Jeg er takknemlig for at jeg overlevde
HVIS du har sett filmen «Broen over Kwai», vil du kanskje lett kunne sette deg inn i min historie. Under den annen verdenskrig ble jeg tatt til fange av japanerne og var blant dem som ble tvunget til å bygge jernbanelinjen langs elven Kwai (nå Khwae Noi).
Våre nederlandske og lokale styrker hadde overgitt seg ved Bandung på Java i mars 1942 etter i dagevis å ha blitt drevet tilbake av en overlegen japansk hær. Vi tilbrakte noen få uker i et lokalt fengsel, og tidlig en morgen fikk vi så beskjed om å gjøre oss klar til en lang marsj.
Først ble vi imidlertid transportert med tog fra Bandung til hovedstaden, Batavia (nå Jakarta) på Java. Der ble vi ført om bord i en båt, som skulle bringe oss til Singapore. I Singapore ble vi i samlet flokk satt på et tog og transportert nesten 1600 kilometer til Thailand. Før vi nådde hovedstaden, Bangkok, svingte toget vestover på et sidespor og kom til Kanchanaburi, nær grensen mot Burma (nå Myanmar).
Jernbanelinjen var planlagt å skulle gå langs elven Kwai, fordi en da ville ha vann fra elven til å drikke og vaske seg i. Vi fanger, som var halvdøde av sult, skulle bygge jernbanen inn i Burma. Vi ble kjørt i lastebiler det stykket av veien som var asfaltert, og videre på grusvei fram til den første leiren for krigsfanger. Neste morgen ble vi kjørt til en annen leir.
Fra denne leiren begynte den lange marsjen. Men før jeg beskriver det som hendte, vil jeg si litt om min bakgrunn og hvordan det gikk til at jeg havnet i japansk krigsfangenskap.
Krigen kommer til Nederlandsk Ostindia
Min mor var av tysk avstamning, og far var nederlandsk. Vi bodde på en nydelig gård i frodige omgivelser ved foten av vulkanen Bukit Daun på Java, den fjerdestørste av de mer enn 13 600 øyer som utgjorde Nederlandsk Ostindia (nå Indonesia). Far drev en gummiplantasje, og jeg gikk på skolen i storbyen Bandung. Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, flyttet vi omkring 550 kilometer bort, til byen Lahat på Sumatra.
Mor var katolikk, så mine to brødre og jeg ble sendt på en katolsk kostskole. I en skoletime en dag spurte jeg presten: «Hvorfor forfølger Hitler jødene når Jesus også var jøde?» Han svarte sint at Jesus ikke var jøde, og sa meget bestemt at Jesus var Gud og en del av treenigheten.
«Var Maria, Jesu mor, jødinne?» spurte jeg.
Presten ble enda sintere og svarte: «Det skal jeg fortelle deg når du blir eldre. Det er for vanskelig for deg å forstå nå!»
I Europa trengte tyske hærer inn i Nederland i mai 1940. Som det framgår av navnet, var Nederlandsk Ostindia den gang en nederlandsk koloni. Min far hadde tidligere meldt seg inn i det politiske partiet NSU (Nasjonalsosialistisk union) fordi han trodde at det kunne skaffe Nederlandsk Ostindia et bedre forsvar i krigstid. Men etter at Nederland ble invadert av Tyskland, begynte NSU å støtte Hitler. Far meldte seg straks ut av partiet, men det var for sent. Alle medlemmer av NSU ble arrestert av den nederlandske hær og sendt i konsentrasjonsleir. Far kom også dit.
Da det tyske krigsskipet «Bismarck» ble senket i mai 1941, var det mange av elevene på kostskolen som frydet seg. De visste at min mor var av tysk avstamning, og ropte: «De eneste bra tyskere er døde tyskere!» I en skoletime spurte jeg presten: «Betyr det at alle katolske biskoper og prester i Tyskland burde være døde?» Han forlot straks klasserommet. Da han kom tilbake omkring en time senere, forbød han oss å nevne politikk og krigen igjen.
Da far ble politisk fange, fant mor det vanskelig å drive gården alene. Så jeg reiste hjem for å hjelpe henne, mens mine to brødre ble værende på skolen. I et av brevene fra far nevnte han en medfange, en som hadde nektet å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner, som lærte ham interessante ting fra Bibelen.
På denne tiden ble den eldre broren min innrullert i hæren, og tre måneder senere meldte jeg meg frivillig. Jeg fikk en skrivebordsjobb, men da japanerne angrep Pearl Harbor i desember 1941, ble jeg raskt overført til Nederlandsk Ostindias hær og fikk opplæring i jungelkrig. Vi lærte å grave ned ammunisjon i jungelen og å markere stedene på kart som hæren brukte. Dette ble gjort for å sikre at vi ved hjelp av disse kartene alltid skulle ha adgang til ammunisjon under kamper i jungelen.
