som bare en papa di passaggio, en overgangspave. Det viste seg at han åpnet Vatikanets vinduer for forandringens vinder, noe som den dag i dag skaper røre i katolske kretser. En av pave Johannes’ første beslutninger, som kom tidlig i 1959, var å innkalle til et økumenisk konsil, som etter katolsk språkbruk innebar en generalforsamling med biskopene i hele den katolske kirke.
Formålet med dette møtet var for det første å «ajourføre kirken» og for det andre å «åpne veien for gjenforeningen av de atskilte brødre i øst og vest i Kristi ene fold». I samsvar med dette andre formålet opprettet pave Johannes XXIII i 1960 Vatikanets Sekretariat for kristen enhet. Dette ble hyllet som «den romersk-katolske kirkes første offisielle anerkjennelse av at den økumeniske bevegelse eksisterte».
Forandringens vinder så virkelig ut til å blåse sterkt. Men var den romerske kurie, den mektige gruppen prelater som utgjør kirkens forvaltningsorgan, positivt innstilt til disse forandringene? Hva mente i så fall de om hva kristen enhet innebar?