Mitt hat ble vendt til kjærlighet
Fortalt av Ludwig Wurm
Det var den kaldeste natten jeg noen gang hadde opplevd — 52 kuldegrader. Det var i februar 1942 — midt på vinteren og midt under den annen verdenskrig. Jeg befant meg ved den russiske fronten i nærheten av Leningrad. Jeg var soldat i den tyske Waffen-SS (Waffen Schutzstaffel), en væpnet elitestyrke. En sersjant og jeg hadde fått den uhyggelige oppgaven å begrave over 300 av våre kamerater. De fleste av dem hadde frosset i hjel i skyttergropene. Men bakken var så hard av frost at det var umulig å få begravd dem. Vi la i stedet de stivfrosne likene i stabler bak noen tomme hus, som om de skulle være tømmerstokker. De ville bli nødt til å vente til våren før de fikk komme i jorden.
DENNE forferdelige oppgaven gjorde meg kvalm, for å si det mildt. I min elendige og miserable tilstand kom jeg med et tårefylt utbrudd: «Unterscharführer (sersjant), kan du si meg hva all denne meningsløse drepingen skal være godt for? Hvorfor er det så mye hat i verden? Hvorfor må det være kriger?» Han svarte med dempet stemme: «Ludwig, jeg vet faktisk ikke. Tro meg, jeg kan heller ikke forstå hvorfor det skal være så mye lidelse og hat i verden.»
To dager senere ble jeg truffet i nakken av et prosjektil som eksploderte. Jeg kom så vidt fra det med livet i behold, men ble liggende lam og bevisstløs.
De spørsmålene som fortsatte å nage meg, gjorde imidlertid at jeg med tiden selv fikk erfare hvordan hat og fortvilelse kan vendes til kjærlighet og håp. La meg fortelle hva som skjedde.
Mitt møte med Hitler
Jeg ble født i Østerrike i 1920. Far var protestant, mens mor var katolikk. Jeg gikk på en privatskole som ble drevet av lutheranere, og der fikk jeg regelmessig religionsundervisning av en prest. Men han sa ikke at det er Jesus Kristus som er menneskehetens Frelser. Det ble hele tiden snakket om en «fører som var sendt av Gud», nemlig Adolf Hitler, og om et foreslått pangermansk rike. Det virket som om jeg hadde Hitlers bok Mein Kampf og ikke Bibelen som lærebok. Jeg studerte også Rosenbergs bok Der Mythus des 20. Jahrhunderts, hvor han forsøkte å bevise at Jesus Kristus ikke var jøde, men en blond arier!
Jeg ble overbevist om at Adolf Hitler virkelig var sendt av Gud, og i 1933 var jeg stolt over å kunne slutte meg til Hitlerjugend. Du kan sikkert forestille deg hvor spennende jeg syntes det var da jeg fikk anledning til å møte Hitler personlig! Den dag i dag husker jeg helt tydelig hvordan han så på meg med det usedvanlig gjennomtrengende blikket sitt. Det virket så sterkt på meg at da jeg kom hjem, sa jeg til mor: «Fra nå av tilhører ikke mitt liv deg. Mitt liv tilhører min fører, Adolf Hitler. Hvis jeg ser at noen prøver å drepe ham, vil jeg kaste meg foran ham for å redde ham.» Først mange år senere forstod jeg hvorfor mor bare gråt og trykket meg inn til seg.
Tidlig påvirket av nazipartiet
I 1934 gjorde nasjonalsosialistene opprør mot den østerrikske regjering. Under denne konflikten ble kansleren, Engelbert Dollfuss, som var imot en sammenslåing av Østerrike og Tyskland, myrdet av nazistene. Hovedmennene bak opprøret ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden. Den østerrikske regjering innførte deretter militær unntakstilstand, og jeg ble aktivt med i undergrunnsbevegelsen til det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet — nazipartiet.