Japanske hærstyrker gikk snart i land på øyene Billiton (nå Belitung) og Sumatra. Her ble de møtt av våre tallmessig underlegne styrker. Japanerne inntok snart Palembang, en av de største byene på Sumatra. Vi fikk ordre om å trekke oss tilbake tvers over Sundastredet til Merak, på vestkysten av Java, og derfra trakk vi oss tilbake til Batavia. Som tidligere nevnt overgav vi oss til slutt til japanerne ved Bandung og ble krigsfanger.
Jeg treffer faren min
Begivenhetene tok en uventet vending da de japanske okkupasjonsstyrkene løslot min far og alle de andre politiske fangene fra fengslet i Bandung. Far drog så til Bandung for å bo hos tanten min. Der hørte han at jeg satt i et fengsel i nærheten, og han besøkte meg. Jeg kunne fortelle ham hvor familien vår bodde nå, og at den eldre broren min var meldt savnet i krigen.
Far begynte begeistret å fortelle meg hva han hadde lært om Bibelen av sin medfange. Han fortalte meg at Guds navn ikke er Jesus, men et navn som for meg lød merkelig på det tidspunkt — Jehova. Dessverre nektet japanerne far å besøke meg igjen, så jeg fikk ikke snakket mer med ham. Den friheten far fikk, ble kortvarig. Etter krigen fant jeg ut at han døde i en japansk konsentrasjonsleir i nærheten av Bandung i oktober 1944.
Bygging av jernbanen
Som jeg fortalte innledningsvis, ble vi krigsfanger transportert til den burmanske grensen. Vi ble inndelt i grupper, og planen var at hver gruppe skulle bygge en jernbanestrekning på cirka 20 kilometer. Den skinnegangen som den første gruppen la, skulle skjøtes sammen med den skinnegangen som en annen gruppe hadde begynt på 20 kilometer lenger framme. Det var meningen at fangegruppene etter hvert skulle støte på andre fangegrupper som hadde begynt på motsatt side av den burmanske grensen.
I den tropiske varmen og fuktigheten var det å bygge en jernbane for hånd, praktisk talt uten noe mekanisk utstyr, utmattende nok selv for menn i god fysisk form. Men i vår avmagrede tilstand var det en nærmest umenneskelig oppgave. Elendigheten ble ikke mindre av at vi snart måtte jobbe barføtt og nesten nakne fordi klærne og støvlene våre råtnet opp i løpet av noen få uker med vedvarende monsunregn.
Noe som gjorde saken enda verre, var at vi så å si ikke hadde noen medisiner eller bandasjer. I desperasjon brukte vi moskitonettene våre til bandasjer. Men uten nett ble vi da angrepet av fluesvermer om dagen og myggsvermer om natten. Snart florerte sykdommene. Mange av de stakkars fangene fikk malaria, dysenteri og hepatitt.
Deretter brøt det ut fryktelige orientbyller, selv blant dem som virket sterke. Mangelen på medisin tvang de få legene som var blant oss, til å behandle sårene med teblad, kaffegrut og gjørme. Den eneste medisinen japanerne skaffet oss, var kinintabletter for å forebygge malaria. Under disse forholdene var det ikke overraskende at tallet på omkomne steg raskt. Det ble vanlig at opptil seks personer døde hver dag, hovedsakelig av malaria og orientbyller. Det utrolige var at til tross for alle disse mangler og menneskelige lidelser ble jernbanelinjen inn i Burma til slutt ferdig.
Men så begynte de allierte å bombe jernbanelinjen. Disse bombetoktene foregikk for det meste om natten. Det ble ofte brukt tidsinnstilte bomber, men tidlig neste morgen hadde de vanligvis eksplodert alle sammen. Vi fanger hadde så jobben med å utbedre nattens skader. Etter at jernbanelinjen stod ferdig, bygde vi også kamuflerte maskingeværposter ved foten av passet Tre Pagoder, på grensen mellom Burma og Thailand. To broer krysset elven Kwai på dette stedet. Det var der jeg befant meg da krigen sluttet.
Våren 1945, da jeg hadde vært krigsfange og arbeidet som en slave i over tre år, kapitulerte japanerne i dette området. Jeg var alvorlig syk av malaria, amøbedysenteri og hepatitt og veide bare i underkant av 40 kilo. Men jeg var likevel takknemlig for at jeg overlevde disse forferdelige årene.
