Frimerkesamling — en oppslukende hobby og big business
AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I STORBRITANNIA
FRIMERKESAMLING, eller filateli, sies å være «verdens mest utbredte hobby». De første frimerkene var ifølge sir Rowland Hill (1795—1879), som reformerte det britiske postsystemet, bare ’små papirlapper med lim på baksiden som brukeren kunne fukte og klistre bak på et brev’. Disse ’papirlappene’ ble så populære at frimerket i vår tid blir hyllet som en oppfinnelse som forandret kommunikasjonen rundt om på jorden.
For samlere og forhandlere kan frimerkenes verdi variere fra så godt som ingenting til skyhøye beløp på millioner av kroner. Hvordan kan det ha seg, ettersom frimerker er slike dagligdagse ting? Hva er det som gjør dem så populære og verdifulle?
Det enestående «1 penny svart»
De første håndstemplene som viste at portoen var betalt på forhånd, ble tatt i bruk av den britiske forretningsmannen William Dockwra, som i 1680 startet sitt eget postvesen, London Penny Post. Posten som ble levert på postmottaket, ble stemplet med en trekant med doble sider med ordene PENNY POST PAID, og så ble den brakt rundt av Dockwras bud. Men andre bud og postombærere protesterte kraftig mot denne ordningen, for de følte at levebrødet deres var truet. Myndighetenes postvesen betraktet dessuten Dockwras posttjeneste som et angrep på deres monopol.
Det var ikke før i begynnelsen av 1800-tallet at forskjellige postreformer innførte ordningen med fast pris på postombæring, «penny-porto»-systemet, i hele landet. I mai 1840 ble det første frimerket, som hadde gummiert bakside, tatt i bruk i Storbritannia, og det ble snart kjent som «1 penny svart». (Se bilde.) Det var trykt sammenhengende i ark, og hvert frimerke måtte klippes ut.
I 1843 ble Brasil det neste landet etter Storbritannia som utgav gummierte frimerker som kunne brukes i hele landet. Etter hvert tok andre land i bruk frimerker til innenriks postforsendelser. Senere ble det opprettet en verdensomfattende postforening for å forenkle den internasjonale postgangen. I dag er Verdenspostforeningen, som har sitt hovedsete i Bern i Sveits, en av FNs særorganisasjoner.
En frimerkesamling har en historie å fortelle
Etter hvert som kommunikasjonen mellom landene økte, laget og trykte hvert land forskjellige frimerker. Noen kalles særfrimerker og viser spesielle begivenheter og personer, mens andre kalles bruksfrimerker og er beregnet på vanlig bruk og utgitt i serier med verdier som skal dekke forskjellige frankeringsbehov. Opp gjennom årene har omkring 600 postverk til sammen utgitt anslagsvis 10 000 nye frimerker hvert år. Både den som har gjort frimerkesamling til en vitenskap (filatelisten), og den som bare ser på det som en hobby, kan finne noe for sin smak blant de 250 000 forskjellige frimerkene som er blitt utgitt fram til i dag.
Det er klart at når det finnes så mange forskjellige frimerker, så kan ingen samler forvente å få tak i et eksemplar av hvert frimerke som noen gang er blitt utgitt. Mange velger i stedet å samle etter motiv og tema. Noen aktuelle emner er Antarktis, Bibelen, bier, blomster, broer, dyr, energi, esperanto, Europa, filmer, FN, fotografering, fugler, geologi, huler, idrett, ild, industri, kommunikasjonsmidler, kull, land, landbruk, luftfart, medisin, musikk, olympiske leker, posttjenester, religion, romfart, Røde Kors, sopper og til og med været. Det finnes frimerker som tar for seg et hvilket som helst emne du kan tenke deg.
Andre frimerkesamlere er opptatt av forskjellige varianter av ett frimerke. Hva innebærer det? Ta en ny titt på «1 penny svart». Ser du de bokstavene som er trykt i frimerkets nedre hjørner? Disse frimerkene ble trykt i ark som bestod av 20 vannrette rader med 12 frimerker i hver rad, slik at hvert ark hadde 240 frimerker. Det første frimerket i øverste rad hadde bokstavene AA; det siste i den raden, AL, og slik gikk det videre nedover arket i alfabetisk rekkefølge til man kom til frimerkene med TA og TL, som var i henholdsvis begynnelsen og slutten av den 20. raden. Bokstavene ble preget inn for hånd i hjørnene på frimerkeutkastene idet man la siste hånd på verket på trykkplaten. De som arbeidet på postkontoret, ville få mistanke om at en del av frimerkene på de brevene de fikk mellom hendene, var falske, hvis mange av dem hadde de samme to bokstavene.