Så kom Anschluss, Østerrikes tilslutning til Tyskland i 1938, og nazipartiet ble tillatt. Det samme året var jeg blant de lojale partimedlemmene som Hitler inviterte til å overvære den årlige partidagen på Zeppelinwiese i Nürnberg. Der så jeg Hitler demonstrere sin tiltagende makt. Hans bombastiske taler, som trollbandt tilhørerne, var fulle av hat rettet mot alle motstandere av nazipartiet, deriblant jødene og bibelforskerne, nå kjent som Jehovas vitner. Jeg husker tydelig hans brautende uttalelse: «Denne fiende av Stor-Tyskland, denne berme av internasjonale bibelforskere, skal utslettes i Tyskland.» Jeg hadde aldri truffet noen av Jehovas vitner, så jeg lurte på hvem disse farlige menneskene var som brakte ham i affekt på denne måten.
Tjeneste i Buchenwald
Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, meldte jeg meg straks som frivillig til de tyske elitestyrkene, Waffen-SS. Jeg var overbevist om at ethvert offer jeg ville bli bedt om å bringe i denne krigen, ville være berettiget, for Føreren var jo sendt av Gud, var han ikke? Men jeg fikk visse betenkeligheter i 1940, da troppene våre gikk gjennom Luxembourg og Belgia og inn i Frankrike. Da så jeg for første gang en død soldat på nært hold — en kjekk, ung franskmann. Jeg kunne ikke begripe at unge franskmenn ville ofre livet i en krig som Tyskland, med Gud på sin side, åpenbart ville vinne.
Jeg ble såret i Frankrike og ble sendt tilbake til Tyskland, hvor jeg ble innlagt på sykehus. Da jeg var blitt bra, ble jeg overført til å gjøre tjeneste i utkanten av konsentrasjonsleiren Buchenwald, i nærheten av Weimar. Vi fikk streng beskjed av våre offiserer om ikke å ha noe å gjøre med SS-vaktene i leiren, de såkalte Totenkopfverbände (dødningehodeavdelingene), eller med fangene. Det var spesielt forbudt å gå inn i den delen av leiren hvor fangene bodde, et område som var omgitt av en høy mur med en stor port. Over porten stod det «Arbeit Macht Frei» (Arbeid gjør fri). Bare SS-vaktene hadde spesielle passersedler som gav dem adgang til dette området.
Hver dag så vi fangene i leiren marsjere til sine arbeidsoppgaver, anført av en SS-vakt og en fange som holdt oppsyn med de andre fangene, en kapo. Det var jøder med davidsstjernen på jakken, politiske fanger med sin røde trekant, kriminelle med sitt svarte merke og Jehovas vitner med sin fiolette trekant.
Det var umulig ikke å legge merke til de spesielt strålende ansiktene til Jehovas vitner. Jeg visste at de levde under svært kummerlige forhold; likevel opptrådte de med en verdighet som stod i skarp kontrast til deres radmagre ytre. Ettersom jeg visste praktisk talt ingenting om dem, spurte jeg de høyere offiserene om hvorfor vitnene var blitt sendt til konsentrasjonsleirene. De svarte at de tilhørte en jødisk-amerikansk sekt som hadde nære forbindelser med kommunistene. Men deres uklanderlige oppførsel, deres ubøyelige prinsipper og deres moralske renhet gjorde meg nysgjerrig.
Slutten for min «messias»
I 1945 styrtet den verden som jeg hadde trodd på, i grus. Min «gud», Adolf Hitler, som presteskapet hadde hyllet som vår Fører sendt fra himmelen, viste seg å være en falsk messias. Hans planlagte tusenårsrike lå helt i ruiner etter bare 12 år. Han var dessuten feig og begikk selvmord for å slippe å stå til ansvar for at millioner av menn, kvinner og barn var blitt slaktet ned. Da vi kort tid etter fikk høre at de første atombombene var blitt sluppet over Japan, var det ikke mye som manglet på at jeg fikk nervesammenbrudd.
Dramatiske forandringer i mitt liv
Kort tid etter krigens slutt ble jeg angitt til den amerikanske hærs sikkerhetstjeneste (CIC), som var underlagt de amerikanske okkupasjonsstyrkene. Jeg ble arrestert som nazist og medlem av Waffen-SS. Min kjære forlovede, Trudy, fikk omsider tak i en lege som overbeviste CIC om at jeg måtte løslates fra fengselet på grunn av sviktende helse. Jeg hadde nemlig pådratt meg en ryggskade som plaget meg. Jeg ble så holdt i husarrest helt til jeg var frikjent for alle anklager om krigsforbrytelser.