Etter krigen
Sommeren 1945 kom jeg tilbake til Thailand, der jeg fikk mat og medisiner; det tok meg imidlertid tre måneder å komme sånn noenlunde til hektene. Deretter vendte jeg tilbake til hæren, og gjorde tjeneste først i Bangkok, så på øyene Sumbawa, Bali og Celebes (nå Sulawesi) i Nederlandsk Ostindia.
Jeg forsøkte å få kontakt med min mor og min yngre bror. Da det lyktes, bad jeg om permisjon fordi mor var alvorlig syk og snart skulle sendes til Nederland. Jeg fikk permisjon i tre uker og var overlykkelig over å se henne igjen i Batavia. I februar 1947 flyttet mor til Nederland og bodde der til hun døde i 1966. Jeg bestemte meg for også å immigrere til Nederland, og det var der jeg ble dimittert fra hæren i desember 1947, etter å ha tjent som soldat i seks år.
Det var ikke lett å få seg et bra arbeid. Men etter å ha gått på aftenskole i tre år tok jeg til slutt eksamen som skipsingeniør. Familien jeg bodde hos, spurte hva jeg ønsket meg i den anledning. Jeg sa at jeg ønsket meg en bibel, og de gav meg «Det nye testamente», som jeg ofte leste i om natten når jeg var til sjøs, uansett hvor arbeidet mitt førte meg.
I 1958 flyttet jeg til Amsterdam med planer om å studere videre og ta en høyere akademisk grad. Men det konsentrerte studiet ble for krevende for meg på grunn av helsen min, som allerede var tydelig svekket som følge av lidelsene under krigen. Jeg tenkte på de australske krigsfangene jeg var blitt venner med under byggingen av jernbanen, og besluttet å søke om å få immigrere til Australia.
Jeg begynner å finne svar
Før jeg forlot Amsterdam og drog til Australia, besøkte jeg en rekke kirker for å få svar på spørsmål jeg hadde. Etter en gudstjeneste spurte jeg sognepresten om han kjente Guds personlige navn. Han svarte at det er Jesus. Jeg visste at det ikke var riktig, men jeg kunne ikke huske hva min far mange år tidligere hadde sagt at Guds navn er.
Kort tid senere fikk jeg besøk av et ektepar som sa at de gjerne ville fortelle meg om et godt budskap fra Bibelen. I løpet av samtalen spurte de om jeg kjente Guds navn. Jeg svarte at det er Jesus. De forklarte at det er navnet til Guds Sønn, og viste meg så ut fra Bibelen at Guds navn er Jehova. (Salme 83: 19, NW) Jeg husket straks at det var dette faren min hadde sagt. Da jeg spurte hvilken religion de tilhørte, svarte de: «Jehovas vitner.»
Vitnene kom tilbake, men jeg ble ikke overbevist så lett. Noen få dager senere traff jeg en sogneprest i den nederlandske reformerte kirke og spurte ham om hva han mente om Jehovas vitner. Han svarte at han ikke syntes noe om dem, men han roste dem for én ting — at de ikke tok del i krig. Etter de redslene jeg hadde vært vitne til under den annen verdenskrig, var det noe som gjorde inntrykk på meg.
Noen dager senere, i 1959, flyttet jeg til Australia, og der kontaktet Jehovas vitner meg igjen. Jeg brøt forbindelsen med den katolske kirke etter at jeg hadde forstått at kirkens lære om blant annet et brennende helvete og om treenigheten var feilaktig. Kunnskap ut fra Bibelen hjalp meg til å overvinne de marerittene og den skyldfølelsen jeg hadde hatt i årevis på grunn av det jeg opplevde under krigen. Den sannhet som finnes i Bibelen, gjorde meg fri. — Johannes 8: 32.
Jeg innviet meg til Jehova Gud og ble døpt i 1963. Kort tid senere flyttet jeg til Townsville, som ligger ved kysten i den nordlige delen av Queensland, og ble heltidsforkynner. Der traff jeg Muriel, en trofast medkristen, og vi giftet oss i 1966. Siden da har vi tjent Jehova sammen, ofte i heltidstjenesten.
Da vi hørte at det var større behov for forkynnere i Australias innland, meldte vi oss til å tjene i Alice Springs, som ligger midt i dette vidstrakte landet. Vi har vært glad for å kunne tjene her sammen i mange år. I løpet av disse årene har min kone og jeg hatt det privilegium å hjelpe en rekke andre inn på den veien som fører til åndelig frihet og evig liv. — Fortalt av Tankred E. van Heutsz.
[Bilde på side 21]
Tankred E. van Heutsz og hans kone