Selv om det ble trykt anslagsvis 68 millioner eksemplarer av «1 penny svart», vil en frimerkesamler eie en verdifull raritet hvis han har et ustemplet eksemplar — som er verdt mellom 30 000 og 50 000 kroner.
Drevne frimerkesamlere interesserer seg ikke bare for frimerker med små variasjoner i motivet, men også for frimerker som er trykt med forskjellige trykkplater eller på papir med spesielle vannmerker (svake merker i papiret som en ser når en holder det opp mot lyset), og til og med for frimerker med en bestemt tagging (perforering). Slike spesialister trenger mer enn pinsett (Bruk aldri fingrene!) og forstørrelsesglass for å komme noen vei. En taggemåler avdekker forskjeller i taggingen, og en lampe med ultrafiolett lys vil vise om frimerket er skadet eller trykt på fosforiserende eller fluoriserende papir, og avsløre andre ørsmå detaljer.
Enkelte samlere er spesielt interessert i frimerker med trykkfeil. Det betyr mye for dem å ha noe som andre samlere ikke har. Tenk på prisforskjellen. I 1990 var et britisk frimerke fra 1841, «1 penny rødt», som manglet bokstaven A, en feil som gikk igjen på det første frimerket på andre rad i arket, verdt omkring 1300 ganger mer enn et frimerke uten denne feilen!
Frimerker er big business
I vår tid trekker frimerkesamling til seg mange forskjellige investorer. Den rendyrkede spekulanten kjøper hele serier eller samlinger av sjeldne klassiske frimerker som forhandlerne tror vil stige i verdi i løpet av en viss tid. Når investeringen har båret frukt, selger en forhandler kundens frimerker til høyest mulig pris. Frimerkespesialisten James Watson skriver: «Det forventes at brukte frimerker skal ha pene og tydelige stempler — selv på de mest alminnelige frimerker er det ofte uvanlig med perfekte eller sjeldne stempler, og det gjør merket desto mer verdifullt. Frimerkets verdi er i høyeste grad avhengig av den stand det er i.»
I 1979 skrev London-avisen Daily Mail: «I løpet av de siste fem årene har klassiske frimerker (frimerker som ble utgitt mellom 1840 og 1870) vært gjenstand for større verdistigning enn aksjer og andre investeringsobjekter og, i mange tilfelle, fast eiendom.» En samling på sju sjeldne frimerker som kostet 55 710 pund (omkring 600 000 kroner) i 1974, økte i verdi til 201 150 pund (omkring 2 150 000 kroner) i 1979.
I 1990 stod det i Time International: «Frimerker har vært et usikkert investeringsobjekt. I 1970-årene ble prisene drevet i været fordi spekulanter som var ute etter å tjene raske penger ved hjelp av sjeldne eksemplarer, bygde opp samlinger som en investering. Men da frimerkeutstillingen ’1980 Stamp World Exhibition’ ble arrangert i London, brast boblen, og da oppdaget spekulantene at de eneste som var i stand til å holde markedet oppe, var samlerne, og de hadde klokelig nok trukket seg. ’Da investorene prøvde å realisere samlingene sine, oppdaget de at mange frimerker ikke var så sjeldne som de hadde trodd’», og dermed satt de igjen med tap. For en advarsel for dem som investerer i frimerker!
Enten du samler for moro skyld eller regner deg som filatelist, bør du bevare likevekten. Hygg deg med frimerkene dine. Sørg for at du lærer noe av dem — om verden og dens geografi, folkeslag og kulturer. La ikke frimerkesamling bli en besettelse. Tenk nøye over hvor opptatt du er av frimerkene dine, og se dem i forhold til de viktigere ting i livet.
[Bilde på side 17]
1 penny svart
[Bilder på side 18]
Frimerker fra Østerrike, Spania og Storbritannia