Som krigsinvalid ble jeg sendt til medisinsk undersøkelse på et sykehus for flyktninger og krigsfanger som vendte tilbake til sitt hjemland. Det lå i de østerrikske alper. En spesielt vakker vårmorgen da jeg frydet meg over den storslåtte naturen og den varme solen og lyttet til fuglenes melodiøse sang, framsa jeg en kort bønn fra mitt innerste: «Gud, hvis du virkelig finnes, må du kunne besvare alle de spørsmålene som plager meg.»
Noen uker senere, etter at jeg hadde kommet hjem, fikk jeg besøk av et av Jehovas vitner. Jeg tok imot noe bibelsk litteratur av henne. Selv om hun kom regelmessig tilbake, hver søndag formiddag, ofret jeg ikke den litteraturen hun la igjen hos meg, noen oppmerksomhet da. Men en dag var jeg mer enn vanlig nedtrykt da jeg kom hjem fra arbeidet. Min kone foreslo at jeg skulle lese noe som kunne berolige tankene mine — en brosjyre som forkynneren hadde lagt igjen. Den hadde tittelen «Freden — blir den varig?»
Jeg begynte å lese brosjyren og oppdaget at jeg ikke klarte å legge den fra meg før jeg hadde lest den ut. Jeg sa til min kone: «Denne brosjyren ble trykt i 1942. Hvis noen på gaten den gangen hadde sagt at Hitler og Mussolini skulle tape krigen, og at Folkeforbundet skulle gjenoppstå i form av De forente nasjoner, ville folk ha trodd han var gal. Men nå har akkurat det som denne brosjyren sa skulle hende, hendt. Har vi en bibel et eller annet sted her, så jeg kan kontrollere disse henvisningene til Bibelen?»
Min kone gikk opp på loftet og fant fram en gammel bibeloversettelse av Luther. Jeg slo opp de skriftstedene som det var henvist til i brosjyren. Snart begynte jeg å lære ting som jeg aldri hadde hørt om før. Jeg fikk høre om Bibelens løfte om en ny verden her på jorden under Guds messianske rike. Dette reelle håpet om en lykkelig og trygg framtid er uttrykt i de ordene i Jesu mønsterbønn som jeg så ofte framsa som barn: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» Og til min store overraskelse lærte jeg at den allmektige Gud, himmelens og jordens Skaper, har et personlig navn, Jehova. — Matteus 6: 9, 10; Salme 83: 19, NW.
Det gikk ikke lang tid før jeg begynte å overvære Jehovas vitners møter. På det første møtet jeg var på, traff jeg en eldre kvinne hvis datter og svigersønn var blitt henrettet i en tysk konsentrasjonsleir for sin tros skyld. Jeg følte meg forferdelig skamfull. Jeg sa til henne at på grunn av mine tidligere forbindelser hadde jeg førstehånds kjennskap til hva hun og hennes familie hadde gjennomgått, og at hun var i sin fulle rett hvis hun ville spytte meg i ansiktet som et uttrykk for sin avsky, siden jeg hadde hatt forbindelse med de ansvarlige.
Til min store overraskelse var det ikke hat jeg kunne lese i ansiktet hennes; øynene hennes ble fylt med gledestårer. Hun omfavnet meg kjærlig og sa: «Å, så vidunderlig det er at den allmektige Gud, Jehova, lar så forskjellige mennesker få komme inn i hans hellige organisasjon!»
I stedet for det hatet jeg hadde sett overalt omkring meg, hadde jeg nå funnet mennesker som virkelig gjenspeilte Guds uselviske kjærlighet — sann, kristen kjærlighet. Jeg husket at jeg hadde lest at Jesus sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Dette var akkurat det jeg hadde vært på utkikk etter. Nå var det mine øyne som ble fylt med tårer. Jeg begynte å gråte som et lite barn av takknemlighet over å ha funnet en slik vidunderlig Gud, Jehova.
