Landet som aldri tiner

DET høye nord har alltid fascinert meg. Allerede som liten gutt, da jeg vokste opp i Gold Beach i Oregon i USA, pleide jeg å studere kart over Canada, mens jeg drømte om en dag å få utforske steder med eksotiske navn, for eksempel Store Slavesjø og Store Bjørnesjø. Så en dag i 1987 begynte min venn Wayne og jeg å planlegge en reise til Auyuittuq nasjonalpark, Canadas første nasjonalpark nord for polarsirkelen.

Auyuittuq betyr «landet som aldri tiner» på språket inuit. Hensikten med å opprette parken var å bevare dette arktiske villmarksområdet med sine forrevne fjelltopper, sine dype daler, sine vakre fjorder og sitt dyreliv i havet langs kysten. I denne parken ligger blant annet isbreen Penny Ice Cap, et kjempemessig lokk av is og snø på 5700 kvadratkilometer med armer som strekker seg utover på alle kanter. Det er ikke rart at Auyuittuq har fått tilnavnet «Arktis’ Sveits».

Baffinøya er cirka 160 mil lang og dermed verdens femte største øy. Likevel hadde ingen av vennene våre noen gang hørt om den! De spurte faktisk flere ganger: «Når er det dere drar til Alaska?» (Baffinøya ligger 320 mil øst for Alaska, men på omtrent samme breddegrad.) Jehovas vitner i Canada har utført et stort forkynnelsesarbeid på Baffinøya, men det bor ingen vitner der. Den nærmeste menigheten befinner seg faktisk 100 mil unna, i Labrador City på Newfoundland.

I Auyuittuq er det tre måneders sommer og ni måneders vinter, så vi bestemte oss for å dra i august. I august er nemlig havisen gått, og det meste av knotten er forsvunnet. Da er heller ikke septembersnøen kommet ennå.

Reisen til Baffinøya

Til slutt opprant dagen for avreisen. Vi reiste med bil fra Nord-Carolina, hvor vi bor, til Quebec. Der gikk vi om bord i et fly av typen Boeing 737. Etter en times flyging forsvant skyene, og vi fikk en flott utsikt over det kanadiske skjold, et nakent, steinete område med hundrevis av små innsjøer i alle former og størrelser og uten et eneste tre. Etter en kort mellomlanding i Kuujjuaq (tidligere Fort-Chimo) kunne vi etter hvert se snø som lå helt ned til sjøkanten. Snart fløy vi over Ungavabukta, som til vår overraskelse var tettpakket med isfjell så langt øyet rakk.

Etter en flytur på nesten tre timer landet vi i Iqaluit, som betyr «Fiskeplass». Denne byen, som tidligere het Frobisher Bay, er administrasjonssentret på Baffinøya. Med sine rundt 3000 innbyggere er dette den største byen på øya.

Vi hadde et par timer på oss før vi skulle fly videre, så vi bestemte oss for å utforske byen. Det første vi la merke til, var de store mengdene av myrull som vokste der. Disse plantene har dunbløte, hvite blomster som inuitene (tidligere kalt eskimoer) høster og tørker og bruker som bomullsdotter. Da vi spaserte ned til havnen og helt bort til vannkanten, så vi at tidevannet sank raskt. På bare to minutter ble seks meter av stranden tørrlagt!

Litt senere gikk vi om bord i et lite, propelldrevet fly med kurs for Pangnirtung, som ligger like sør for polarsirkelen. Flyturen, som varte en time, gav oss en forsmak på det vi hadde i vente. Mellom de spredte, mørke skyene fikk vi stadig et glimt av en uberørt villmark med store flater med snø, stein og vann. Alt så kaldt og dystert ut. Og ankomsten til «Pang» forsterket bare dette inntrykket. Under det mørke skylokket sirklet flyet over en dyp fjord som var omgitt av snødekte fjellskrenter, før det landet på en gruslagt rullebane.

Uriktige oppfatninger

Det regnet i «Pang», så vi søkte ly under den ene flyvingen mens vi ventet på ryggsekkene våre, som inneholdt all maten vår og alt utstyret, og en koffert full av bibelsk litteratur. Men da lasterommet var tømt, var det fremdeles ikke noe tegn til tingene våre. I den bitte lille terminalbygningen fikk vi vite at bagasjen vår sannsynligvis ville komme med neste fly, som skulle ankomme to timer senere. Vi hadde i det minste teltet med oss, så vi satte av gårde til fots for å finne en plass hvor vi kunne slå det opp. Vi søkte ly for regnet i en liten butikk i nærheten av teltplassen. Der kom vi i prat med den unge kvinnen som passet butikken, om byen og dem som bodde der.

