Et spesielt kunsthåndverk på Madagaskar

DEN vakre utstillingen av vaser, krukker og kar av leire tiltrakk seg vår oppmerksomhet da vi gikk rundt på markedet i Antsirabe hjemme på øya Madagaskar. Selv om alle krukkene var brune, hadde de store svarte flekker som vi trodde var brent inn i leiren. Vår nysgjerrighet fikk oss til å spørre selgeren, en ung gutt fra landet, om vi hadde gjettet riktig.

«Ja,» sa han, «de må brennes på en spesiell måte for å komme til å se slik ut. Men vi har ikke moderne, avanserte ovner slik som de har i byene. Vi bruker den tradisjonelle måten som fedrene våre har lært oss.»

Gutten var svært imøtekommende og svarte på flere spørsmål, og det han fortalte, gjorde at vi fikk lyst til selv å se hvordan slik keramikk blir laget. Så vi kjørte av sted til en landsby langt ute på landet som er kjent for sine dyktige pottemakere. Alle var vennlige og gjestfrie. De syntes det var hyggelig at byfolk var interessert i det de holdt på med, så de var mer enn villige til å avsløre sine hemmeligheter.

Det første vi fikk vite, var at den leiren de bruker, ikke er vanlig leire. De fortalte at vanlig leire lett går i stykker når den blir oppvarmet. Derfor bruker de en leire som kalles tanimanga (bokstavelig: «jordblå»), som bare finnes på elvebreddene ute på landet. En gutt tok oss med til en elvebredd og begynte å grave i bakken der. Rundt 30 centimeter nede kom fuktig, grå jord til syne — den ettertraktede leiren. Til tross for navnet finnes det imidlertid svart og også gulaktig tanimanga noen steder. Uansett vil den alltid skille seg ut fra den rødlige leiren som er vanlig på denne midterste delen av øya.

En mann fortalte oss deretter at når han skulle lage flere krukker, blandet han én del tanimanga med en tredjedel fin sand, som han også fant på elvebreddene. Så tilsatte han blandingen litt vann for å gjøre den myk. Hvor mye er «litt»? Det varierer, men pottemakeren slutter å tilsette vann når han synes at blandingen har den rette konsistensen — den må ikke være for fast, men heller ikke for myk.

Så blir blandingen av leire, sand og vann lagt på et underlag av ren jord som er fri for stein og halm. Nå tråkker pottemakeren på den en lang stund. Slik blir leiren og sanden blandet godt sammen, og det er nøkkelen til å lage holdbare kar. Det er flere ord i det madagassiske språket som beskriver denne viktige delen av prosessen: hitsahina, disahina, tehafina, volavolaina og totoina. Alle disse uttrykkene sikter til det å tråkke på leirblandingen. Når pottemakeren er sikker på at blandingen er god nok, kan han begynne å lage leirkrukkene sine.

Først deler han blandingen opp i runde emner på størrelse med en knyttneve. Når han skal lage bunnen av en krukke, tar han et slikt emne og trykker det mot bunnen av en form — vanligvis en gammel og kassert leirkrukke — for å få den rette fasongen. Etter at formen er fjernet, tar han en annen leirklump og former åpningen på krukken. Mens pottemakeren gjør dette, passer han på at blandingen ikke blir for tørr, for da kan karet lett gå i stykker.

Så skal krukkene tørke i solen en hel dag. Først deretter er de klar til det siste trinnet i prosessen: brenningen. Men også den skjer trinnvis. Alle krukkene blir stappet fulle av halm og tørkede blad og lagt på siden på bakken. Deretter setter pottemakeren fyr på dette materialet og lar det brenne i 10 til 15 minutter. Det herder og styrker leiren.

Etter den første brenningen blir krukkene lagt på et annet sted, som er dekket med halm og tørkede blad. Denne gangen blir imidlertid krukkene lagt med åpningene mot hverandre. Så legger pottemakeren halm og tørkede blad rundt og oppå krukkene inntil de er helt dekket. Han legger også hauger av jord rundt stedet, slik at han kan holde ilden innenfor dette området og dessuten forhindre at krukkene ruller bort. Enda en gang setter han fyr på opptenningsmaterialet og lar det brenne i minst 30 minutter eller til ilden dør ut av seg selv. Når krukkene er blitt kalde, tas de ut av asken og er nå klare til bruk.

Når vi ser nærmere på krukkene, skjønner vi hvorfor det er slike svarte flekker på dem. De oppstår på de stedene som har vært i direkte kontakt med flammene. Resten av krukken hadde den vanlige rødbrune fargen til brent leire.

Kunsten å lage krukker på denne måten er gått i arv fra generasjon til generasjon. Vi møtte en kar som arbeidet på en stor tekstilfabrikk i byen, men som tjente litt ekstra ved å lage og selge slike krukker. Han hadde lært kunsten av sin far, som igjen hadde lært den av sin far. Og vi er sikre på at den unge gutten ikke vil unnlate å lære kunsten videre til sine barn.