Jeg hadde fortsatt mye å lære
Med tiden innviet jeg mitt liv til Jehova Gud og ble døpt i 1948. Men jeg oppdaget fort at jeg fortsatt hadde mye å lære. Jeg var for eksempel blitt så grundig hjernevasket av nazismen at jeg ikke kunne begripe hvorfor Jehovas organisasjon fra tid til annen trykte artikler mot det beryktede SS. Jeg hevdet at vi som enkeltpersoner ikke hadde noen skyld. Vi var bare soldater, og de fleste av oss hadde ingen anelse om hva som foregikk i konsentrasjonsleirene.
En kjærlig bror forstod problemet mitt. Han hadde selv vært i konsentrasjonsleir i mange år og lidd mye. En dag la han armen om skuldrene mine og sa: «Bror Ludwig, hør nå på meg. Hvis du har vanskelig for å forstå dette og det plager deg, må du skyve det fra deg mentalt sett. Overlat så problemet til Jehova i bønn. Du kan tro meg når jeg sier at hvis du gjør det, vil den dagen komme da Jehova lar deg forstå dette og andre ting som måtte gjøre deg forvirret.» Jeg fulgte dette rådet, og med årene gikk det nøyaktig som han hadde sagt. Omsider forstod jeg at hele systemet med nasjonalsosialismen og dens SS bare var enda en diabolsk del av Satan Djevelens verdensordning. — 2. Korinter 4: 4.
Tilbake til Zeppelinwiese i Nürnberg
Kan du forestille deg for en stor opplevelse det var for meg å komme tilbake til Nürnberg i 1955 og overvære Jehovas vitners stevne «Det triumferende rike»? Ja, dette stevnet ble holdt på samme sted som jeg hadde hørt Hitler hevde at han skulle utslette Jehovas vitner i Tyskland. I en hel uke var over 107 000 Jehovas vitner og deres venner samlet her fra hele verden for å tilbe sammen. Det var ingen skubbing og dytting. Det var ingen som hevet stemmen i sinne. En virkelig forent, internasjonal familie levde sammen i fred.
Det er vanskelig å beskrive de følelsene jeg hadde da jeg traff noen av mine tidligere kamerater fra Waffen-SS på dette stevnet. De var nå innviede tjenere for Jehova Gud. Gjensynsgleden var stor!
Håp for framtiden
Siden min innvielse og dåp har jeg hatt det privilegium å lede flere hjemmebibelstudier med tidligere nazister i Østerrike. Noen av dem er nå innviede vitner for Jehova. I 1956 emigrerte jeg fra Østerrike, og nå bor jeg i Australia. Her har jeg hatt det privilegium å tjene som heltidsforkynner. Men i den senere tid har alderen og sviktende helse begrenset min virksomhet.
Når oppstandelsen finner sted, håper jeg inderlig at jeg vil få være med på å ta imot noen av de trofaste menn og kvinner som nektet å gå på akkord under det onde nazisystemet, og som ble henrettet i konsentrasjonsleirene på grunn av sin ulastelighet.
I mellomtiden har jeg erfart at den destruktive egenskapen hat kan vendes til kjærlighet og håp. Det er nå mitt sterke håp at jeg må få leve evig på en paradisisk jord i menneskelig fullkommenhet, frigjort fra sykdom og død — ja, ikke bare jeg, men alle som ydmykt underordner seg under Jehovas innsatte konge, Kristus Jesus. For min egen del kan jeg med overbevisning si med apostelen Paulus: «Håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter ved den hellige ånd, som ble gitt oss.» — Romerne 5: 5.
[Bilde på side 13]
I SS-uniform
[Bilder på sidene 14 og 15]
Jehovas vitners stevne «Det triumferende rike» i 1955 i Nürnberg på det stedet hvor Hitler pleide å holde sine årlige partimønstringer
[Rettigheter]
Foto: U.S. National Archives
[Bilde på side 15]
Klar til å gå ut og forkynne i Australia
[Bilderettigheter på side 11]
UPI/Bettmann