Hun korrigerte noen av de uriktige oppfatningene vi hadde. For det første hadde vi trodd at det ville være over 300 husstander i byen, siden den hadde 1000 innbyggere. Men det er bare 180 husstander der. Det meste av forsyningene kommer med fly, ikke sant? Nei, det er ikke riktig. De kommer med båt én gang i året, og da kommer det fire skip. Ett til Hudson’s Bay Company, det dominerende handelsselskapet der nord, ett med byggematerialer, ett med olje og bensin og ett med handelsvarer til alle de andre butikkene, deriblant hermetikk til et helt års forbruk. Lett bedervelige varer kommer selvfølgelig med fly.

Det ble aldri natt

Da bagasjen endelig kom, satte vi opp teltet og laget oss middag. Og hele tiden regnet det. En reiseleder for fotturister fortalte at det bare hadde vært ni dager med sol i løpet av de tre månedene han hadde vært der. Temperaturen viste seg å være høyere enn ventet — den lå på rundt ti grader celsius både dag og natt.

Men det ble aldri natt; dagslyset regjerte hele tiden mens vi var der. Vi fant ut at vi kunne fotografere uten blits klokken ett om natten. Men hvordan skulle vi få sove når det var lyst døgnet rundt? Jo, det var såpass kjølig at vi kunne ha på oss ull-lue også når vi sov, så når tiden var inne til å slokke lyset, trakk vi bare luen ned over øynene.

Klokken tre en natt ble jeg vekket av et skarpt lys fra nord. Jeg ble forvirret. På den nordlige halvkule står solen opp i øst, står i sør midt på dagen og går ned i vest, men man ser den aldri i nord. Da gikk det opp for meg at vi jo befant oss nesten på Nordpolen. Der skinner jo solen fra nord midt på natten om sommeren. Det tok en stund å venne seg til det.

Ville inuitene ta godt imot oss?

Nesten alle husene i Pangnirtung er festet til bakken med kraftige kabler. Dette er et sikkerhetstiltak med tanke på de voldsomme stormene. De fleste familier bruker snøscootere til transport om vinteren og små tre- eller firehjuls terrengkjøretøyer om sommeren. Og det er noen få som har bil, selv om veinettet i byen ikke er på mer enn tre kilometer. Fordi byen ligger på et lite, flatt område ved fjorden og er omgitt av høye fjelltopper, er det ikke noe annet sted å kjøre.

Folk skaffer seg en stor del av maten ved å jakte på reinsdyr og ringsel og fiske røye. I Iqaluit fikk vi prøvd reinsdyrburger, moskusburger og til og med litt muktuk, eller hvalspekk. Hvalspekk har ingen fettsmak, i motsetning til oksefett, selv ikke når det er kaldt, og vi fikk vite at det inneholder en del protein.

I hele byen traff vi bare en håndfull mennesker som i det hele tatt hadde hørt om Jehovas vitner, og de var ikke innfødte; de hadde flyttet dit fra andre steder. Det store spørsmålet vi stilte oss, var derfor: Hvordan ville disse menneskene her nord reagere på budskapet om Riket? Vi fant snart ut av det. Nesten alle vi møtte, tok imot bibelsk litteratur, ja, jeg besøkte 45 husstander pr. dag, og hver dag var det bare tre personer som sa: «Jeg er ikke interessert.»

Da vi begynte å banke på hos folk den første dagen, stormet en ung mann forbi oss og inn i huset og sa: «Ikke bank på. Bare gå rett inn. Alle her gjør det.» Vi fulgte den unge mannens råd, åpnet sjenert ytterdøren og gikk inn til neste dør, som vanligvis stod åpen, og ropte på dem som var innenfor. Beboerne, som nesten alle var inuiter, var mistenksomme til å begynne med. Men vi smilte vennlig, sa med én gang hvem vi var, og viste dem de vakre illustrasjonene i Min bok med fortellinger fra Bibelen, og på den måten fikk vi snart dempet frykten deres og vakt interessen. Vi viste dem et bilde av et barn som leker med en løve, og snakket om hvordan det vil bli når isbjørnene blir tamme og fredelige og maten ikke er så dyr lenger. Dette appellerte til dem.

Etter at vi hadde besøkt alle i byen, var vi på en seks dagers fottur i Auyuittuq nasjonalpark, en eventyrverden av snø, is, isbreer, fjelltopper og fosser.

Da flyet vårt tok av fra Pangnirtung og svingte ut over fjorden og mot sør, takket vi Jehova Gud for at vi hadde fått muligheten til å besøke dette isolerte distriktet. Vi tenker ofte på de fredelige inuitene i landet som aldri tiner, som var så mottagelige for Bibelens sannhet. — Innsendt.

[Bilder på sidene 16 og 17]

Myrull. I bakgrunnen: Thor Peak på Baffinøya hever seg 1500 meter over dalbunnen

Lengst til høyre: Det er viktig å ha godt fotfeste når man skal krysse en iskald elv

Nederst til høyre: Båter som står på grunn ved lavvann i Pangnirtung

Til høyre: Inuitjente med et fast grep om sitt dyrebare eksemplar av «Min bok med fortellinger fra Bibelen»